Flytte hjemmefra når du er 8

[Gjest segunda]

Det tåler ikke sammenligning. Ungene våre vokser opp hjemme i eget nærmiljø med sine venner som bor her, mamma er hjemme hver ettermiddag, pappa har like lange friperioder, som jobbeuker og er engasjert og aktiv med ungene når han er hjemme. Ungene har kun skole, ikke SFO, gjør unna lekser og kan dra på fjorden å fiske med pappa om de så vil. I tillegg har ungene aktive besteforeldre som stepper inn om det er tidsnød (flere barn, mange aktiviteter).

Dette er ikke helt så idyllisk for alle som du beskriver det. Jeg har selv vært i denne situasjonen med mann på sjøen og jeg var i full jobb med små barn. Besteforeldrene på begge sider bodde langt unna, men jeg fikk en eldre dame hjem som passet på barna istedenfor SFO.

Å dra ut på sjøen og fiske er ikke et alternativ for alle. Jeg har også selv vært på internat skole fra jeg var 12 år.

Jeg synes dette godt kan sammenlignes.

[Gjest segunda]

Nå har jeg ikke bare giftet meg inn i dette systemet.

Jeg er oppvokst delvis i Norge, delvis her og var nok i utgangspunktet preget av samfunnet her.

Jeg er ikke i tvil om at det er bedre å være barn i Norge (stort sett)

Og det er svært mye med britisk barneoppdragelse jeg virkelig gjør opprør mot. Men boarding skolene ser jeg ikke utpreget negativt på. Hadde jeg gjort det, så hadde nok ikke noen av barna mine blitt sendt dit

Jeg er bare nysgjerrig, men hva er det i britisk barneoppdragelse du reagerer mest på? Hvorfor er du sikker på at det er bedre å være barn i Norge?

Har du foreldre som er norske og britiske, eller vokste du delvis opp med norske foreldre i England?

Jeg forsker på kulturelle forskjeller så dette er interessant for meg.

[Gjest mitt syn]

Ja, men det var jo andres syn jeg ba om

Jeg er selv litt usikker på om det er for tidlig - mine to eldste var vel litt eldre da de startet.

men, til gjengjeld, vi får masse god kvalitetstid når de er hjemme fordi vi slipper de daglige gnissningene.

Jeg forstår meg ikke helt på uttrykket "kvalitetstid". Er det kun når alt går knirkefritt, når det er ferie/helg, fest og kos at tiden har "kvalitet"?

De kanskje viktigste gangene å være til stede for sitt barn er når det har det vanskelig / når ting ikke går som smurt, tenker jeg. Ingenting kan ersatte en mammas omsorg når du er syk, for eksempel. Dessuten er det naturlig med "gnisninger" i en familie iblant. Dette er ikke bare negativt, men kan tvert imot lede til modning, vekst og ny innsikt hos både foreldre og barn. Ikke minst må de anses som en del av barnets løsrivelsesprosess, og viktig for at barn/ungdom skal utvikle sin egen identitet og selvstendighet. Hva skjer med denne prossessen når barnet sendes vekk i så ung alder som du beskriver?

Diverse historier om overgrep og maktmisbruk ved kostskoler (tenker bl.a. på det en del norske misjonærbarn er blitt utsatt for) øker skepsisen min ytterligere til internatskoler for barn i småskolealder. Selvsagt kan overgrep skje overalt, men man er nå ekstra sårbar når man er langt hjemmefra og prisgitt lærere og annet ansatt personale 24 timer i døgnet. Det er en kjent sak at bl.a. pedofile søker seg til slike institusjoner.

[Gjest segunda]

Jeg forstår meg ikke helt på uttrykket "kvalitetstid". Er det kun når alt går knirkefritt, når det er ferie/helg, fest og kos at tiden har "kvalitet"?

