behandling av borderline?

[Gjest gittopp]

Finnes det noen behandling for borderline ? Nå er jeg så utslitt av en voksen sønn at jeg selv er henvist til psykolog. Har ikke begynt enda, venter på time. Vet egentlig ikke hva jeg skal få ut av det, men jeg innser at jeg antagelig må endre min egen holdning - han kan ihvertfall ikke jeg endre. Han har tappet meg for store pengesummer, løyet og tildels vært voldelig hvis ting ikke har gått i hans vei. Jeg sover ikke om natten, har nærmest fått angstlignende symtomer hvor jeg fantaserer om alt som kan gå galt. Mye dreier seg om penger og ubetalte regninger. Men ingen kan ta fra meg at han er barnet mitt og jeg vil betandig være glad i han. Det eneste jeg vil er å hjelpe han, men han trenger hjelp som jeg ikke kan gi han. Uansett vil jeg bli stående tilbake med dårlig samvittighet fordi jeg burde gjort ting annerledes. Han nekter selvfølgelig for at han selv trenger hjelp - hver gang jeg ymter frempå om det er helvete løs.

[Gjest Mannn_28]

Hei,

jeg er en som er i litt samme situasjon som din sønn, bortsett fra at jeg aldri har vært voldelig da. Men kjenner igjen dette med penger og sånn. Har "lånt" penger hjemmefra i en årrekke.

Men jeg hadde aldri livet oppsøkt hjelp på råd fra min mor. Jeg hadde også blitt sint og truet med å slutte å komme på besøk, dersom hun hadde preket om å søke hjelp.

Jeg oppsøkte hjelp selv, og har ikke engang fortalt om det hjemme fra, for jeg gidder ikke innblanding fra de.

Kanskje han føler det litt sånn også?

Jeg beklager at jeg ikke har så mange råd, men noen ganger må vedkommende innse selv behovet for hjelp. Jeg kan skjønne at fornektelsen er stor når det kommer fra foreldre.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

1. Det finnes god behandling for borderline. Det krever at pasienten er motivert og utholdende.

2. Noen former for borderline har klare antisosiale trekk både i form av pengebruk, parasittær livsstil, trusler og vold. Dette forsterkes om de har fordeler av denne adferden. Manglende grenser fra nærmiljøet vil forsterke slik adferd. Mye kan derfor oppnås om pårørende får psykologisk hjelp og veiledning til hvordan en skal sette og holde grenser - til beste for alle.

[Gjest]

Takk for svarene. Jeg skal ihvertfall gi det å gå til psykolog en sjanse - for det er vel nettopp det jeg trenger, hjelp til å sette grenser og til å stå i det. Det gjør det nemlig ikke bedre at jeg privat er helt alene om dette. Føler at andre familiemedlemmer skyr unna og at jeg også blir en skamplett i en ellers "perfekt" familie.

Og til deg som selv har samme symtomer, hva mener du jeg skal gjøre da ? For alt jeg vet kan det jo hende (teoretisk sett) han innser sine problemer og er i kontakt med helsevesenet - men i så fall har det ikke hjulpet stort for ting har bare blitt verre. Og så er han jo så silkeglatt når det behøves at han helt sikkert kan manipulere enhver behandler.

Men jeg vil ikke betrakte han som direkte ondskapsfull, bare ekstremt egoistisk.

Fikk en gang til svar fra en profesjonell behandler om at rådet de gav til folk som var i omgangskrets med en slik person, og det var "løp unna så fort du kan" , sagt med en humoristisk vri. Det funker bare ikke når det er ens egne barn det er snakk om.