NHD - emosjonell ustabil pf

[Gjest Trenger noen råd nå...]

Dette innlegget ble lengre enn jeg hadde tenkt, men jeg synes dette er vanskelig så jeg håper du kan ta deg tid å lese, NHD.

Jeg har mistanker om at min samboer gjennom siste året har eupf!? Han er i begynnelsen av førti årene. Det er så mye som skurrer med han/forholdet vårt og jeg har ikke skjønt hvorfor ting er som de er. Etter å ha søkt litt rundt på nett om det som er problematisk i vårt forhold får jeg ofte treff på borderline eller eupf. Og har nå lest litt om symptomer på eupf og må si det er utrolig mye som stemmer, spesielt i forhold til impulsiv type.

Allerede veldig tidlig i forholdet tenkte jeg ved noen anledninger at det virket som han hadde litt dårlig selvbilde og at han virket litt sårbar for kritikk. Dette var spesielt ut fra ting han sa om sin fortid eller hvordan x'n hans hadde snakket til han. Det overrasket meg at han samtidig virket som han til tider hadde veldig god selvtillitt og i tillegg at han kan være ganske rigid og veldig lite villig til å innrette seg eller forandre på sine "vaner".

Han har en del venner og kollegaer som han ser veldig opp til! Han er veldig enige i alt de sier! Selv om han ikke hadde den oppfatningen om en sak da vi tidligere diskuterte den hjemme. Han snur seg veldig etter vinden og er lett å påvirke. Han er også veldig vinglete og har vanskelig med å ta avgjørelser og ombestemmer hele tiden. Dette opplever jeg som veldig slitsomt og uforutsigbart da han blant annet ikke klarer å bestemme seg for om vi skal selge huset, pusse opp, leie eller kjøpe noe annet evt flytte hver for oss. Han kan ombestemme seg flere ganger samme dag.

Det første året vi var sammen hadde han også en del merkelig oppførsel i forhold til meg og forholdet vårt. Han sa jeg var kvinnen i hans liv og at han ville satse og ha bare meg. Men samtidig var han aktiv medlem på to ulike dateing sider på nett. Han fikk også en merkelig oppførsel hvis vi var ute blant folk og det havnet unge pene jenter i nærheten av oss. Da ble han så stram og rar i oppførselen og oppførte seg plutselig som om vi bare var bekjente eller søsken eller noe. Jeg konfronterte han med de sjekkesidene på nett, og han løy så det suste etter men innrømmet etter hvert han han var der kun for han var nysgjerrig. Jeg følte vel at han ville ha meg men at han samtidig ville holde muligheten åpen om det skulle dukke opp noe mer interessant. Dette har blitt litt bedre etter hvert.

Han er veldig humørsyk og blir veldig lett irritert. Spesielt hvis jeg ikke er enig med han. Det er uansett hva vi diskuterer, om det er hva vi skal gjøre med huset eller hva som er et godt kosthold osv. Han blir hissig og usaklig med en gang jeg uttrykker at jeg ikke er enig eller at det kan være mange sider av en sak. Da er diskusjonen over og han er fornærmet, irritert eller dårlig humør lenge.

Han behandler også sin nærmeste familie, foreldrene og søster med familie, dårlig og kan skjelle de ut i andres påhør feks bare for at de sa "hæ?" og ikke hørte hva han sa. Han har en oppfattelse av at folk sier "hæ" fordi de ikke gidder å konsentrere seg og høre etter hva folk sier og det blir han veldig irritert over. Han har ofte en generelt dårlig oppførsel når vi er sammen med familien hans. Blir lett irritert, svarer de ufint slik at de blir stille eller snakker om noe annet. Han kan også finne på å sette seg i en annen ende av stua, utenfor fellesskapet, når vi er der for å drikke kaffe.

Når vi er sammen med vennene eller kollegaene hans har han en annen oppførsel. Da ler han og forteller vitser og blir sjeldent irritabel eller svarer ufint. Men han har fortalt meg at han føler seg veldig sårbar i sosiale settinger med mye folk.

Han blir fort sint, og kan bli fryktelig sint hvis han f.eks plages med noe han skal reparere. Han har da et eksplosivt sinne og ender ofte opp med å ødelegge det han prøver å reparere. Han hiver det i veggen eller knuser det eller stapper det i søpla. Da snakker vi ikke om bare små uvesentlige duppeditter. Det kan være et toalett eller en ventilater ol. Men han har aldri blitt fysisk på meg eller barna.

Han blir veldig fort sur eller fornærma. Og da furter han lenge. Han strekker aldri ut en hånd for å ordne opp i en konflikt, selv ikke hvis konflikten er pga at han lyger ol. Jeg tror han er lystløgner. Han lyger om totalt uvesentlige ting så jeg vet aldri hva jeg skal tørre å svare foreldrene eller vennene, for jeg vet ikke hva han allerede har sagt evt løyet om.

Vi kjøpte hus sammen for et halvt år siden. Etter vi kjøpte huset angret han kjøpet like fort og bebreidet meg for at vi kjøpte det. Selv om han var minst like enig i kjøpet som meg. Han oppførte seg som om jeg var hans verste fiende i flere uker etter vi flyttet inn i huset. Han sa han var fullstendig klar over at han terroriserte meg den tiden og at han ble skremt over seg selv da for jo verre han behandlet meg jo bedre synes han det var. Han tok seg sammen etter hvert da jeg sa at jeg kom til å flytte ut for jeg kunne ikke bo sammen med noen som behandlet meg slik. Jeg gruet meg for å dra hjem fra jobb i den tiden pga hans humørsvigninger. Ut fra dette og mange andre ting tror jeg han tenker svart-hvit evt skifter ofte mellom sympati og antipati.

