Er det virkelig flaut å ikke ha råd til ferie?

[Mammantil3]

Hvor kommer du fra da? Mora mi dro på ferie hun hver sommer da hun var liten og det var i 1930 årene i Nordnorge. Det samme gjorde faren min som var født og oppvokst i Oslo. Og de var ikke rike, men noen uker på landet dro de hver sommer og de dro på feriekoloni akkurat som ungene i Oslo gjør enda. Jeg har dratt på ferie hver sommer nesten hele mitt liv og det samme har ungene mine, dattera mi var på 9 ferier i fjor og 8 var til utlandet.

Nå tenkte jeg enda lenger tilbake i historien, forsåvidt, men heller ikke i min barndom var det vanlig med ferie hvert år. Jeg er vokst opp på landsbygda, hvor de fleste livnærte seg av gårdsdrift, og ingen av mine venner var på ferie mer enn kanskje 1-2 ganger i løpet av barneskoleårene.

På ungdomsskolen endret det seg noe, da kom vi over på større skole med barn fra flere samfunnslag, men heller ikke der var det majoriteten som ferierte. Nærområdet ble brukt, og utenlandsferier var kun for noen få.

[hidi, the scorpion]

Hei!

Før du uttaler deg bør du ta deg en tur til feks Bombay eller Calcuttas slumområder, jobb der en tid å se om ikke dine holdninger og ditt syn endres litt, jeg blir lei av de som uttaler seg uten å ha jobbet i en slum, uten å ha besøkt et krigsområde, bare sittet her i sitt eget land og mener noe om andres liv.

Det er ingen løgn å si dette, man finner ikke flere smil enn i Bombays slum(erklært for kort tid siden som verden største og verste slum), de smiler ikke anstrengt, men et smil fordi de har noe vi kanskje har mistet et sted på veien, som gjør deres materielle fattigdom lettere å bære fordi de deler den med så mange, de er ikke alene, de er flertallet nærmest.

Jeg har mine beste venner der, venner i hjerte, venner uten mail og fast bostedsadresse, de aller beste venner jeg kan ha. De gladeste venner jeg har, men de har mye, de har hverandre, de har fellesskapet og styrken i det.

I motsetning til deg forstår jeg at mennesker klager og sliter, er fortvilet, jeg vil så gjerne gjøre noe, ikke for Indias fattige akkurat nå, alle forstår jo dem, men for Norges fattige som ferre forstår. De tenker jeg mer på, for ja de er fattigere, både materielt og på forståelse og kjærlighet, omtanke og mye mer, det er nok av fattigdom her. Og den fattigdommen tror jeg skaper ny frustrasjon, mer kriminalitet, mer nød, det er mange grunner til å gjøre noe for Norges fattige.

Nå, skjønner jeg hva du snakker om. Du forklarte deg nok litt uklart i tidligere innlegg til meg.

Om du mener at nestkjærligheten vises tydeligere i slumområder og i fattige land, så er jeg 100 % enig med deg!

Sånn sett er Norge et "kaldt land":(

Da tror jeg vi forstår hverandre helt riktig;)

Jeg bekymrer meg ikke så mye for fattigdommen i Norge, men for nærheten, ømheten og kjærligheten vi ikke viser til noen. Det er skadelig!

[Dorthe]

Det er forferdelig at folk dør av annet enn alderdom, men når slike saker blir avdekket i media, så kommer det jo fram at de har tatt noen valg selv som har ødelagt for dem. Ikke bare en gang, men mange ganger. Som å nekte å flytte, som å nekte folk å hjelpe dem osv.

Hvis man tar imot hjelp og innretter seg etter de krav som stilles for at hjelpa skal ytes, så er det ikke mulig å sulte ihjel i dette landet. Men man må yte noe selv også.

Du er som sagt helt på jordet og har tydelig ikke peiling på hva du snakker om. Kjenner du henne med 8 unger hvor ungene løper rundt i fillete klær og er sultne bestandig og en av dem myrder en mann på gata i frustrasjon fordi han tror at mannen skal misbruke ham seksuelt.

Finnes det bare slike folk her jeg bor? Dette er etterlevninger fra før Grünerløkka ble hipt og de har ikke kommet seg videre. Har du ikke sett filmene Hawaii, Oslo og Schpaa hvor man ser fattigdommen eller tror folk at slike ting bare er på film?

