Ble du mobbet i din barndom?

[Gjest Dimpuria]

Det ble jeg. Jeg var overvektig, og ble kalt blant annet "halve norge". Jeg kan ikke huske en dag uten at jeg ble mobbet. Det er grunnen til at min selvtillit er lav, og jeg ikke har hatt en kjæreste til tross for at jeg er nesten 40.

[Gjest togli]

Trist å høre

Jeg var nok heldig som aldri ble mobba på tross av at jeg var den eneste døve i min skolekrets...

Har du fått hjelp til å bli glad i deg selv igjen? Det tror jeg er viktig...

[Gjest Gode minner?]

Ja, jeg ble litt mobbet og utestengt. Ingen kom på bursdagen min, jeg ble truet til å kle av meg av en guttegjeng flere ganger. De så meg naken og jeg ble mobbet for hvordan jeg så ut.

Ble lugget, kallt ting og ingenting ved meg var bra nok. En gutt voldtok meg og skrøt av dette etterpå. Da ble jeg hore også. Kunne fortalt mye mere, men jeg orker egentlig ikke å tenke på dette. Dette skjer jo ikke idag. Game over.

[Gjest alenebursdag]

En god del, ja. Mine foreldre er hverken norske eller vanlige, jeg selv var lita og rund. Jeg burde hatt regulering også men jeg nekta, nok var nok. Jeg var en merkelig blanding av bråmoden og veldig barnslig, og hadde få venner. Da jeg ble litt eldre ble jeg hu som gutta kunne pule så lenge ingen visste om det. Når jeg ser på bilder fra den gang ser jeg ei helt vanlig jente som ser litt trist ut, ikke smultbolla med det stygge trynet alle sa jeg var...

[Cherry Lady]

Ja, for at jeg var tjukk. Ser på bilder fra den tida, og tjukk var jeg ikke, men det har ødelagt selvbildet mitt, kroppslit sett.

Så ble jeg mobbet fordi familien min var kristelig. Unger er stygge!

Men jeg har klart meg bra jeg, tross alt!

[jubalong70]

Nei, jeg ble ikke mobbet. Sender deg en klem, for du er verdifull akkurat som du er.

[Gjest Nickløsheletiden]

Nei ikke mobbet, men mange kommentarer om hvor tynn jeg var. Har fått slengt ordet flaggstang etter meg og- Åhh, så tynn du er! i dusjen etter gym`en og slikt. Det påvirket meg i den grad at kledde på meg lag på lag med klær i et forsøk på å se tykkere ut.

Det er ikke noe som har plaget meg i voksen alder.

[Gjest Folk er rare 2]

Ble mobbet fordi jeg valgte feil venner,ja kunne velge. Kunne vært sammen med de poppulære,men min sympati var hos de svake. Forstod ikke hvorfor folk så ned på dem,siden for meg var alle like mye verdt. Til å med lærerene sa det "Dette er du får god til,du er en snill jente". Og hva var galt med de andre?

Forstod ikke det,og forstår det ikke den dag i dag. Men jeg var ikke som noen av dem,passet ikke inn selv om jeg prøvde. Var rett og slett rar,og det fikk jeg høre alle plasser. Ville alle skulle være venner,men det gikk ikke. Valgte taperene,så jeg ble en taper.

[Babette]

Nei, jeg har aldri blitt mobbet.

Men i mange, mange år fikk jeg høre diverse og til dels taktløse kommentarer om hvor tynn og mager jeg var. I studietida var det ei som sa at det ikke var noe pent å være så tynn som jeg var. På ungdomsskolen var det ei som syntes synd på de som skulle ligge med en steinhaug som meg.

En eldre kollega sa at jeg så ut som en Belsenfange.

Men det merkelige er at alt dette prellet fullstendig av. Jeg tok meg ikke det minste nær av det. Tidvis var jeg også helt enig i at jeg var altfor tynn, men jeg klarte ikke å legge på meg.

[tonie]

Nei, jeg har aldri blitt mobbet.

Men i mange, mange år fikk jeg høre diverse og til dels taktløse kommentarer om hvor tynn og mager jeg var. I studietida var det ei som sa at det ikke var noe pent å være så tynn som jeg var. På ungdomsskolen var det ei som syntes synd på de som skulle ligge med en steinhaug som meg.

En eldre kollega sa at jeg så ut som en Belsenfange.

Men det merkelige er at alt dette prellet fullstendig av. Jeg tok meg ikke det minste nær av det. Tidvis var jeg også helt enig i at jeg var altfor tynn, men jeg klarte ikke å legge på meg.

