Å være "hørende hørselshemmet"..

[Gjest togli]

Ja, og døvemiljøene har vært steingode på å argumentere for at døve ikke har funksjonsnedsettelser men utgjør en språklig minoritet.

Det er allikevel noe benektende over det hele om man ikke er åpen for samtaler om temaet. Det er få ikke-døve som ikke anser døve å tilhøre kategorien mennesker med funksjonsnedsettelser, og siden vår identitet også dannes ved at vi ser på oss selv med andres øyne, så synes jeg det er noe sært over døves argumentasjon.

Du har trolig mest erfaring med døve fra deaf power-tida

Denne tida er det slutt på, og døve flest ønsker igrunnen bare å få fred og få lov til å vokse opp som hele mennesker som ikke hele tiden blir fortalt hvordan de bør føle og hva de bør mene om seg selv som minoritetsgruppe.

[Gjest togli]

¨¨Vi er kanskje mest opptatt av å få lov til å føle oss "normale"....¨¨

hva skal til for at dere skal føle dere "normale"?

Jeg har ikke tenkt så mye over normalitetsbegrepet. Jeg tenker først og fremst på at å være uten en sans er veldig upraktisk og tungvint. Men når det blir veldig stort fokus på det, så blir jeg også oppheng i det. Jeg ante ikke at det var så mye trøbbel med å cerebral parese før noen fortalte meg om det.

Man føler seg mest "normal" når man kan kommunisere uanstrengt, så det er ikke det minte merkelig at døve flest føler seg mest vel og tryggest sammen med andre døve. Problemet er at så snart døve opptrer i "gruppe" så får man kritikk fordi man liksom velger å oppholde seg i et "lukket" miljø... De aller fleste døve jobber på "hørende" arbeidsplasser og har "hørende" familie.. Vi blir allikevel straks mer "synlig" når vi er sammen med andre døve og da blir vi visst nesten litt "skumle"

[Gjest togli]

Det er forskjell på å ønske å være en annen enn den man er, og det å ønske at _noe_ ved en selv er annerledes. Hele din identitet utgjøres vel ikke av døvheten? Jeg har knapt nok møtt et menneske som ikke i perioder har hatt tanker om at de gjerne skulle ha sett at _noe_ var annerledes.

Jeg pleier å si at jeg "fant meg selv" når jeg endelig traff andre likesinnede, fordi jeg da fant ut at jeg ikke var ei stille og sjenert jente allikevel...

Hvis det er noe jeg ville endra ved meg selv så er det iallefall ikke hørselen jeg tenker på Har ikke tenkt tanken en gang.... Jeg er født sånn og kan ikke endre på det, så hvorfor se på det som et problem når jeg ikke synes det er et problem? Hadde jeg hørt før så hadde jeg helt sikkert sagt noe helt annet

[Spenol(1)]

Nei, selvsagt ikke! Men døve må ha lov til å få gå på døveskole dersom de og foreldrene ønsker det en eller annen gang i grunnskoleløpet, og da er det en fordel å også kunne tegnspråk.

Jeg lærte ikke tegnspråk før jeg var nesten voksen. Når jeg kom til videregående orka jeg ikke mer.... Var utslitt av å "høre"... Eneste alternativet mitt var å flytte over 50 mil hjemmefra til eneste videregående skolen for hh der de ikke brukte tegnspråk (for jeg kunne jo ikke det språket). På videregående her hjemme hadde jeg måttet bruke tolk for å greie å gjennomføre, men da måtte jeg jo også kunnet tegnspråk. Jeg ville oppfatta hva læreren sa, men klassediskusjonene ville jeg mista mye av-

jeg har som sagt aldri ment at det er uproblematisk å være døv eller hørselshemmet. Men vi snakker om å velge mellom noen onder her.

jeg tror at nivået på en hørende skole er høyere enn på en døveskole. Et barn kan til tross for en slitsom oppvekst ha tilegnet seg nok kunnskaper til å bestå artium. Barnet kan også ha lært å formulere seg på godt norsk. De jeg kjenner som har fått CI som ungdommer har god skriftlig formuleringsevne. Mye bedre enn meg De har opplevd baksiden ved å ha en hørselshemming men har også fått med seg mye faglig påfyll.