[Sør]

Hvis du ikke hadde tatt med den første setningen i innlegget ditt, så skulle jeg gjerne svart deg.

Det er opp til deg, men det ender ikke på noe. Det du skriver kan meget lett oppfattes som langt verre for dem du rammer.

[Madelenemie]

Du har skjønt det du. Jeg er helt enig med deg, jeg har sett fattige folk i utlandet og jeg har sett fattige folk her og det er ikke slik at fattige folk her har det bedre enn i utlandet,

Ja jeg har kjent det i hjertet mitt både før jeg reiste til India for å bli søster der, jeg jobbet i hjemmesykepleien og jeg ble så trist inni meg for alle dem som i sin tristhet bare lenget etter noe jeg ikke kunne gi. Så kom jeg til India, jeg stod der i verdens verste slum omkranset av hvite smil og en stadig deiligere følelse av at dette jo ikke var det verste, det verste var nøden jeg opplevde i Oslo før jeg dro, navnene jeg hadde i en bok, navn på mennesker som lenget etter et ord, et kort, en kontakt. Jeg skrev et kort jeg skrev til slutt så mange, men jeg viste jo hvor de havnet, et sted jeg egentlig burde vært hvis jeg virkelig skulle være der det var bruk for meg.

Der har brent seg fast denne erkjennelsen, av å tro og tenke at alt var så ille der borte i den materielle fattigdommen i India, å reise fra den fattigdommen og nøden og ensomheten som jeg egentlig hadde rett utenfor min egen dør.

Da tenkte jeg litt sånn at : alle barn bør få slaomski og sydentur og nye klær og penger til litt shopping osv... det handler om de vanlige tingene som nabobarna får og som alle mammaer og pappaer sikkert vil gi sine barn, og bør få lov å gi sine barn.

Det handler om vårt liv her og vår kultur og vår hverdag og ikke om bambushus og skur og sanitærforhold vi ikke vet eksisterer osv...

[Mammantil3]

Du er som sagt helt på jordet og har tydelig ikke peiling på hva du snakker om. Kjenner du henne med 8 unger hvor ungene løper rundt i fillete klær og er sultne bestandig og en av dem myrder en mann på gata i frustrasjon fordi han tror at mannen skal misbruke ham seksuelt.

Finnes det bare slike folk her jeg bor? Dette er etterlevninger fra før Grünerløkka ble hipt og de har ikke kommet seg videre. Har du ikke sett filmene Hawaii, Oslo og Schpaa hvor man ser fattigdommen eller tror folk at slike ting bare er på film?

''Kjenner du henne med 8 unger hvor ungene løper rundt i fillete klær og er sultne bestandig og en av dem myrder en mann på gata i frustrasjon fordi han tror at mannen skal misbruke ham seksuelt.''

Nei, det gjør jeg ikke. En kvinne som er alene med 8 barn, hvorav alle går i fillete klær - jeg tør vedde mye på at barnevernet er inni bildet. Eller ser naboene bare på og gjør ingenting? Er hun aldri tilbydt noen form for hjelp? Har hun aldri hatt kontakt med myndighetene? Hva livnærer hun seg med?

[Madelenemie]

Men Madelenemie, du må huske at du bare ser de som overlever. Du ser ikke alle som er døde, som ikke overlevde, som ikke smilte, osv.

Jeg har også jobbet i slumstrøm (Latin-Amerika), og bodd i Sør Afrika, vært i Mosambik, og fattigdommen der er jo noe helt annet enn i Norge. Det betyr ikke at det er OK i Norge (langt derifra).

Med vennlig hilsen

Hei !

Jo jeg så de som døde, jeg bar de til og med.

Jeg ble oksesterk og jeg ble ingen søster fordi jeg brøt reglene for å plukke opp døde.

Jeg syns det var mye trist, men mer husker jeg latteren og gleden, samholdet jeg ikke hadde sett før, varmen som ble for mye for meg, klemmene jeg aldri tålte, luktene som gjorde meg syk, men til slutt summen var at; Fattigdom ble omdefinert inni mitt hodet.

De fleste hadde noen, de fleste hadde mange, de ferreste hadde ingen, I Norge var det motsatt, virkelig fortvilende på en mye verre måte.

