Hva savner du i livet?

[Gjest prust]

Litt inspirert av tråden om å savne det å ha gutter/jenter, spør jeg meg selv om dere: Hva savner jeg i livet, hvilke savn har jeg? Hvilke forventninger hadde jeg/dere som ikke ble innfridd og som jeg/dere fremdeles sørger over?

For min egen del, så er det ingen store ting jeg sørger over - jeg hadde vel aldri de veldig store drømmene eller konkrete forventningene for hvordan mitt liv skulle bli - men noe er vel kanskje blitt litt annerledes enn jeg hadde tenkt...

*Som barn drømte jeg om å få MANGE barn (har selv bare ei søster). Nå har vi tre barn, og er storfornøyd med det. I flere år etter at minstejenta var født, ønsket jeg imidlertid ett barn til, men har nå slått meg til ro med at de tre vi har, er de tre vi får, og det er ingen sorg lenger at vi ikke får fire barn.

*I ungdomstida så jeg veldig frem til å reise rundt i verden og oppleve mange land og folkeslag. Så møtte jeg mannen min, som ikke er særlig glad i å reise - og dermed har reisingen kommet veldig i bakgrunnen. Håper at vi i årene fremover nå når ungene har vokset litt til, kan få sett litt mer av verden enn det vi har sett de siste tjue årene.

*Jeg har alltid likt å lære meg språk. Hadde vel en gang store planer om å gjøre mer ut av det, og lære meg enda bedre fransk, lære meg russisk (gikk på et nybegynnerkurs en gang), og gjerne andre språk også. Dette har ejg lagt på hylla, men fransken kan jeg jo ta tak i da....

*Mannen min elsker fjell og ski - men er ikke glad i båtliv, bading og soling. Som sørlandskvinne med tilgang til (i mine øyne) landsdelens vakreste paradis) savner jeg å kunne dele denne sommergleden med mannen min. Det høres kanskje bagatellmessig ut, men akkurat det sitter litt dypt. Men vi har snakket om det, og vi jobber litt med det akkurat nå for tiden.

*Eller så savner jeg besteforeldrene mine. Skulle ønske de hadde levd så lenge at de hadde opplevd å se mine barn vokse opp. Og jeg skulle ha snakket mye mer med dem som voksen, lært fra dem. Ser at jeg må bruke dette heller ift mine foreldre og min svigermor og sette pris på hver dag vi har dem i live.

Kanskje er det noe jeg burde ha skrevet, som jeg ikke kommer på nå. Men uansett - selv om jeg har noen savn for at livet ikke ble helt som jeg hadde tenkt, så har jeg jo fått så mye jeg kan være glad for! Og opplevd ting som jeg ikke hadde planlagt og drømt om.

Tror det er viktig å finne små og store gleder i hverdagen, selv om de kanskje er annerledes enn det en hadde tenkt seg!

[cathlin]

Kjærlighet.

[Gjest - Ingoen -]

Jeg er 29 år, gift og har tre barn mellom 1-9 år. Dette savner jeg:

- SØVN! minstemann har hatt mange våkennetter.. jeg savner å være uthvilt, være uten mørke ugleøyne og kjenne meg opplagt.

- få TRENE når/hvordan/ hvor jeg vil. Med en mann som reiser i jobben, blir det mye meg og barna som er sammen. Vanskelig å slippe fra!

- KROPPEN min som 18 åring! 3 fødte barn, 3 ammeperioder+ 3 aborter i 4 måned setter sine spor på kroppen..

- REISER! Har alltid likt å reise, men siden vi ble foreldre tidlig, har vi ikke kunnet tatt de store, eksotiske og dyre reisene. Redd barna blir syke, stress med lange flyturer, vanskelig å slippe fra jobben i lenger tid + dyrt å ta alle 5 med.

- livet uten masterarbeidet hengende over meg! Har holdt på i noen år nå, sammen med jobb og baby.. Er MØKKlei og gleder meg vilt til å kunne komme i mål en gang i løpet av året..

- den BARNLIGE GLEDEN og fryden over jul, bursdag, mystiske ting, vannmelon, gjøkur, sommerferie og lukten av Joni Møbelpuss ( hehe!

MEN alt i alt er jeg veldig fornøyd med livet mitt, altså!

Men siden du spør.. :-)

[jubalong70]

Jeg har vel heller ingen store savn i livet. Jeg har opplevd mye (hovedsakelig bra) og lever et rolig og harmonisk (stort sett i alle fall) liv med en mann jeg elsker og 3 fantastiske barn (stort sett )

Jeg har noen drømmer som ikke har gått i oppfyllelse, men jeg håper å komme dit en dag. Vil likevel ikke karakterisere disse som noe jeg savner.