Så spørsmålet koker ned til om vi synes barndommen eller voksenlivet er det viktigste.? For hvilke muligheter har et barn/ungdom hvis h*n ikke kan snakke og skrive forståelig norsk? Da snakker jeg om en jobb utenom det tegnspråklige miljøet. Et barn kan også ha framtidsdrømmer.. Om norsken og talespråket blir nedprioritert så får barnet dårligere odds.

Eller vi kan fokusere mest på det sosiale, og sørge for at barna får den mest ideelle barndommen. Men det kan også gi problemer i voksenlivet.

Dette blir ikke en helt lik sammenlikning men..

Jeg var ikke så skolemotivert, og heller ikke spesielt skoleflink. Jeg hang langt etter mine medelever. Foreldrene mine flyttet til et etablert villestrøk. Mine medelever var alle barn av akademikere. Jeg fikk sjokk, jeg hadde enormt mye skolefag å ta igjen. . Så jeg hadde noen svært slitsommme år, hvor jeg gråt meg i søvn, fordi jeg følte meg så dum, og var dødstrøtt etter å ha gjort lekser jeg ikke forsto noenting av.

Men etter noen år så løsnet det. Og i dag har jeg en universitetsutdanning. Det hadde jeg nok ikke klart om jeg hadde fortsatt på den skolen jeg gikk på, hvor de ikke stilte så mange krav til meg. Det var noen tøffe år, men det lønnet seg på sikt.

Så man må gjøre et regnestykke. Hva vinner en? hva taper en?

[Spenol(1)]

Man føler seg mest "normal" når man kan kommunisere uanstrengt, så det er ikke det minte merkelig at døve flest føler seg mest vel og tryggest sammen med andre døve. Problemet er at så snart døve opptrer i "gruppe" så får man kritikk fordi man liksom velger å oppholde seg i et "lukket" miljø... De aller fleste døve jobber på "hørende" arbeidsplasser og har "hørende" familie.. Vi blir allikevel straks mer "synlig" når vi er sammen med andre døve og da blir vi visst nesten litt "skumle"

Jeg tror ikke at språkform er det som får folk til å føle seg mest normale. Jeg vil tro at de fleste har det best med de de har kjemi med og føler seg forstått av. Jeg snakker med mange med mitt eget morsmål, som jeg sliter med å forstå. Andre samtaler på andre språk er mere slitsom men gir meg mye positivt det også.

Ja det er en fordel å snakke uanstrengt, Men det viktigste er å ha kjemi og føle seg forstått av motparten. Det er ikke alltid jeg gjør det.

[frosken]

Jeg pleier å si at jeg "fant meg selv" når jeg endelig traff andre likesinnede, fordi jeg da fant ut at jeg ikke var ei stille og sjenert jente allikevel...

Hvis det er noe jeg ville endra ved meg selv så er det iallefall ikke hørselen jeg tenker på Har ikke tenkt tanken en gang.... Jeg er født sånn og kan ikke endre på det, så hvorfor se på det som et problem når jeg ikke synes det er et problem? Hadde jeg hørt før så hadde jeg helt sikkert sagt noe helt annet

''Jeg er født sånn og kan ikke endre på det, så hvorfor se på det som et problem når jeg ikke synes det er et problem?''

Ingen grunn til at du skal se på det som et problem når du ikke opplever det slik. Det er allikevel ikke gitt at alle andre døve opplever det på samme måten.

[Spenol(1)]

Jeg pleier å si at jeg "fant meg selv" når jeg endelig traff andre likesinnede, fordi jeg da fant ut at jeg ikke var ei stille og sjenert jente allikevel...

