Kalde føtter angående flyttinga mi!

[laguna1]

Bør jeg nevne disse noe særlig for kjæresten min, eller bare holde dem for meg selv?

Jeg sitter her og gruer meg mer og mer til å flytte til ny by..! :S

Våren begynner å gjøre Oslo riktig riktig fin og trivlig, og jeg sitter og koser meg i den superkoslige leiligheten min med pusekatten og alt..Og merker at jeg kvir meg for å dra om et par måneder!

Jeg har ikke kalde føtter for å gifte meg med ham, eller å bo med ham, men jeg har det altså for ny by.

(Selv om jeg synes ny-by er koselig, fin og har mange lyspunkter:) Den nye leiligheten vår er også lekker! )

Det er helt irreversibelt, leilighet er leid, han har allerede flyttet stashet sitt, og jeg har ekstranøkkel og alt.

Han gleder seg som en gris, og jeg også..når han er hjemme.

Han er bortreist 12 dager og er bare hjemme i 9, og det synes jeg er lenge selv her i Oslo. (og dessuten er det masete de 9 dagene han ER hjemme, for da skal vi pakke inn 3 ukers felles gjøremål og sosialisering på den ene korte uka..:S)

Her i Oslo har jeg jo masse venner, jeg har jobben min som jeg er vant med & trives i, og jeg kan byen ut og inn..Jeg er vettskremt for å forlate alt på engang, og til og med da måtte være alene & venneløs i to ukers perioder.

Jeg har i tillegg litt nerveproblemer innimellom som jeg er redd ville kunne få en oppsving når jeg blir så isolert.

Burde jeg ta disse bekymringene opp med kjæresten min, eller burde jeg holde dem for meg selv, når jeg vet de vil ødelegge så mye av _hans_ glede over både flyttingen vår og jobben hans?

Dette var ikke planlagt sånn, han fikk denne utenbys jobbingen _etter_ at vi hadde fått tilslag på leiligheten, og selv om jeg (under tvil) støttet han på å ta en jobb han trivdes bedre i, selvom den medførte denne pendlingen, klarer jeg ikke helt å riste av meg den følelsen av å bli hentet til hans hjemby, som en annen pakistansk brud, for at han skal lagre meg hjemme og stikke til sjøss! ;p

I tillegg er jeg, som kjent, dritredd den kommende svigermoren min og er full av bange anelser i den forbindelse...;p

Klage og bekymre meg til kjæresten, eller klage og bekymre meg for meg selv & her?

[Katt-ja]

Hmmm. Vanskelig. Jeg tror nok jeg ville ha fortalt kjæresten litt av det jeg følte rundt dette...

Men - det er ikke så kjempelangt fra Oslo du skal flytte, vel? Mener å huske noen kommentarer rundt det...? I så fall, kan du du vel treffe venner uansett ganske ofte? Og pusen er med, ikke sant? Og - er det nå sikkert han skal holde på med den pendlingen lenge?

Jeg synes jo det høres bra ut å flytte ut av Oslo (jeg er ikke så begeistret for Oslo) - men den svigermoren, den er det verre med...

[mariaflyfly]

Jeg tror jeg ville sagt noe om det til kjæresten, slik at han ikke får sjokk den dagen du evt. ikke fikser situasjonen mer.

Du får det til å høres ut som om du skal sitte 12 dager i strekk innendørs og ikke se folk. Men du skal vel ha en jobb i den nye byen også? Du kommer til å få nye venner også.

Dersom dere skal leie - hvor lang oppsigelsestid har dere på kåken? Hva med å gi det ett år for å se hvordan det funker? Og hvis det går til helvete, kan dere jo alltids finne dere noe i Oslo?

[laguna1]

Hmmm. Vanskelig. Jeg tror nok jeg ville ha fortalt kjæresten litt av det jeg følte rundt dette...

Men - det er ikke så kjempelangt fra Oslo du skal flytte, vel? Mener å huske noen kommentarer rundt det...? I så fall, kan du du vel treffe venner uansett ganske ofte? Og pusen er med, ikke sant? Og - er det nå sikkert han skal holde på med den pendlingen lenge?

Jeg synes jo det høres bra ut å flytte ut av Oslo (jeg er ikke så begeistret for Oslo) - men den svigermoren, den er det verre med...

Pusen er med, heldigvis! Og neida, det er ikke så veldig langt, skal til Østfold.

