Har jeg Aspergers syndrom?

[Gjest Kvinne18år]

Hei. Jeg er en jente på snart 18 år, som surfet bare litt på nett, og begynte tilfeldigvis å lese om sykdommer (har lyst å studere medisin, så interesserer meg for dette). Så kom jeg til Aspergers syndrom, og det viste seg at jeg har mange symptom på det selv. Jeg har 5 og 6 i alle fagene på skolen (går allmenn 2.året), og føler meg egentlig relativt normal, men her er da symptomene som jeg kjenner meg igjen i: •Intens interesse for ett bestemt tema. •Detaljfokus •Manglende evne til å vise empati overfor andre •Liten interesse for å delta i aktiviteter sammen med andre •Mennesker med Aspergers syndrom vanligvis ikke isolere seg fra andre. De søker gjerne kontakt med andre mennesker, men på en klossete måte. Eksempelvis vil en person med Aspergers syndrom kunne delta i en fokusert, omstendelig samtale om et favorittema, der hun eller han misforstår eller ikke registrerer lytterens følelser eller reaksjoner •Smale interesser •Unormalt intense eller fokuserte •Ha lite fleksible rutiner •Kan samle inn store mengder detaljert informasjon om et realtivt smalt emne uten nødvendigvis å ha en bred, reell forståelse av emnet •Vansker med å falle i søvn •Vansker med å identifisere og beskrive egne følelser •Begrenset evne til sosial omgang, særlig med jevnaldrende •Uvilje mot endring i omgivelser og rutiner •Vansker med å oppfatte andres perspektiv •Kan virke vanskelige fordi de er sårbare for stress, mas og kritikk •Problemer med å takle endringer i omgivelser og rutiner •De blir ofte misforstått og kan bli oppfattet som uhøflige eller uoppdragne Er det mulig at jeg har denne sykdommen?

[Gjest soua]

Hvilke symptomer kjenner du deg ikke igjen i?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ja, det er mulig. Med det har jeg _ikke_ sagt at du har sykdommen. Om du vil få et sikrere svar, må du bli undersøkt hos en spesialist.

[Gjest pointless]

''•Manglende evne til å vise empati overfor andre ''

Beit bare merke i at dette var noe du kjente deg igjen i. Da tror jeg kanskje ikke at pasientbehandling som lege er noe for deg. Men bli gjerne lege likevel, for det finnes flere typer legearbeid som ikke innebærer direkte kontakt med pasienter.

Lykke til!

[Madelenemie]

Hei!

Jeg har selv asperger syndrom og har klart meg ganske godt i livet selv om jeg ikke hadde den diagnosen før jeg fikk barn med diagnosen og fikk den selv da.

Jeg har alltid hatt venner, men en spesiell venneoppfatning, lurer ofte på hvem som er venner og når man blir venner osv... Det skjønner jeg fortsatt ikke.

Jeg har som deg 5 og 6 i alle fag så teoretisk er jeg flink, men ganske klønete sosialt, da jeg ofte snakker for lenge om noe, eller om feil tema og ikke forstår når andre ikke er interessert mer.

Dette har jeg nå etter at jeg fikk diagnosen jobbet mye med, jeg får god hjelp med hva man skal si når, men jeg sliter fortsatt, men nå som jeg vet hva min sosiale klønethet skyldes er det lettere, samt at jeg er egentlig heldig da jeg nesten alltid blir behandlet hyggelig av mennesker, min psykiater sier at "man kan fort få omsorgsfølelse for mennesker med asperger syndrom" jeg tror jeg i blant kan virke litt utenfor "lost", hvis du skjønner.

Men da jeg fikk diagnosen var jeg så sliten, det var en lettelse, men så kom tvilen, har jeg den egentlig?