Hvis det er noe jeg ville endra ved meg selv så er det iallefall ikke hørselen jeg tenker på Har ikke tenkt tanken en gang.... Jeg er født sånn og kan ikke endre på det, så hvorfor se på det som et problem når jeg ikke synes det er et problem? Hadde jeg hørt før så hadde jeg helt sikkert sagt noe helt annet

Men hvorfor fikk du deg CI, når du mener at du er fornøyd med å være den du er? Forstår ikke det helt.

Det er en tilsvarende diskusjon blant kortvokste. Der har du de som velger å forstrekke seg, og dermed se mere "normale" ut. Men det blir også sett på som unormalt blant flere av de kortvokste. De bruker samme argumentasjonen: "hvorfor er du ikke fornøyd med den du er?"

Det samme har jeg hørt om homofile som ikke har lyst til å være homofile. Det blir også sett på som negativt blant mange homofile. Det er liksom ikke rom for at det er flere identiter og synspunkter innen en gruppe.

[Spenol(1)]

Men jeg liker ikke ordet, det er negativt ladet. Det er litt sånn uff.

Forslag til et nytt ord som låter bedre?

[Dorthe]

Funksjonshemming skal tilsvare det engelske disability, mens funksjonsnedsettelse tilsvarer impairment.

OK, jeg har ikke det samme forholdet til disable selv om oversettelsen ikke er så ok. Men jeg er litt sær tror jeg.

[Dorthe]

Forslag til et nytt ord som låter bedre?

Det blir ofte brukt funkskjonsnedsettelse, jeg liker bedre det ordet. Egentlig liker jeg best ordet rullestolbruker, det stiller i samme bås som brillebruker for meg. Rullestolen er jo bare et hjelpemiddel og sier jo egentlig ingenting om meg som person.

[Dorthe]

Det er mange CI-barn som har meget godt utbytte av CI og CI er som regel utrolig mye bedre enn høreapparat. Poenget er at CI aldri kan gi normal hørsel. Når Nora er i støyende omgivelser vil hun fungere som døv, men der ting er tilrettelagt fungerer hun trolig som lett tunghørt. Det er også et paradoks at det som regel ikke er før CI-barna blir litt eldre man ser at de faktisk går glipp av utrolig mye sosialt (fra ungdomsskolealder). Jeg har også hh venner som ikke før i voksen alder (når de møtte andre hh og fikk oppleve 100 % inkludering) skjønte at de faktisk hadde hatt det svært tøft i skolegangen pga hh sin - igjen: Det man ikke vet har man ikke vondt av

Når jeg var 10 år gammel tenkte jeg aldri på at jeg var hh.. Jeg var som alle andre..trodde jeg.... helt til jeg fikk oppleve å være i miljø med andre som var som meg. Da skjønte jeg at jeg hadde gått glipp av utrolig mye og at jeg hadde brukt så mye mer krefter enn normalt på å prøve å fungere "normalt".

''Dette blir bare litt rart for meg. Jeg forstår det slik at du er fornøyd med å være døv. Da forstår jeg ikke at du ikke bare ler og rister på hodet av HLF og andre uvitende hørende.''

Fordi jeg som voksen døv føler ansvar for barna som vokser opp i samme situasjon som meg (skrev det samme isted).

''Jeg tror ikke at noen tror at CI-barna er hørende. Men det synes å provosere veldig at HLF er mest opptatt av taletrening. Ja det kan være en belastning å starte på skolen med et hørselstap. Jeg er ikke i tvil om det. Men jeg mener også at det kan være en like så stor belastning å havnet i en liten tegnspråkklasse, hvis de er i grenseland mellom døv og hørende. Det er også flere tunghørte som er glad i de ikke har gått på døveskole. Mange døve er veldig dårlige i norsk. Noe av grunnen er at det er vanskelig å tilegne seg talespråk når en har et helt annet språk med en annen syntaks. Et barn med kunstig hørsel kan få et bra resultat, blant annet ved rikelig tale og lytte trening. Hvis barnet har tilstrekkelig hørselsrest så vurderer mange det slik at de vinner mere på å gå på vanlig skole enn døveskole. Det er som regel ikke enten eller her.''

