Å være "hørende hørselshemmet"..

[Gjest togli]

Ja, jeg kjenner det veldig godt og det man har felles binder oss sammen. Men alle er jo forskjellige så jeg synes ikke alle rullestolbrukere er like kule ;o)

Hehe, satt akkurat og chatta med en døv kompis fra østlandet og klaga samtidig til ham over at det var altfor få kule døve her jeg bor, så jeg lurte på om han ikke kunne flytte oppover

[Spenol(1)]

Kjemi hjelper ikke når du må anstrenge deg hele tiden for å forstå hva som blir sagt.

Jeg orka ingenting på ettermiddagene i grunnskoleåra. Hadde nok med å overleve skolehverdagen, så sosiale ting på fritiden måtte jeg prioritere bort. Mitt ene døveskoleår (9.klasse) var som å komme til himmelen...Endelig hadde jeg overskudd til å bare være meg selv

jeg synes det er kjempeflott at du har funnet lykken med å være med likesinnede. Likevel føler jeg at det blir feil å tenke at det er redningen for andre. Jeg tenker da spesielt på barne og ungdomsårene. Etter det står de friere til å velge.

Nå får nitti prosent av alle døve barn CI. De fleste av dem går integrert i vanlig skole, (prosenttallet har jeg ikke). Døveskolene blir nedlagt.Jeg vet ikke om det står noen igjen i Oslo. Foreldre må evnt flytte til Trondheim.

Døve samfunnet har endret seg siden CI-revolusjonen. . De barna med CI som enten begynner på døveskole eller får undervisning gjennom tolk, blir stadig mindre. Minoriteten blir altså mindre. Hva gjør det med et barn å tilhøre en _så_ liten minoritet? Jeg ser fordelene ved at barna kan snakke mer uanstrengt, men de risikerer å miste kontakten med hørende jevnaldrende. Et barn som har gått på døveskole har langt færre valgt med hensyn til videre utdanning, enn en person som har det vanlige løpet. Jeg synes ikke språkargumentet veier tyngre enn det andre, som feks det sosiale og faglige.

Hvis barnet fungerer som tunghørt, så tenker jeg at det kan være en bedre løsning å enten plassere noen CI-barn i samme klasse på skolen, eller opprette hørselsklasser. På samme måte som døve barn kan være deltidselev på døveskolen , så kan også de tunghørte møtes og ha et sosialt fellesskap.

[Spenol(1)]

Hehe, man kan godt se humoren i det, ja

Jeg mener det kan virke negativt fordi så og si alle hh med normalt talespråk sliter med å bli tatt hensyn til i f.eks. kommunikasjonssituasjoner. Jeg kalte meg selv tunghørt i hele oppveksten fordi jeg fungerte som tunghørt selv om jeg medisinsk sett var døv. Alle trodde jeg hørte mye bedre enn jeg gjorde (selv idag blir mine tidligere lærere og barndomsvenner sjokkerte når de forstår at jeg faktisk var døv). Det ga meg enorm frihet den dagen jeg kunne si at jeg var DØV! Da tok folk straks mer hensyn selv om jeg var den samme som før..

Det å kalle hh for hørende hørselshemmede tror jeg er et skudd for baugen og det er et uttrykk konstruert av folk som jobber i organisasjonen, og som selv aldri har hatt nedsatt hørsel.

¨ Det å kalle hh for hørende hørselshemmede tror jeg er et skudd for baugen og det er et uttrykk konstruert av folk som jobber i organisasjonen, og som selv aldri har hatt nedsatt hørsel. ¨¨

Så de i HLF har ikke nedsatt hørsel?

[Gjest togli]

jeg synes det er kjempeflott at du har funnet lykken med å være med likesinnede. Likevel føler jeg at det blir feil å tenke at det er redningen for andre. Jeg tenker da spesielt på barne og ungdomsårene. Etter det står de friere til å velge.

Nå får nitti prosent av alle døve barn CI. De fleste av dem går integrert i vanlig skole, (prosenttallet har jeg ikke). Døveskolene blir nedlagt.Jeg vet ikke om det står noen igjen i Oslo. Foreldre må evnt flytte til Trondheim.