Jeg studerte første året av medisin studiet, men ble så anbefalt å ikke gå videre av flere på Ullevål da de mer enn meg viste hvor stress-sensitiv man er når man har asperger. Jeg er veldig interessert i fysiologi, men egentlig mange vitenskapelige emner, samt matematikk, men jeg tror jeg begynner å falle til ro på at det er andre yrker som vil passe bedre for meg, da legeyrke ikke er så lett med: Raske beslutninger, tidspress, teamarbeide, man bør ikke misforstå så alt for mye (bokstavelig forståelse kan skape mange misforståelser) osv osv...kunne ramset opp mye.

Men jeg har en link til en svensk dame som er lege og har asperger syndrom, hun har skrevet 23 bøker, men hun er da verken gift eller har barn

Mine sønner med asperger klarer seg utmerket på skolen, de har mindre problemer enn meg, men jeg tror tidlig diagnose er viktig og selvfølgelig er man fra et ressurssterkt hjem tror jeg ikke diagnosen trenger by på så store utfordringer.

Men hvis du klarer deg bra og ikke er lei deg av din sosiale utilstrekkelighet, trenger du kanskje ikke diagnosen? Da jeg var 18 år, hadde jeg det bra fordi jeg var mye i klosteret på den tiden, jeg var lite med andre på min alder. På skolen slet jeg med det sosiale, men jeg gikk ofte rett opp i klosteret til søstrene etter på, der hadde jeg mitt sted og mitt miljø, men hadde jeg ikke hatt det hadde jeg nok slitt mye mer, for snakke med de på min alder, var svært vanskelig. De prøvde å ringe å få kontakt med meg, men jeg var mere opptatt med samlingene mine, skriverier, bøker osv... Men at jeg har venner er takket være at andre har holdt kontakt med meg

Mye må være på mine premisser, men nå som jeg er klar over det, jobber jeg med det, for jeg trenger ofte bare å bli forklart ting, så forstår jeg dem senere selv, altså bli gjort oppmerksom på konsekvensene av en viss type adferd, samt, ja lære teoretisk hva man gjør når andre gråter, når andre ringer på døren uventet osv osv...

Lykke til

[Madelenemie]

''•Manglende evne til å vise empati overfor andre ''

Beit bare merke i at dette var noe du kjente deg igjen i. Da tror jeg kanskje ikke at pasientbehandling som lege er noe for deg. Men bli gjerne lege likevel, for det finnes flere typer legearbeid som ikke innebærer direkte kontakt med pasienter.

Lykke til!

Hei!

Jeg syns man kommer langt med sympati/medfølelse, les forskjellen på empati og sympati, jeg har skrevet et langt innlegg om det til min psykiater, hun sa det var godt skrevet, samt oppklarte hvordan det er å ikke sense det usagte (empati), men handle/bry seg/føle med når man skjønner at andre har det vondt (altså ha sympati).

Jeg har mye medfølelse, men jeg er ikke den første til å skjønne at noen gråter fordi de er lei seg og ikke fordi de er forkjølet, men slikt lar seg jo oppklare. Det kan bli for mye misforståelser når man i så stor grad forholder seg til usagte ting og ikke forventer tydelighet og direkte formidling av sitt behov. Jeg har oppdaget at det er noen fordeler ved å ikke tro og spekulere så mye, men mer være tydelig og direkte, slik man mere er når man har asperger syndrom.

Jeg har sagt til mitt barn: Er du lei deg ? mitt barn svarer "Ja", så får spør jeg hvorfor og barnet mitt kan sutre noe uklart om at det vet det ikke, surmuling. Jeg kan da si, tenk gjennom hvorfor, kom så og si hva, så kan jeg hjelpe deg". Det er selvfølgelig litt situasjons og aldersbetinget, men poenget mitt er at man må definere sin problem før man kan forvente hjelp. Resultatet er : selvstendige barn som vet å formidle sitt behov.

[Gjest pointless]

Hei!

