Forslag til uvanlig konfirmant"selskap"

[Gjest Shira :o)]

Kondolerer.

Hva med Svalbard? Tur dit. Noen jeg kjenner er der nå, scooterkjøring, hundeslede. Er det noe han kan like? Nå er jeg ikke sikker på hva som tilbys av aktiviteter når det er aktuelt for dere å reise.

Ellers er en tur til London kanskje spennende? Her på Dol er det flere tråder om hva finne på i London, så du kan ta et søk.

[Gjest Trist mamma.]

[quote name=Shira )' timestamp='1300619869' post='4548567]

Kondolerer.

Hva med Svalbard? Tur dit. Noen jeg kjenner er der nå, scooterkjøring, hundeslede. Er det noe han kan like? Nå er jeg ikke sikker på hva som tilbys av aktiviteter når det er aktuelt for dere å reise.

Ellers er en tur til London kanskje spennende? Her på Dol er det flere tråder om hva finne på i London, så du kan ta et søk.

Snøscooter og hundeslede er noe som kan passe Londontur har jeg tenkt på, men her er det nok søsknene som er mer shoppingale og ikke han.

Tenkte også på Island, men hverken bading eller riding er gjevt. Fotball og slike ting er heller ikke gjevt.

Takk for tips.

[Gjest Shira :o)]

Snøscooter og hundeslede er noe som kan passe Londontur har jeg tenkt på, men her er det nok søsknene som er mer shoppingale og ikke han.

Tenkte også på Island, men hverken bading eller riding er gjevt. Fotball og slike ting er heller ikke gjevt.

Takk for tips.

Da ville jeg vurdert Svalbard. Jeg var selv på hundesledekjøring, en annen plass da, og det var utrolig! Det var mulig å kjøre selv (det vil kanskje variere).

Håper dere finner noe som kan gi han en flott opplevelse!

[morsan]

Snøscooter og hundeslede er noe som kan passe Londontur har jeg tenkt på, men her er det nok søsknene som er mer shoppingale og ikke han.

Tenkte også på Island, men hverken bading eller riding er gjevt. Fotball og slike ting er heller ikke gjevt.

Takk for tips.

London er fint også for dem som ikke er shoppinggale :-)

Men Svalbard eller Island høres jo superspennende ut. :-)

[Gjest Også en konfirmantmamma]

Egen erfaring: konfirmanten min mistet sin pappa 3 mndr. før konfirmasjonen.

Vi holdt selskapet slik planlagt. Savnet etter far/ektemann var absolutt tilstede. Men jeg kunne aldri i verden tenkt meg å avlyse selskapet. H*n som var konfirmant, er fortsatt (noen år etter) veldig glad for at det hele ble gjennomført - til tross for at det var _nesten_ uoverkommelig for oss.

Tror det hadde vært verre å ikke ha selskapet.

Pappa ble nevnt i taler og ellers, tårene rant - men vi klarte også å glede oss over konfirmasjonen.

Å gjennomføre den konfirmasjonen, var en av de vanskeligste tingene jeg har måttet gjøre etter dødsfallet. Vi hadde ikke planlagt noe stort selskap uansett, så vi var bare den nærmeste familien - og det var fatisk godt å samles rundt noe som var positivt i en ellers svært tung og vanskelig tid for hele familien.

Tror det var viktig for konfirmanten å oppleve at noe fortsatt var normalt i livet, at h*n opplevde det samme som alle i andre i vennekretsen gjorde.

[Gjest Også en konfirmantmamma]

Egen erfaring: konfirmanten min mistet sin pappa 3 mndr. før konfirmasjonen.

Vi holdt selskapet slik planlagt. Savnet etter far/ektemann var absolutt tilstede. Men jeg kunne aldri i verden tenkt meg å avlyse selskapet. H*n som var konfirmant, er fortsatt (noen år etter) veldig glad for at det hele ble gjennomført - til tross for at det var _nesten_ uoverkommelig for oss.