Døve samfunnet har endret seg siden CI-revolusjonen. . De barna med CI som enten begynner på døveskole eller får undervisning gjennom tolk, blir stadig mindre. Minoriteten blir altså mindre. Hva gjør det med et barn å tilhøre en _så_ liten minoritet? Jeg ser fordelene ved at barna kan snakke mer uanstrengt, men de risikerer å miste kontakten med hørende jevnaldrende. Et barn som har gått på døveskole har langt færre valgt med hensyn til videre utdanning, enn en person som har det vanlige løpet. Jeg synes ikke språkargumentet veier tyngre enn det andre, som feks det sosiale og faglige.

Hvis barnet fungerer som tunghørt, så tenker jeg at det kan være en bedre løsning å enten plassere noen CI-barn i samme klasse på skolen, eller opprette hørselsklasser. På samme måte som døve barn kan være deltidselev på døveskolen , så kan også de tunghørte møtes og ha et sosialt fellesskap.

Jeg tror ikke vi er uenige egentlig, for jeg kunne sagt omtrent det samme som deg.... Jeg starta tråden fordi jeg mener at å kalle en person både for hørende og for hh virker helt "dobbelt"... Er man "hørende", så hører man normalt - og er man hørselshemmet så har man diagnosen nedsatt hørsel. Jeg kan godt si at jeg synes jeg hører utrolig godt i bestemte settinger når jeg har CI, men å "høre utrolig godt" i slike settinger betyr ikke at jeg er "hørende"

[Gjest togli]

¨ Det å kalle hh for hørende hørselshemmede tror jeg er et skudd for baugen og det er et uttrykk konstruert av folk som jobber i organisasjonen, og som selv aldri har hatt nedsatt hørsel. ¨¨

Så de i HLF har ikke nedsatt hørsel?

Nei, alle ansatte i HLF er hørende (dvs. ingen har nedsatt hørsel)

[Spenol(1)]

Det er mange CI-barn som har meget godt utbytte av CI og CI er som regel utrolig mye bedre enn høreapparat. Poenget er at CI aldri kan gi normal hørsel. Når Nora er i støyende omgivelser vil hun fungere som døv, men der ting er tilrettelagt fungerer hun trolig som lett tunghørt. Det er også et paradoks at det som regel ikke er før CI-barna blir litt eldre man ser at de faktisk går glipp av utrolig mye sosialt (fra ungdomsskolealder). Jeg har også hh venner som ikke før i voksen alder (når de møtte andre hh og fikk oppleve 100 % inkludering) skjønte at de faktisk hadde hatt det svært tøft i skolegangen pga hh sin - igjen: Det man ikke vet har man ikke vondt av

Når jeg var 10 år gammel tenkte jeg aldri på at jeg var hh.. Jeg var som alle andre..trodde jeg.... helt til jeg fikk oppleve å være i miljø med andre som var som meg. Da skjønte jeg at jeg hadde gått glipp av utrolig mye og at jeg hadde brukt så mye mer krefter enn normalt på å prøve å fungere "normalt".

''Dette blir bare litt rart for meg. Jeg forstår det slik at du er fornøyd med å være døv. Da forstår jeg ikke at du ikke bare ler og rister på hodet av HLF og andre uvitende hørende.''

Fordi jeg som voksen døv føler ansvar for barna som vokser opp i samme situasjon som meg (skrev det samme isted).

''Jeg tror ikke at noen tror at CI-barna er hørende. Men det synes å provosere veldig at HLF er mest opptatt av taletrening. Ja det kan være en belastning å starte på skolen med et hørselstap. Jeg er ikke i tvil om det. Men jeg mener også at det kan være en like så stor belastning å havnet i en liten tegnspråkklasse, hvis de er i grenseland mellom døv og hørende. Det er også flere tunghørte som er glad i de ikke har gått på døveskole. Mange døve er veldig dårlige i norsk. Noe av grunnen er at det er vanskelig å tilegne seg talespråk når en har et helt annet språk med en annen syntaks. Et barn med kunstig hørsel kan få et bra resultat, blant annet ved rikelig tale og lytte trening. Hvis barnet har tilstrekkelig hørselsrest så vurderer mange det slik at de vinner mere på å gå på vanlig skole enn døveskole. Det er som regel ikke enten eller her.''

Taletrening er helt nødvendig når man får CI. Uten taletrening kan man bare glemme alt som heter CI. Som du selv sier, ingenting er enten-eller.. Er jo det jeg prøver å si.. Tospråklighet er som regel det beste siden man da er sikret at barnet får utvikle seg på sine premisser, om det da senere velger kun tale, kun tegn eller begge deler.