Slike kommentarer fikk jeg også. Ofte! Og veldig ofte fra jenter som kunne hatt godt av å gå ned noen kg selv. Jeg tok meg ikke så nær av det jeg heller. Jeg trivdes godt med kroppen min selv om idealkvinnen da jeg vokste opp var en god del mer formfull enn jeg var. Jeg tror det kan ha vært fordi jeg var veltrent og atletisk og kroppen var perfekt for det jeg brukte den til.

Den eneste gangen det gikk inn på meg var da jeg ble sendt til helsesøster fordi kraftigere medsøstre mistenkte spiseforstyrrelser, men jeg ble ikke såret, bare sint.

[tonie]

Det er trist å høre. Jeg synes du skal la det stoppe her, og bestemme deg for at mobberne ikke skal få ødelegge resten av ditt liv i tillegg til de årene de allerede har stjålet. For at det kunne bli så ille som dette må du ha tatt parti med mobberne og mot deg selv. De er sikkert ute av ditt liv for lenge siden, så nå er det du selv som har tatt over den rollen de hadde.

Du må bytte lag. Team Dimpuria f.o.m i dag!

[Gjest Tatjana]

Nei, jeg har aldri blitt mobbet.

Men i mange, mange år fikk jeg høre diverse og til dels taktløse kommentarer om hvor tynn og mager jeg var. I studietida var det ei som sa at det ikke var noe pent å være så tynn som jeg var. På ungdomsskolen var det ei som syntes synd på de som skulle ligge med en steinhaug som meg.

En eldre kollega sa at jeg så ut som en Belsenfange.

Men det merkelige er at alt dette prellet fullstendig av. Jeg tok meg ikke det minste nær av det. Tidvis var jeg også helt enig i at jeg var altfor tynn, men jeg klarte ikke å legge på meg.

Sånne kommentarer fikk jeg også, og jeg tok meg faktisk nær av det. Hun som var aller verst var ei nabojente, to år eldre enn meg, og kraftig overvektig selv.

Jeg husker jeg tok igjen med henne en gang. Da var det jeg som havnet på rektors kontor og fikk trøbbel fordi jeg hadde kalt henne feit. At hun hadde mobbet meg for å være for tynn lenge, var liksom greit. Det var det som var mest sårende syntes jeg. At de voksne viste at de syntes det var greit det hun sa til meg, men jeg fikk ikke lov å forsvare meg.

[Mrs D]

Jeg ble også mobbet, helt til jeg begynte på videregående. Jeg tror likevel jeg har ganske okay selvtillit, og jeg har både vært gift og har barn.

Da jeg ble voksen kom jeg til et punkt hvor jeg bestemte meg for at mobberne ikke skulle få fortsette å ødelegge livet mitt, rett og slett.

[ShitDiddelyDo]

Jeg var ordentlig pingletynn, hadde briller, skeive tenner, jeg var stille og hadde liten selvtillit, jeg hadde en trøblete oppvekst som fucka meg opp og jeg gjorde lite ut av meg, og jeg fikk noen kommentarer her og der. Det som gjorde at jeg ikke ble et mobbeoffer, tross at alle forutsetningene for å bli det var til stede, var nok at jeg vokste opp med de kuleste gutta, så selv om jeg ikke var så lik dem var de kompisa mine, og det kommer man langt med. Tross ulikheter blant oss holdt vi alltid sammen. Noen ble hardkokte kriminelle tidlig. Andre ble etter hvert suksessfulle næringslivsledere. Men tross ekstreme ulikheter blant oss var vi sammen. Det redda nok sånne som meg. Og det redda noen av de som tidlig lefla med ganske durkdreven kriminalitet. Miljøet jeg vokste opp i var nok sånn sett ganske sunt. Vi var en rimelig variert gjeng, og det gjorde at vi tidlig fikk innsyn i ulike hjem og forhold - så jeg tror faktisk dette også redda folk fra å bli mobbere. Noen av tøffingene var i perioder ganske farlige, og ville nok vært den typiske bølla i skolegården, men jeg kan faktisk aldri huske at noen av disse, tross alle deres feil, mobba noen, og jeg tror faktisk de ville stått opp for den som ble mobba.

De jeg husker som typiske mobbere var fintfolket vi ble kjent med da vi til ungdomsskolen bytta skole, men de kom ikke langt. De som normalt ville blitt mobba, sånne som meg, kjente de som visste hvordan man knuste en kjeve, og det turte ikke pappaguttene annet enn å respektere, så i stedet fortsatte de å plukke på folk de alltid hadde plukka på, og som vi nye ikke kjente.

[Dorthe]

Nei, det har jeg ikke. Derimot har jeg faktisk opplevd å bli mobbet på en arbeidsplass som bestod av tre damer. Det synes jeg er ganske utrolig egentlig, men det var kjipt. Heldigvis var det et vikariat på 6 mnd så da forsvant jeg kjapt ut av bilde og har ikke opplevd det andre steder.

