Skammer du deg over å ha blitt mobbet?

[Gjest mobbing]

Skammer du deg over å ha blitt utsatt for mobbing som unge? Forteller du det åpent til andre?

Mener du at det var deg selv det var mest galt med, var du en særing?

[Spenol(1)]

ja jeg føler ofte skyld og skam.

Jeg bruker ofte ordet ertet og plaget hvis noen spør meg om oppveksten. Ordet mobbet er så fælt.

Og så har man så mange ulike oppfatninger om hva mobbing er. Jeg ble ikke noe særlig fysisk plaget, men det var følelsen av å være sær og anderledes som sitter igjen. Å vite at en har blitt baksnakket, at de andre ikke likte meg osv. At de syntes jeg var rar. Akkurat det ordet "rar" var det verste.

Nå har jeg jo vært heldig i og med at jeg alltid har hatt noen i klassen jeg har vært venner med, jeg har aldri stått helt alene.

Jeg tenker også at det er vanskelig å ikke bli offeret når en ikke har den nødvendige ballasten hjemmeifra. Når grunnlaget for god selvfølelse ikke kommer derifra så er det jo ganske vanskelig å skulle hevde seg på skolen. Da er det jo veldig lett å ta til seg alle negative tilbakemeldinger. Etter en stund så begynner en jo å tro på det.

Jeg har jo heller aldri vært A4, har ikke prøvd å være det heller. Så ja jeg har blitt plaget en del. Er lettet over å ha fullført skolegangen.

[Gjest been there done that]

Jeg skammer meg over at jeg har mobbet. Husket godt at det ga meg makt og respekt for en stund. Det var ikke noe feil med offeret bortsett fra at det var sårbart og dermed lett å ta.

[Rith]

Overhodet ikke!

At mobberne fant grunnlag for å mobbe meg på bakgrunn av min families livssituasjon er for meg i dag ikke et problem. Nå forstår jeg at det ikke var mitt problem, og at de må ha hatt et stort problem selv.

Derimot ser jeg positivt på det at jeg aldri manglet kjærlighet selv om jeg i andres øyne manglet noe materielt.

[Gjest grrrrrrrrrrrrrrrrrr]

Jeg er ikke stolt av det, men det er heller mobberne som burde vært skjemt over at de var så slemme og tenker de angrer seg nå. Jeg var ikke noe sær annet enn at jeg var liten og forsiktig og ikke turte å forsvare meg og alltid snakket lavmælt...

Det var grunn nok det...

[Gjest Mange som er stygge med hverandre]

Jeg ble mobbet på ungdomsskolen fordi jeg var sent ute med mensen og ikke hadde pupper. Det var flere gutter som mobbet.

Jeg fikk mensen da jeg var 18-19 og har omtrent ikke pupper den dag i dag.

Jeg skammet meg ikke over at jeg ble mobbet, men over at jeg ikke hadde pupper. Jeg hadde det ikke greit hjemme heller, så det var ingen god tid.

[Gjest Mobbeofferet]

Ja, det gjør jeg. Den eneste som vet noe om det er mannen min. Ingen av ungene mine vet det, og det skal de heller ikke få vite. Og selv den dag i dag, som voksen, med en solid utdannelse og god jobb, føler jeg på det. Møter ofte på mennesker som minner meg om en av mobberne av væremåte, og føler meg straks som en usikker 12-åring igjen, og syns at alt jeg sier er dumt og tett, og uvesentlig. Jeg kommer ALDRI noen gang til å reise tilbake til barnsomsstedet mitt. Og hvis jeg hører om noen som er derfra prøver jeg å unngå å møte dem, for tenk om de kjenner meg, eller noen jeg kjente. Tenk om noen får vite at jeg var det store mobbeofferet. Det ville jeg ikke at noen skal vite. Og jeg vil føle det som et stort nederlag. Fornuften min sier selvsagt at dette er bare tull, og at jeg har ingenting å skamme meg over, tvert imot, men følelsene er det ikke like lett å styre.