Måten å oppfatte livet på, jeg blir gal!

[Fillern34]

Dette blir kanskje litt langt, men whatsoever:

Måten å oppfatte livet på, og mitt problem:

Ok. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare dette, men jeg prøver allikevel. Dette handler om et problem jeg har hatt siden i sommer. Underveis har jeg tenkt mye på det som skaper det, har tenkt mye over hvordan man ser verden, og har laget meg en teori. Jeg er forresten en gutt, 16 år, og dette ble skrevet i mars.

Jeg tror at vi oppfatter livet på forskjellige måter. Ikke via måten å leve det på, men direkte hvordan vi ser og opplever det. Det er alle sansene vi bruker. For min del er det viktigste synet, og tankene. Synet, ditt kamera ut i verden. Og tankene, som går ut på ord og bilder inni hodet ditt. Mye av det vi gjør skjer ubevist, og går automatisk. Vi tenker ikke alltid over hvordan vi tenker ut det vi sier, det skjer bare. Men når vi ikke gjør så mye annet, sitter vi kanskje og funderer og tenker litt inni oss. Det er måten vi oppfater livet på, slik alt skjer. Det er mange forskjellige måter å oppfatte det på. Når man er trøtt, blir man mer uovervåken og døsig. Når man er redd, er man ekstremt oppmerksom på alt, og lynrask i reaksjonene. Rusmidler har også en effekt. Første gang jeg drakk, oppfattet jeg verden på en helt ny måte. Selvsagt forsvant denne måten å se det på når jeg ble edru. Når jeg hadde drukket var alt mye lystigere, man tenkte ikke like langt, og jeg hadde mer selvtillit. Som sagt gikk alt tilbake til normalt når jeg ble edru. Den normale tilstanden er vel da man oppfatter livet på vanlig måte, og egenlig ikke tenker noe mer over det. Som jeg skulle ønske jeg også kunne det nå.

Det skjedde i sommer, da jeg første gang prøvde hasj. Jeg røykte det, og var ganske påvirket, og neste dag følte jeg meg ganske bakruset. Det var enda en ny måte å se verden på. Denne gangen var alt drømmende, mystisk, fullt av farger inni hodet, og reaksjonen og synet virkelig hang igjen. Problemet var, at etter jeg hadde røykt, følte jeg meg ikke helt som den samme igjen. Måten jeg så verden på var ikke helt lik. Jeg trodde i begynnelsen at dette bare var en bakrus. At det var første gang og at alt bare måtte ut av systemet. Men det var det ikke. Hvordan skal jeg beskrive det? Hm. Den vanlige måten min å oppfatte verden på, var ikke som denne. Nå følte jeg at jeg hele tiden var uoppmerksom, treg i reaksjonen, og at hodet ikke fulgte helt med. Det gikk noen dager, og jeg ble ytterst urolig. Hvorfor sluttet det ikke? Jeg trodde jeg var uopplagt, og at THC-en hang igjen i systemet. Det gikk en måned, og jeg lurte på om jeg kunne ha fått en varig skade av den ene gangs bruken av hasj. Det virket ikke sannsynlig. Vurdere å dra til legen for å få det sjekket, men gjorde ikke noe med det.

Kan ikke huske helt hvordan det var, men poenget er at jeg ikke kan huske å ha vært plaget av det hele tiden heller. En annen ting å vite er at jeg røykte kanskje 4-8 ganger igjen fram til nyttår, og siden har jeg ikke røykt. Hver gang etter jeg hadde røykt, gikk jeg tilbake til den samme måten å oppfatte verden på, den som plaget meg. En varig skade begynte å bekymre meg. Trodde det kunne være noe fysisk, men ettersom THC-en skulle vært ute, gikk jeg over til å tenke på det mentale. Jeg har aldri slitt psykisk før. Men nå sjekket jeg dette ut. Fant ut om noe som het psykose. En tilstand hvor man innbiler seg ting, hører ting, ser ting. Jeg følte meg ikke hjemme her heller. Problemet mitt var bare uovervåkenhet. Det har heller ingenting med familien og livet mitt å gjøre. Jeg har det bra i livet mitt. Dette føltes som noe som kom fra utav det blå. Jeg skylder på første gang jeg røykte, ettersom det var dette begynte.

Kort om meg. Jeg liker å ha kontroll og orden, og på skolen har jeg god flid, og gode karakterer. (5-6). En av teoriene mine er at hasjfølelsen ga meg en blikk i måte å se verden på uten særlig ansvar og kontroll. Dette kan ha gjort at jeg føler at jeg må ha ekstra kontroll, og derfor setter for høye krav til hvordan sansene mine skal oppfatte ting.

