I terapirelasjon

[Gjest not yet]

1.) Er det greitt at pasienten er kåt på psykologen, men uten at pasienten har planer om å kapre psykologen?

2.) Er det greitt at psykologen er kåt på pasienten?

3.) Er det greitt at både pasient og terapeut vet at det er noen spesielle bånd i relasjonen, men uten at det blir nevnt høyt.

4.) Er det greitt at pasienten knytter seg til terapeuten, som i glad i?

[ikke mitt navn]

Ja.

Nei.

Nei.

Ja.

[Gjest Kjærligheten kan ikke alltid analyseres :)]

Med forbehold om at pasienten ikke er i en ekstra sårbar situasjon, og dette er unikt for de to det angår - ikke følelser som oppstår som en normal del av terapiprosessen:

JA - JA - JA - JA!

Man har ett liv... og det er ikke alltid lett å møte noen man føler det stemmer med. Det ville ha vært utrolig kjipt å møte mannen/kvinnen i sitt liv og ikke ha mulighet til å gjøre noe mer med det, fordi man tilfeldigvis møttes i terapisammenheng.

Hadde det vært meg, hadde jeg vært åpen for å avslutte terapirelasjonen på et tidlig tidspunkt/finne en annen terapeut, og heller gå en tur i marka sammen :-) Så lenge begge er nogenlunde balanserte, storsinnede og har et høyt nok funksjonsnivå, tror jeg ikke en påbegynt terapirelasjon trenger å ha noe å si for hvordan et videre forhold utvikler seg. Ekte bånd mellom mennesker er da i det store og hele viktigere enn å på død og liv tviholde på oppkonstruerte rammer. (Og det skal sies: Jeg kjenner bl.a. en lege som ga en lang f... i lover og regler, og gikk etter dama han ville ha - heldigvis, for begge to. Er det riktig, så er det riktig... )

Samtidig hadde jeg vært redd for hvordan jeg skulle gå frem :-) Som terapeut hadde jeg sikkert ikke hatt "lov", og heller søkt trøst i en eller annen teori om motoverføring og gud vet hva. Som pasient hadde jeg nok vært redd for å bli avvist og gjort det jeg kunne for å holde tilbake følelsene mine, og dette kunne ha blitt et problem da jeg foretrekker å ha åpne linjer med min terapeut. Løsningen må ha blitt at terapeuten hadde tatt initiativ og sagt at h*n føler det er noe mellom oss. Mer terapi hadde det da ikke blitt - og den var kanskje uansett ikke så virksom hvis begge satt der og var forelsket i hverandre, men kanskje hadde det blitt noe enda bedre.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

1.) Er det greitt at pasienten er kåt på psykologen, men uten at pasienten har planer om å kapre psykologen?

S: Ja.

2.) Er det greitt at psykologen er kåt på pasienten?

S: Følelser har en ikke kontroll over - kun tanker og adferd. Om det skjer en enkelt gang eller noen få, er det greit om behandleren er korrekt i sin adferd. Om det er vedvarende, skal behandleren ta det opp med sin (vei)leder og evt la pasienten få en annen behandler

3.) Er det greitt at både pasient og terapeut vet at det er noen spesielle bånd i relasjonen, men uten at det blir nevnt høyt.

S: Hvordan vet de det?

4.) Er det greitt at pasienten knytter seg til terapeuten, som i glad i?

S: Det skjer ofte og er greit. I en god terapi skal båndene knyttes opp igjen og avslutningen skal skje ved at pasienten er selvstendig og mestrende. Det betyr ikke at behandleren må bli uviktig for pasienten.

[Gjest Kjærligheten kan ikke alltid analyseres :)]

Med forbehold om at pasienten ikke er i en ekstra sårbar situasjon, og dette er unikt for de to det angår - ikke følelser som oppstår som en normal del av terapiprosessen:

JA - JA - JA - JA!

Man har ett liv... og det er ikke alltid lett å møte noen man føler det stemmer med. Det ville ha vært utrolig kjipt å møte mannen/kvinnen i sitt liv og ikke ha mulighet til å gjøre noe mer med det, fordi man tilfeldigvis møttes i terapisammenheng.