Hvis tospråklighet fører til at en får spisskompetanse på begge språk, så er jo det bare flott. Men min bekymring er at det blir så mye fokus på tospråkligheten at norsken og talespråket får lide.

Barn med CI, hvor det blir fokusert på tospråklighet, har de både vedtak på taletrening, samt tegnspråkopplæring i barnehagen/skolen? Blir det ikke veldig mye?

Jeg tar nå utgangspunkt i et barn som fungerer som tunghørt med CI.

[Spenol(1)]

Nei, alle ansatte i HLF er hørende (dvs. ingen har nedsatt hørsel)

Hva gjør de der da?

Men jeg får en følelse av det ligger mere bak en bare begrepsavklaring her, når du startet denne tråden. Hvorfor er det så ille at HLF omtaler CIpersoner som hørende hørselshemmet hvis du og dine er trygge på egen identitet? Har HLF noe med storsamfunnet forøvrig?

[Spenol(1)]

Nei, her er det helt klart glidende overganger... Man kan nesten ikke si at alle over 60 er "hørselshemmet" Dette handler vel mer om man trenger tekniske hjelpemidler for å kunne høre på kunstig vis.. Se ellers mitt svar til SDD:)

Har ikke hørselshemming mest med identitet å gjøre? En person kan ha nedsatt hørsel men likevel leve et liv som ikke skaper så store problemer for en.

[Gjest togli]

Hvis tospråklighet fører til at en får spisskompetanse på begge språk, så er jo det bare flott. Men min bekymring er at det blir så mye fokus på tospråkligheten at norsken og talespråket får lide.

Barn med CI, hvor det blir fokusert på tospråklighet, har de både vedtak på taletrening, samt tegnspråkopplæring i barnehagen/skolen? Blir det ikke veldig mye?

Jeg tar nå utgangspunkt i et barn som fungerer som tunghørt med CI.

''Hvis tospråklighet fører til at en får spisskompetanse på begge språk, så er jo det bare flott. Men min bekymring er at det blir så mye fokus på tospråkligheten at norsken og talespråket får lide.''

All forskning viser at tospråklighet er positivt, og dette er ikke annerledes for hh enn for andre.

''Barn med CI, hvor det blir fokusert på tospråklighet, har de både vedtak på taletrening, samt tegnspråkopplæring i barnehagen/skolen? Blir det ikke veldig mye?''

Her er det nok veldig individuelt, alt etter hvilken kommune man bor i og hvilke kompetanser (og ikke minst ressursser) kommunen har/vil gi. I skolen virker det som det blir mer og mer vanlig at de tospråklige CI-barna som går i hørende skoler har tolk tilgjengelig ved behov (dvs at de velger om de vil se på lærer eller på tolk) - dessuten følger de klassens undervisning, men i tillegg har de noen ekstra timer i uka i tegnspråk (tilsvarer norskfaget på klassetrinnet).

Når det gjeldet tolk bestiller også jeg alltid tolk til møter på f.eks. arbeidsplassen, men det hender tolken er overflødig. Er det en person som snakker hele tiden og jeg sitter sånn til at jeg ser denne (og det ellers er stille i rommet) så har jeg sjelden behov for tolk hvis jeg ikke er ekstra sliten. Når folk begynner å snakke i munnen på hverandre eller det blir en stor diskusjon, så bruker jeg stort sett tolk for å være sikker på å få med meg alt.

[Gjest togli]

Hva gjør de der da?

Men jeg får en følelse av det ligger mere bak en bare begrepsavklaring her, når du startet denne tråden. Hvorfor er det så ille at HLF omtaler CIpersoner som hørende hørselshemmet hvis du og dine er trygge på egen identitet? Har HLF noe med storsamfunnet forøvrig?

''Hva gjør de der da?''

De ansettes som i enhver annen jobb, og det er den med best kvalifikasjoner som får jobben -uavhengig av om vedkommende har egen erfaring med nedsatt hørsel eller ikke.

''Men jeg får en følelse av det ligger mere bak en bare begrepsavklaring her, når du startet denne tråden. Hvorfor er det så ille at HLF omtaler CIpersoner som hørende hørselshemmet hvis du og dine er trygge på egen identitet? Har HLF noe med storsamfunnet forøvrig?''

Fordi det skaper vanskeligheter for oss som har CI at de omtaler oss som hørende når vi ikke er det (har forklart det flere steder i tråden..)

