Bekymret

[Gjest elielieli]

Kjære dr. Dahl Jeg er en jente på 22 år som har et spørsmål jeg veldig gjerne ville fått svar på. Jeg har tidligere blitt diagnostisert med depresjon og gått på antidepressiva. Så ble jeg diagnostisert med ME. Jeg sluttet på videregående i andreklasse, og har ikke tatt opp skolegangen siden. Jeg mener selv at jeg hverken har kun en depresjon eller ME, men at det faktisk er noe riktig galt med meg. Jeg vil ikke høres ut som en dramatisk tenåring, men jeg begynner å bli ganske bekymret. Jeg kan sove i over to døgn til sammen. Når jeg ikke sover, er det eneste jeg ønsker å ligge med hodet under dyna i et mørkt og stille rom. Jeg ringer ofte inn syk på jobben da jeg kan se for meg meg selv stå opp, kle på meg, reise til jobben, og jeg bare vil ikke. Jeg vil absolutt ikke. Det er ikke det at det er noe jeg gruer meg til eller noe, jeg bare vil ikke. Men så har jeg perioder hvor jeg spiser sunt, prøver å få trent litt, står opp, vasker rommet mitt og alle klærne mine, og jeg føler at jeg har alt under kontroll. I disse periodene legger jeg planer for lang tid fremover slik at det ikke skal skje at jeg ikke orker å gjøre noe igjen. Men det skjer alltid. Helt plutselig våkner jeg en dag, og forlater ikke senga eller skrur ikke på lyset på to døgn, selv om jeg dagen før hadde storrengjøring, laget middag til venner og gledet meg til aktivitetene jeg hadde planlagt dagen etter. Dette skremmer meg, fordi jeg trives selvfølgelig best med meg selv når jeg er aktiv, har orden og kontroll over ting, men det er samtidig en del av meg som føler meg "hjemme" når jeg ligger med dyna over hodet. Jeg har en fantasi som er helt ute av kontroll. Om natten så drømmer jeg så realistiske og innholdsrike drømmer at når jeg våkner på morgenen sliter jeg med å skille hva som er virkelighet og ikke. Dette tar jeg gjerne med meg i dagen og tenker på drømmen i flere timer. Jeg lager også alltid planer i hodet mitt. Jeg tenker hvordan ting kommer til å bli hvis jeg gjør det ene eller det andre, og glemmer at det mest sannsynlig ikke kommer til å skje på den måten. Et eksempel er at jeg hadde tenkt på å flytte til London, og hvordan det skulle bli til det punktet at jeg hadde planlagt et helt år i London og hvordan det skulle bli, at jeg en dag rett og slett flyttet uten planlegging, venner/bekjente i London, jobb i London eller penger på kontoen. Det er ofte det som skjer, at jeg tar en beslutning fordi inni hodet mitt så har jeg planlagt hvordan det kommer til å være. Hvis jeg hadde overbevist meg selv om at hvis jeg flytter til Irak så vil jeg treffe Brad Pitt og han vil kjøpe et hus til meg og alle klærne jeg vil ha, så hadde jeg flyttet. Det er faktisk så ekstremt. Jeg tenker ikke gjennom noen ting på en realistisk måte, fordi jeg "vet" allerede hvordan det vil gå. Jeg har også et forferdelig forhold til bruk av penger. I periodene hvor jeg planlegger og er våken og flink, så er jeg sint på meg selv på hvor mye penger jeg bruker, jeg skammer meg og vil ikke at noen skal vite det. Året i London resulterte i betalingsanmerkning på grunn av et kredittkortbruk som ikke ligner noen ting. Hvis jeg følte meg trist eller frustrert eller stresset eller hva som helst, så lukket jeg øyne og ører og alt når jeg dro kortet. I ti sekunder var det liksom "stille" og jeg hadde intet ansvar for hva jeg gjorde. Jeg har blitt flinkere med pengebruken det siste året, men det har vært et problem så lenge at jeg er redd for at det skal komme igjen. Når jeg ligger under dyna, skammer jeg meg ikke over noen ting. Da bare "er" jeg, hvis du skjønner hva jeg mener. Når jeg er sånn, så går hodet mitt helt i spinn, og jeg drømmer mens jeg er våken da tankene flyter. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det, bortsett fra at det føles ut som om jeg ser på en film når jeg lukker øynene. Mye av det jeg drømmer om, kan jeg ikke relatere meg til i det hele tatt. Jeg drømmer noen ganger om personer jeg kjenner, men ofte drømmer jeg om personer jeg aldri har møtt og som jeg ikke aner hvem er. Jeg drømmer skjelden om ting som har skjedd eller ting jeg skal, men helt tilfeldige hendelser. Men det er som oftes en historie, og da det er så detaljert og realistisk føles det som sagt ut som om jeg ser på en film. Når jeg ligger under dyna kan jeg også hallusinere. Jeg ser figurer på veggene og jeg ser veldig ofte store vanndråper laget av lys som faller ned fra taket. De faller som regel til gulvet og blir borte, men noen ganger svever de litt i lufta og kommer mot meg. Da blir jeg redd og lukker øynene til de er borte. Noen ganger prøver jeg å være tøff og tenke at det ikke er farlig og at det bare er jeg som tror jeg ser det, men jeg blir fortsatt redd. Noen ganger tenker jeg at det er spøkelser eller engler, og kanskje de prøver å si meg noe. Jeg syns det er forferdelig vanskelig å skille mellom hva som er virkeligheten, og hva som ikke er det. Jeg føler at jeg lever inni hodet mitt, og at kroppen min egentlig bare er til bry, for jeg trenger den ikke, jeg bruker den ikke. Jeg er en veldig kreativ person og jeg skriver veldig mye musikk som jeg ofte får gode tilbakemeldinger på. Å skrive musikk, lage ting, skrive historier o.l. er det eneste jeg syns er lett i livet. Alt annet er et slit og et ork som jeg ikke en gang vil begynne på. Jeg kunne godt tenke meg å leve av å skrive musikk, men jeg orker ikke engang begynne å sjekke hva jeg må gjøre for å få en jobb som en låtskriver. Jeg vil bare sitte på rommet mitt og spille gitar. Det siste året har jeg fått en jobb innen markedsføring hvor jeg jobber mye selvstendig og må være litt kreativ for å få inn salg/nå ut til kunder osv. Akkurat nå trives jeg veldig godt med jobben min, og tenker at det er godt for meg å ha litt ansvar. Jeg gruer meg ikke til å gå på jobben, og er glad fordi det er sommer snart. For to uker siden lå jeg og stirret i taket i tre døgn og tenkte at jeg aldri skulle gå tilbake fordi jeg hatet jobben, jeg hatet livet mitt og jeg orket ingen ting. Uka før der var jeg glad i jobben igjen. Skjønner? På toppen av dette er jeg ikke sikker på hva jeg har sagt noen ganger, hva som egentlig skjedde for tre dager siden (om jeg drømte eller ikke), og jeg er som oftest trist. Jeg er deprimert når jeg er nede, men er aldri ordentlig glad når jeg er oppegående og gjør ting. Jeg er så utrolig sliten av dette. Alt er et ork, og jeg er kjemperedd for at det en dag kommer til å klikke for meg, og at jeg gjør noe kjempedumt som jeg ikke har kontroll på. Jeg er kjemperedd for at til slutt ikke skal klare å skille mellom hva som er virkelighet og ikke. Jeg har ikke noe særlig sosialt liv. Jeg har et par venner og en kjæreste. Jeg trives ikke i store sosiale sammenhenger, og blir så ukomfortabel at jeg begynner å svette og oppføre meg teit, fnise og si dumme ting bare for å si noe hvis det blir en stillhet. Jeg hadde satt stor pris på et utdypende svar, men forstår at innlegget mitt er veldig langt og ganske tidskrevende å svare på. På forhånd takk for hjelpen. Hilsen Eli