Men så har vi begge reist da:) Og gjort våre erfaringer.

Når jeg ble intervjuet da jeg kom hjem, passet ikke min erfaring inn med det man ville høre, tror jeg, de ville høre noe annet, jeg hadde bare dette å si, at i Indias slum så jeg samhold og glede.

Jeg ble selv overrasket over mye.

[Sør]

Hei !

Jo jeg så de som døde, jeg bar de til og med.

Jeg ble oksesterk og jeg ble ingen søster fordi jeg brøt reglene for å plukke opp døde.

Jeg syns det var mye trist, men mer husker jeg latteren og gleden, samholdet jeg ikke hadde sett før, varmen som ble for mye for meg, klemmene jeg aldri tålte, luktene som gjorde meg syk, men til slutt summen var at; Fattigdom ble omdefinert inni mitt hodet.

De fleste hadde noen, de fleste hadde mange, de ferreste hadde ingen, I Norge var det motsatt, virkelig fortvilende på en mye verre måte.

Men så har vi begge reist da:) Og gjort våre erfaringer.

Når jeg ble intervjuet da jeg kom hjem, passet ikke min erfaring inn med det man ville høre, tror jeg, de ville høre noe annet, jeg hadde bare dette å si, at i Indias slum så jeg samhold og glede.

Jeg ble selv overrasket over mye.

Jeg er helt enig i at det er mye samhold og glede.

Men for oss som kommer "utenfra" (og som har norsk pass, og kan reise derfra når vi ønsker) så ser vi ofte mest "samholdet og gleden", og ikke så mye desperasjonen bak. Delvis fordi folk gjerne ikke viser slikt, delvis fordi man kanskje har språkproblemer, men kanskje mest fordi vi glemmer at "de som har det vanskelig" ikke "sitter der og har det vanskelig", men er borte (døde).

Så de vi ser er de heldige. Det er de som overlever. De som er syke (de som overlever i Norge) er ikke i slummen i Kolkata - de er døde for lengst.

Med vennlig hilsen

[Dorthe]

Ja jeg har kjent det i hjertet mitt både før jeg reiste til India for å bli søster der, jeg jobbet i hjemmesykepleien og jeg ble så trist inni meg for alle dem som i sin tristhet bare lenget etter noe jeg ikke kunne gi. Så kom jeg til India, jeg stod der i verdens verste slum omkranset av hvite smil og en stadig deiligere følelse av at dette jo ikke var det verste, det verste var nøden jeg opplevde i Oslo før jeg dro, navnene jeg hadde i en bok, navn på mennesker som lenget etter et ord, et kort, en kontakt. Jeg skrev et kort jeg skrev til slutt så mange, men jeg viste jo hvor de havnet, et sted jeg egentlig burde vært hvis jeg virkelig skulle være der det var bruk for meg.

Der har brent seg fast denne erkjennelsen, av å tro og tenke at alt var så ille der borte i den materielle fattigdommen i India, å reise fra den fattigdommen og nøden og ensomheten som jeg egentlig hadde rett utenfor min egen dør.

Da tenkte jeg litt sånn at : alle barn bør få slaomski og sydentur og nye klær og penger til litt shopping osv... det handler om de vanlige tingene som nabobarna får og som alle mammaer og pappaer sikkert vil gi sine barn, og bør få lov å gi sine barn.

Det handler om vårt liv her og vår kultur og vår hverdag og ikke om bambushus og skur og sanitærforhold vi ikke vet eksisterer osv...

Det er mange unger som ikke har det slik du beskriver, på skolene rundt her jeg bor har de sportsutstyr til utlån fordi mange av ungene ikke har sportsutstyr, ikke engang skøyter og vanlige langrennsski. Og gamle folk som sitter i leilighetene sine og fryser og er sultne fordi trygda ikke rekker til, mens ungene deres har mer enn nok med seg sjøl og ikke synes de har noe ansvar for foreldrene.

Det er en skam at det er slik. Dette er et rikt land og slike ting burde ikke forekomme.

[Madelenemie]

Nå, skjønner jeg hva du snakker om. Du forklarte deg nok litt uklart i tidligere innlegg til meg.

