Bipolare psykopater?

[Gjest sivera]

Hva gjør man med sånne?

Det er visst noe "som går" i familien vår. Hypomane/maniske idioter som forsurer livet til resten av familien. Ikke for å snakke stygt om bipolare, men når de i tillegg har psykopattrekk blir det ille. De innrømmer aldri at de er syke og nekter å ta imot hjelp.

Det er lange perioder med alkoholdrikking og fyll. Trusler om selvmord. Drapstrusler har forekommet, vold og veldig "hardhendte" mot sine nærmeste.

Nå er en ganske sikkert manisk, men det er alle oss andre det er noe galt med. Tror han har 5 elskerinner og bryr seg ingenting om barn og kone.

Så hva gjør man? Når feilen ligger hos alle oss andre? Blir litt lei av å ha venner og familie på telefonen og besøk hele tiden, og samtaleemnene dreier seg om disse #####. Alle "mine" sliter veldig i forhold til dette etterhvert, så problemer kommer jo i etterkant av dette også. Da i form av angst og depresjoner hos alle oss som skal ta imot trusler og slag.

Gode råd taes imot med takk.

[lealaus]

Det er en del av maniens vesen at den syke kan få storhetstanker om seg selv, kan kjefte og smelle og være irritabel fordi andre i den sykes verden ikke greier å henge med i tempoet eller at andre ikke skjønner hvor fantasiske slutninger den syke tar. Den syke ser sjelden seg selv som syk i disse fasene og vil oppleve det som personlige angrep om noen trekker dømmekraften hans/hennes i tvil. Reaksonen kan være ganske sterk.

Synes det blir for lettvint å kalle det psykopati - mange slenger fort på en psykopatbetegnesle på folk som ikke er A4.

Jeg tenker denne/disse personen(e) er alvorlig syke og trenger hjelp. Det er vanskelig å bære voksne mennesker til legen, men jeg ville ringt kommunelegen og uttrykt min bekymring.

[Gjest sivera]

Det er en del av maniens vesen at den syke kan få storhetstanker om seg selv, kan kjefte og smelle og være irritabel fordi andre i den sykes verden ikke greier å henge med i tempoet eller at andre ikke skjønner hvor fantasiske slutninger den syke tar. Den syke ser sjelden seg selv som syk i disse fasene og vil oppleve det som personlige angrep om noen trekker dømmekraften hans/hennes i tvil. Reaksonen kan være ganske sterk.

Synes det blir for lettvint å kalle det psykopati - mange slenger fort på en psykopatbetegnesle på folk som ikke er A4.

Jeg tenker denne/disse personen(e) er alvorlig syke og trenger hjelp. Det er vanskelig å bære voksne mennesker til legen, men jeg ville ringt kommunelegen og uttrykt min bekymring.

De jeg snakker om terroriserer alle rundt seg. Dette skjer både når de er "normale" og ellers, selv om det er verre når de er "oppe".

Det handler om å manipulere andre rundt seg. Vi lever med selvmordstrusler, drapstrusler og tilbud om sex så og si daglig.

Jeg slenger ikke rundt meg med psykopatbegreper, men jeg orker ikke lengre å "synes synd på" disse menneskene som forsurer andres liv på denne måten. Dette er jeg sikker på ikke bare handler om bipolar sykdom, men også om psykopattrekk.

[Gjest Ikke NHD akkurat]

De jeg snakker om terroriserer alle rundt seg. Dette skjer både når de er "normale" og ellers, selv om det er verre når de er "oppe".

Det handler om å manipulere andre rundt seg. Vi lever med selvmordstrusler, drapstrusler og tilbud om sex så og si daglig.

Jeg slenger ikke rundt meg med psykopatbegreper, men jeg orker ikke lengre å "synes synd på" disse menneskene som forsurer andres liv på denne måten. Dette er jeg sikker på ikke bare handler om bipolar sykdom, men også om psykopattrekk.

Ja.

Diagnosen Bipolar er vel mer eller mindre arvelig, og kan bryte ut i en krevende livsfase.

Personlighetsforstyrrelse er det høy risiko for å utvikle dersom man har hatt en oppvekst preget av utrygghet, mangel på empati og omsorgssvikt, og da er det jo ens voksne rollemodeller som legger grunnlaget for ett barns liv videre.

Så ja en slik person vet jeg om, jeg vet at dette kan gli inn i hverandre, mennesker er kompliserte vesener.

[Gjest Orenda]

De jeg snakker om terroriserer alle rundt seg. Dette skjer både når de er "normale" og ellers, selv om det er verre når de er "oppe".

Det handler om å manipulere andre rundt seg. Vi lever med selvmordstrusler, drapstrusler og tilbud om sex så og si daglig.