Jeg syns man kommer langt med sympati/medfølelse, les forskjellen på empati og sympati, jeg har skrevet et langt innlegg om det til min psykiater, hun sa det var godt skrevet, samt oppklarte hvordan det er å ikke sense det usagte (empati), men handle/bry seg/føle med når man skjønner at andre har det vondt (altså ha sympati).

Jeg har mye medfølelse, men jeg er ikke den første til å skjønne at noen gråter fordi de er lei seg og ikke fordi de er forkjølet, men slikt lar seg jo oppklare. Det kan bli for mye misforståelser når man i så stor grad forholder seg til usagte ting og ikke forventer tydelighet og direkte formidling av sitt behov. Jeg har oppdaget at det er noen fordeler ved å ikke tro og spekulere så mye, men mer være tydelig og direkte, slik man mere er når man har asperger syndrom.

Jeg har sagt til mitt barn: Er du lei deg ? mitt barn svarer "Ja", så får spør jeg hvorfor og barnet mitt kan sutre noe uklart om at det vet det ikke, surmuling. Jeg kan da si, tenk gjennom hvorfor, kom så og si hva, så kan jeg hjelpe deg". Det er selvfølgelig litt situasjons og aldersbetinget, men poenget mitt er at man må definere sin problem før man kan forvente hjelp. Resultatet er : selvstendige barn som vet å formidle sitt behov.

Ooops! Da har jeg visst misforstått hva ordet empati betyr... Trodde det var evnen til å føle sympati. Har aldri trodd at det var noen særlig forskjell på de to ordene. Så tusen takk for oppklarende svar!

[Gjest Kvinne18år]

Hvilke symptomer kjenner du deg ikke igjen i?

Her er symptomer jeg ikke kjenner meg igjen i:

- Evne til å organisere sin tilværelse, og til å finne alternative løsninger når ting ikke skjer som planlagt

- Kommunikasjonsproblemer og forståelsesvansker som for eksempel vansker med å lese og forstå mimikk og kroppsspråk

- Vansker med å oppfatte sosiale spilleregler, normer og andre forventninger

- Vansker innen områder som humor, ironi og erting.

Til tross for sterk dokumentasjon for en svekket evne til å verdsette humor, fins det eksempler på humoristisk sans hos personer med Aspergers syndrom som utfordrer de psykologiske teoriene om tilstanden (her kan jeg tilføye at jeg som person egentlig er nokså grå og en kan se rett gjennom meg, jeg er ganske kjedelig rett og slett. MEN, humor er det eneste jeg har, og er kjennetegnet mitt. Ingen får de rundt meg til å le så mye som jeg gjør, men det er det eneste jeg har å by på også).

- Personer med Aspergers syndrom har ofte svært god persepsjon gjennom hørsel og syn

- Hyppige nattlige oppvåkninger og tidlig oppvåkning om morgenen

[nitty-gritty]

Ooops! Da har jeg visst misforstått hva ordet empati betyr... Trodde det var evnen til å føle sympati. Har aldri trodd at det var noen særlig forskjell på de to ordene. Så tusen takk for oppklarende svar!

Det fjerner ikke din påstand om at en viss mengde empati kreves for å være lege. Det usagte er jo høyst relevant i legeyrket.

[Spenol(1)]

Det er godt mulig men samtidig er det jo veldig lett å kjenne seg igjen i slike beskrivelser. Dette er jo trekk vi nok alle har til en viss grad. Hvor mye det er og hvordan det preger dagliglivet er avgjørende for hvordan diagnosen settes.

Du sa at du kjente det igjen på dette med manglende empati? Hva tenker du på der? Har du fått høre at du har det?

[Gjest Kvinne18år]

Det er godt mulig men samtidig er det jo veldig lett å kjenne seg igjen i slike beskrivelser. Dette er jo trekk vi nok alle har til en viss grad. Hvor mye det er og hvordan det preger dagliglivet er avgjørende for hvordan diagnosen settes.

