Hvor engstelige er dere ifht barna?

[Gjest Det lurer jeg på her]

Er veldig engstelig for barna mine, antagelig mer enn andre, eller kanskje mer riktig å si at jeg har større angst i fht at det kan skje dem noe enn andre. Tror jeg da. Jeg har litt tvang/ocd i tillegg, veldig lite, men når jeg engster meg gjør jeg noen små ritualer for å dempe angsten. Barna mine er 6 og 7 år.

Arter seg slik at når vi feks er på sykkeltur synes jeg det er fælt når farten blir stor og jeg er livredd for at de skal falle og slå seg og skade seg. Samme på fotballbanen, redd for at det skal skje dem noe. Da blir jeg veldig anspent og greier ikke å slappe av.

Jeg prøver å ikke vise dem at jeg er redd, vil jo ikke hindre dem i deres utfoldelse og gjøre dem selve engstelige.

Det jeg lurer på er om jeg burde hatt noen form for hjelp for dette..

[Gjest Elextra]

Jeg synes det er litt uvanlig at du er så redd når du er sammen med barna. Tror de fleste foreldre føler de har en viss kontroll da, og at det er begrenset hva som kan skje så lenge foreldre ne har fullt overblikk.

Tror ellers mange foreldre er litt engstelige når barna begynner å løsrive seg litt og er på aktiviteter uten foreldrene, når de går til venner alene og man ikke er 100% sikker på hva de gjør med hvem, når de begynner å gå til og fra skolen alene etc. Men dette anser jeg som en sunn og normal engstelse.

Dette er et helt ufaglig svar, og jeg aner ikke om du trenger hjelp til angsten din, det får andre svare på. Lykke til uansett.

[Gjest signert]

Jeg er nok en hønemor, men det er viktig det du sier helt til slutt.

[Holmes]

Siden du spør om hvor engstelig jeg er sammenlignet med barna, så vil si at barna og jeg er omtrent like engstelige.

[Gjest pointless]

Tuller du? Er ikke slike bekymringer for barna helt normalt?

Jeg også engster meg for barna mine, hvilken mor gjør ikke det?

Det er vel når engstelsen går utover din fungeringsevne at det kanskje er behandlingstrengende?

Jeg bekymrer meg når de f.eks. har høy feber (redd for at det skal være alvorlig sykdom), når de skal noe utenom det vanlige, når de sykler (redd de skal ramle og slå seg stygt), går for å besøke venner (redd for pedofile som skal ta dem), etc. Men jeg fungerer jo rasjonelt samtidig, så da ser jeg ikke på slik bekymring/engstelse som noe sykelig.

[jubalong70]

Jeg synes det høres normalt ut. Jeg velger ofte å snu meg bort når ungene herjer som værst...

Når ungene slår seg, så er jeg takknemlig for at jeg har friske unger som kan leke, herje og falle og slå seg

[-På Dol av og til]

Jeg har det litt på samme måte. Men ikke akkurat fotballbane og slike ting.

Prøver og ikke la det smitte over på barne. Ellers synest jeg at de foreldrene jeg kjenner har et mye mer avslappet forhold til slike ting enn hva jeg har.Men kanskje de er flinke til og ikke vise det.......

[Gjest prust]

Jeg er lite engstelig for at barna skal skade seg i lek og aktiviteter. Er mer redd for ulykker i trafikken eller kidnapping/overgrep, men det er ikke sånn at jeg tenker på det så ofte.

[tonie]

Jeg er også redd når hans sykler som en vilde. Er ikke det ganske normalt da? At du er redd når han spiller fotball har jeg mer problemer med å forstå. Det er ikke så ofte noen skader seg alvorlig på fotballbanen.

Det er vanlig å bekymre seg for ungene. De er jo det kjæreste vi har, og det er vår jobb å sørge for at de kommer seg gjennom oppveksten i så god behold som mulig. Hvis du bekymrer deg hele tiden, og det preger barna og gjør dem også engstelige er det for mye. Da bør du kanskje skaffe deg hjelp med å takle det bedre.