HLF er jo en viktig organisasjon for hh i Norge, så det er ofte denne organisasjonen det blir henvist til når ting blir tatt opp mht hh interesseområder.

[Gjest togli]

Har ikke hørselshemming mest med identitet å gjøre? En person kan ha nedsatt hørsel men likevel leve et liv som ikke skaper så store problemer for en.

''Har ikke hørselshemming mest med identitet å gjøre?''

Ikke nødvendigvis.. Jeg tror vel helst det er døve som ser på norsk tegnspråk som et av hovedspråkene sine som kjenner på en slags identitetsfølelse rundt det å være døv. Samtidig vet jeg at mange tunghørte som ikke kan tegnspråk får samme opplevelse når de treffer andre i tilsvarende situasjon. En slags "frihetsfølelse" å kommunisere uten å være redd for å dumme seg ut, man slapper mer av og føler at man kan være seg selv - og da kan man kjenne på denne sterke følelsen av samhørighet og felles identitet selv om det eneste man har felles kanskje er nedsatt hørsel

Når jeg er i utlandet og møter døve derfra kjenner jeg på denne identitetsfølelsen selv om vi jo ikke har et eneste felles språk Men vi er døve og har mange felles erfaringer av den grunn.

''En person kan ha nedsatt hørsel men likevel leve et liv som ikke skaper så store problemer for en.''

Ja, og det er jo her endel av integreringspolitikken kommer inn vil jeg tro.. Man liker å føle at livet er så uproblematisk som mulig, og da kjennes det godt å være sammen med andre man kan kommunisere helt uanstrengt sammen med (dvs kommunisere uten å bruke for store krefter).

[Spenol(1)]

''Har ikke hørselshemming mest med identitet å gjøre?''

Ikke nødvendigvis.. Jeg tror vel helst det er døve som ser på norsk tegnspråk som et av hovedspråkene sine som kjenner på en slags identitetsfølelse rundt det å være døv. Samtidig vet jeg at mange tunghørte som ikke kan tegnspråk får samme opplevelse når de treffer andre i tilsvarende situasjon. En slags "frihetsfølelse" å kommunisere uten å være redd for å dumme seg ut, man slapper mer av og føler at man kan være seg selv - og da kan man kjenne på denne sterke følelsen av samhørighet og felles identitet selv om det eneste man har felles kanskje er nedsatt hørsel

Når jeg er i utlandet og møter døve derfra kjenner jeg på denne identitetsfølelsen selv om vi jo ikke har et eneste felles språk Men vi er døve og har mange felles erfaringer av den grunn.

''En person kan ha nedsatt hørsel men likevel leve et liv som ikke skaper så store problemer for en.''

Ja, og det er jo her endel av integreringspolitikken kommer inn vil jeg tro.. Man liker å føle at livet er så uproblematisk som mulig, og da kjennes det godt å være sammen med andre man kan kommunisere helt uanstrengt sammen med (dvs kommunisere uten å bruke for store krefter).

Men trenger døvhet å være en positiv identitet? Man skiller jo mellom deaf og Deaf i engelskspråklige land. En kan være medisinsk døv, og sosialt og kulturell døv.

Et menneske kan være født med hørselshemming eller blitt døv i voksen alder. Personen trenger ikke å identifisere seg med døvekulturen selv om h*n har behov for tegnspråk for å kommunisere. Om personen selv blir akseptert av døve er et annet spørsmål.

Det jeg forsøker å komme frem til, er at jeg ikke tror at en person med hørselstap nødvendigvis føler at døvemiljøet er det rette stedet for å utvikle en bra identitet eller ha det bra med seg selv. Folk lever med hørselshemming på mange forskjellige måter. Den oppvoksende generasjon vil også trolig ha ulike måter å leve med sin hørselshemming på.

[Gjest togli]

Men trenger døvhet å være en positiv identitet? Man skiller jo mellom deaf og Deaf i engelskspråklige land. En kan være medisinsk døv, og sosialt og kulturell døv.

Et menneske kan være født med hørselshemming eller blitt døv i voksen alder. Personen trenger ikke å identifisere seg med døvekulturen selv om h*n har behov for tegnspråk for å kommunisere. Om personen selv blir akseptert av døve er et annet spørsmål.

Det jeg forsøker å komme frem til, er at jeg ikke tror at en person med hørselstap nødvendigvis føler at døvemiljøet er det rette stedet for å utvikle en bra identitet eller ha det bra med seg selv. Folk lever med hørselshemming på mange forskjellige måter. Den oppvoksende generasjon vil også trolig ha ulike måter å leve med sin hørselshemming på.