Jeg slenger ikke rundt meg med psykopatbegreper, men jeg orker ikke lengre å "synes synd på" disse menneskene som forsurer andres liv på denne måten. Dette er jeg sikker på ikke bare handler om bipolar sykdom, men også om psykopattrekk.

Er du tvunget å omgås disse folkene?

Hvis ikke - hold avstad! La dem leve sitt liv,så lever du ditt.

[Gjest xbellax]

De jeg snakker om terroriserer alle rundt seg. Dette skjer både når de er "normale" og ellers, selv om det er verre når de er "oppe".

Det handler om å manipulere andre rundt seg. Vi lever med selvmordstrusler, drapstrusler og tilbud om sex så og si daglig.

Jeg slenger ikke rundt meg med psykopatbegreper, men jeg orker ikke lengre å "synes synd på" disse menneskene som forsurer andres liv på denne måten. Dette er jeg sikker på ikke bare handler om bipolar sykdom, men også om psykopattrekk.

Da stiller jeg meg egentlig relativt undrende til at dere velger å ha kontakt med vedkommende. Jeg forstår at vedkommende er syk men ethvert menneske har ansvar for sitt eget liv. Dersom dere har oppmuntret vedkommende til å søke hjelp, forsøkt å tydelig forklare ham/henne at dette er tungt å være vitne til og sliter på hele familien, dersom dere aldri når inn men vedkommende skal ture frem slik han/hun ønsker, da begriper ikke jeg hvorfor dere velger å ha kontakt. Hvorfor skal vedkommende forandre seg når dere er der likevel? Han/hun slipper jo å ta noen form for ansvar uansett.

Dette gjelder selvsagt ikke ved psykoser osv hvor vedkommende ikke er "tilstede".

[Gjest sivera]

Da stiller jeg meg egentlig relativt undrende til at dere velger å ha kontakt med vedkommende. Jeg forstår at vedkommende er syk men ethvert menneske har ansvar for sitt eget liv. Dersom dere har oppmuntret vedkommende til å søke hjelp, forsøkt å tydelig forklare ham/henne at dette er tungt å være vitne til og sliter på hele familien, dersom dere aldri når inn men vedkommende skal ture frem slik han/hun ønsker, da begriper ikke jeg hvorfor dere velger å ha kontakt. Hvorfor skal vedkommende forandre seg når dere er der likevel? Han/hun slipper jo å ta noen form for ansvar uansett.

Dette gjelder selvsagt ikke ved psykoser osv hvor vedkommende ikke er "tilstede".

Det er nære familiemedlemmer og det er flere av dem. I tillegg blir koner og barn berørte og trenger støtte. Skal vi avvise mennesker som trenger hjelp? Det gjelder søvnproblemer, kraftig angst osv

[Gjest sivera]

Er du tvunget å omgås disse folkene?

Hvis ikke - hold avstad! La dem leve sitt liv,så lever du ditt.

Vi holder avstand så godt vi kan, men enkelte mennesker fungerer som parasitter.

[Gjest sivera]

Ja.

Diagnosen Bipolar er vel mer eller mindre arvelig, og kan bryte ut i en krevende livsfase.

Personlighetsforstyrrelse er det høy risiko for å utvikle dersom man har hatt en oppvekst preget av utrygghet, mangel på empati og omsorgssvikt, og da er det jo ens voksne rollemodeller som legger grunnlaget for ett barns liv videre.

Så ja en slik person vet jeg om, jeg vet at dette kan gli inn i hverandre, mennesker er kompliserte vesener.

''Personlighetsforstyrrelse er det høy risiko for å utvikle dersom man har hatt en oppvekst preget av utrygghet, mangel på empati og omsorgssvikt, og da er det jo ens voksne rollemodeller som legger grunnlaget for ett barns liv videre.''

Dette er nok kjerneproblemet i denne saken. Enkelte personlighetstrekk går i arv og dermed får barna en ikke helt bra oppvekst. Når de selv ikke skjønner at de må holde seg unna alkohol og søke hjelp for sine psykiske lidelser blir det galt.

Hva står man da igjen med? Jo, de i familien som er noenlunde "normal" og som kan gi barna og ungdommene litt hjelp og støtte.

[frosken]

Dette er forferdelig å stå i når det ikke kun er snakk om en kortvarig krise. Går det an å fokusere på å skaffe hjelp til barn og ektefeller? Og er det mulig for dere andre å bli enige om en slags felles strategi?