Om du mener at nestkjærligheten vises tydeligere i slumområder og i fattige land, så er jeg 100 % enig med deg!

Sånn sett er Norge et "kaldt land":(

Da tror jeg vi forstår hverandre helt riktig;)

Jeg bekymrer meg ikke så mye for fattigdommen i Norge, men for nærheten, ømheten og kjærligheten vi ikke viser til noen. Det er skadelig!

Ja:)

men jeg liker Frelsessarmenes ordtak;

Suppe, såpe og frelse.

Men jeg ville sagt;

PC, SPA og glede.

Jeg skjønner hvorfor jeg ikke passet inn i klosteret jeg hadde nok mine meninger og de kunne jeg aldri veket fra. Jeg er ganske kompromissløs.

Fint vi forstår hverandre bedre nå

[Sør]

Det er mange unger som ikke har det slik du beskriver, på skolene rundt her jeg bor har de sportsutstyr til utlån fordi mange av ungene ikke har sportsutstyr, ikke engang skøyter og vanlige langrennsski. Og gamle folk som sitter i leilighetene sine og fryser og er sultne fordi trygda ikke rekker til, mens ungene deres har mer enn nok med seg sjøl og ikke synes de har noe ansvar for foreldrene.

Det er en skam at det er slik. Dette er et rikt land og slike ting burde ikke forekomme.

''mens ungene deres har mer enn nok med seg sjøl og ikke synes de har noe ansvar for foreldrene.

''

Jeg tror det er en vanlig misforståelse at det bare er i "Norge" at dette skjer. Det skjer da selvsagt over alt ellers i verden også, og der er konsekvensene ofte langt verre enn i Norge.

Med vennlig hilsen

[Dorthe]

''Kjenner du henne med 8 unger hvor ungene løper rundt i fillete klær og er sultne bestandig og en av dem myrder en mann på gata i frustrasjon fordi han tror at mannen skal misbruke ham seksuelt.''

Nei, det gjør jeg ikke. En kvinne som er alene med 8 barn, hvorav alle går i fillete klær - jeg tør vedde mye på at barnevernet er inni bildet. Eller ser naboene bare på og gjør ingenting? Er hun aldri tilbydt noen form for hjelp? Har hun aldri hatt kontakt med myndighetene? Hva livnærer hun seg med?

Klart barnevernet var inne i bildet, men de gjorde ingenting som jeg vet om. Barnevernet deler ikke ut penger eller hjelper til med noe økonomisk. Og mange har lite penger og klarer ikke å styre det de har.

[Sør]

Ja:)

men jeg liker Frelsessarmenes ordtak;

Suppe, såpe og frelse.

Men jeg ville sagt;

PC, SPA og glede.

Jeg skjønner hvorfor jeg ikke passet inn i klosteret jeg hadde nok mine meninger og de kunne jeg aldri veket fra. Jeg er ganske kompromissløs.

Fint vi forstår hverandre bedre nå

''men jeg liker Frelsessarmenes ordtak; Suppe, såpe og frelse.

Men jeg ville sagt; PC, SPA og glede.''

*hiksteler*

Du er utrolig flott, Madelenemie!

Med vennlig hilsen

[Dorthe]

''mens ungene deres har mer enn nok med seg sjøl og ikke synes de har noe ansvar for foreldrene.

''

Jeg tror det er en vanlig misforståelse at det bare er i "Norge" at dette skjer. Det skjer da selvsagt over alt ellers i verden også, og der er konsekvensene ofte langt verre enn i Norge.

Med vennlig hilsen

Jeg har da ikke sagt at det bare er i Norge, men det er her jeg bor og her jeg ser det.

[Madelenemie]

Jeg er helt enig i at det er mye samhold og glede.

Men for oss som kommer "utenfra" (og som har norsk pass, og kan reise derfra når vi ønsker) så ser vi ofte mest "samholdet og gleden", og ikke så mye desperasjonen bak. Delvis fordi folk gjerne ikke viser slikt, delvis fordi man kanskje har språkproblemer, men kanskje mest fordi vi glemmer at "de som har det vanskelig" ikke "sitter der og har det vanskelig", men er borte (døde).

Så de vi ser er de heldige. Det er de som overlever. De som er syke (de som overlever i Norge) er ikke i slummen i Kolkata - de er døde for lengst.