''Men trenger døvhet å være en positiv identitet? Man skiller jo mellom deaf og Deaf i engelskspråklige land. En kan være medisinsk døv, og sosialt og kulturell døv.''

Nei, ikke alle døve er fornøyde med tilværelsen - men jeg tror ikke det er flere ulykkelige døve enn hørende. Tipper det er ganske jevnt fordelt... Jeg kjenner hundrevis av døve som bøe døve i førspråklig alder og har vel ennå til gode å treffe døve som sliter med å akseptere sin døvhet. Noe annet er det med tunghørte som alltid har vært "integrerte" i hørende skoler.. der er det ganske mange som jobber hardt for å skjule hørselsnedsettelsen og som ikke greier å akseptere den.

''Et menneske kan være født med hørselshemming eller blitt døv i voksen alder. Personen trenger ikke å identifisere seg med døvekulturen selv om h*n har behov for tegnspråk for å kommunisere. Om personen selv blir akseptert av døve er et annet spørsmål.''

Helt klart - hvem man definerer seg som eller identifiserer seg med er en personlig sak. Idag opplever jeg at alle døve/hh aksepteres uansett hvordan de definerer seg. Det har skjedd mye på døvefronten de siste ti årene

''Det jeg forsøker å komme frem til, er at jeg ikke tror at en person med hørselstap nødvendigvis føler at døvemiljøet er det rette stedet for å utvikle en bra identitet eller ha det bra med seg selv. Folk lever med hørselshemming på mange forskjellige måter. Den oppvoksende generasjon vil også trolig ha ulike måter å leve med sin hørselshemming på.''

Det stemmer sikkert, men jeg har ennå til gode å treffe en hh som har følt at skolegangen har vært positiv sosialt sett. Jeg tror man må ha kjent det på kroppen for å forstå dette fullt ut...

Mange er nok enige i at de er glade for å ha gått på hørende skole, men det har kostet noe annet - det sosiale livet.

[Spenol(1)]

Jeg trenger å se på folk og hører ikke dem som snakker med ryggen til meg. Jeg er hørselshemmet, men føler ikke særlig behov for å bruke det som identitet på meg selv.

Det har nok mye med identitet og selvfølelse dette her. Enkelte folk har en stor lengsel etter å tilhøre noe, derfor har de behov for å gruppere seg. Noen _er_ bipolare, mens andre _har_ en bipolar lidelse.

Jeg kjenner også hørselshemmede som ikke har noe behov for å ha en identitet som hørselshemmede. De har et hørselstap, men det er det. De har nok av andre identiter:)

[Gjest togli]

Det har nok mye med identitet og selvfølelse dette her. Enkelte folk har en stor lengsel etter å tilhøre noe, derfor har de behov for å gruppere seg. Noen _er_ bipolare, mens andre _har_ en bipolar lidelse.

Jeg kjenner også hørselshemmede som ikke har noe behov for å ha en identitet som hørselshemmede. De har et hørselstap, men det er det. De har nok av andre identiter:)

Jeg har nok også mange "identiteter". Det at jeg er døv er en viktig del av meg, men jeg treffer hørende venner langt oftere enn døve..... For å si det enkelt - det at jeg har en fot i døvemiljøet har gitt meg den selvtilliten jeg trenger for å kunne fungere optimalt sammen med hørende. Det er altså kontakten med døvemiljøet som har gjort at jeg er godt integrert i lokalsamfunnet.

Hadde jeg aldri hatt kontakt med døve, så hadde jeg sikkert syntes jeg hadde det bra da også - fordi jeg ikke visste om noe bedre?

Har en venninne (CI-døv) som først det siste året har hatt kontakt med døve (hun er 40 og kan ikke tegnspråk). Hun har etterhvert skjønt at hun har gått glipp av utrolig mye og sier at hun først nå ser hvor viktig det er å ha kontakt med likesinnede. Hennes datter på fire får høreapparater imorgen.. De fant nettopp ut at hun har progredierende hørselstap. Venninnen min er helt klar på at datteren skal få en annen oppvekst enn henne.. Hun skal nok gå på hjemmeskolen (finnes ikke døveskoler her), men få med seg korttidsopphold på døveskole, samt at hele familien har bestemt seg for at de skal lære tegnspråk for å gi datteren flere ben å stå på.