Du sa at du kjente det igjen på dette med manglende empati? Hva tenker du på der? Har du fått høre at du har det?

Jeg har ikke fått hørt det av noen, men om du f.eks har noen som er veldig religiøs og gjør "dumme" ting pga sin tro (martyr, f.eks), så skjønner jeg ikke hvorfor vedkommende gjør dette. Såklart, jeg vet at det er pga troen til vedkommende, men jeg klarer ikke å sette meg selv i den situasjonen og forstå hva som får noen til å gjøre slikt. Men jeg er vel ikke den eneste som ikke forstår dette helt :-)

[Spenol(1)]

Jeg har ikke fått hørt det av noen, men om du f.eks har noen som er veldig religiøs og gjør "dumme" ting pga sin tro (martyr, f.eks), så skjønner jeg ikke hvorfor vedkommende gjør dette. Såklart, jeg vet at det er pga troen til vedkommende, men jeg klarer ikke å sette meg selv i den situasjonen og forstå hva som får noen til å gjøre slikt. Men jeg er vel ikke den eneste som ikke forstår dette helt :-)

Det er jo ikke sikkert at andre folk forstår noe mer, kanskje personen selv ikke forstår det? Vi mennesker er kompliserte dyr, det er bare personen selv som kanskje forstår det.

Slik som empati er beskrevet i forhold til AS handler vel mest om , om du klarer å ta andres perspektiv, ikke bare å skulle se om andre blir lei seg.

Jeg har noen eksempler.

jobbet en gang i en bolig for mennesker med utviklingshemninger. Det var en dame med autisme der. mor var også litt spesiell og vi lurte på hun kunne ha noen grad av AS

Husker at det ringte en gang jeg var på vakt. Tok telefonen, og hørte bare en dame som pratet i vei uten at jeg helt forsto hva hun pratet om. Hun sa at jeg skulle gi beskjed til xx om noe..

Jeg måtte til slutt spørre hvem hun var, det hele ble litt forvirrende for meg. Da svarte hun " du vet da vel det ! det er AA. Hun tok det da som en selvfølge at jeg skulle vite hvem hun var. Hun hadde tydeligvis ikke tenkt på at det kunne være noen i andre enden av røret som ikke kjente henne.

Jeg tror mange med AS kan ha en tendens til å tro at andre er tankelesere, at vi deler samme perspektiv. Jeg vet en som ledet en samtalegruppe for mennesker med AS. Hun opplevde å få brev hun sendt ut i retur, og lurte på om vedkommende hadde flyttet. Jo det hadde personen, men hun visste da vel det! personen hadde tydeligvis ikke tenkt på at dette var ting som andre ikke kunne vite.

Husker det var et intervju med forfatteren Gro Dahle, som også har Aspergers. De fra avisen hadde kontaktet henne og spurt henne når det passet å komme å gjøre intervjuet. De i reaksjonen holdt til i Oslo, hun bodde i Tønsberg. Hun at det passet fint kl 07 om morningen! Det var et bra tidspunkt for henne, men med tanke på at det var et tidspunkt som skulle klaffe for begge to, så var vel det ukristelig tidlig?

Så jeg tolker empatikriteriet slik at det handler om å skulle ha flere perspektiv og synsvinkler i hodet samtidig. Det blir trøblete for en Asperger.

[FGT]

Her er symptomer jeg ikke kjenner meg igjen i:

- Evne til å organisere sin tilværelse, og til å finne alternative løsninger når ting ikke skjer som planlagt

- Kommunikasjonsproblemer og forståelsesvansker som for eksempel vansker med å lese og forstå mimikk og kroppsspråk

- Vansker med å oppfatte sosiale spilleregler, normer og andre forventninger

- Vansker innen områder som humor, ironi og erting.

