Voksne damer som griner

[nick]

Jeg jobber i en lederposisjon. Av og til må jeg ta tak i personer som ikke gjør jobben slik den skal gjøres. Jobben er klart definert, og det er lett å merke når noen sporer av. Er det en mann, så er det ikke så vanskelig. De vet når de har gått over streken, og saken er over etter en rask diskusjon.

Damer er annerledes. To ganger nå har damer på over 50 begynt å grine når jeg har påpekt at det de gjør ikke er korrekt. Det er himla vanskelig å forholde seg til. Jeg må nesten ta steget ned på barnenivået når dette skjer. Nei, jeg står ikke og skriker til dem, eller truer dem med død og fordervelse. Hva de tror de skal oppnå med å grine, har jeg ingen formening om.

Den andre kategorien er de som benekter alt, likegyldig om overtrampene deres er helt hinsides. De forsøker å gå rett i strupen på meg, truer med rapportering, etc. Helt fånyttes, selvfølgelig.

Det finnes selvfølgelig de som ligger imellom disse kategoriene, men de er det sjelden noen problemer med. Men altså, grininga irriterer meg mest. Jeg forventer at voksne mennesker opptrer voksent. Å begynne og grine stopper all meningsfull argumentasjon, så jeg har problemer med å forholde meg til det.

Griner dere på jobb dersom dere blir irettesatt?

[Gjest xbellax]

Der kan såklart finnes flere logiske grunner til hvorfor enkelte gråter i slike situasjoner, du nevner kvinner 50+ og da tenker jeg umiddelbart overgangsalder, noe som kan oppleves som et rent emosjonelt helvete for vedkommende og dens omgangskrets. Men dersom vi glemmer logiske årsaker og ser kun på selve gråtingen; hvorfor spør du dem ikke? Jeg opplever deg/tolker deg som rolig og saklig, en tone de fleste arbeidstakere ville satt stor pris på i en konfrontasjon.- Dersom du bevarer den tonen videre i spørsmålet, hvorfor gråter du egentlig (uten å unnskylde deg så veldig, du har rett til å konfrontere vedkommende i situasjoner du nevner i ditt hovedinnlegg) - kan det være du får svar som gjør at du forstår mer av situasjonen, det trenger som sagt ikke være noe mer enn at noen er mer følsomme og vil gråte i enhver situasjon (noe du takler ved å ikke la deg affisere men fortsette med å holde en rolig og saklig tone), eller et hormonhelvete (overgangsalder feks). Du trenger ikke leke barnehage selv om det sikkert er fristende, ei heller trøste dem, spør dem ganske enkelt om hvorfor de griner -så får du ta det derfra.

[Dorthe]

Jeg jobber ikke, men jeg griner for et godt ord. Og det er helt umulig å stoppe hvis jeg først begynner. Men nå skal det sies at jeg kan diskutere og snakke samtidig med grininga så jeg sier til alle at ingen behøver å bry seg om det.

[Gjest Hulderen]

Det er ikke sikkert de tror at de vil oppnå noe med griningen. Kanskje kan de ikke noe for det. Jeg har selv opplevd å begynne å gråte under vanskelige samtaler, og jeg hater det. Det er absolutt ikke noe jeg gjør frivillig.

Forslag til løsning: Når dama begynner å grine, så si: "Nå tar vi 15 min pause så du får hentet deg inn." La henne være alene de minuttene. Etterpå fortsetter du samtalen, som om ingenting har skjedd. Ikke vis medlidenhet eller forsøk å trøste, det bare utløser mer tårer og oppleves enda verre for vedkommende.

[tonie]

Nei, jeg er ikke av dem som tar til tårene så lett.

Jeg har erfart det samme som deg. Jeg har vel rett og slett bare konkludert med at jeg må bli flinkere til å se an hvem som tåler vennlige men bestemte tilbakemeldinger og konstruktiv kritikk uten for mye dilldall, og hvem som må godsnakkes med i et kvarter først, før man sakte men sikkert nærmer seg problemet, og til slutt får det til å høres ut som hun er månedens ansatte hvis hun bare bedrer seg på dette ene lille punktet.

Jeg synes det er mildest talt slitsomt med slik dulling med voksne folk. Jeg har ikke naturlig anlegg for det, så det føles kjempefalskt, men det virker hver gang. Alternativet er å si det som det er uten dulling, men da blir det jo et slikt tidkrevende baluba som du beskriver etterpå istedet.