Tror det hadde vært verre å ikke ha selskapet.

Pappa ble nevnt i taler og ellers, tårene rant - men vi klarte også å glede oss over konfirmasjonen.

Å gjennomføre den konfirmasjonen, var en av de vanskeligste tingene jeg har måttet gjøre etter dødsfallet. Vi hadde ikke planlagt noe stort selskap uansett, så vi var bare den nærmeste familien - og det var fatisk godt å samles rundt noe som var positivt i en ellers svært tung og vanskelig tid for hele familien.

Tror det var viktig for konfirmanten å oppleve at noe fortsatt var normalt i livet, at h*n opplevde det samme som alle i andre i vennekretsen gjorde.

Leser det jeg har skrevet, og ser at det ble veldig "man kan det man vil". Slik er det jo ikke. Beklager hvis det ble litt voldsomt

Først og fremst er det jo dere som familie som må kjenne etter hva som blir best for dere.

[Gjest Trist mamma.]

Egen erfaring: konfirmanten min mistet sin pappa 3 mndr. før konfirmasjonen.

Vi holdt selskapet slik planlagt. Savnet etter far/ektemann var absolutt tilstede. Men jeg kunne aldri i verden tenkt meg å avlyse selskapet. H*n som var konfirmant, er fortsatt (noen år etter) veldig glad for at det hele ble gjennomført - til tross for at det var _nesten_ uoverkommelig for oss.

Tror det hadde vært verre å ikke ha selskapet.

Pappa ble nevnt i taler og ellers, tårene rant - men vi klarte også å glede oss over konfirmasjonen.

Å gjennomføre den konfirmasjonen, var en av de vanskeligste tingene jeg har måttet gjøre etter dødsfallet. Vi hadde ikke planlagt noe stort selskap uansett, så vi var bare den nærmeste familien - og det var fatisk godt å samles rundt noe som var positivt i en ellers svært tung og vanskelig tid for hele familien.

Tror det var viktig for konfirmanten å oppleve at noe fortsatt var normalt i livet, at h*n opplevde det samme som alle i andre i vennekretsen gjorde.

Skjønner og er enig i det du skriver. Og jeg skulle ønske at de som var igjen var tett og kjær familie. Men faktisk så er det altså en perifer venninde, som er fadder, men som vi altså ikke har noen kontakt med, og en liten familie til, med et barn i mest urolige alder, som kommer til å kuppe hele dagen.

Så mennesket som forsvant var det mennesker som av alle disse sto ham nærmest og som ville gjort stas på ham på en mye mer nær måte enn noen av de andre vil.

Det er det som gjør meg i tvil. Jeg ser for meg jattefjatt fra den perifere venninden og at den lille familien hele tiden styrer med en masete unge (dessverre så har jeg erfaring fra akkurat dette med denne familien)

Vi rundt ham gjør jo hva vi kan for ham, men det er nå litt spesiellt med de andre gjestene på en slik dag da.

[Gjest Også en konfirmantmamma]

Skjønner og er enig i det du skriver. Og jeg skulle ønske at de som var igjen var tett og kjær familie. Men faktisk så er det altså en perifer venninde, som er fadder, men som vi altså ikke har noen kontakt med, og en liten familie til, med et barn i mest urolige alder, som kommer til å kuppe hele dagen.

Så mennesket som forsvant var det mennesker som av alle disse sto ham nærmest og som ville gjort stas på ham på en mye mer nær måte enn noen av de andre vil.

Det er det som gjør meg i tvil. Jeg ser for meg jattefjatt fra den perifere venninden og at den lille familien hele tiden styrer med en masete unge (dessverre så har jeg erfaring fra akkurat dette med denne familien)

Vi rundt ham gjør jo hva vi kan for ham, men det er nå litt spesiellt med de andre gjestene på en slik dag da.

Jeg skjønner. Alle familier har sitt å ta hensyn til.