Til tross for sterk dokumentasjon for en svekket evne til å verdsette humor, fins det eksempler på humoristisk sans hos personer med Aspergers syndrom som utfordrer de psykologiske teoriene om tilstanden (her kan jeg tilføye at jeg som person egentlig er nokså grå og en kan se rett gjennom meg, jeg er ganske kjedelig rett og slett. MEN, humor er det eneste jeg har, og er kjennetegnet mitt. Ingen får de rundt meg til å le så mye som jeg gjør, men det er det eneste jeg har å by på også).

- Personer med Aspergers syndrom har ofte svært god persepsjon gjennom hørsel og syn

- Hyppige nattlige oppvåkninger og tidlig oppvåkning om morgenen

Ja du har mange trekk som er forenlig med AS, men siden du er bare 18 år, så er det mye som kan forandre seg med årene.

Mvh FGT

PS! Har selv skrevet to bøker om Asperger syndrom, den ene er utgitt den andre blir utgitt til sommeren.

[FGT]

Ja du har mange trekk som er forenlig med AS, men siden du er bare 18 år, så er det mye som kan forandre seg med årene.

Mvh FGT PS! Har selv skrevet to bøker om Asperger syndrom, den ene er utgitt den andre blir utgitt til sommeren.

[FGT]

Her er symptomer jeg ikke kjenner meg igjen i:

- Evne til å organisere sin tilværelse, og til å finne alternative løsninger når ting ikke skjer som planlagt

- Kommunikasjonsproblemer og forståelsesvansker som for eksempel vansker med å lese og forstå mimikk og kroppsspråk

- Vansker med å oppfatte sosiale spilleregler, normer og andre forventninger

- Vansker innen områder som humor, ironi og erting.

Til tross for sterk dokumentasjon for en svekket evne til å verdsette humor, fins det eksempler på humoristisk sans hos personer med Aspergers syndrom som utfordrer de psykologiske teoriene om tilstanden (her kan jeg tilføye at jeg som person egentlig er nokså grå og en kan se rett gjennom meg, jeg er ganske kjedelig rett og slett. MEN, humor er det eneste jeg har, og er kjennetegnet mitt. Ingen får de rundt meg til å le så mye som jeg gjør, men det er det eneste jeg har å by på også).

- Personer med Aspergers syndrom har ofte svært god persepsjon gjennom hørsel og syn

- Hyppige nattlige oppvåkninger og tidlig oppvåkning om morgenen

Jeg svarte på feil sted først, men har flyttet den til toppen nå.

Det du svarer her, kjenner jeg meg igjen i. Mange av de trekk som du ikke har, som du nevner her, trenger heller ikke å være forenlig med AS.

Hos barn med AS kan stress og tilleggsproblemer foresake mange trekk, som kan forveksles, eller tro at det har med syndromet å gjøre. Som voksen kan dette også skje, med etter hvert som en tilpasser seg, ser en enklere på det.

[Gjest håper du kan svare....]

Hei!

Jeg har selv asperger syndrom og har klart meg ganske godt i livet selv om jeg ikke hadde den diagnosen før jeg fikk barn med diagnosen og fikk den selv da.

Jeg har alltid hatt venner, men en spesiell venneoppfatning, lurer ofte på hvem som er venner og når man blir venner osv... Det skjønner jeg fortsatt ikke.

Jeg har som deg 5 og 6 i alle fag så teoretisk er jeg flink, men ganske klønete sosialt, da jeg ofte snakker for lenge om noe, eller om feil tema og ikke forstår når andre ikke er interessert mer.

Dette har jeg nå etter at jeg fikk diagnosen jobbet mye med, jeg får god hjelp med hva man skal si når, men jeg sliter fortsatt, men nå som jeg vet hva min sosiale klønethet skyldes er det lettere, samt at jeg er egentlig heldig da jeg nesten alltid blir behandlet hyggelig av mennesker, min psykiater sier at "man kan fort få omsorgsfølelse for mennesker med asperger syndrom" jeg tror jeg i blant kan virke litt utenfor "lost", hvis du skjønner.