Takk for oppmuntringen, det er vel bare jeg som sitter og er dritredd for forandringer. Og selvom jeg liker oslo godt, har jeg litt navletrengsissues med byen..har bodd her siden jeg var 17 og har litt separasjonsangst..;p Det er jo litt provinsielt å ikke skulle tørre noe annet! Og ny-by ER fin!

Jeg kan kanskje fortelle ham _litt_, men på en ikke sånn negativ ta fra ham humøret måte?

Svigermor får jeg vel kanskje bare prøve å ikke tenke så mye på, og lese rådene fra svigermortråden om igjen ukentlig, og ellers når dette måtte trengs..;p

[laguna1]

Jeg tror jeg ville sagt noe om det til kjæresten, slik at han ikke får sjokk den dagen du evt. ikke fikser situasjonen mer.

Du får det til å høres ut som om du skal sitte 12 dager i strekk innendørs og ikke se folk. Men du skal vel ha en jobb i den nye byen også? Du kommer til å få nye venner også.

Dersom dere skal leie - hvor lang oppsigelsestid har dere på kåken? Hva med å gi det ett år for å se hvordan det funker? Og hvis det går til helvete, kan dere jo alltids finne dere noe i Oslo?

Det er sikkert lurt å nevne det litt sånn forsiktig, men på en måte som ikke tar fra ham humøret

Nei, jeg skal velikke sitte inne 12 dager i strekk, men det er jo noe sånt jeg frykter når jeg driver og bekymrer meg og har fremtidsvegring..;p

Jobb har jeg _ikke_ fått enda og det er noe av det som får meg til å kaldsvette! - Jeg har sagt opp den jeg har i Oslo fra flyttedatoen. Men, det er to måneder igjen, de må utnyttes..Jobb MÅ jeg ha!

Håper jo jeg får venner der nede, men jeg er så fryktelig glad i dem jeg har her. Men både de & jeg kjenner jo til konseptet tog, egentlig.

[laguna1]

Jeg tror jeg ville sagt noe om det til kjæresten, slik at han ikke får sjokk den dagen du evt. ikke fikser situasjonen mer.

Du får det til å høres ut som om du skal sitte 12 dager i strekk innendørs og ikke se folk. Men du skal vel ha en jobb i den nye byen også? Du kommer til å få nye venner også.

Dersom dere skal leie - hvor lang oppsigelsestid har dere på kåken? Hva med å gi det ett år for å se hvordan det funker? Og hvis det går til helvete, kan dere jo alltids finne dere noe i Oslo?

Og vi har de vanlige tre månedene i oppsigelse, så å eventuelt gi det et års prøvetid er ikke dumt!

[nitty-gritty]

For nå hadde jeg holdt dette for meg selv. Mange ting blir bedre enn man tror og siden hele greia er irreversibel uansett, så kan du like godt gi det en ærlig sjanse.

Om du blir deprimert og føler deg ensom etter flyttingen, så må du jo snakke med han om det, selvfølgelig

[mariaflyfly]

Og vi har de vanlige tre månedene i oppsigelse, så å eventuelt gi det et års prøvetid er ikke dumt!

Gi det ett år i første omgang. Det kan hende du kommer til å hate stedet, og gjør retrett til Oslo neste vår, men det kan også hende at du kommer til å elske den nye plassen og ikke skjønne hva i all verden du hadde kalde føtter for om ett års tid

[laguna1]

Gi det ett år i første omgang. Det kan hende du kommer til å hate stedet, og gjør retrett til Oslo neste vår, men det kan også hende at du kommer til å elske den nye plassen og ikke skjønne hva i all verden du hadde kalde føtter for om ett års tid

Begge deler kan absolutt hende! Takk for oppmuntringa!

[ShitDiddelyDo]

Er ikke du supersosial? Det er ikke lange tiden du kommer til å gå rundt uten venner i ny by, så det tror jeg ikke jeg hadde uroet meg over hvis jeg var deg.

Denne svigermoren er verre. Hun høres litt ut som Glenn Close i Fatal Attraction. Ikke kjøp kanin!

[laguna1]

For nå hadde jeg holdt dette for meg selv. Mange ting blir bedre enn man tror og siden hele greia er irreversibel uansett, så kan du like godt gi det en ærlig sjanse.

Om du blir deprimert og føler deg ensom etter flyttingen, så må du jo snakke med han om det, selvfølgelig

Ja, jeg prøver jo å gi det en ærlig sjanse, og jeg tar meg jo ofte i å direkte glede meg også! (Men særlig da når han faktisk er hjemme;)) Ellers så hender det jeg kvir meg på en måte som grenser opp til magevondt og pustebesvær også.