Med vennlig hilsen

Hei!

Jeg mener dette:

Den verste sykdom er den å være uønsket, jeg tror det er omtrent like mye av det i Norge som i India feks.

Jeg prøver bare å si deg at nøden, den synlige ikke er det man tror man ser. Det har vært sagt at en del vestlige som meg og andre bagatelliserer slummen, men det er slett ikke tilfelle.

Jeg ville mye heller levd et liv i et felleskap (sett at jeg ikke hadde min asperger) enn et ensomt liv i fortvilelse med 3 dobbelt lengde.

Jeg lar Trampe ta seg sin løpetur hver dag (min kanin) jeg vil han skal leve et lykkelig kaninliv enn et innestengt og ulykkelig kaninliv, min nabo syns dette er fryktelig for han kan jo bli overkjørt! Hvis trampe dør, gråter jeg, men hvis han dør innelåst i et bur, gråter jeg mer for i alle fall har han et godt og menigsfylt liv.

Men er så sliten nå må legge meg, mener ikke å slutte å skrive bare kjenner jeg er så trøtt.

[Sør]

Hei!

Jeg mener dette:

Den verste sykdom er den å være uønsket, jeg tror det er omtrent like mye av det i Norge som i India feks.

Jeg prøver bare å si deg at nøden, den synlige ikke er det man tror man ser. Det har vært sagt at en del vestlige som meg og andre bagatelliserer slummen, men det er slett ikke tilfelle.

Jeg ville mye heller levd et liv i et felleskap (sett at jeg ikke hadde min asperger) enn et ensomt liv i fortvilelse med 3 dobbelt lengde.

Jeg lar Trampe ta seg sin løpetur hver dag (min kanin) jeg vil han skal leve et lykkelig kaninliv enn et innestengt og ulykkelig kaninliv, min nabo syns dette er fryktelig for han kan jo bli overkjørt! Hvis trampe dør, gråter jeg, men hvis han dør innelåst i et bur, gråter jeg mer for i alle fall har han et godt og menigsfylt liv.

Men er så sliten nå må legge meg, mener ikke å slutte å skrive bare kjenner jeg er så trøtt.

Men Madelenemie, uten den norske velferdsstaten ville ikke jeg vært i live, og kanskje ikke du heller.

Staten kan ikke fikse "vennskapet med andre" for oss, men den kan sørge for at vi har det grunnleggende (selv om det ikke alltid funker). Det er mange som ikke engang har det (ei heller fellesskapet) i slummen.

Med vennlig hilsen, og god natt!

[Sør]

Jeg har da ikke sagt at det bare er i Norge, men det er her jeg bor og her jeg ser det.

Jo, men det fremstilles ofte som et resultat av at vi er rike, eller av velferdsstaten. Det er klart at den overtar noe av ansvaret, men alternativet er jo ofte at ingen andre overtar det. Ikke alle har familie i land hvor det bare er familie (og ikke staten) som betaler.

Med vennlig hilsen

[Dorthe]

Jo, men det fremstilles ofte som et resultat av at vi er rike, eller av velferdsstaten. Det er klart at den overtar noe av ansvaret, men alternativet er jo ofte at ingen andre overtar det. Ikke alle har familie i land hvor det bare er familie (og ikke staten) som betaler.

Med vennlig hilsen

Nei, selvfølgelig er det ikke det. Men jeg kan gi deg et eksempel. Da jeg kjøpte denne leiligheten så skulle jeg få nytt kjøkken og bad fra HMS og Husbanken og det tok to år så jeg bodde her i to år uten komfyr og helt nødvendige ting. Det var ganske kjipt med to unger og bl.a ingen komfyr og ingen dusj og en 10 cm høy terskel inn til badet.

En periode var jeg kjempefrustrert over at jeg ikke fikk laget middag og jeg klaget på det internasjonale forumet jeg er på og de ville lage innsamling slik at jeg kunne kjøpe det jeg trengte. Det var fryktelig vanskelig å forklare at jeg ikke trengte de pengene og ikke ville at de skulle samle inn penger til meg, jeg bare ventet på at det skulle bli installert og at jeg så måtte betale en sum jeg ikke ante dengang.

