Var litt sur mot psykologen min i dag.

[Giffordsen]

Jeg ble litt småirritert og svarte litt surt til hun i dag. Burde jeg ringe og be om unnskyldning for det synes dere.?

[nitty-gritty]

Nei, det synes jeg ikke. Si unnskyld neste gang dere møtes, om du ønsker det.

[Gjest powerfull]

Hadde du en stor grunn til å bli sur?

[Giffordsen]

Hadde du en stor grunn til å bli sur?

Nei ikke i det hele tatt egentlig.Så var litt urimelig. Følte meg bare litt avvist også oppførte jeg meg litt barnslig og furten før jeg gikk.

[Gjest powerfull]

Nei ikke i det hele tatt egentlig.Så var litt urimelig. Følte meg bare litt avvist også oppførte jeg meg litt barnslig og furten før jeg gikk.

Det holder kanskje at du sier noe om dette i neste time du har hos psykologen? Jeg tror at psykologer flest opplever slike ting i hverdagen. De har sikkert lært seg noen teknikker for å takle en sånn jobb.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Nei, du skal ikke ringe og be om unnskyldning. Emosjoner, også negative, er ikke uønsket i en behandlingssituasjon.

Om du har behov for det, kan du nevne det i neste time.

[Gjest bipoklara]

Nei, du skal ikke ringe og be om unnskyldning. Emosjoner, også negative, er ikke uønsket i en behandlingssituasjon.

Om du har behov for det, kan du nevne det i neste time.

Er det fleste behandlere bevisst på at disse emosjonene er en del av behandlingssituasjonen eller kan det fort bli tolket som et personlighetstrekk og en diagnose?

Min behandler får også frem en del sider hos meg som jeg ikke viser hos andre. Noen ganger føler jeg meg litt barnslig og furten. Andre ganger blir jeg kranglete.

Er det en viktig del av behandlingen å få frem slike reaksjoner selv om det kanskje ikke er så behagelig for terapeuten der og da?

Terapeuten er jo ingen hvemsomhelst.

[Gjest Lurer jeg også på.]

Er det fleste behandlere bevisst på at disse emosjonene er en del av behandlingssituasjonen eller kan det fort bli tolket som et personlighetstrekk og en diagnose?

Min behandler får også frem en del sider hos meg som jeg ikke viser hos andre. Noen ganger føler jeg meg litt barnslig og furten. Andre ganger blir jeg kranglete.

Er det en viktig del av behandlingen å få frem slike reaksjoner selv om det kanskje ikke er så behagelig for terapeuten der og da?

Terapeuten er jo ingen hvemsomhelst.

Samme her.