Men nå er jeg, selvom jeg kan fremstå som ganske tøff i trynet, en feigpingle av dimensjoner, som dessuten lider under hard separasjonsangst for trygge Oslo..;p

Jeg prøver selvsagt å være utelukkende positiv, og å ikke degge for småbekymringene mine, men innimellom blir de store, robuste kjempebekymringer med egen vilje, som bosetter seg i hodet mitt uten å ha spurt først..;p

[Gjest Høstløv]

''Burde jeg ta disse bekymringene opp med kjæresten min, eller burde jeg holde dem for meg selv, når jeg vet de vil ødelegge så mye av _hans_ glede over både flyttingen vår og jobben hans?''

Ja, det synes jeg absolutt at du skal gjøre, spesielt fordi du blir alene i denne ny-byen i to-ukers perioder av gangen og at dette ikke var aktuelt da flytting ble bestemt.

Det er forskjel på å flytte til ny-by med ektemannen og sammen bygge opp et nytt sosialt nettverk og å være sammen der hver dag og det å flytte til ny-by og være der alene i såpass lange perioder av gangen uten å ha et sosialt nettverk alene (utover svigerfamilien).

[laguna1]

Er ikke du supersosial? Det er ikke lange tiden du kommer til å gå rundt uten venner i ny by, så det tror jeg ikke jeg hadde uroet meg over hvis jeg var deg.

Denne svigermoren er verre. Hun høres litt ut som Glenn Close i Fatal Attraction. Ikke kjøp kanin!

Joda, jeg pleier å få venner ganske lett, jeg sitter bare her og luller meg inn i sånne trygge-Oslo tanker, og forestiller meg alt utenfor som skummel, skummel utbygd med få vennligsinnede..;p jeg _vet_ jo egentlig at dette er noe forbanna tull!

Haha, ingen kanin-innkjøp (Men hva med katten? ) Men hun _er_ skummel type! Jeg er meget, meget skeptisk til damemennesket, men får vel ta det også som det kommer..

[laguna1]

''Burde jeg ta disse bekymringene opp med kjæresten min, eller burde jeg holde dem for meg selv, når jeg vet de vil ødelegge så mye av _hans_ glede over både flyttingen vår og jobben hans?''

Ja, det synes jeg absolutt at du skal gjøre, spesielt fordi du blir alene i denne ny-byen i to-ukers perioder av gangen og at dette ikke var aktuelt da flytting ble bestemt.

Det er forskjel på å flytte til ny-by med ektemannen og sammen bygge opp et nytt sosialt nettverk og å være sammen der hver dag og det å flytte til ny-by og være der alene i såpass lange perioder av gangen uten å ha et sosialt nettverk alene (utover svigerfamilien).

Ja, det ble jo en ganske drastisk forandring i planene der, synes jeg. Jeg er selvsagt glad for at han har en jobb han trives så godt i, men situasjonen min blir jo veldig annerledes enn først planlagt.

Jeg kan jo nevne dem litt forsiktig, og sørge for å gjøre det på en måte som ikke tar fra ham gleden, på et vis det hadde vært veldig hyggelig om han kunne oppmuntre (og trøste;)) LITT

[nitty-gritty]

Ja, jeg prøver jo å gi det en ærlig sjanse, og jeg tar meg jo ofte i å direkte glede meg også! (Men særlig da når han faktisk er hjemme;)) Ellers så hender det jeg kvir meg på en måte som grenser opp til magevondt og pustebesvær også.

Men nå er jeg, selvom jeg kan fremstå som ganske tøff i trynet, en feigpingle av dimensjoner, som dessuten lider under hard separasjonsangst for trygge Oslo..;p

Jeg prøver selvsagt å være utelukkende positiv, og å ikke degge for småbekymringene mine, men innimellom blir de store, robuste kjempebekymringer med egen vilje, som bosetter seg i hodet mitt uten å ha spurt først..;p

Ja, skjønner dette er kjempeskummelt

Jeg har flyttet land, uten noen andre bindinger til landet enn samboeren min. Det er nå to år siden og det har tatt såpass tid før jeg har funnet meg skikkelig til rette. Det betyr ikke at jeg sluttet å savne familien og mine beste venner, Oslo eller Norge, bare at jeg lever bedre med det. Savnet er der absolutt hele tiden, men det setter mindre preg på hverdagen.

