Kan dette forklares ut ifra diagnoser?

[Gjest ryk og reis]

Jeg hater å være sammen med mennesker for tiden. Ønsker å få fred og være alene. Jeg må liksom ta i for å virke hyggelig.

Selvsagt merker famile og venner dette, så da finner de på 100 ting som de mener er positivt for meg å være med på. De har for sikkerhets skyld ordnet en lang reise til meg. Denne kommer til å vare i over 14 dager. Jeg er veldig sliten og skulle egentlig ha sagt nei til dette. Men jeg har veldig vanskelig for å si nei også, så jeg blir nok med. Jeg er flink til "å late som" om alt er bra. Spørsmålet er om jeg greier dette i så lang tid, eller om jeg blir liggende. (Det har skjedd før). Men noen sjanser bør jeg sikkert ta? De mener det jo bra.

Det at jeg ønsker å trekke meg unna mennesker og ha fred: Har dette noe med mine diagnoser å gjøre? ( F 62.0, ptsd og bipolar, for tiden ganske angstfull, sliten og deprimert).

[Gjest sikkert best det]

Sikkert pga diagnosene dine,og jeg ville ikke reist på tur da. Kanskje best at du får fred?

[FGT]

syns at dette forklares seg selv

[lealaus]

Tror ikke nødvendigvis det har med diagnose å gjøre. Alle mennesker, syke og friske, har behov for å kunne trekke seg litt tilbake i blant.

Dessverre er det en utbredt misforståelse blant sk friske at det er nesten farlig om psykisk syke mennesker trekker seg tilbake. Aktivisering, aktivisering, aktivisering.

Selv har jeg vært så utrolig lei disse velmenende menneskene (for jeg tror de mener det vel) at jeg har stukket av - satt meg på et tog eller et fly og bare vært for meg selv en tid - noe som forståelig nok har vakt oppstandelse og angst hos de rundt meg.

Man blir jo kjempesliten av å føle man må stille opp på alt de iverksetter rundt en. Jeg sammenligner det med alle de velmenende menneskene som har oppfatninger om at man helst ikke skal bruke medisiner.

For min del har det endt med at jeg i en god fase satte meg ned og pratet med mine velmenende nærmeste. Bedt dem stole på meg, bedt dem gi meg det rommet jeg trenger, samtidig som jeg har bedt dem om å ikke gi meg opp.

Det har fungert bra, og jeg har ikke det presset rundt meg lenger nå.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ja, det kan forklares med depresjon.

[Sool1365380740]

Tenk iallefall over hvor fint det er at du har noen som stiller opp for deg og prøver å hjelpe deg selv om det er slitsomt også. Tok meg selv i å ønske det var meg,men jeg er i situasjonen at jeg føler ingen bryr seg uansett hva jeg gjør. Er også som deg,vil være i fred,blir så sliten av folk. Men på en måte ville jeg likevell satt pris på om noen brydde seg. Og det gjør sikkert du da Håper du føler det lettere snart. Lett skal det ikke være.

[Gjest ryk og reis]

Tenk iallefall over hvor fint det er at du har noen som stiller opp for deg og prøver å hjelpe deg selv om det er slitsomt også. Tok meg selv i å ønske det var meg,men jeg er i situasjonen at jeg føler ingen bryr seg uansett hva jeg gjør. Er også som deg,vil være i fred,blir så sliten av folk. Men på en måte ville jeg likevell satt pris på om noen brydde seg. Og det gjør sikkert du da Håper du føler det lettere snart. Lett skal det ikke være.

Akkurat nå blir det nok feil uansett hvordan jeg snur og vender på det. En depresjon blir jo ikke bedre om man går og gjemmer seg. Har jo lært at man skal aktivere seg, selv om det er som å gå igjennom en vegg. Jeg får så mye fysiske symptomer. Hvem hadde syntes det var okey å dra bort i 14 dager med skikkelig influensa? Må liksom ta tak i meg selv og virkelig anstrenge meg for å orke dette. Men hva gjør man ikke for andre mennesker?

Det er sikkert flott at mennesker orker å bry seg, det blir bare litt mye innimellom. Jeg vet jo at de mener det godt.