Hjelp med råd til veninne.

[Gjest klossmaja]

En av mine beste veninner fikk seg kjæreste i høst. Hun har aldri hatt en kjæreste før, knapt "noe på gang". Jeg var også notorisk singel lenge, men fant min kjære for et par år siden.

Vi snakket mye om gutter og den uoppnåelige kjærligheten da vi begge var single, så mens jeg fant ut av at man skulle ta noen sjanser her i livet, prøve å feile litt, å våge å åpne seg, gikk hun ikke videre. Før i høst.

Igjennom hele forholdet er det han som har vært pådriveren. Hun har hele tiden vært mye i tvil, og det tok noen måneder før hun sa ja til å være kjærester. Men problemet er bare at hun ennå ikke har fått følelser for ham, altså hun er blitt glad i han. Men føler hverken forelske eller at hun elsker ham. Hennes utgangspunkt var, siden hun aldri hadde vært forelsket, å gi det en sjanse. Hun tenkte da at hun hadde noen issues, som at hun ikke klarte å hengi seg til noen. Og at hun hadde et så utopisk syn på kjærligheten, og et utopisk syn på drømmemannen, at det ødela for henne. Forvetninger som man automatisk tenker at de vil ingen kunne innfrie. Jeg rådet henne til, som så mange andre, og forsøke å gi dette forholdet tid. For hun likte han veldig godt som person, og de hadde det bra sammen. Jeg tror uansett at denne erfaringen er bra for henne, men når hun nå gjentatte ganger spør meg: Tror du at det er noe i dette forholdet? Så vet jeg ikke lengre.

Hun skal jo finne ut av dette selv, men jeg begynner nesten å tro at hun ikke kan forelske seg i noen annen enn en som innfrir hennes forvetninger. Hun tenker veldig mye på hva familien tenker om han, hun synes det er dumt at han ikke har lest på universitetet (han er ikke akademisk nok). Hun er så utrolig opptatt av at ting skal være "riktig".

Samtidig så er det første gangen hun har latt det gå så langt med noen. Om det er desperasjon, eller en søken etter trygghet er jeg ikke sikker på. Men det betyr uansett noe at hun har gitt dette en sjanse.

Det skal sies at de har hatt/og har et avstandsforhold, så de har ikke sett hverandre så ofte. Jeg har derfor rådet henne til å tibringe mye tid med ham over en periode (også i hverdagen) og se hva som skjer. Visst det ikke skjer noe da, så skjer det kanskje aldri noe?

Vet ikke hva jeg skal råde henne til lengre, vil ikke råde henne til å være i et forhold hun åpenbart ikke føler seg så tilpass i heller.

Hva ville dere ha gjort?

[Gjest Høstløv]

La henne avgjøre selv. Dette er uansett ikke noe du kan føle eller tenke ut for en venninne.

[Gjest klossmaja]

La henne avgjøre selv. Dette er uansett ikke noe du kan føle eller tenke ut for en venninne.

Nei det er sant. Hun spør meg bare gjenntatte ganger om hva jeg mener, jeg bør nok slutte å gi råd. Vi så gjerne hjelpe, men kan nok ikke.

[Gjest FruH]

Her skal du ikke gi noen råd, selv om hun spør. Det er hennes følelser, og kjærestens, det gjelder her. Dette må hun finne ut av selv. Det beste du kan gjøre er å være der og støtte henne uansett hva det måtte ende i til slutt.

[Gjest fint alene]

Jeg syns hun bør følge sine egne følelser.

Et viktig spørsmål oppi dette, til både din venninne og deg og andre i omgivelsene, er dette: Hvorfor må hun på død og liv ha en kjæreste da? Hvorfor kan hun ikke være singel? Det er ikke alle som forelsker seg, og det er ikke alle som passer til å være i et forhold heller. Det er fint å være singel i livet også, mange går gjennom hele livet som single, og har et rikt liv for det.

Det er et utidig press, dette at man på død og liv må være i et parforhold.

Jeg lever alene, og trives godt i livet.

[-På Dol av og til]

Jeg syns hun bør følge sine egne følelser.

Et viktig spørsmål oppi dette, til både din venninne og deg og andre i omgivelsene, er dette: Hvorfor må hun på død og liv ha en kjæreste da? Hvorfor kan hun ikke være singel? Det er ikke alle som forelsker seg, og det er ikke alle som passer til å være i et forhold heller. Det er fint å være singel i livet også, mange går gjennom hele livet som single, og har et rikt liv for det.

Det er et utidig press, dette at man på død og liv må være i et parforhold.

Jeg lever alene, og trives godt i livet.

Den skriver jeg hundre prosent under på:-)

[Gjest klossmaja]

Jeg syns hun bør følge sine egne følelser.

Et viktig spørsmål oppi dette, til både din venninne og deg og andre i omgivelsene, er dette: Hvorfor må hun på død og liv ha en kjæreste da? Hvorfor kan hun ikke være singel? Det er ikke alle som forelsker seg, og det er ikke alle som passer til å være i et forhold heller. Det er fint å være singel i livet også, mange går gjennom hele livet som single, og har et rikt liv for det.

Det er et utidig press, dette at man på død og liv må være i et parforhold.

Jeg lever alene, og trives godt i livet.

Hun vil ha barn, mann og hjem og alt det der da vet du.

Kanskje hun ikke passer for det, men hun vil ha det. Jeg tror faktisk hun ville gi opp mye for å ha det også.

Hun har i alle fall behov for nærhet som alle andre, og med et kristent livvsyn, på de områder et konservativt livssyn, er måten for nærhet og trygghet kun oppnåelig i et kjæresteforhold/ekteskap o.l.