Men da jeg fikk diagnosen var jeg så sliten, det var en lettelse, men så kom tvilen, har jeg den egentlig?

Jeg studerte første året av medisin studiet, men ble så anbefalt å ikke gå videre av flere på Ullevål da de mer enn meg viste hvor stress-sensitiv man er når man har asperger. Jeg er veldig interessert i fysiologi, men egentlig mange vitenskapelige emner, samt matematikk, men jeg tror jeg begynner å falle til ro på at det er andre yrker som vil passe bedre for meg, da legeyrke ikke er så lett med: Raske beslutninger, tidspress, teamarbeide, man bør ikke misforstå så alt for mye (bokstavelig forståelse kan skape mange misforståelser) osv osv...kunne ramset opp mye.

Men jeg har en link til en svensk dame som er lege og har asperger syndrom, hun har skrevet 23 bøker, men hun er da verken gift eller har barn

Mine sønner med asperger klarer seg utmerket på skolen, de har mindre problemer enn meg, men jeg tror tidlig diagnose er viktig og selvfølgelig er man fra et ressurssterkt hjem tror jeg ikke diagnosen trenger by på så store utfordringer.

Men hvis du klarer deg bra og ikke er lei deg av din sosiale utilstrekkelighet, trenger du kanskje ikke diagnosen? Da jeg var 18 år, hadde jeg det bra fordi jeg var mye i klosteret på den tiden, jeg var lite med andre på min alder. På skolen slet jeg med det sosiale, men jeg gikk ofte rett opp i klosteret til søstrene etter på, der hadde jeg mitt sted og mitt miljø, men hadde jeg ikke hatt det hadde jeg nok slitt mye mer, for snakke med de på min alder, var svært vanskelig. De prøvde å ringe å få kontakt med meg, men jeg var mere opptatt med samlingene mine, skriverier, bøker osv... Men at jeg har venner er takket være at andre har holdt kontakt med meg

Mye må være på mine premisser, men nå som jeg er klar over det, jobber jeg med det, for jeg trenger ofte bare å bli forklart ting, så forstår jeg dem senere selv, altså bli gjort oppmerksom på konsekvensene av en viss type adferd, samt, ja lære teoretisk hva man gjør når andre gråter, når andre ringer på døren uventet osv osv...

Lykke til

Madelenemie - jeg lurer på en ting ang Asperger (har et barn som er under utredning).

De sier at hun ikke kan ha det fordi hun bryr seg sånn om hva andre syns og mener om henne. Og hun har et veldig tydelig kroppsspråk. Hun har ingen særinterresse og er for sosial (men jeg har jo lest at jenter ikke nødvendigvis oppfyller disse "kravene") Ellers oppfyller hun mange av de andre kravene.

Hva tror du om dette?

[Angustia]

Ja du har mange trekk som er forenlig med AS, men siden du er bare 18 år, så er det mye som kan forandre seg med årene.

Mvh FGT PS! Har selv skrevet to bøker om Asperger syndrom, den ene er utgitt den andre blir utgitt til sommeren.

''PS! Har selv skrevet to bøker om Asperger syndrom, den ene er utgitt den andre blir utgitt til sommeren.'''

Hopper inn i tråden fordi jeg har brukere med AS og vil gjerne lære meir. Antar at det mest lærerike er å bli informert av de som kjenner diagnosen best.

Om du vil tipse meg om bøkene er e-post-adressa mi: [email protected] :-)

[Mandolaika]

Jeg har ikke fått hørt det av noen, men om du f.eks har noen som er veldig religiøs og gjør "dumme" ting pga sin tro (martyr, f.eks), så skjønner jeg ikke hvorfor vedkommende gjør dette. Såklart, jeg vet at det er pga troen til vedkommende, men jeg klarer ikke å sette meg selv i den situasjonen og forstå hva som får noen til å gjøre slikt. Men jeg er vel ikke den eneste som ikke forstår dette helt :-)

Jeg vil ikke si at du mangler empati selv om du ikke forstår det der altså. :-)

[FGT]

''PS! Har selv skrevet to bøker om Asperger syndrom, den ene er utgitt den andre blir utgitt til sommeren.'''