Dette høres sikkert komplisert ut, og vanskelig, men jeg håper at der er mulig å forstå det fordi om. Det begynte med synet. Jeg følte at synet liksom ikke var like bra som før. At jeg ikke kunne se godt nok, og reagerte dårligere med det. En annen ting var oppmerksomheten. Som om at jeg plutselig våknet opp fra en dagdrøm, og bare, oi. Så etter hvert, (dette kom senere), begynte det å gå utover tankene, overvåkenheten, ansvarsfølelsen og logikken min. Følte at jeg ikke klarte å styre tankene, og ha kontroll over enhver situasjon. Følte også at hjernen reagerte tregere, at det ble vanskeligere å lese, forstå ting, og at jeg ikke hadde kontroll på alt jeg har ansvar over. Gikk aldri utover hørselen egenlig. Jeg tenkte, dette er bare en innbilning. Jeg begynte å sette krav til meg selv. Måtte få alt til perfekt, og være best, bare for å bevise at jeg ikke var det jeg trodde jeg var; ”Uovervåken og ute av stand til å oppfatte og styre ting”. Jeg føler at jeg alltid må se helt klart, og alt ha kontroll over en situasjon. Vite hvem som kommer når, og kunne oppfatte alle ting perfekte. Å kunne tenke ut en løsning først, og aldri glemme noe. Hver gang jeg glemmer noe, f.eks et steg i en matlagainsprosess, går hjernen i protest. Det er som en synd å kunne feile, for det ”beviser” at det er noe gale med meg. Får også rare følelser av at jeg ikke vil kunne klarte å ha kontroll for ansvar, f.eks i framtiden. Hvis jeg kom til å eie et firma, at jeg ikke ville klare det fordi jeg ikke er overvåken nok, og ikke hadde nok kontroll over det. Også når jeg f.eks skal lese en side på PC-en, føles det som om det ikke går fordi jeg tror at jeg er uoppmerksom.

Har egentlig ikke forandret meg særlig. Har de samme vennene, og de, eller familien merker ingenting. Har gode karakterer som før, selv om jeg merker en antydning til nedgang nå, selv om det kanskje bare er fordi det er litt vanskeligere stoff. Når jeg skulle begynne å øvekjøre fikk jeg helt noia. Trodde jeg ville totalt gå i katastrofe fordi jeg ikke fulgte godt nok med, men det gikk og går faktisk ganske bra. Allikevel kan jeg følte antydningen av å ikke være oppmerksom nok, og det plager meg.

Virkelig plager meg. Holder på å bli gal, og det er utrolig irriterende. Tror det ligger en placeboeffekt i dette. Hver gang jeg tenker på at det er noe gale, føles det slik. Ekstra mye jo mer jeg tenker på det. Når jeg blir opptatt med ting, glemmer jeg egentlig at jeg føler det slik, og da merker jeg det heller ikke. En gang stablet jeg ved med en kompis, og da merket jeg det ikke før etterpå. Bygde en høyttaler andre dagen, og husket ikke plagene før eg var ferdig, og begynte å tenke igjen. Tenker også veldig mye over ting, og det er liksom umulig å ikke ha den lille tankene i bakhodet.

En annen ting jeg merker er at jeg vil vite alt, og forstå alt. Har alltid hatt interesse for ting og hvordan det virker, men det føles litt sterkere nå enn før. Kanskje det er en del av ”kravene” jeg stiller meg selv. Har også fått inntrykk av at denne plagen handler om det å huske ting. Når du gjør noe, husker du ikke i detalj alt du nettopp gjorde, og hva som skjedde. Dette er jo for at hjernen skal spare kapasitet. Men det er en ting som også plager meg. Forventer at jeg skal huske alt jeg gjorde, i detalj.

Så kort oppsummert, hasjen gjorde meg mindre fornøyd med måten jeg oppfatter ting på, og det gjør at jeg plages av det så lenge jeg tenker på det, (med mindre det skulle være en fysisk skade, noe jeg egentlig tviler på). Det kan påvirke meg, ved at jeg tror det er noe, og det gjør at det føles slik, og da blir alt vanskeligere, og det er som det faktisk er sant det jeg er redd for. Noen ganger har jeg klart å overbevise meg selv om at det bare er noe jeg tror inni meg, noe som jeg er ganske sikker på at det er, ettersom det ikke merkes når jeg ikke tenker på det. Noen ganger har jeg fått en lykkerus av å endelig tro det, og da føler jeg meg bedre også. Det er nesten som oppfatter alt slik jeg gjorde før, uten å bli plaget av noe.

I går når jeg dusjet, og fant ut at jeg skulle skrive dette ned, ble jeg overbevist om at det bare var innbilning, og følte meg perfekt, inntil i dag, da jeg tenkte på det igjen. I dag ble det vanskelig bare å se ordentlig, eller lese noe, eller følge med i timen bare fordi jeg tenkte på det. Det går fint, men samtidig er jeg jævli nervøs. Hva om dette vil kunne hindre meg å yte bra eksamensperioden? Og egentlig i alt.

Så hvordan skal jeg slutte å tenke på det? Det er rett og slett dønn umulig, ettersom det bare popper i hodet mitt, og aner ikke hvordan det er mulig å la vær å få det i tankene. Jeg har et mentalt dilemma, det plager meg virkelig.

Hva kan jeg gjøre? Noen som kjenner seg igjen i dette, og har noen råd? Håper virkelig at du/dere forstår hva jeg mener, og ikke tror jeg er gal.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg mener at det su skriver i hovedsak handler om to ting:

1. Virkningen av hasj. Alle narkotiske stoffer skader hjernen. Hvor mye og hvor raskt er svært individuelt. For deg ser det ut til at du er spesielt følsom for dette stoffet. Derfor bør du for altid holde deg borte fra narkotika.

Selv er jeg så glad i hjernen min, at jeg ikke en eneste gang kunne tenke meg å prøve noen form for narkotika.

2. Det kan virke som om du har utviklet en form for tvangstanker rundt dette. Jeg synes du skal søke profesjonell hjelp f.eks hos en psykolog. Fastlegen in kan hjelpe deg med henvisning.