Lavt selvbilde

[Visha]

Jeg er en jente på 34 år som har fast jobb, en tidkrevende og morsom hobby, 2 hunder, 1 katt og en samboer som hopper når jeg sier hopp, og kun da. Han blir dessverre en punching bag for meg, og alt han gjør er feil i mine øyne, spesielt når jeg er langt nede. Jeg bor på en liten plass med familie i umiddelbar nærhet. Litt for nær. Privatliv finnes ikke av forskjellige årsaker. Folk ser på meg som vellykket, selvstendig og ambisios, men innvendig føler jeg med stikk motsatt. Jeg er liten, redd og får ikke til noe. Jeg er god på å skjule det for andre enn samboeren. Men han tror ikke på meg når jeg forteller han at jeg føler det på den måten. Jeg tror alle snakker bak ryggen min, ser ned på meg og mener jeg er verdiløs. Jeg har trekt meg unna det sosiale livet, både med venner og med familie, fordi jeg ikke tror folk ønsker å ha noe med meg å gjøre. Jeg tror jeg blir sett på som en byrde. Jeg er konstant sur innefor hjemmets 4 vegger, og utenfor "er" jeg en solstråle. Jeg tror min kontrollerende far er en stor del av grunnen. Jeg foretrekker riktignok å være alene, og ser helst at andre evt avtaler på forhånd dersom de skulle komme på besøk. Jeg ønsker å snakke med noen om dette, men plassen er så liten, og jeg tror til og med at legen vil se ned på meg og prate stygt om meg. Ikke kjenner jeg til terapauter i nærområdet heller, og hadde de fantes ville jeg vel ikke våget å snakke med de. Hvilke alternativer finnes? Kan jeg be om hjelp fra nabobyen? Hvordan gjør jeg evt det? Jeg kjører gjerne. Jeg vet at jeg skriver at folk ser på meg som vellykket, selvstendig og ambisiøs i et avsnitt, og i neste skriver jeg at de ser ned på meg, prater stygt om meg, og ser på meg som verdiløs. Jeg mener begge deler. JEG setter meg lavere enn alle andre. Til og med barn er smartere enn meg. Føler meg egentlig litt bipolar, for når jeg er oppe, så er jeg virkelig oppe! Det varer riktignok sjeldent lenge. Jeg sliter med selvmordstanker, og for et par år siden var det riktig ille. Jeg er redd det skal komme til det igjen. Jeg kjenner det bygger opp, og det gjør meg redd.

[Gjest liiina]

Ta kontakt med fastlegen din og be om å bli henvist videre til DPS. Ingen kommer til å le av deg, helt sikkert! Dette er mer vanlig enn du tror. Om du ikke ønsker å gå innom fastlegen din kan du lete etter private behandlere i nabobyen.