Noen som så dokumentaren Indian Summer?

[Gjest Liza i London]

''Nei,for å høre på personen det gjelder er ikke et alternativ?

Overmaktene vet best og handler deretter...

''

Dette gjelder ikke bare Torstein når han var sint, men også de som var rundt ham mens han var sint. De har plikt til å beskytte både ham, medpasienter og seg selv mot å bli utsatt for skade.

Kanskje en avsporing, frosken..men min erfaring er at dersom man tar seg tid med pasienten - og ikke minst er ærlig, så er tvang svært ofte unødvendig.

Jeg har sagt til pasienter: "Nå er jeg redd deg, redd min egen sikkerhet" - og de har roet seg ned. Til gjengjeld har jeg tatt meg tid til å lytte...og har de ikke hatt evnen til å utrykke terroren de føler i ord, så har en hånd å holde i vært redningen mens vi har ventet på at medisinen skulle virke.

Bruk av tvang er en av mine kjepphester!

Noen pasienter føler riktignok en trygghet med beltene på plass - men kanskje det er fordi vi ikke makter å vise at vi har styrke til å hjelpe dem med det enorme følelsesgjennombruddet de opplever.

[Gjest dub dub]

Jeg så filmen nå, og jeg følte at jeg ikke fikk helt tak på det som skjedde. I begynnelsen virket han noen lunde livsglad, han hadde musikken, naturen, han var noen lunde "våken". Men etter hvert som han ble innlagt ble han bare sløvere og sløvere, og så denne kjederøykingen. Han vikret nærmest narkoman. Syns det var trist å se. Var det pga medisinene?

Jeg har en bror som har vært psykotisk, men så vidt jeg vet ikke schizofren. Han har også blitt sløvere etter at han var innlagt og begynte på medisiner. Kjenner igjen den røykingen også, - han har aldri røykt tidligere. Og at han har lagt på seg veldig mye. Det er som om de blir passifisert ved innleggelse.

Jeg syns det er vanskelig å forstå så mye av hvordan Torstein opplever sykdommen sin selv. Jeg får med meg at han ikke ønsker å stå på all medisnen som han får, og at han til dels føler seg umyndiggjort (fengslet og passet på). Hvorfor fikk han nesten aldri være alene? Kan han skade seg, eller hva? Det kom ikke klart frem hvorfor han ble lagt i reimer, bortsett fra at han ble sint. Hvordan sint da, siden han ble lagt i reimer, mener jeg?

Jeg syns det er vanskelig å få tak i hva som er lidelsen, eller rettere sagt, hvordan den utspiller seg. For meg sier denne filmen mer om hvordan Torstein blir behandlet i psykiatrien, - og det var vel det du var redd for? Jeg har selv vært passient ved DPS, og broren min har vært innlagt, men jeg føler likevel at smerten til Torstein ikke kommer klart fram, bortsett fra når han sier at han har angst pga medisiner, og det han sier om innesperringen og reimene. Og det er vel selve behandlingen som forårsaker alt det?

Jeg skulle ønske vi fikk høre mer om hvordan Torstein selv ville ha ønsket seg behandlingen.

[frosken]

Kanskje en avsporing, frosken..men min erfaring er at dersom man tar seg tid med pasienten - og ikke minst er ærlig, så er tvang svært ofte unødvendig.

Jeg har sagt til pasienter: "Nå er jeg redd deg, redd min egen sikkerhet" - og de har roet seg ned. Til gjengjeld har jeg tatt meg tid til å lytte...og har de ikke hatt evnen til å utrykke terroren de føler i ord, så har en hånd å holde i vært redningen mens vi har ventet på at medisinen skulle virke.

Bruk av tvang er en av mine kjepphester!

Noen pasienter føler riktignok en trygghet med beltene på plass - men kanskje det er fordi vi ikke makter å vise at vi har styrke til å hjelpe dem med det enorme følelsesgjennombruddet de opplever.

''Kanskje en avsporing, frosken..men min erfaring er at dersom man tar seg tid med pasienten - og ikke minst er ærlig, så er tvang svært ofte unødvendig.

''

Nei, jeg synes ikke det er en avsporing, og jeg tror også at tvang muligens brukes for ofte. Allikevel så synes jeg det evt. blir for lettvint å gjøre tvangsbruken til hovedproblemet i forhold til Torsteins situasjon, jeg mener at det er sykdommen som er hovedproblemet. Ikke alle blir friske samme hvor optimalt de enn behandles. Etter min oppfatning så ga denne filmen lite innblikk i hva som skjedde i behandlingssituasjonen, så dermed vet vi heller ikke noe om hvorvidt tvangsbruken var unødvendig eller ikke.

[frosken]

Jeg så filmen nå, og jeg følte at jeg ikke fikk helt tak på det som skjedde. I begynnelsen virket han noen lunde livsglad, han hadde musikken, naturen, han var noen lunde "våken". Men etter hvert som han ble innlagt ble han bare sløvere og sløvere, og så denne kjederøykingen. Han vikret nærmest narkoman. Syns det var trist å se. Var det pga medisinene?

Jeg har en bror som har vært psykotisk, men så vidt jeg vet ikke schizofren. Han har også blitt sløvere etter at han var innlagt og begynte på medisiner. Kjenner igjen den røykingen også, - han har aldri røykt tidligere. Og at han har lagt på seg veldig mye. Det er som om de blir passifisert ved innleggelse.