Hvis det føles riktigst for dere å gjøre noe helt annet, så er det sikkert lurt. Det skal jo tross alt være konfirmantens dag... uansett hvordan den markeres.

Varme tanker til dere - det er så veldig trist at slikt skjer, og det blir jo helt spesielt når det i tillegg skjer i konfirmanttiden...

[Elis31]

Skjønner og er enig i det du skriver. Og jeg skulle ønske at de som var igjen var tett og kjær familie. Men faktisk så er det altså en perifer venninde, som er fadder, men som vi altså ikke har noen kontakt med, og en liten familie til, med et barn i mest urolige alder, som kommer til å kuppe hele dagen.

Så mennesket som forsvant var det mennesker som av alle disse sto ham nærmest og som ville gjort stas på ham på en mye mer nær måte enn noen av de andre vil.

Det er det som gjør meg i tvil. Jeg ser for meg jattefjatt fra den perifere venninden og at den lille familien hele tiden styrer med en masete unge (dessverre så har jeg erfaring fra akkurat dette med denne familien)

Vi rundt ham gjør jo hva vi kan for ham, men det er nå litt spesiellt med de andre gjestene på en slik dag da.

Jeg tror alle gir en konfirmant litt ekstra oppmerksomhet. Kan det være en ide at han får invitere noen venner også som ikke konfirmeres samme dag?

[Dark-Angel 82]

Uff, så leit... Ekstra trist når det kommer så tett innpå slike arrangementer... Varme klemmer herfra, håper dere får til noe som kan gi en positiv dag, og gode minner for deres sønn.

[trollemor;o)]

Spør hva konfirmanten selv vil. Jeg syns dere skal gjennomføre som planlagt og heller legge inn en liten minnestund el om det passer.

[Gjest Kayia]

Leser det jeg har skrevet, og ser at det ble veldig "man kan det man vil". Slik er det jo ikke. Beklager hvis det ble litt voldsomt

Først og fremst er det jo dere som familie som må kjenne etter hva som blir best for dere.

Jeg syns det du skrev var veldig fint jeg, og kjente at jeg ville ønske å finne styrke til å gjøre det samme som deg i en slik situasjon.

[Gjest kondolerer!]

Skjønner og er enig i det du skriver. Og jeg skulle ønske at de som var igjen var tett og kjær familie. Men faktisk så er det altså en perifer venninde, som er fadder, men som vi altså ikke har noen kontakt med, og en liten familie til, med et barn i mest urolige alder, som kommer til å kuppe hele dagen.

Så mennesket som forsvant var det mennesker som av alle disse sto ham nærmest og som ville gjort stas på ham på en mye mer nær måte enn noen av de andre vil.

Det er det som gjør meg i tvil. Jeg ser for meg jattefjatt fra den perifere venninden og at den lille familien hele tiden styrer med en masete unge (dessverre så har jeg erfaring fra akkurat dette med denne familien)

Vi rundt ham gjør jo hva vi kan for ham, men det er nå litt spesiellt med de andre gjestene på en slik dag da.

Kondolerer så masse med tap av familiemedlem!

Har nå lest dette svaret du skrev kl.13.03 og rister litt oppgitt på hode.Utifra det du skriver nå syns jeg du skal avlyse selskapet da jeg tror du helst vil slippe å ha disse menneskene denne dagen.Tror også at de hadde takket nei til å komme ved å høre at man "refererer til dine ord": jattefjatter og har masete unge.

Da er det bedre at dere tar med konfirmanten ut på en bedre middag med søsken og dere foreldre og får en dag dere ønsker!

Skjønner dere er følsomme nå så mitt råd er å ta tiden til hjelp. Da finner man de beste løsningene!

[Gjest Også en konfirmantmamma]

Jeg syns det du skrev var veldig fint jeg, og kjente at jeg ville ønske å finne styrke til å gjøre det samme som deg i en slik situasjon.

Takk Det var veldig hyggelig sagt!