De kanskje viktigste gangene å være til stede for sitt barn er når det har det vanskelig / når ting ikke går som smurt, tenker jeg. Ingenting kan ersatte en mammas omsorg når du er syk, for eksempel. Dessuten er det naturlig med "gnisninger" i en familie iblant. Dette er ikke bare negativt, men kan tvert imot lede til modning, vekst og ny innsikt hos både foreldre og barn. Ikke minst må de anses som en del av barnets løsrivelsesprosess, og viktig for at barn/ungdom skal utvikle sin egen identitet og selvstendighet. Hva skjer med denne prossessen når barnet sendes vekk i så ung alder som du beskriver?

Diverse historier om overgrep og maktmisbruk ved kostskoler (tenker bl.a. på det en del norske misjonærbarn er blitt utsatt for) øker skepsisen min ytterligere til internatskoler for barn i småskolealder. Selvsagt kan overgrep skje overalt, men man er nå ekstra sårbar når man er langt hjemmefra og prisgitt lærere og annet ansatt personale 24 timer i døgnet. Det er en kjent sak at bl.a. pedofile søker seg til slike institusjoner.

Nå synes jeg du maler fanden på veggen. Selv om det skjer overgrep i slike skoler så skjer de fleste overgrepene i familiene.

[Gjest Liza i London]

Jeg er bare nysgjerrig, men hva er det i britisk barneoppdragelse du reagerer mest på? Hvorfor er du sikker på at det er bedre å være barn i Norge?

Har du foreldre som er norske og britiske, eller vokste du delvis opp med norske foreldre i England?

Jeg forsker på kulturelle forskjeller så dette er interessant for meg.

Den ene av foreldrene mine er norsk. Men jeg er født her og er britisk statsborger.

Bodde i Norge fra jeg var ca 10 til ca 16.

Først og fremst starter skolegangen for tidlig - 4 år. Og kravene som stilles til små barn er hoorible, f.eks når en 5-åring utvises fra skolen fordi han er urolig i timene.

Bade atferdsmessig og emosjonellt legger man voksne krav på barn altfor tidlig. "store jenter / gutter gråter ikke" Og hvor "stor" er man som 3-åring?

Små og store sorger skal man "drukne" i aktivitet.

Uff, jeg kunne skrive en avhandling!!

Samfunnet her er gjennomsyret av angst og aggresjon.

"Tro det verste om din nestes motivasjon"

[Gjest Liza i London]

Jeg forstår meg ikke helt på uttrykket "kvalitetstid". Er det kun når alt går knirkefritt, når det er ferie/helg, fest og kos at tiden har "kvalitet"?

De kanskje viktigste gangene å være til stede for sitt barn er når det har det vanskelig / når ting ikke går som smurt, tenker jeg. Ingenting kan ersatte en mammas omsorg når du er syk, for eksempel. Dessuten er det naturlig med "gnisninger" i en familie iblant. Dette er ikke bare negativt, men kan tvert imot lede til modning, vekst og ny innsikt hos både foreldre og barn. Ikke minst må de anses som en del av barnets løsrivelsesprosess, og viktig for at barn/ungdom skal utvikle sin egen identitet og selvstendighet. Hva skjer med denne prossessen når barnet sendes vekk i så ung alder som du beskriver?

Diverse historier om overgrep og maktmisbruk ved kostskoler (tenker bl.a. på det en del norske misjonærbarn er blitt utsatt for) øker skepsisen min ytterligere til internatskoler for barn i småskolealder. Selvsagt kan overgrep skje overalt, men man er nå ekstra sårbar når man er langt hjemmefra og prisgitt lærere og annet ansatt personale 24 timer i døgnet. Det er en kjent sak at bl.a. pedofile søker seg til slike institusjoner.

Jeg er enig i mye av det du skriver og kunne tenke meg å svare skikkelig utfyllende på det.

Men akkurat nå har jeg ikke tid fordi vi - hele familien - skal ut.