Jeg syns det er vanskelig å forstå så mye av hvordan Torstein opplever sykdommen sin selv. Jeg får med meg at han ikke ønsker å stå på all medisnen som han får, og at han til dels føler seg umyndiggjort (fengslet og passet på). Hvorfor fikk han nesten aldri være alene? Kan han skade seg, eller hva? Det kom ikke klart frem hvorfor han ble lagt i reimer, bortsett fra at han ble sint. Hvordan sint da, siden han ble lagt i reimer, mener jeg?

Jeg syns det er vanskelig å få tak i hva som er lidelsen, eller rettere sagt, hvordan den utspiller seg. For meg sier denne filmen mer om hvordan Torstein blir behandlet i psykiatrien, - og det var vel det du var redd for? Jeg har selv vært passient ved DPS, og broren min har vært innlagt, men jeg føler likevel at smerten til Torstein ikke kommer klart fram, bortsett fra når han sier at han har angst pga medisiner, og det han sier om innesperringen og reimene. Og det er vel selve behandlingen som forårsaker alt det?

Jeg skulle ønske vi fikk høre mer om hvordan Torstein selv ville ha ønsket seg behandlingen.

Enig i at det var vanskelig å få tak på hva som egentlig skjedde. Selv om vi fikk se mange bilder av Torstein, så fikk vi lite innblikk i hans liv, hans lidelse og hans oppfatninger av hva som kunne ha hjulpet ham bedre.

For meg var filmen en påminnelse om den lidelsen alvorlig sykdom kan innebære, men jeg tror at mange primært vil oppfatte den som et grunnlag for å kritisere psykiatrien.

[tjohei]

Enig i at det var vanskelig å få tak på hva som egentlig skjedde. Selv om vi fikk se mange bilder av Torstein, så fikk vi lite innblikk i hans liv, hans lidelse og hans oppfatninger av hva som kunne ha hjulpet ham bedre.

For meg var filmen en påminnelse om den lidelsen alvorlig sykdom kan innebære, men jeg tror at mange primært vil oppfatte den som et grunnlag for å kritisere psykiatrien.

Det var litt uklart ja, men fikk inntrykk av at han ikke ville gå på medisin. Hva med å bytte merke? Ville han få det bedre på Abilify enn Risperdal som han gikk på? Hva med å kommunisere med fagpersonene i psykiatrien som de likevel var i kontakt med? Det må da kunne gå an å bli hørt og kanskje komme til et kompromiss, redusere dose? Hva med kostholdets betydning for bedring. Har hørt at folk med psykoser blir bedre av kosttilskudd og endring av kosthold. Å ikke ville gå på medisiner kan være en del av den paranoide psykosen. De gangene han ble dårlig var det fordi han hadde sluttet med medsinen som han så gjerne ville? Dette var uklart og man ble nysgjerrig og fikk ikke svar på dette.

[tjohei]

''Den ga liksom så lite håp.''

Håp er viktig. Men det er også viktig at alvoret knyttet til enkelte av de alvorligste psykiske lidelsene formidles. De kan innebære mye lidelse og lav livskvalitet selv om det gis adekvat behandling.

I dette tilfellet fikk man inntrykk av at det var behandlingen og miljøet på Dikemark blant pasienter (han begynte å røyke der) som virket ødeleggende på han.

[tjohei]

Fagfolk får lære seg at det finnes folk som blir friske av alvorlig sykdom. Lauveng er dessuten fagperson og i stand til å vurdere dette selv. Og hun sier ja, hun var schizofren. Hun er ikke den eneste i verden som har kommet seg.

Og ja, jeg tror klart man lett presterer dårligere når man får en diagnoser som forteller deg at du kan aldri komme deg igjen. Det er heller ikke alltid sant.

Hun var jo også inne på det samme som Torstein mente, at man ville bli møtt med varme og omsorg, ikke isolasjon og kalde svar.

[tjohei]

''Han virker jo så fredelig og rolig... ikke aggressiv i det hele tatt. Sånn jeg forstår det, skulle han ikke vært akuttinnlagt i det hele tatt.''

Det betviler jeg at stemmer. Slik jeg forsto situasjonen, så ville han kunne vært til fare både for seg selv og andre om han ikke hadde blitt behandlet. En helt annen ting er at det var vondt å se hvor dårlig behandlingen virket, og hvor preget han ble av bivirkninger.

Hvordan får du til å ramme inn teksten?

[cathlin]

Så den på nett-tv nå. Jeg syns det er en viktig film. Bra at man blir kjent med et menneske, og ikke fra perspektivet psykiatrisk pasient, eller hva man skal kalle det.

Jeg ble glad for å se den. Han får sjansen til å bli sett, og at man får vite om hvordan det er å leve med psykose, alvorlig sykdom. Hvordan han opplever det. Viktig.

[cathlin]

.

Ja...jeg så den...og jeg syns dokumentaren var gripende...

Jeg fikk lyst til å holde omkring Torstein for å gi han trøst...forståelse...varme...

Helt enormt gjort å la seg intervjue slik når en sliter så mye som denne personen gjorde...

Alt godt ønskes til Torstein i "hovedrollen" =)

Alt godt til Torstein fra meg også.