Men på de to årene så var det ikke et menneske som tilbød ungene eller meg middag her altså. Og jeg hadde ikke så god råd at jeg kunne kjøpe take away eller gå på cafe hver dag å spise, hvem har råd til det liksom, så det ble mye brødmat her i huset.

[Gjest Velger å være anonym nå.]

Nei, selvfølgelig er det ikke det. Men jeg kan gi deg et eksempel. Da jeg kjøpte denne leiligheten så skulle jeg få nytt kjøkken og bad fra HMS og Husbanken og det tok to år så jeg bodde her i to år uten komfyr og helt nødvendige ting. Det var ganske kjipt med to unger og bl.a ingen komfyr og ingen dusj og en 10 cm høy terskel inn til badet.

En periode var jeg kjempefrustrert over at jeg ikke fikk laget middag og jeg klaget på det internasjonale forumet jeg er på og de ville lage innsamling slik at jeg kunne kjøpe det jeg trengte. Det var fryktelig vanskelig å forklare at jeg ikke trengte de pengene og ikke ville at de skulle samle inn penger til meg, jeg bare ventet på at det skulle bli installert og at jeg så måtte betale en sum jeg ikke ante dengang.

Men på de to årene så var det ikke et menneske som tilbød ungene eller meg middag her altså. Og jeg hadde ikke så god råd at jeg kunne kjøpe take away eller gå på cafe hver dag å spise, hvem har råd til det liksom, så det ble mye brødmat her i huset.

Men i denne 2-årsperioden, kunne du sikkert funnet en gratis hybelkomfyr på finn.no eller f.eks en vanlig komfyr til 200 kr. Sjekk her

http://www.finn.no/finn/torget/tilsalgs/annonse?finnkode=28265500

I norsk målestokk er det fattigdom det du beskriver, men kan ikke sammelignes med det jeg så i Sri Lanka.

For noen uker siden fikk mannen min en overraskende textmelding fra en taxisjåfør fra Sri Lanka. Han fikk mer penger enn det han ba om. Mye for han. Lite for oss.

I textmeldingen sto det: '' Jeg vil takke deg. Du er som en Gud for meg og jeg vil aldri glemme deg'' Da var det gått over ett år siden vi var der.

Jeg har snakket med fremmedarbeidere som ikke har sett sine familier på mange år og jeg har snakket med en fremmedarbeider som aldri har sett sitt yngste barn og sitt eldste barn bare et par ganger.

Disse jobber 12 timer døgnet utendørs i 50 varmegrader og bor som saueflokker i brakker uten aircondtion. De hadde ikke kjøtt på kroppen. De var skinn og bein. Og dette skjer i verdens rikeste land hvor luxeriøse skysrapere og byggverk plopper opp i rekordfart og de står tomme.

[Dorthe]

Men i denne 2-årsperioden, kunne du sikkert funnet en gratis hybelkomfyr på finn.no eller f.eks en vanlig komfyr til 200 kr. Sjekk her

http://www.finn.no/finn/torget/tilsalgs/annonse?finnkode=28265500

I norsk målestokk er det fattigdom det du beskriver, men kan ikke sammelignes med det jeg så i Sri Lanka.

For noen uker siden fikk mannen min en overraskende textmelding fra en taxisjåfør fra Sri Lanka. Han fikk mer penger enn det han ba om. Mye for han. Lite for oss.

I textmeldingen sto det: '' Jeg vil takke deg. Du er som en Gud for meg og jeg vil aldri glemme deg'' Da var det gått over ett år siden vi var der.

Jeg har snakket med fremmedarbeidere som ikke har sett sine familier på mange år og jeg har snakket med en fremmedarbeider som aldri har sett sitt yngste barn og sitt eldste barn bare et par ganger.

Disse jobber 12 timer døgnet utendørs i 50 varmegrader og bor som saueflokker i brakker uten aircondtion. De hadde ikke kjøtt på kroppen. De var skinn og bein. Og dette skjer i verdens rikeste land hvor luxeriøse skysrapere og byggverk plopper opp i rekordfart og de står tomme.

Men du misforstår, det var ikke det at jeg ikke kunne kjøpe det, men at jeg kunne ikke bruke det og jeg ante ikke når jeg fikk det som var bestillt og jeg hadde ikke en anelse om at det skulle ta to år. Det var ikke mangel på penger som var problemet.