Taletrening er helt nødvendig når man får CI. Uten taletrening kan man bare glemme alt som heter CI. Som du selv sier, ingenting er enten-eller.. Er jo det jeg prøver å si.. Tospråklighet er som regel det beste siden man da er sikret at barnet får utvikle seg på sine premisser, om det da senere velger kun tale, kun tegn eller begge deler.

Jeg tror ikke folk skjønner fellesskapet som oppstår, det blir som å være nordmann i utlandet.

[Spenol(1)]

Det blir ofte brukt funkskjonsnedsettelse, jeg liker bedre det ordet. Egentlig liker jeg best ordet rullestolbruker, det stiller i samme bås som brillebruker for meg. Rullestolen er jo bare et hjelpemiddel og sier jo egentlig ingenting om meg som person.

jeg tror ikke at man noen gang finner det ord som alle føler seg vel med. Det har med konteksten å gjøre. Jeg lurer feks på hvilke bygninger I oslo som er tilrettelagt for funksjonshemmede, og da spesielt rullestolbrukere. Hadde tenkt å lage en egen tråd, men kanske du kan komme med noen tips?

Har en turistside på nettet, hvor jeg skriver om Oslo og alle severdigheter. Så skal jeg laget et eget tips for de med spesielle behov.

Hvilke restauranter, cafeer, butikker osv foretrekker du som rullestolbruker?

[Spenol(1)]

Jeg tror ikke folk skjønner fellesskapet som oppstår, det blir som å være nordmann i utlandet.

Men er det et bra felleskap?

Jeg har vært med i ulike pasientforeninger. Selvfølgelig møter man ofte mye støtte, men å høre på andre kan være en påkjenning det også. Kan bli mye surmuling og et stort fokus på problemområder. Så jeg er tross alt glad for at de ikke tilhører min daglige krets:) Men innimellom er det greit.

Men til og med der møter jeg samme problematikken som i denne tråden her. Noen er veldig opptatt av å være åpne om sin lidelse. Noen ser på det som en identitet" jeg er ,derfor er jeg slik osv" Andre er ikke det, og møter motstand pga det. I alle minoriteter og ulike grupper får jeg følelsen av at andre skal lage en identitet for meg. Utfordrende til tider..

[Gjest togli]

Jeg tror ikke folk skjønner fellesskapet som oppstår, det blir som å være nordmann i utlandet.

Det er nok noe i det... og jeg regner med du kjenner til dette selv, og for døve blir det kanskje enda sterkere fordi det her handler om et minoritetsspråk også?

[Dorthe]

jeg tror ikke at man noen gang finner det ord som alle føler seg vel med. Det har med konteksten å gjøre. Jeg lurer feks på hvilke bygninger I oslo som er tilrettelagt for funksjonshemmede, og da spesielt rullestolbrukere. Hadde tenkt å lage en egen tråd, men kanske du kan komme med noen tips?

Har en turistside på nettet, hvor jeg skriver om Oslo og alle severdigheter. Så skal jeg laget et eget tips for de med spesielle behov.

Hvilke restauranter, cafeer, butikker osv foretrekker du som rullestolbruker?

Da må jeg tenke litt, det er ikke noe jeg kan ta på sparket. Men det er ikke så mange steder. Men det finnes noe som heter tilgjenglighetsguiden, tror det er .no hvor du finner det. Men ikke alt stemmer der inne. Man kommer inn endel steder, men det mangler toalett og er langt til HC parkeringsplasser som er et problem for folk som ikke har TT-turer i Oslo. Ofte har mange store biler så man ikke kan bruke de vanlige plassene.

[Dorthe]

Men er det et bra felleskap?