[morsan]

Jeg griner for et godt ord, og jeg synes Hulderen sa det så fint: "Jeg har selv opplevd å begynne å gråte under vanskelige samtaler, og jeg hater det. Det er absolutt ikke noe jeg gjør frivillig."

For meg ville ikke det at en overordnet sier fra at jeg ikke har gjort jobben på en korrekt måte anses som en vanskelig samtale.

[pekkaline]

Jeg tror kanskje at når enkelte blir presset hardt nok, så renner begeret over, uansett om det er jobb eller en privat ting som topper det.

Ulike mennesketyper gir også ulike reaksjoner.

Hvis du nå vet hvem av damene som gråter ved motgang, så vær lur å legg inn noe ros for det som går bra. Kanskje du unngår tårene? Ofte er det bare det negative en hører om desverre. (ikke at det nødvendigvis gjelder deg)

HVIS jeg hadde tatt til tårene så hadde jeg satt pris på om det ble oversett/ikke kommentert. Snakket ferdig om problemet og deretter henvist til personen som har med personalet å gjøre, for en ev. samtale.

[Gjest du er en dårlig sjef.]

Jeg kan lett ta til tårene, enten det er noe morsomt eller i bryllup osv. og kan tenke meg at jeg kunne ha tatt til tårene hvis sjefen irettesatte meg. Og jeg er IKKE over 50 år.

Det er ingen grunn for griningen, og jeg vil ikke oppnå noe med den heller. Men jeg er et følsomt menneske og hvorfor skal det irritere deg?

En god sjef i mine øyne skal ikke jatte med i en slik situasjon. Men være saklig og rolig. Og for all del fortsatt respektere meg som det mennesket jeg er. Jeg skal for all del prøve å gjøre en bedre jobb, men jeg må la infoen sige inn og få tenke litt på samtalen og roe meg ned igjen. Men i mitt eget tempo. Sjefen behøver ikke trøste meg eller bli brydd, men jeg trenger å føle at du ikke ser ned på meg,og tro meg at jeg merker om du synes jeg opptrer barnslig.

Det er ikke rett yrke for deg med dine holdninger ovenfor oss grinere. La noen andre overta sjefsrollen som kan takle mennesker!

[Gjest prust]

Jeg griner veldig sjelden, det skal altså mye til før jeg både blir rørt og før jeg blir så lei meg at jeg griner.

Det har likevel skjedd noen få ganger at jeg har begyntå grine (dvs skjelve i stemmen og få tårer i øynene) i samtale med en tidligere leder på jobb. Dette skjedde i en periode der det var mye konflikter på jobb, og jeg syntes det var veldig vanskelig å være i samtale alene med sjefen. En gang sa jeg selv i fra at jeg måtte ha en pause, og gikk ut i 5minutter. Fortsatte da samtalen etterpå.

Jeg VIL absolutt ikke grine i sånne sammenhenger, og syntes det er nedverdigende og kjipt. Ser på det som en svakhet som jeg egentlig ikke står inne for. Ønsker å signalisere styrke og ro i sånne settinger, og føler at jeg feiler hvis jeg da tipper over i skjelven stemme og tårer.

[nitty-gritty]

Jeg gråter sjeldent, men det er vel neppe noen man bestemmer seg for å gjøre? Tror de færreste ønsker å grine foran sjefen, for å si det slik.

Men du må prøve et bullshit-smørbrød. Gi et kompliment, gi så konstruktiv kritikk, deretter et nytt kompliment.

[EnolaGay]

Det er ikke sikkert de tror at de vil oppnå noe med griningen. Kanskje kan de ikke noe for det. Jeg har selv opplevd å begynne å gråte under vanskelige samtaler, og jeg hater det. Det er absolutt ikke noe jeg gjør frivillig.

Forslag til løsning: Når dama begynner å grine, så si: "Nå tar vi 15 min pause så du får hentet deg inn." La henne være alene de minuttene. Etterpå fortsetter du samtalen, som om ingenting har skjedd. Ikke vis medlidenhet eller forsøk å trøste, det bare utløser mer tårer og oppleves enda verre for vedkommende.

Beste råd i tråden hittil. :0)

[Gjest Hulderen]

Beste råd i tråden hittil. :0)

Tusen takk!

[frosken]

Det er ikke sikkert de tror at de vil oppnå noe med griningen. Kanskje kan de ikke noe for det. Jeg har selv opplevd å begynne å gråte under vanskelige samtaler, og jeg hater det. Det er absolutt ikke noe jeg gjør frivillig.