Hadde det vært meg, hadde jeg vært åpen for å avslutte terapirelasjonen på et tidlig tidspunkt/finne en annen terapeut, og heller gå en tur i marka sammen :-) Så lenge begge er nogenlunde balanserte, storsinnede og har et høyt nok funksjonsnivå, tror jeg ikke en påbegynt terapirelasjon trenger å ha noe å si for hvordan et videre forhold utvikler seg. Ekte bånd mellom mennesker er da i det store og hele viktigere enn å på død og liv tviholde på oppkonstruerte rammer. (Og det skal sies: Jeg kjenner bl.a. en lege som ga en lang f... i lover og regler, og gikk etter dama han ville ha - heldigvis, for begge to. Er det riktig, så er det riktig... )

Samtidig hadde jeg vært redd for hvordan jeg skulle gå frem :-) Som terapeut hadde jeg sikkert ikke hatt "lov", og heller søkt trøst i en eller annen teori om motoverføring og gud vet hva. Som pasient hadde jeg nok vært redd for å bli avvist og gjort det jeg kunne for å holde tilbake følelsene mine, og dette kunne ha blitt et problem da jeg foretrekker å ha åpne linjer med min terapeut. Løsningen må ha blitt at terapeuten hadde tatt initiativ og sagt at h*n føler det er noe mellom oss. Mer terapi hadde det da ikke blitt - og den var kanskje uansett ikke så virksom hvis begge satt der og var forelsket i hverandre, men kanskje hadde det blitt noe enda bedre.

Glemte å få med at det sikkert er en forskjell mellom hjelp til røykekutt/fobier/veiledning av mer overfladisk karakter, og dyptgående og langvarig terapi.

[Gjest Kjærligheten kan ikke alltid analyseres :)]

1.) Er det greitt at pasienten er kåt på psykologen, men uten at pasienten har planer om å kapre psykologen?

S: Ja.

2.) Er det greitt at psykologen er kåt på pasienten?

S: Følelser har en ikke kontroll over - kun tanker og adferd. Om det skjer en enkelt gang eller noen få, er det greit om behandleren er korrekt i sin adferd. Om det er vedvarende, skal behandleren ta det opp med sin (vei)leder og evt la pasienten få en annen behandler

3.) Er det greitt at både pasient og terapeut vet at det er noen spesielle bånd i relasjonen, men uten at det blir nevnt høyt.

S: Hvordan vet de det?

4.) Er det greitt at pasienten knytter seg til terapeuten, som i glad i?

S: Det skjer ofte og er greit. I en god terapi skal båndene knyttes opp igjen og avslutningen skal skje ved at pasienten er selvstendig og mestrende. Det betyr ikke at behandleren må bli uviktig for pasienten.

Sett at man har opptrådt korrekt de første par gangene, så gått til sin leder og avsluttet terapien:

Blir det sett ned på i bransjen, at en terapeut får følelser for en klient og senere blir sammen med ex-klienten?

Kjenner som sagt til en lege som gjorde det, og de er veldig lykkelige sammen. Har også hørt om to som møtte hverandre da de var psykolog og klient, riktignok i forbindelse med prestasjonsfremming og ikke noe veldig alvorlig :-)

[Madelenemie]

Hei!

Min psykiater skrev til meg at hun vet hun åpner dører for meg inn til verden, hun har også sagt at jeg er et behagelig menneske å være med, jeg spurte ikke mer på hvilken måte man er behagelig, for jeg begynte å lure og tenke og jeg får ikke svar så fort. Jeg har fortsatt ikke svar på det, men siden hun sa det en gang blir jeg jo i tvil om jeg hørte riktig? Men jeg hørte de ordene, hm...

For meg er min psykiater min aller beste venn, men det har vel så mye med at vi har felles interesser i mye har jeg oppdaget, feks musikk og litteratur og vitenskap. Det startet for meg med en intens kjærlighet og den er der enda, men vel så mye tenker jeg på alt hun er interessert i som jeg er interessert i. feks vil hun gjerne se dokumentarer som jeg ser, hun har bare så mye å gjøre at hun går glipp av dem når de går på NRK 2.

Jeg vet ikke om min psykiater oppfatter meg som sin venn, men jeg håper det, i vertfall sa hun en dag at, "Man kan fint bli venner med mennesker i helsevesenet", jeg forstod ikke da hvorfor hun sa det, om det var svar på et av mine punkter, jeg husket ikke det punktet og jeg tenkte og lette på lister, men fant ikke ut av det. Fint tenkte jeg så da er vi nok venner.

Men jeg er ikke en sånn venn man går på kafe med og det vet min psykiater. Jeg er en venn som man snakker om en konkret sak med og som man kan ringe hvis man trenger hjelp med noe og en sånn venn som deler sine interesser. Jeg er dårlig på småprat.