Jeg har vært med i ulike pasientforeninger. Selvfølgelig møter man ofte mye støtte, men å høre på andre kan være en påkjenning det også. Kan bli mye surmuling og et stort fokus på problemområder. Så jeg er tross alt glad for at de ikke tilhører min daglige krets:) Men innimellom er det greit.

Men til og med der møter jeg samme problematikken som i denne tråden her. Noen er veldig opptatt av å være åpne om sin lidelse. Noen ser på det som en identitet" jeg er ,derfor er jeg slik osv" Andre er ikke det, og møter motstand pga det. I alle minoriteter og ulike grupper får jeg følelsen av at andre skal lage en identitet for meg. Utfordrende til tider..

Ja, jeg synes det er bra. Jeg er også på et amerikansk forum med folk som feiler det samme og for 1,5 år siden så dro jeg alene til USA og besøkte mange av dem. Det var fantastisk og så var alt så tilrettelagt slik at vi kunne gjøre alt vi ville. Hver helg hadde de også aktiviteter som ski, sykling, fallskjermshopping, vannski osv. Nå var jeg i midtvesten og der er det ikke så gamle bygninger og dessuten så har amerikanerne strenge lover for tilrettelegging.

[Dorthe]

Det er nok noe i det... og jeg regner med du kjenner til dette selv, og for døve blir det kanskje enda sterkere fordi det her handler om et minoritetsspråk også?

Ja, jeg kjenner det veldig godt og det man har felles binder oss sammen. Men alle er jo forskjellige så jeg synes ikke alle rullestolbrukere er like kule ;o)

[Gjest togli]

jeg har som sagt aldri ment at det er uproblematisk å være døv eller hørselshemmet. Men vi snakker om å velge mellom noen onder her.

jeg tror at nivået på en hørende skole er høyere enn på en døveskole. Et barn kan til tross for en slitsom oppvekst ha tilegnet seg nok kunnskaper til å bestå artium. Barnet kan også ha lært å formulere seg på godt norsk. De jeg kjenner som har fått CI som ungdommer har god skriftlig formuleringsevne. Mye bedre enn meg De har opplevd baksiden ved å ha en hørselshemming men har også fått med seg mye faglig påfyll.

Så spørsmålet koker ned til om vi synes barndommen eller voksenlivet er det viktigste.? For hvilke muligheter har et barn/ungdom hvis h*n ikke kan snakke og skrive forståelig norsk? Da snakker jeg om en jobb utenom det tegnspråklige miljøet. Et barn kan også ha framtidsdrømmer.. Om norsken og talespråket blir nedprioritert så får barnet dårligere odds.

Eller vi kan fokusere mest på det sosiale, og sørge for at barna får den mest ideelle barndommen. Men det kan også gi problemer i voksenlivet.

Dette blir ikke en helt lik sammenlikning men..

Jeg var ikke så skolemotivert, og heller ikke spesielt skoleflink. Jeg hang langt etter mine medelever. Foreldrene mine flyttet til et etablert villestrøk. Mine medelever var alle barn av akademikere. Jeg fikk sjokk, jeg hadde enormt mye skolefag å ta igjen. . Så jeg hadde noen svært slitsommme år, hvor jeg gråt meg i søvn, fordi jeg følte meg så dum, og var dødstrøtt etter å ha gjort lekser jeg ikke forsto noenting av.

Men etter noen år så løsnet det. Og i dag har jeg en universitetsutdanning. Det hadde jeg nok ikke klart om jeg hadde fortsatt på den skolen jeg gikk på, hvor de ikke stilte så mange krav til meg. Det var noen tøffe år, men det lønnet seg på sikt.

Så man må gjøre et regnestykke. Hva vinner en? hva taper en?

Det er helt klart stort forbedringspotensialer på mange av døveskolene - problemet idag er at det oftest er døve med tilleggshandikap som går der. De andre går på hjemmeskolene. Døve selv ønsker omorganisering av døveskolene og heving av kompetansen. Altfor mange døvelærere har for dårlig tegnspråkferdigheter, noe som sinker elevenes utvikling. Tradisjonelt sett har det også vært satt altfor lave krav til elevene fordi man ikke kunne "forvente" bedre av døve...

