Føler sorg når eldste barnet flytter ut

[Gjest ompalompa]

Andre som har det slik? Mitt eldste barn flytter i disse dager inn i egen, nybygget bolig. ca 10 meter fra vårt hjem. H#n har en diagnose, og er derfor ufør. Jeg er overrasket av mine følelser, jeg har en vond følelse i magen, som om noen har dødd. Regner med at det er en slags sorg over flyttingen, men i en alder av 25 så er det jo på tide å flytte ut? Er lei meg, fordi jeg vet at h#n aldri vil finne en partner. Vil nok alltid bo alene. Og dette gjør meg så trist. Hadde vært bedre om mitt barn hadde hatt en kjæreste, så visste jeg at h#n ikke var alene....Hvordan bearbeide dette?

[meg__123!]

Huff :/

[Gjest Nickløsheletiden]

Min datter flytter i august/september og jeg tror ikke jeg kommer til å føle sorg. Hun er 20 og jeg tenker at det er naturens gang. Jeg gleder meg til å dra dit på besøk og til hun kommer hjem på ferie.

[Gjest ompalompa]

Min datter flytter i august/september og jeg tror ikke jeg kommer til å føle sorg. Hun er 20 og jeg tenker at det er naturens gang. Jeg gleder meg til å dra dit på besøk og til hun kommer hjem på ferie.

Jeg trodde heller ikke at jeg skulle få så sterke følelser. Er helt overrasket selv. Men det gir seg vel etterhvert....

[Gjest Nickløsheletiden]

Jeg trodde heller ikke at jeg skulle få så sterke følelser. Er helt overrasket selv. Men det gir seg vel etterhvert....

Hun har bodd hjemme alene før, så vi har forsøkt å bo fra hverandre og føler meg trygg på det vil gå bra.

Jeg tror jeg vil føle det annerledes den dagen sønner flytter hjemmefra. Det har ikke noe med å gjøre at jeg er mer glad i han for det er jeg jo ikke, men hun har alltid vært sterk, sosial og selvstendig, så jeg tar det nesten for gitt at hun vil ha det bra uansett hvor i verden hun befinner seg.

Hun har på mange måter vist i mange år at hun ikke har "bruk for oss" som omsorgspersoner lenger.

Når det gjelder sønnen, vil jeg nok bekymre meg litt mer både når det gjelder det ene og det andre.

Det er vel typisk mødre å bekymre seg mest for sønnene.

Med tanke på det at du skriver at sønnen din har en diagnose, så er det naturlig at du sørger og bekymrer deg.

[laban]

Du har rett i at det er på tide - for begge parter.

Jeg tror vemod og ettertanke er helt normale følelser i slik sammenheng. Du har sikkert også en betydelig andel bekymring oppi dette. Tror du ikke det kan føles annerledes hvis du etter en stund ser at det går fint og at han blir mer selvstendig av å bo for seg selv? Gi deg selv litt tid.

Datteren min (20 år) har flyttet litt gradvis, først til en studenthybel hun ikke brukte absolutt hele tiden siden det var i samme by, så i kollektiv med venninner. Jeg husker godt hvor deilig det var å flytte som student, så jeg unner henne veldig, det selv om jeg iblant savner annet selskap enn tause mannfolk.

Tenk på at all innsatsen du har gjort med og for barna har som mål at de skal klare seg selv, vi kan ikke være der bestandig. Så når de flytter ut uten å vise sorg eller bekymring, betyr det at vi har gjort en bra jobb :-)

[Dorthe]

Nei, det er ikke noe ok det når ungene flytter ut. Jeg savner mine hver eneste dag og skulle gjerne ha sett dem mye mer enn jeg gjør. Det er jo ikke slik at man slutter å bry seg om ungene fordi de blir voksne, man er jo like glad i dem og vil dem det beste.

Jeg tror ikke det spiller noen rolle om de er alene eller ikke, mine har bodd alene og den ene har samboer og den andre får det nå til sommeren.

[Helmi]

Det er jo en stor omveltning i våre liv, når barna flytter ut. Uansett hvor gamle de er.

De siste 5 årene har mine 3 eldste flyttet hjemmefra. Nå er det "bare" yngstemann her, og den dagen h*n flytter, da vil jeg nok merke veldig stor forskjell her hjemme.

Skjønner at det er litt ekstra bekymring rundt sønnen din. Men så tenker jeg: så heldig du er som har han så pass i nærheten Mine har reist langt avgårde og det går måneder mellom hver gang vi sees...

Det går seg til, skal du se!

[Helmi]

Det er jo en stor omveltning i våre liv, når barna flytter ut. Uansett hvor gamle de er.

De siste 5 årene har mine 3 eldste flyttet hjemmefra. Nå er det "bare" yngstemann her, og den dagen h*n flytter, da vil jeg nok merke veldig stor forskjell her hjemme.

Skjønner at det er litt ekstra bekymring rundt sønnen din. Men så tenker jeg: så heldig du er som har han så pass i nærheten Mine har reist langt avgårde og det går måneder mellom hver gang vi sees...

Det går seg til, skal du se!

Jeg skriver "sønnen din", men nå ser jeg jo at det kanskje blir feil. Men det spiller for så vidt ingen rolle

[Gjest ompalompa]

Jeg skriver "sønnen din", men nå ser jeg jo at det kanskje blir feil. Men det spiller for så vidt ingen rolle

Jo, det er rett. Og er veldig glad for at han bor rett i nærheten.