Emosjonelt er han fraværende. Han gir aldri en klem eller et kyss uoppfordret. Han liker ikke å holde i hånden eller å holde rundt hverandre eller sitte tett sammen foran tv ol. Dette har han slitt med hele sitt liv sier han. Han har ei forestilling om at vi skal et stort soverom med hver vår seng, for da sover vi så mye bedre. Han er ofte våken om natta og da kan jeg våkne av at han ligger å onanerer. Men nekter for dette hvis jeg konfronterer han. Han vil sjeldent ha sex, men ser porno og onanerer evt bare onanerer mange ganger gjennom en dag eller et døgn. Han har sagt han foretrekker det foran å ha par-sex. I ettertid nekter han for å ha sagt det. Jeg tror han har et tvangsmessig forhold til onani, evt at han er porno/ronke avhengig. Jeg har sagt at jeg ikke godtar porno pga situasjonen og fordi jeg vet han benytter enhver anledning til å se porno, så hvis jeg skal ut et ærend og han blir hjemme alene med ungene så sender han de på et annet rom for å leke mens han sitter i stua og ronker og ser porno. Jeg er redd ungene kan komme plums på han en dag. Så nå har han begrenset seg litt i forhold til porno og lyver om at han ikke ser det, men jeg sjekker pc'n hans og ser at det ikke stemmer.

Jeg skrev foresten et innlegg her om dette 11.12.10 "Bekymret for samboer - NHD".

Jeg er for tiden delvis sykemeldt pga stress og tror selv at situasjonen hjemme med samboer er hovedårsaken til dette, i tillegg til en slitsom periode på jobb. Jeg kan ikke ha det slik og lurer derfor på om det er noe håp om å få dette til å fungere?

Samboer er helt fantastisk med mine små barn som enda er i barnehage alder. Han tar ansvar og følger de opp like godt som meg. Emosjonelt ser det ikke ut som han har like store problemer med å omgåes barna. Han tøyser med de, har de på fanget og kan gi de mye ros og en klem i ny og ne. Han sier at det faller så naturlig å gi ungene en klem,men med meg så er det så mye mere skummelt!? Barna har blitt veldig knyttet til han så de kommer til å ta det tungt om vi flytter fra hverandre.

Jeg er veldig glad i mannen, for vi har hatt noen fine stunder også. Vi har felles fritidsinteresser og han er egentlg veldig snill og omsorgsfull på sin måte når han ikke er så humørsyk. Han sørger alltid for at vi har det bra sånn praktisk sett med det som trengs.

NHD:

- Kan dette være eupf?

- Er det noe jeg kan gjøre for å hjelpe han?

- Hvordan tar jeg dette opp med han? Bør jeg prøve å få han til å søke hjelp?

Tror han synes det er slitsomt med humørsvigningene, og han blir lei seg når det blir så mye bråk, men jeg er ikke like sikker på at han ser sin egen rolle i dette? Jeg tror ikke han ser hvordan han negativt påvirker sine nærmeste?

- Jeg merker at jeg har behov for å snakke med noen om alt dette, hvor kan jeg henvende meg for å få noen råd?

[Gjest swifts]

Jeg skjønnner ikke helt hvorfor du i utgangspunktet ble sammen med denne mannen, og for såvidt heller ikke hvorfor du blir. Han gir deg ikke mye av det (jeg tror) du trenger. Han er ustabil og vinglete, også i store spørsmål, han virker ikke til å stole på, han gir deg ingen fysisk nærhet, og ikke minst humørsvingningene. Det virker for meg som han suger all energi utav deg. Jeg har bodd sammen med en lignende person, og jeg gikk helt i grøfta. Når man aldri vet hva man kommer hjem til, gruer man seg til å komme hjem, det stedet hvor man skal kunne senke skuldrene og slappe av. Du har jo blitt sykemeldt av det hele! Hadde jeg vært deg hadde jeg konsentrert meg om å komme bort derifra, mer enn å "fikse" ham. Hvis du mot formodning ønsker å prøve å hjelpe ham kan du snakke med legen din om hvorfor du er sykmeldt, og spørre der hvor du skal henvende deg. For at mannen din skal endre seg må han til syvende og sist ta kontakt med helseapparatet selv.

[Gjest Merlen]

Må si jeg lurer på det samme som swifts, selv om det ikke var det du lurte på. Jeg forstår ikke hvorfor du blir.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dette kan godt være eupf.

Dere lider alle under dette. Han burde fått psykologisk hjelp. Det forutsetter både at han har evne til å se at problemet ligger hos han, og at han er villig til å gjøre en stor innsats for å endre dette.

Du får gjøre det du kan for å forklare og motivere.

[Gjest Tenker nå jeg da]

Må si jeg lurer på det samme som swifts, selv om det ikke var det du lurte på. Jeg forstår ikke hvorfor du blir.

Det er vel deverre slik at man ikke alltid kan styre hvem man blir glad i /har følelser for.