[Babette]

Sånne kommentarer fikk jeg også, og jeg tok meg faktisk nær av det. Hun som var aller verst var ei nabojente, to år eldre enn meg, og kraftig overvektig selv.

Jeg husker jeg tok igjen med henne en gang. Da var det jeg som havnet på rektors kontor og fikk trøbbel fordi jeg hadde kalt henne feit. At hun hadde mobbet meg for å være for tynn lenge, var liksom greit. Det var det som var mest sårende syntes jeg. At de voksne viste at de syntes det var greit det hun sa til meg, men jeg fikk ikke lov å forsvare meg.

Det er nok atskillig mere sosialt akseptert å påpeke undervekt enn overvekt.

Jeg må også innrømme at jeg ville ha tatt meg nær av å bli kalt feit, men som nevnt brydde jeg meg ikke om at folk kommenterte hvor tynn jeg var.

Forklaringen er vel sansynligvis at jeg trivdes som tynn, men jeg ville aldri ha trivdes som tykk.

[Dorthe]

Nei, jeg har aldri blitt mobbet.

Men i mange, mange år fikk jeg høre diverse og til dels taktløse kommentarer om hvor tynn og mager jeg var. I studietida var det ei som sa at det ikke var noe pent å være så tynn som jeg var. På ungdomsskolen var det ei som syntes synd på de som skulle ligge med en steinhaug som meg.

En eldre kollega sa at jeg så ut som en Belsenfange.

Men det merkelige er at alt dette prellet fullstendig av. Jeg tok meg ikke det minste nær av det. Tidvis var jeg også helt enig i at jeg var altfor tynn, men jeg klarte ikke å legge på meg.

Det har jeg og fått høre helt til jeg la på meg etter fylte 50. Det er plagsomt å høre det hele tida, men det vil jeg likevel ikke karakterisere som mobbing.

[Babette]

Slike kommentarer fikk jeg også. Ofte! Og veldig ofte fra jenter som kunne hatt godt av å gå ned noen kg selv. Jeg tok meg ikke så nær av det jeg heller. Jeg trivdes godt med kroppen min selv om idealkvinnen da jeg vokste opp var en god del mer formfull enn jeg var. Jeg tror det kan ha vært fordi jeg var veltrent og atletisk og kroppen var perfekt for det jeg brukte den til.

Den eneste gangen det gikk inn på meg var da jeg ble sendt til helsesøster fordi kraftigere medsøstre mistenkte spiseforstyrrelser, men jeg ble ikke såret, bare sint.

Det er aldri godt å vite om folk kommenterer fordi de er misunnelige, eller fordi de er oppriktig bekymret.

Jeg tror ikke det var et mønster i mitt tilfelle at det var kraftige eller overvektige medsøstre som syntes jeg var for tynn, jeg tror de var helt alminnelige. Om de var misunnelige er ikke så godt å si.

Alle mennesker har et ømt punkt. Jeg har også ting jeg ikke ville ha likt å høre, men dette med kropp og tynnhet har aldri vært noe ømt punkt for meg. Og jeg har aldri hatt noe i nærheten av komplekser for noe som helst.

[ShitDiddelyDo]

Det er nok atskillig mere sosialt akseptert å påpeke undervekt enn overvekt.

Jeg må også innrømme at jeg ville ha tatt meg nær av å bli kalt feit, men som nevnt brydde jeg meg ikke om at folk kommenterte hvor tynn jeg var.

Forklaringen er vel sansynligvis at jeg trivdes som tynn, men jeg ville aldri ha trivdes som tykk.

Det er av en eller annen grunn greit å påpeke at folk er (for) tynne. Det hørte jeg også mye under oppveksten. Men vi tynne gutter var "pingler" blant jevnaldrende. Det plaga ikke meg stort, men jeg husker voksne som lurte på om jeg ikke spiste. Det plaget meg mer.

Uansett løste det seg ganske enkelt da en helsestudiofreak av en kompis sa at det var på tide jeg gjorde noe, og dro meg med på treninga. Ble hekta i løpet av et par økter, og snart var jeg ingen pingle lenger.

[meg__123!]

Nei, det har jeg ikke. Derimot har jeg faktisk opplevd å bli mobbet på en arbeidsplass som bestod av tre damer. Det synes jeg er ganske utrolig egentlig, men det var kjipt. Heldigvis var det et vikariat på 6 mnd så da forsvant jeg kjapt ut av bilde og har ikke opplevd det andre steder.

3 damer? Sykt at voksne folk skal oppføre seg sånn.