[Gjest xbellax]

Det er nære familiemedlemmer og det er flere av dem. I tillegg blir koner og barn berørte og trenger støtte. Skal vi avvise mennesker som trenger hjelp? Det gjelder søvnproblemer, kraftig angst osv

De er syke og de trenger hjelp, selvsagt, men nå er det slik at man ikke kan tvinge mennesker i terapi eller til å ta medikamenter. Du nevner også at slik er de uansett om de er oppe eller nede. Å hele tiden finne seg i en slik oppførsel er å gjøre vedkommende som sliter en fenomenal bjørnetjeneste, dere godtar og vedkommende vil aldri noensinne finne på å forandre seg fordi vedkommende blir fritatt fra sitt ansvar. Dere stiller jo opp hele tiden? Det spiller fryktelig liten rolle om du er psykisk eller fysisk syk, du har ansvar for ditt eget liv.

Dersom dette også handler om psykopater er det beste å komme seg vekk og bryte kontakten, oppmuntring til terapi er komplett meningsløst.

[frosken]

De er syke og de trenger hjelp, selvsagt, men nå er det slik at man ikke kan tvinge mennesker i terapi eller til å ta medikamenter. Du nevner også at slik er de uansett om de er oppe eller nede. Å hele tiden finne seg i en slik oppførsel er å gjøre vedkommende som sliter en fenomenal bjørnetjeneste, dere godtar og vedkommende vil aldri noensinne finne på å forandre seg fordi vedkommende blir fritatt fra sitt ansvar. Dere stiller jo opp hele tiden? Det spiller fryktelig liten rolle om du er psykisk eller fysisk syk, du har ansvar for ditt eget liv.

Dersom dette også handler om psykopater er det beste å komme seg vekk og bryte kontakten, oppmuntring til terapi er komplett meningsløst.

Jeg mener du forenkler problemstillingen; såvidt jeg har forstått trådstarter så er det snakk om ikke primært å forholde seg til de hun omtaler som bipolare psykopater, men i like stor grad til deres ektefeller og barn. Jeg ville ha funnet det svært vanskelig å avvise f.eks. familiemedlemmers ektefelle og barn, selv om mitt familiemedlem selv fortjente å bli avvist.

[Gjest xbellax]

Jeg mener du forenkler problemstillingen; såvidt jeg har forstått trådstarter så er det snakk om ikke primært å forholde seg til de hun omtaler som bipolare psykopater, men i like stor grad til deres ektefeller og barn. Jeg ville ha funnet det svært vanskelig å avvise f.eks. familiemedlemmers ektefelle og barn, selv om mitt familiemedlem selv fortjente å bli avvist.

"Jeg ville ha funnet det svært vanskelig å avvise f.eks. familiemedlemmers ektefelle og barn", har aldri ment dette og beklager om jeg har formulert meg utydelig. Jeg mener kun de som oppfører seg skadelig og destruktivt, selvsagt ikke deres mann/kone og barn. Jeg mener at de må på et eller annet vis bryte ut og sette tydelige grenser, enten sammen eller familie for familie, og være tydelige på at denne oppførselen ikke går mer.

[frosken]

"Jeg ville ha funnet det svært vanskelig å avvise f.eks. familiemedlemmers ektefelle og barn", har aldri ment dette og beklager om jeg har formulert meg utydelig. Jeg mener kun de som oppfører seg skadelig og destruktivt, selvsagt ikke deres mann/kone og barn. Jeg mener at de må på et eller annet vis bryte ut og sette tydelige grenser, enten sammen eller familie for familie, og være tydelige på at denne oppførselen ikke går mer.

Vi tenker sannsynligvis ganske likt :-) Det blir imidlertid uhyre vanskelige forhold dersom ektefeller ønsker å bli værende hos det vi andre kan oppfatte som destruktive partnere, og hvor det i tillegg er barn i familiene. Da tror jeg man fort ender opp med ulike former for brannslukning, dessverre.

[Gjest xbellax]

Vi tenker sannsynligvis ganske likt :-) Det blir imidlertid uhyre vanskelige forhold dersom ektefeller ønsker å bli værende hos det vi andre kan oppfatte som destruktive partnere, og hvor det i tillegg er barn i familiene. Da tror jeg man fort ender opp med ulike former for brannslukning, dessverre.

Ja, helt klart. Og ufattelig skadelig i lengden. Men som ektefelle har man (heldigvis) et valg, barn har ikke det. Fryktelig situasjon å være i for de som lider under dette her, og spesiellt når det gjelder flere i samme familie.

[Cilien]

Har de fått denne diagnosen bipolar eller er det du/dere som har diagnostisert dem?

Hvis de HAR fått diagnosen ville jeg sagt: Jeg vil ikke forholde meg til dere før dere har søkt hjelp og fått medisiner og annen behandling. Dette gjør jeg fordi jeg ikke orker å hanskes med dere slik det er nå, jeg er nødt til å tenke på meg selv og min egen familie og dette blir for slitsomt. Dere bør ikke bare få hjelp for egen del, men like mye for de som er rundt dere. Jeg kan hjelpe dere med å søke hjelp og støtte dere og familiene deres da, men hvis ikke vil jeg holde meg mest mulig borte.