[Gjest ompalompa]

Nei, det er ikke noe ok det når ungene flytter ut. Jeg savner mine hver eneste dag og skulle gjerne ha sett dem mye mer enn jeg gjør. Det er jo ikke slik at man slutter å bry seg om ungene fordi de blir voksne, man er jo like glad i dem og vil dem det beste.

Jeg tror ikke det spiller noen rolle om de er alene eller ikke, mine har bodd alene og den ene har samboer og den andre får det nå til sommeren.

Godt å høre.

[Gjest ompalompa]

Du har rett i at det er på tide - for begge parter.

Jeg tror vemod og ettertanke er helt normale følelser i slik sammenheng. Du har sikkert også en betydelig andel bekymring oppi dette. Tror du ikke det kan føles annerledes hvis du etter en stund ser at det går fint og at han blir mer selvstendig av å bo for seg selv? Gi deg selv litt tid.

Datteren min (20 år) har flyttet litt gradvis, først til en studenthybel hun ikke brukte absolutt hele tiden siden det var i samme by, så i kollektiv med venninner. Jeg husker godt hvor deilig det var å flytte som student, så jeg unner henne veldig, det selv om jeg iblant savner annet selskap enn tause mannfolk.

Tenk på at all innsatsen du har gjort med og for barna har som mål at de skal klare seg selv, vi kan ikke være der bestandig. Så når de flytter ut uten å vise sorg eller bekymring, betyr det at vi har gjort en bra jobb :-)

Ja, jeg tror også at det er viktig å ikke vise ham at jeg er lei meg. men det er ikke lett.

[Gjest ompalompa]

Hun har bodd hjemme alene før, så vi har forsøkt å bo fra hverandre og føler meg trygg på det vil gå bra.

Jeg tror jeg vil føle det annerledes den dagen sønner flytter hjemmefra. Det har ikke noe med å gjøre at jeg er mer glad i han for det er jeg jo ikke, men hun har alltid vært sterk, sosial og selvstendig, så jeg tar det nesten for gitt at hun vil ha det bra uansett hvor i verden hun befinner seg.

Hun har på mange måter vist i mange år at hun ikke har "bruk for oss" som omsorgspersoner lenger.

Når det gjelder sønnen, vil jeg nok bekymre meg litt mer både når det gjelder det ene og det andre.

Det er vel typisk mødre å bekymre seg mest for sønnene.

Med tanke på det at du skriver at sønnen din har en diagnose, så er det naturlig at du sørger og bekymrer deg.

Ja, det er nok mye som spiller inn. Han er den eldste, og vi har ALLTID hatt han i huset. Pga uførheten har han ikke vært så mye utenfor husets fire vegger. og det at han er en gutt. Har også hørt at sønner og mødre har et spesielt bånd, og det kjenner jeg nå....

[Gjest Elextra]

Min datter flytter i august/september og jeg tror ikke jeg kommer til å føle sorg. Hun er 20 og jeg tenker at det er naturens gang. Jeg gleder meg til å dra dit på besøk og til hun kommer hjem på ferie.

''og til hun kommer hjem på ferie.

''

Dette tror jeg mange foreldre gleder seg til, og mange blir nok skuffet over hyppigheten og varigheten av besøkene, særlig etter et år eller to.

[Gjest Elextra]

Lenge til mine barn flytter ut, men uansett hvor veltilpassede og lykkelige de er på det tidspunkt, vil jeg nok føle vemod. Eller kanskje vemod blandet med frihetsfølelse, det vet jeg ikke ennå.

Ikke rart du har spesielle følelser i din situasjon, det går jo ikke bare på vemod, men også med velbegrunnet bekymring for din sønns fremtid. Ikke at han ikke skal klare seg, men en ønsker jo selvfølgelig at ens barn skal bli lykkelige.

[jubalong70]

Jeg kan ikke sette meg inn i din situasjon, men jeg kan forstå at du føler sorg.

Kanskje det er en sorg over det som aldri kan bli og over det som aldri ble?

Jeg tror tiden vil arbeide med deg. Etterhvet som du ser at barnet ditt trives i eget hjem, så vil du også kjenne at dette fungerer bra.

[Cherry Lady]

Skjønner deg godt, jeg har ett barn som har samboer en ett med en diagnose, som nok aldri vil få et helt normalt liv. Det er klart at det blir litt mer mamma-bekymring i sistnevnte tilfelle. Men vi må bare snakke om det og bearbeide det så godt det lar seg gjøre. Og så må vi huske på at kanskje 'barnet' har det veldig bra og er fornøyd med sitt liv!

[Cherry Lady]

Lenge til mine barn flytter ut, men uansett hvor veltilpassede og lykkelige de er på det tidspunkt, vil jeg nok føle vemod. Eller kanskje vemod blandet med frihetsfølelse, det vet jeg ikke ennå.

Ikke rart du har spesielle følelser i din situasjon, det går jo ikke bare på vemod, men også med velbegrunnet bekymring for din sønns fremtid. Ikke at han ikke skal klare seg, men en ønsker jo selvfølgelig at ens barn skal bli lykkelige.

Jeg føler også på en deilig frihetsfølelse. Mine barn har blitt flotte voksne, og virker fornøyde med livet begge to. Så jeg klapper meg på skuldra og sier 'bra jobba'! ) Og nyyyyyyter å ikke ha så mange å lage mat til og vaske klær for, og deilig å ha fått bedre plass hjemme.

[Dorthe]

Jeg blir fryktelig nysgjerring på hvorfor du sier at han er ufør og derfor vil han ikke finne seg en kjæreste/samboer. Jeg sier ikke at det er enkelt, men veldig mange finner seg jo en likevel.