Jeg kan jo nevne at jeg også har en svigerfamilie som bor rett i nærheten, men de har vi mindre og mindre kontakt med, uten at det er noe dramatikk i det fra vår side.

Men hva gjør det verdt det: Nye mennesker. Nye muligheter (jobb, fritidsinteresser?). Nytt miljø, nye utsikter. Samboeren min, selvfølgelig. Penere enn Oslo (nesten alle steder er penere enn Oslo).

Som du selv er inne på; det er jo litt kjipt om man blir ett av de menneskene som tror at livet kun foregår i Oslo

Men, jeg har noen tips til deg: Finn minst en fritidsaktivitet du skal være med på i den nye byen. Kickboksing eller en annen treningsform, kanskje? Kontakt det lokale Røde Kors/frivillighetssentralen og meld deg opp til frivillig arbeid. Sjekk om det finnes noen kurs eller lignende som kan være av interesse for deg. Matlaging, skrivekurs eller noe relatert til jobben?

Når du ankommer, så bruker du mye tid på gåturer. Finn deg noen favorittsteder. Et sted med en nydelig utsikt eller en benk i en park, en kafe? Steder du kan knytte deg til, siden det i begynnelsen er vanskelig å føle tilhørighet med en hel by, og bruk disse som dine oaser.

Også har du jo alltids oss, da, som du kan provosere litt ved å stjele ølglass eller noe

[ShitDiddelyDo]

Joda, jeg pleier å få venner ganske lett, jeg sitter bare her og luller meg inn i sånne trygge-Oslo tanker, og forestiller meg alt utenfor som skummel, skummel utbygd med få vennligsinnede..;p jeg _vet_ jo egentlig at dette er noe forbanna tull!

Haha, ingen kanin-innkjøp (Men hva med katten? ) Men hun _er_ skummel type! Jeg er meget, meget skeptisk til damemennesket, men får vel ta det også som det kommer..

Hvis det blir for ille for du sette på denne og drømme deg tilbake.

http://www.youtube.com/watch?v=qMVWkhnyBVY

[laguna1]

Ja, skjønner dette er kjempeskummelt

Jeg har flyttet land, uten noen andre bindinger til landet enn samboeren min. Det er nå to år siden og det har tatt såpass tid før jeg har funnet meg skikkelig til rette. Det betyr ikke at jeg sluttet å savne familien og mine beste venner, Oslo eller Norge, bare at jeg lever bedre med det. Savnet er der absolutt hele tiden, men det setter mindre preg på hverdagen.

Jeg kan jo nevne at jeg også har en svigerfamilie som bor rett i nærheten, men de har vi mindre og mindre kontakt med, uten at det er noe dramatikk i det fra vår side.

Men hva gjør det verdt det: Nye mennesker. Nye muligheter (jobb, fritidsinteresser?). Nytt miljø, nye utsikter. Samboeren min, selvfølgelig. Penere enn Oslo (nesten alle steder er penere enn Oslo).

Som du selv er inne på; det er jo litt kjipt om man blir ett av de menneskene som tror at livet kun foregår i Oslo

Men, jeg har noen tips til deg: Finn minst en fritidsaktivitet du skal være med på i den nye byen. Kickboksing eller en annen treningsform, kanskje? Kontakt det lokale Røde Kors/frivillighetssentralen og meld deg opp til frivillig arbeid. Sjekk om det finnes noen kurs eller lignende som kan være av interesse for deg. Matlaging, skrivekurs eller noe relatert til jobben?

Når du ankommer, så bruker du mye tid på gåturer. Finn deg noen favorittsteder. Et sted med en nydelig utsikt eller en benk i en park, en kafe? Steder du kan knytte deg til, siden det i begynnelsen er vanskelig å føle tilhørighet med en hel by, og bruk disse som dine oaser.

Også har du jo alltids oss, da, som du kan provosere litt ved å stjele ølglass eller noe

Tusen takk for kjempehyggelig svar!

Å bytte land er jo MYE modigere enn å bytte by, så da kan jeg sammenligne og hente litt mot og inspirasjon fra det (Jeg har flyttet til USA tidligere, men det var sånn på impuls og morro, og bare meg å tenke på,,og jeg kunne vel egentlig dra hjem når som helst når jeg fikk nok, så det kvalifiserer ikke helt.)

