Normalt eller sykdommen?

[Gjest Anonyme_studentinen]

Fikk dårlig karakter på en oppgave jeg har jobbet hardt med. Også gitt endel av meg selv i. Når jeg fikk oppgaven tilbake begynte jeg å gråte. Tenkte at nå gir jeg opp. Jeg er helt talentløs og bør bare slutte å kaste bort min tid.

Men så klarte jeg å summe meg igjen ganske raskt å tenke at jeg får bare ta det som en erfaring å trene på oppgaveskriving fremover. Og at jeg faktisk har fått mange gode tilbakemeldinger også.

Skulle jeg ønske ikke fikk den første reaksjonen som minner meg på eupf-diagnosen min.Men alt i alt taklet jeg det ganske bra synes jeg.

[nitty-gritty]

Fint at du fikk kontroll over reaksjonen

Det kan jo være litt sykdom, men jeg tror mange studenter erfarer det samme. Jeg får skikkelig vondt i selvtilliten om jeg ikke får toppkarakterer, for eksempel. Det er jo i grunnen helt latterlig, men dog naturlig, tror jeg.

Hvilket studie tar du?

Når du sitter med en oppgave, se nøye på hva de spør etter. Spør de etter din egen mening? (Neppe) Spør de etter dine egne erfaringer? (Neppe) Jeg nevner dette siden du sier du ga mye av deg selv.

De fleste oppgaver man skriver (på universitetsnivå) burde skrives fra pensum mot spørsmålet/oppgaveteksten. Referanser og konsepter er viktige, i tillegg til klargjøring av hva som er påstander og hva som er teorier. Om noe er en teori, så må du få med deg hva som underbygger det.

Alt med forbehold om at jeg ikke vet hva du studerer, tross alt.

[Angustia]

Dette tror jeg er heilt normalt! De fleste blir skuffa over dårlige resultater - og særlig når man har jobba mye med det - og ingen kan prestere på topp bestandig. Og ja, det kan være vanskelig å skille prestasjoner fra egenverd eller hva jeg skal kalle det.

Støtter nitty-gritty sitt svar til deg 100%, og ønsker deg lykke til med videre studier :-)

[Gjest Nerda]

Jeg tenker det er ganske allmennmenneskelig å være misfornøyd med noe man ikke fikk til etter en standard man ønsket å få til. Personlig klarer jeg i alle fall å være misfornøyd med en prestasjon uten å være i en sykdomsfase. Det skjer nok med alle.

Du fikk kontroll over reaksjonen din, så vær stolt av deg selv for det. Her var det det beste du kunne gjøre for deg selv! Det er surt å ha sykdommer, men de trenger ikke være livet ens. Om du hadde hatt sånne reaksjoner hele tiden, og det hadde ødelagt for deg i dagliglivet, da ville jeg kalle det sykdomsrelatert. Det gjør jeg i alle fall for meg selv.

[cathlin]

Syns du taklet deg kjempebra! Du kan jo ikke noe for at du fikk den reaksjonen.

[Gjest mallet]

Helt normalt å få en sånn reaksjon med en gang. Det kunne nok mange fått, også blant folk uten noen psykiatrisk diagnose. Det som betyr noe er jo hvordan man tar det når man har fått summet seg litt. De fleste får seg noen tøffe opplevelser i løpet av studiene, det må man jo, som du sier, bare ta lærdom av og gå videre.

[Spenol(1)]

jeg tror det du skriver er likt for alle, enten vi sliter psykisk eller ikke. Jeg har også vært dønn frustrert og bare hatt lyst til å slutte når jeg har fått en elendig karakter på noe jeg virkelig trodde jeg fikset.

Noen ganger så går det sterkere inn på oss en hva vi trodde på forhånd.

Jeg tror det er bra å føle frustrasjon og oppgitthet. Det betyr at en virkelig vil oppnå noe. Hadde du ikke følt det sånn så hadde du kanskje følt studiet som helst meningsløst, og da hadde du sikkert ikke lært så mye heller. Vi lærer av alle feil vi gjør, selv om det ikke føles som vi lærer nok akkurat der og da

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg synes det høres normalt ut. Du må få lov til å være skuffet noen timer uten at en skal vifte med eupfskiltet.