Jeg savner også besteforeldrene mine. Som deg skulle jeg ønske jeg hadde brukt mer tid på å snakke med dem og ikke minst skrive ned ting de har opplevd. Det beste jeg visste som barn var når mormoren min fortalte historier fra da hun var liten. Jeg klarer selvfølgelig ikke å huske dette nå.

Men stort sett vil jeg si at jeg har et godt liv uten store savn

[nitty-gritty]

Jeg savner troen jeg hadde på mine egne evner i forhold til et talent. Og jeg ønsker jeg kunne nå målene mine i forhold til disse evnene, men for øyeblikket er de langt unna.

Jeg savner familien min og vennene mine. Det savnet kommer spesielt i perioder som disse, hvor jeg vet en eller flere av de kunne trengt meg i nærheten.

Jeg savner en givende karriere, men jeg er på vei.

[Gjest Høstløv]

Jeg har mange, store og vonde savn i livet, men det er ikke som følge av valg, jeg selv har tatt, det er pga hendelser som har vært utenfor min kontroll.

Savnene er så store at jeg ikke orker å remse de opp. Det beste, jeg kan gjøre er å akseptere at livet er blitt slik det er og forsøke å finne positive ting å glede meg over.

[Gjest Ingen nick denne gangen]

Det største savnet mitt: kjærligheten jeg mistet da jeg mistet min mann.

Mange andre ting blir ikke verdt å nevne en gang sammenlignet med dette...

[Gjest Melis35]

Savner å ha hatt en bedre barndom,men det er ikke tid og rom for å sitte å være bitter over fortiden,det er nå vi lever.

Jeg savner akkurat nå,en leilighet til meg og poden,så vi kan starte vårt nye liv

[Mammantil3]

I det daglige går jeg ikke rundt og kjenner på savn, jeg har aldri hatt noen store drømmer som har blitt knust eller er uoppnåelige.

Det jeg av og til kjenner på av savn er etter min døde datter, men det blir jo ikke helt i kategorien "drøm som ikke gikk i oppfyllelse" kanskje? Det er en sorg som aldri blir helt borte, riktignok, men det er ikke mine valg som har ført meg til dette; det ble en del av livet mitt uten at jeg kunne påvirke.

Jeg skulle også ønske meg bedre helse, men så lenge jeg klarer meg i hverdagen uten for mye smerter tenker jeg at jeg er heldig tross skavankene.

Uten å kalle det et savn, det er kanskje mer et lite "angrepunkt", så skulle jeg ønske at jeg i yngre år gjorde mer ut av min idrettslige karriere. Jeg gav meg selv aldri sjansen til å bli virkelig god, og det tenker jeg i dag at var dumt å ikke gjøre. Allikevel kan jeg ikke si at jeg savner en toppidrettskarriere, men det hadde vært gøy å se hvor langt det kunne ha gått. Hadde ingen oppbacking hjemmefra, så alt rant liksom bare ut i sanden, men jeg tror jeg kunne nådd langt om forholdene hadde blitt lagt litt bedre til rette.

Jeg er en veldig realistisk person, og det gjør kanskje at jeg ikke har disse knuste forventningene. Totalt sett er jeg veldig godt fornøyd slik livet har blitt. :-)

[Gjest Nickløsheletiden]

Jeg tenker så det knaker, men jeg tror jeg begynner å bli gammel og satt for jeg kommer ikke på en eneste ting jeg savner.

Nesten skremmende.

[Gjest prust]

Jeg tenker så det knaker, men jeg tror jeg begynner å bli gammel og satt for jeg kommer ikke på en eneste ting jeg savner.

Nesten skremmende.

Tilpasningsdyktig, realistisk og jordnær - høres vel mer positivt ut enn "gammel og satt", synes du ikke?

;-)

[Gjest prust]

Kjærlighet.

Ønsker alt godt for deg, cathlin, og håper at du om ikke lenge får oppleve kjærlighet!

[Gjest Nickløsheletiden]

Tilpasningsdyktig, realistisk og jordnær - høres vel mer positivt ut enn "gammel og satt", synes du ikke?

;-)

Ja, kanskje? :-) Selvsagt skulle jeg fremdeles hatt besteforeldre i live, men det er jo naturens gang.

[Gjest prust]

Det største savnet mitt: kjærligheten jeg mistet da jeg mistet min mann.

Mange andre ting blir ikke verdt å nevne en gang sammenlignet med dette...

Det forstår jeg. Mannen min er min hjørnestein i livet, og jeg ser at dersom jeg skulle miste ham, ville livet mitt mangle en enorm viktig del.