Hadde jeg fått døve barn hadde jeg helst hatt dem på hjemmeskolen til u-skolen, så skulle de få flytta når de begynte på u-skolen.

Endel av mine tunghørte venner var aldri sammen med andre likesinnede i oppveksten og kan vel nærmest kalles "integreringsvrak"... de mangler sosiale antenner og kommer seg ikke videre i livet, verken med utdanning, jobb eller å etablere seg med egne familier fordi de har mista "seg selv" på veien...Mange sliter med dårlig selvfølelse og angst. Når jeg tenker på dem er jeg ikke i tvil om hva som er viktigst... Allle mennesker har behov for noen å "speile" seg i..., noen å føle fellesskap med. Først da tror jeg man har sjanse til å oppnå en normal utvikling.

[Gjest togli]

Jeg tror ikke at språkform er det som får folk til å føle seg mest normale. Jeg vil tro at de fleste har det best med de de har kjemi med og føler seg forstått av. Jeg snakker med mange med mitt eget morsmål, som jeg sliter med å forstå. Andre samtaler på andre språk er mere slitsom men gir meg mye positivt det også.

Ja det er en fordel å snakke uanstrengt, Men det viktigste er å ha kjemi og føle seg forstått av motparten. Det er ikke alltid jeg gjør det.

Kjemi hjelper ikke når du må anstrenge deg hele tiden for å forstå hva som blir sagt.

Jeg orka ingenting på ettermiddagene i grunnskoleåra. Hadde nok med å overleve skolehverdagen, så sosiale ting på fritiden måtte jeg prioritere bort. Mitt ene døveskoleår (9.klasse) var som å komme til himmelen...Endelig hadde jeg overskudd til å bare være meg selv

[Gjest togli]

Men hvorfor fikk du deg CI, når du mener at du er fornøyd med å være den du er? Forstår ikke det helt.

Det er en tilsvarende diskusjon blant kortvokste. Der har du de som velger å forstrekke seg, og dermed se mere "normale" ut. Men det blir også sett på som unormalt blant flere av de kortvokste. De bruker samme argumentasjonen: "hvorfor er du ikke fornøyd med den du er?"

Det samme har jeg hørt om homofile som ikke har lyst til å være homofile. Det blir også sett på som negativt blant mange homofile. Det er liksom ikke rom for at det er flere identiter og synspunkter innen en gruppe.

''Men hvorfor fikk du deg CI, når du mener at du er fornøyd med å være den du er? Forstår ikke det helt.''

Jeg har alltid brukt høreapparater og likte å kunne kontrollere min egen stemme. Grunnen til at jeg fikk CI var at jeg plagdes med eksem og streptokokker i øregangen pga øreproppene, så jeg drømte om "luft" i ørene, noe jeg fikk med CI:) Jeg visste også at med CI ville jeg trolig ha flere muligheter ute i arbeidsmarkedet og det fikk jeg

''Det er en tilsvarende diskusjon blant kortvokste. Der har du de som velger å forstrekke seg, og dermed se mere "normale" ut. Men det blir også sett på som unormalt blant flere av de kortvokste. De bruker samme argumentasjonen: "hvorfor er du ikke fornøyd med den du er?"

Det samme har jeg hørt om homofile som ikke har lyst til å være homofile. Det blir også sett på som negativt blant mange homofile. Det er liksom ikke rom for at det er flere identiter og synspunkter innen en gruppe.''

Det synes jeg faktisk er flott Det burde være rom for at folk er forskjellige og man burde verdsette ulikhetene:) På den annen side skal man la folk ta de valgene de selv ønsker, og der har mye skjedd i døvemiljøet de siste tyve årene. Idag blir man ikke lenger uglesett dersom man som døv velger å få CI