Langvarig kjærlighetssrog

[Gjest shoreline]

Hei! Jeg lurer på hvor lenge det er "ok" å ha kjærlighetssorg. "Ok" i den forstand at det er en sunn del av en bearbeidelsesprosses. Det er nærmere to år siden forholdet tok slutt, men fortsatt drømmer jeg realativt ofte at vi blir sammen igjen, og jeg tenker unødvendig mye på fortiden vi hadde sammen. Det som tar mest energi er at jeg konstant er forbredt på å treffe han, enda vi ikke omgås i samme miljø, men kun bor i samme by. jeg ser ofte syner på gaten og får hjertebank/svimmelthet, en plutelig sterk kvalme, og mister pusten i øyeblikket. Bruddet vårt -etter ett turbulent og intenst år sammen, var brutalt og inneholdt at vi kuttet all kontakt på dagen. Vi slettet alt som kunne slettes og snakket aldri ut om forholdet som skulle ta slutt. Jeg fortrengte alt ved å holde meg konstant opptatt med venner, og de eneste gangene jeg fikk utløp for sorgen var da jeg våknet om natten av at jeg måtte kaste opp eller gå på do. (i de to første ukene) Nå lurer jeg altså på om to år er litt lenge, og hvordan jeg eventuelt kan bearbeide all den bevisste og underbevisste energien som jeg bruker på dette, for det kjennes ikke bra i det hele tatt. Hilsen kvinne 23 år.

[Gjest mann1958]

Kontakt foreninger som spesialiserer seg på sorg.I Oslo er det Fransiskushjelpen på Tøyen.En kvinnelig prest kan også sikkert hjelpe en god del.Ellers så føler jeg nesten ubehag av å lese det du skriver og jeg føler med deg.Selv om det er 30 år siden har jeg aldri glemt Trude min første store kjærlighet. Hun bor nå i Larvik,og vil ikke ha kontakt.Hun er sikkert gift og har mann og barn.Jeg har også kontraktet nr 2 og 3,men det samme gjelder der.Tror nok at menn har det samme problemet,men at vi lettere bruker alkohol får å dempe sorgen.Vi bør heller ta for oss sorgen,og forstå at det ikke bare finnes 1 der ute for oss,men kanskje 2 eller 3 vi kan være lykkelige med ett helt liv.At en mann skulle være en prins på en hvit hest,bør du bare glemme med en gang.Menn tenker bare på en ting til de er 25,så blir øl,biler og venner like viktige og kanskje også jobb.Du har hele livet foran deg og du kommer til å være forelsket hver bidige måned resten av livet,tro du meg! Jeg er av den generte stille typen når jeg treffer den jeg blir forelsket i,men er utadvendt og høyrøstet ellers."Livet er vanskelig og så dør man" sa en gang en deppa poet.Men man har da mye morro i 70 år i mellomtiden.

Kanskje enda mer om man ungår dop og halverer sitt alkoholforbruk.Røyk er vel ute alt vel? Finn deg en god venninde du kan åpne deg for å snakk med henne mye.Jeg tror det er slik unge kvinner får ut sorgen.Hele verden er full av vakre og kjekke gutter fra 25-35,men husk at gutter blir sent menn,så se etter en som er tidlig mann og du kan være heldig.Er biler,øl og venner mer viktig en deg,er han en gutt.Er du viktigst,er han en mann.Ikke vær redd for de eldre guttene,men pass på,de kan være ulv i fårelær (de på 23-25 er kanskje jomfru,men aldri de på 28+ om de ser normale eller pene ut.) Lykke til,du har minst 60 år på deg!