Forslag til løsning: Når dama begynner å grine, så si: "Nå tar vi 15 min pause så du får hentet deg inn." La henne være alene de minuttene. Etterpå fortsetter du samtalen, som om ingenting har skjedd. Ikke vis medlidenhet eller forsøk å trøste, det bare utløser mer tårer og oppleves enda verre for vedkommende.

Jeg synes også at du kommer med et konstuktivt forslag til nick :-)

[Gjest Nickløsheletiden]

Det er slett ikke vanlig på en arbeidsplass at voksne damer griner, så her tror jeg du må gå inn i deg selv og tenke over hvordan du fremstår.

[frosken]

Dette minner meg om en sak som var oppe i pressen for noen uker siden. En NAF-ansatt ble utsatt for kritikk av sin overordnede som følge av at en kjendisblogger (tror det var Kristine Koht) hadde vært kritisk til kundeservice hos NAF. Som følge av dette skjer følgende:

''Kvinnen gikk hjem etter møtet med sjefen. Hun ringte til Handel og Kontor. Etter å ha hatt en vond helg på grunn av denne episoden, ringte hun også til legen sin. Hun ble sykmeldt, og det er hun fortsatt når HK-Nytt treffer henne i begynnelsen av mars. (...)

Kvinnen gruer seg til å gå tilbake på jobben. Hun har vært der i fire år uten å ha fått en eneste klage. Denne episoden har satt sine spor.

– Jeg vet at det vil komme flere telefoner fra frustrerte kunder. Hvis jeg da i tillegg må frykte en kniv i ryggen av sjefen, er det nesten uoverkommelig. De burde heller bakke opp sine ansatte for den jobben som gjøres. For vi gjør faktisk så godt vi kan, sier kvinnen til HK-Nytt.

''

http://www.frifagbevegelse.no/arbeidslivet/article5535986.ece

Kan godt hende at den ansatte ikke burde ha fått en formell reaksjon som følge av samtalen hun hadde med Koht, men her ser det ut til at man mener det er feil at bedriften sjekker opp klager de fanger opp på dårlig kundeservice.

[Gjest Jacoba]

Sånn jeg har lest dine innlegg i mange år her på DOL er du ikke akkurat nådig i din dom over andre mennesker og har ingen problemer med å sette deg høyt over mange andre.... så, her blir man litt inhabil, faktisk.

[Gjest Kayia]

''Hva de tror de skal oppnå med å grine, har jeg ingen formening om'' Tror det er et blindspor å tenke at de ønsker å oppnå noe. De fleste har det nok som Huldern, og misliker sterkt å bli emosjonell i en situasjon man ønsker å håndtere profesjonellt. Det er nok bedre å bruke energien på å finne ut hvordan du kan kommunisere med disse uten at de havner på grinern vil jeg tro.

[Gjest bølger]

'' Hva de tror de skal oppnå med å grine, har jeg ingen formening om.''

Jeg tror ikke de vil oppnå noe med å grine.

Jeg har en selvtillit som lett får seg en knekk hvis jeg ikke føler at jeg har gjort god nok jobb. Gråter veldig lett da. Prøver så godt jeg kan å skjule det, men det er ikke alltid jeg klarer det. Hater å ikke ha kontroll over følelsene mine.

Du har ingen grunn til å irritere deg over dem. De har det nok vanskelig nok som det er.

[Gjest GA]

Jeg har opplevd å grine på jobb, ikke av irettesettelser, men av andre grunner. Det er noen år siden nå.

Du må ikke tro det brukes for å oppnå noe, jeg synes det er kjempepinlig å ikke kunne kontrollere det- og hvis den jeg diskuterer med begynner å dille og dalle blir det bare vanskeligere.

Det som trengs er enten en pause for å samle seg, et lite avbrekk der man snakker om noe annet eller at den man snakker med later som ingenting.

[Gjest sjøstjerna]

Jeg tar overhodet ikke lett til tårene. Ubehagelige samtaler, eller hendelser på jobb resulterer i en maske hvor jeg snakker rolig og fattet til det er overstått. Så krølles det heller med nattesøvn et par netter. ;-)

Var lettere å få til tårer i yngre dager. Dvs det skjedde vel 2 ganger i forhold til samme overordnede for nesten 20 år siden.

Jeg blir FLAU av å ta til tårer. Er altfor stolt av natur. Tårer får meg til å føler meg svak- og det er absolutt ikke slik jeg vil være i profesjonelt øyemed.