Å se ting i "perspektiv"?

[Gjest winda]

Det snakkes om å "holde ut" når noe grusomt skjer. De som bor i Japan er for tiden et godt eksempel på dette.

Er det ikke litt sånn at når man står oppe i kriser med begge beina, så får man en slags energi til å greie seg igjennom det? Da har man ikke noe valg. Har erfart mange ganger ved endel "kriselignende" tilstander, at jeg tenker veldig klart, og gjør de nødvendige ting for å berge livet. Dette tror jeg er et slags instinkt vi alle er utstyrt med.

Det er når det kritiske "legger seg" og man kan slappe av at angsten og evt psykiske skader kommer hos noen? Jeg vet egentlig ikke hva det er som gjør at noen blir psykisk syke, mens andre takler det bra.

Alle har vel et slags "punkt" hvor det blir for mye belastninger/kriser, og man blir syk? Dette er vel også genetisk betinget vil jeg tro?

Bare noen tanker jeg gjorde meg.

[Gjest SMIRnøff]

Dette tror jeg er sant - når krisen virkelig setter inn, da får man "ekstra" krefter til å gjøre noe med det. Men kanskje bare for en kort stund? Jeg vet ikke.

For å ta meg selv da, så hadde jeg en periode i høst hvor jeg ikke fikk sove fordi jeg trodde noen pumpet giftgass inn i hybelen min. Jeg valgte å ikke skrive om det her, men i stedet gå rett til legen med det. Da fikk jeg økt dosen med medisin, og så gikk det bedre.

Nå, som tingene er bedre og har roet seg, blir jeg mer "krakilsk".

[Helmi]

Da jeg var i en svær familiær krise, eller egentlig en katastrofe i våre liv, var det mange som sa, med beundring i stemmen: "Så sterk du er. Det der ville ikke jeg klart!". Helt sikkert godt ment, men det blir så feil likevel, siden å havne opp i en slik situasjon ikke er ens eget valg.

Altså, det jeg vil fram til: en klarer det utroligste, når en må. Hva er alternativet?