Hopper inn i tråden fordi jeg har brukere med AS og vil gjerne lære meir. Antar at det mest lærerike er å bli informert av de som kjenner diagnosen best.

Om du vil tipse meg om bøkene er e-post-adressa mi: [email protected] :-)

Hei.

Ja det kan jeg gjøre. Sender deg en mail nå.

[Madelenemie]

Madelenemie - jeg lurer på en ting ang Asperger (har et barn som er under utredning).

De sier at hun ikke kan ha det fordi hun bryr seg sånn om hva andre syns og mener om henne. Og hun har et veldig tydelig kroppsspråk. Hun har ingen særinterresse og er for sosial (men jeg har jo lest at jenter ikke nødvendigvis oppfyller disse "kravene") Ellers oppfyller hun mange av de andre kravene.

Hva tror du om dette?

Hei!

Først; Jeg vet ikke, men egentlig tror jeg man for lett fester seg ved stereotypiene, altså at utredere alt for lett utelukker asperger, høytfungerende autisme hos jenter og at man ikke er så flink å se at personlighet spiller inn.

Jeg har selv en datter som vi ikke utreder, dette fordi hun har mange av trekkene, men klarer seg med sin sterke grad av uavhengighet så langt. Det jeg også har lagt merke til er at hun er ganske opptatt av hva andre gjør og har. Slik var ikke jeg, jeg var ganske så likegyldig, jeg hadde min stil uansett hvor jeg var.

Til tross for dette gjorde jeg inni mellom iherdige forsøk på å passe inn, da kunne det feks dreie seg om et par sko jeg ville ha når jeg var 12 år som jeg trodde ville gjøre meg mere som en del av de andre. Likevel mistet jeg helheten og skjønte ikke at disse skoene ikke alene kunne snu det hele og gjøre meg mer kul.

Slik at jeg hadde selv et ønske et sted om å passe inn, men interesser var mere altoppslukende, og jeg var nok mer interessert i bøker og samlinger. Min datter har heller ikke særinteresser og kanskje gjør fravær av disse en mer våken for andre? jeg vet ikke, men tenker høyt.

Jeg vet jenter med asperger ikke trenger ha særinteresser, jeg vet man ikke trenger å ha avvikende øyekontakt, og jeg vet at jenter med asperger er vanskeligere å oppdage fordi man ofte er bedre enn guttene sosialt. Jeg var på et seminar med en svensk psykiater som het Jonny Koph, hun hadde virkelig hjerte for nettopp jentene med autisme, da disse ofte ikke blir oppfanget, både fordi de ikke passer til kriteriene basert mye på gutter og fordi man sjeldnere finner aggresjons-problemer og adferdsproblemer, likevel trenger de hjelp.

Vi ser det an med vår datter siden hun fungerer så bra, men å vite hvorfor man ikke får det sosiale til å flyte så lett som andre er ofte nødvendig, særlig innen tenårene begynner. Det er forferdelig å ikke skjønne hva som er feil når det sosiale blir mer avansert og man virkelig faller utenfor.

Jeg tror ikke man skal utelukke asperger selv hos personer som bryr seg om hva andre mener om dem, jeg tenker det kan være en måte å kopiere andre som kanskje blir en autistisk jentes overlevelses metode, har hørt at Donna Williams gjorde dette, men har ikke selv lest hennes bøker.

Kanskje du kan søke litt på jentevarianten av asperger, om du trenger navn på psykiateren som foreleste kan jeg gi det til deg, hun har vist skrevet en del om det. Jeg ble virkelig slått av hvor vanlige mange asperger jenter var som hun fortalte om.