Kjærligheten til/fra mannen min og barna mine er det mitt liv har som hovedakse. Det er helt klart andre ting som også betyr mye - som venner og glede over natur og musikk, slektstilhørighet og historie, kirken/Gud osv - og hadde jeg ikke hatt nær familie, hadde nok disse aspektene betydd enda mer for meg enn de gjør i dag.

[Gjest Nickløsheletiden]

Ja, kanskje? :-) Selvsagt skulle jeg fremdeles hatt besteforeldre i live, men det er jo naturens gang.

Jeg kom forresten på en ting jeg savner. Jeg savner at de beste venninnene mine kunne bodd litt nærmere meg. Vi er spredd over hele landet.

[Gjest segunda]

Jeg var i USA for 18 dager siden da min bror fikk kreftdiagnose. Dagen etter ble jeg syk og havnet på sykehus. Da jeg våknet opp etter operasjonen fikk jeg vite at kreften hadde spredd seg til bl.a. leveren. Jeg kom hjem til Norge for 4 dager siden og lørdag fikk han og familien vite at dette er uhelbredelig kreft, leveren er ødelagt og det er kun spørsmål om dager, muligens uker.

Det har vært et stort, ubeskrivelig savn etter familien hele tiden. Jeg samler nå krefter til å dra til min bror for siste gang. Telefon, facebook og skype har vært brukt flittig, men det erstatter ikke å få lov og holde rundt han og de andre og gråte sammen. Jeg blir antageligvis sterk nok rundt helgen.

Min bror er 45 år og har to døtre på 16 og 18 år. Hans kone er 34 år, hun har ingen egne barn.

Største savnet mitt nå er å være så langt fra han og familien. Alt annet er uvesentlig nå.

[Gjest segunda]

Jeg kom forresten på en ting jeg savner. Jeg savner at de beste venninnene mine kunne bodd litt nærmere meg. Vi er spredd over hele landet.

Jeg har venner spredd over hele verden. Jeg savner dem innimellom, men det er ikke noe mangel i livet mitt. Tvertimot en berikelse og kunne dra på besøk.

[Gjest prust]

Jeg var i USA for 18 dager siden da min bror fikk kreftdiagnose. Dagen etter ble jeg syk og havnet på sykehus. Da jeg våknet opp etter operasjonen fikk jeg vite at kreften hadde spredd seg til bl.a. leveren. Jeg kom hjem til Norge for 4 dager siden og lørdag fikk han og familien vite at dette er uhelbredelig kreft, leveren er ødelagt og det er kun spørsmål om dager, muligens uker.

Det har vært et stort, ubeskrivelig savn etter familien hele tiden. Jeg samler nå krefter til å dra til min bror for siste gang. Telefon, facebook og skype har vært brukt flittig, men det erstatter ikke å få lov og holde rundt han og de andre og gråte sammen. Jeg blir antageligvis sterk nok rundt helgen.

Min bror er 45 år og har to døtre på 16 og 18 år. Hans kone er 34 år, hun har ingen egne barn.

Største savnet mitt nå er å være så langt fra han og familien. Alt annet er uvesentlig nå.

For en forferdelig tilstand du må være i - med å være langt fra din bror og syk selv. Håper dere får noen gode dager tross det vonde, når dere treffes til helgen.

fryktelig sykdom å bli rammet av når han er såpass ung og har barn,

[jubalong70]

Jeg var i USA for 18 dager siden da min bror fikk kreftdiagnose. Dagen etter ble jeg syk og havnet på sykehus. Da jeg våknet opp etter operasjonen fikk jeg vite at kreften hadde spredd seg til bl.a. leveren. Jeg kom hjem til Norge for 4 dager siden og lørdag fikk han og familien vite at dette er uhelbredelig kreft, leveren er ødelagt og det er kun spørsmål om dager, muligens uker.

Det har vært et stort, ubeskrivelig savn etter familien hele tiden. Jeg samler nå krefter til å dra til min bror for siste gang. Telefon, facebook og skype har vært brukt flittig, men det erstatter ikke å få lov og holde rundt han og de andre og gråte sammen. Jeg blir antageligvis sterk nok rundt helgen.

Min bror er 45 år og har to døtre på 16 og 18 år. Hans kone er 34 år, hun har ingen egne barn.

Største savnet mitt nå er å være så langt fra han og familien. Alt annet er uvesentlig nå.

Å kjære vene Dette var ikke noe godt å lese.

Jeg sender varme tanker til deg og hele resten av familien.

[Gjest Nickløsheletiden]

Jeg har venner spredd over hele verden. Jeg savner dem innimellom, men det er ikke noe mangel i livet mitt. Tvertimot en berikelse og kunne dra på besøk.

Det er hyggelig å dra på besøk, men jeg savner at vi kunne møttes oftere.