Og jeg er HELT enig i alt du lister som gjør det verdt det. En blir treig om en blir sittende på samme sted hele tida, med de samme folka rett og slett fordi man er for _feig_ til å gjøre annet! ;p

Og ja, uansett hvor mye jeg liker Oslo og finner det trygt og artig her : Grunerløkka er en landsby, det blir mye det samme, og det blir trangt, og en får en tendens (Hvor latterlig den måtte være, jeg prøver å styre klar av den, men er selvsagt ikke upåvirka) til å mene at det som foregår akkurat her, i vår lille boble, er viktigst av alt!

Nyttige tips også. Jeg skal absolutt finne noe morsomt å bruke tida mi på. Jeg har allerede vært og skaffet meg bibliotekskort, ikke det at det kvalifiserer for noen superaktiv fritid, men det er jo en start! Jeg skal selvsagt gjøre meg kjent i byen, det tror jeg ikke er så vanskelig heller..Det er ikke kjempestore byen - og har allerde funnet et sted jeg synes virka superdupertrivelig, hvor jeg kan se for meg at det blir mange kaffekopper, og mange øller, og hvor jeg sikkert kunne stjålet et ølglass til almenn forargelse, hadde det ikke vært for at jeg i tyveri-tråden lovte at jeg aldri skulle stjele så mye som et eneste ølglass til..;P

Også er de tofte hyggelig å skrive inn her, igjen takk for et veldig hyggelig og konstruktivt!

Jeg kommer sikkert til å holde dere oppdaterte til det kjedsommelige!

[laban]

Jeg synes du skal fortelle det, men på en ikke-klagende måte, slik at han vet at du har litt nerver og kan berolige deg og forstå hvorfor du kommer til å være litt på tuppa. Pass på at det ikke kommer ut på en måte som tyder på at du angrer, da blir det fort personlig og det er det siste du trenger.

Som andre har nevnt: Begynn på et eller annet der du treffer jevnaldrende, helst noe som tar såpass mye tid at det ikke er overbefolket av jenter med to barn hjemme og ett i magen. Jo raskere du får deg jobb og hobbyer, desto mindre tid og anledning får svigerne til å dra deg under sine klamme vinger.

Overfor den nye byen - forsøk å være nysgjerrig som når du er på ferie, ikke som pensjonister i syden som klager over at kjøttkakesausen ikke er som på kafeen hjemme.

[laguna1]

Hvis det blir for ille for du sette på denne og drømme deg tilbake.

http://www.youtube.com/watch?v=qMVWkhnyBVY

Den har jeg tenkt MYE på i denne sammenhengen Og kjæresten har spilt den uoppfordet for meg, når han ser at jeg blir litt vettskremt i blikket innimellom, når flyttingen blir omtalt.

Halden kan vel ikke beskrives som "en stor og ny en", men bportsett fra den lille detaljen er sangen skremmende relevant!

[laguna1]

Jeg synes du skal fortelle det, men på en ikke-klagende måte, slik at han vet at du har litt nerver og kan berolige deg og forstå hvorfor du kommer til å være litt på tuppa. Pass på at det ikke kommer ut på en måte som tyder på at du angrer, da blir det fort personlig og det er det siste du trenger.

Som andre har nevnt: Begynn på et eller annet der du treffer jevnaldrende, helst noe som tar såpass mye tid at det ikke er overbefolket av jenter med to barn hjemme og ett i magen. Jo raskere du får deg jobb og hobbyer, desto mindre tid og anledning får svigerne til å dra deg under sine klamme vinger.

Overfor den nye byen - forsøk å være nysgjerrig som når du er på ferie, ikke som pensjonister i syden som klager over at kjøttkakesausen ikke er som på kafeen hjemme.

Takk for veldig hyggelig svar! akkurat og nemlig, jeg skal prøve å lufte det på en ikke-klagete måte. Jeg er bare så redd for at det skal skli over til å bli på en klagete måte, hvis jeg først begynner, men jeg skal være veldig bevvist på hvordan jeg lufter det

Jeg skal absolutt skaffe meg noen fritidsinteresser og prøve å være aktiv og opptatt. Ingenting er jo verre (og særlig for spirende bekymringer!) og sitte hjemme og gruble på ting. Og som du nevner, mye aktiviter ute, gir meg valide unnskyldniger for å måtte henge med svigers i utide! ;p

Og jeg liker ny-by godt. Jeg synes den er pen, det virker som om folk der er ganske åpne og trivlige, det er sjø og pen natur, og hyggelig brygge, og mye annet lukrativt. Jeg trives og er nysgjerrig når jeg først er der, det er i Oslo, og alene, jeg blir fylt med nagende tvil og seperasjonsangst og sentimental kjærlighet til akkurat Oslo.