Den verste sykdom!

[Madelenemie]

Å være uønsket!

Det er mange uønskede barn i verden, jentebarn i India, jenter i Afghanistan, samt mange mange barn i Norge. osv osv..

Da jeg var 20 sa mor Teresa til meg at ”Den verste sykdommen i verden er den å være uønsket og den sykdommen fins det ingen medisin mot”, jeg tenkte mye på det, både da, og i årene som gikk. Det var et av Mor Teresas yndlingsutsagn, men jeg tenkte, nettopp det rommer så mye, for å være uønsket er verre enn å være fattig på materielle ting.

Jeg tenkte på det da jeg av og til leser her og finner at mange søker å bli sett, å få oppmerksomhet, bli hørt, og da slo det meg at kanskje all denne desperate jakten etter å bli sett/hørt rommer nettopp det, at man har følt seg uønsket eller ikke vet hvor ønsket man er.

Så tenkte jeg at det lille barnet som et sted er i oss alle jo vil søke å bli sett og hørt, blir man det ikke på en konstruktiv måte så bruker man andre metoder, for vi vil alle bli bekreftet.

Mor Teresa hadde kanskje rett i det at det ikke finnes noen medisin mot den sykdommen, men jeg tenkte hva gjør man da?

Kanskje er det eneste man kan gjøre, å forsøke og hjelpe andre, da får man både følelsen av å være ønsket og verdsatt.

Da blir det litt som å sette et plaster på et åpent sår, etter en stund kan man ta plasteret vekk, kanskje, men under vil det ofte være et lite arr. Og det arret vil minne oss om den smerte det er å være uønsket, men hvis vi da sørger for å være ønsket nå, resten av våre liv, så blir det en lindring for den smerte/fortvilelse det er å ikke riktig ha funnet sin plass, sin trygghet, eller eie den følelsen av å være ønsket og trengt.

[Gjest Jenta I Ilden]

*liker*

[nitty-gritty]

Mange fine tanker, Madelenemie

[Dorthe]

Dette tror jeg du har helt rett i og det er synd av vi i dette landet har så få muligheter til å jobbe frivillig og gjøre en innsats for andre. Det gir mye å gjøre en innsats for de som har det dårligere enn oss sjøl enten man gjør det en gang i året som til jul eller en fast dag i uka.

[Mandolaika]

Likte veldig godt tankene dine rundt dette, tror du har helt rett.

[Gjest Gåten]

Bra skrevet og sant

Alle har noe å gi og dele.

[Gjest prust]

Dette var fine og gode tanker om et viktig tema. Tror du har mye rett her!

[Gjest my name is nobody]

Jeg vet ikke om jeg i utgangspunktet var uønsket. Det har jeg aldri fått bekreftet, eller avbekreftet. Jeg opplevde ihvertfall mange ganger å ikke få noen reaksjon, samme hva jeg gjorde. Mor la seg på loftet og gråt hvis jeg dro henne for langt. Det ble ikke satt noen grenser, jeg trodde det var lov til å sitte på bordet osv. Min mann lærte meg å spise meg kniv og gaffel, da var jeg ca 17 år.

Jeg bestemte meg da jeg var ca 12 år, at jeg skulle kutte ut å bry meg om meg selv. Jeg var misbrukt, voldtatt, utsatt for endel omsorgssvikt og hele meg var ingenting å skryte av.

Så jeg bestemte meg for å glemme meg selv. Jeg var ikke verdt noen verdens ting. Jeg skulle bruke all min energi til å hjelpe andre. Det gjorde jeg helt til jeg var ca 35 år. Da var det ingen energi igjen, greide nesten ikke å løfte telefonen for å fortelle at jeg dessverre ikke kom på jobb neste dag.

Det har tatt meg lang tid å se at jeg er noe som helst verdt. Jeg ønsker ikke å bli sett, men kunne gjerne tenkt meg å føle noe annet enn slitenhet, en jagende "energiuro", og panikkangst. Dette går i perioder og det hjelper lite å tenke at jeg vil bli sett. Jeg ønsker heller å gjemme meg i periodene jeg sliter, men hvor kan jeg gjemme meg?