Men er også enig med segunda i at du maler fanden på veggen

[Gjest togli]

Det er også meget stor forskjell på å være borte et skoleår (ca 8 måneder), og å være borte regelmessig fra man er 8 år, og egentlig resten av livet. (Man bor jo ikke hjemme senere heller.)

Med vennlig hilsen

Jeg flytta jo heller ikke tilbake til min hjemkommune før jeg var 27, så sånn sett flytta jeg permanent hjemmefra da jeg var 15

[EnolaGay]

Jeg regner med at hun spør her, fordi hun har et valg.

De andre barna hennes har ikke vært så unge, da de ble sendt bort på skole.

Kanskje noe i livssituasjonen har endret seg siden de andre barna var så unge.

[Gjest segunda]

Den ene av foreldrene mine er norsk. Men jeg er født her og er britisk statsborger.

Bodde i Norge fra jeg var ca 10 til ca 16.

Først og fremst starter skolegangen for tidlig - 4 år. Og kravene som stilles til små barn er hoorible, f.eks når en 5-åring utvises fra skolen fordi han er urolig i timene.

Bade atferdsmessig og emosjonellt legger man voksne krav på barn altfor tidlig. "store jenter / gutter gråter ikke" Og hvor "stor" er man som 3-åring?

Små og store sorger skal man "drukne" i aktivitet.

Uff, jeg kunne skrive en avhandling!!

Samfunnet her er gjennomsyret av angst og aggresjon.

"Tro det verste om din nestes motivasjon"

Takk for svar. Bra argumenter som jeg skal huske på. Har diskutert dette med engelske venner som vrir det over til å være positivt;-). Jeg er helt enig med deg i denne gammeldags 'disiplinen'.

[Gjest Jacoba]

Slik samfunnet er her nå og slik vi er vant til å ha det, ville det vært tortur å slippe ungene når de er 8..... :-(

Det var noe annet for 150 år siden da ungene måtte jobbe fra 6 års alder og kanskje selges som arbeidskraft..

[Gjest Jacoba]

Slik samfunnet er her nå og slik vi er vant til å ha det, ville det vært tortur å slippe ungene når de er 8..... :-(

Det var noe annet for 150 år siden da ungene måtte jobbe fra 6 års alder og kanskje selges som arbeidskraft..

Obs Sør og alle som vil innvende ;-) Jo, det var mest sannsynlig tortur for foreldre å sende vekk barna for 150 år siden også. Bare at da var det mer "vanlig" enn nå.

[Gjest segunda]

Slik samfunnet er her nå og slik vi er vant til å ha det, ville det vært tortur å slippe ungene når de er 8..... :-(

Det var noe annet for 150 år siden da ungene måtte jobbe fra 6 års alder og kanskje selges som arbeidskraft..

Jeg kan være enig med deg i at denne britiske tradisjonen med å sende ungene så tidlig på kostskoler er gammeldags og kan oppleves for noen som tortur, men jeg tror ikke at det er tortur for alle og synes ikke det er sammenlignbart med fattige foreldre før i tiden som måtte sende barna sine vekk for å jobbe. DET var tortur.

[Gjest Jacoba]

Jeg kan være enig med deg i at denne britiske tradisjonen med å sende ungene så tidlig på kostskoler er gammeldags og kan oppleves for noen som tortur, men jeg tror ikke at det er tortur for alle og synes ikke det er sammenlignbart med fattige foreldre før i tiden som måtte sende barna sine vekk for å jobbe. DET var tortur.

''jeg tror ikke at det er tortur for alle og synes ikke det er sammenlignbart med fattige foreldre før i tiden som måtte sende barna sine vekk for å jobbe. DET var tortur.''

Ok, så måtte det jeg skrev snus på likevel. Typisk.

[Gjest segunda]

''jeg tror ikke at det er tortur for alle og synes ikke det er sammenlignbart med fattige foreldre før i tiden som måtte sende barna sine vekk for å jobbe. DET var tortur.''

Ok, så måtte det jeg skrev snus på likevel. Typisk.

Nei jeg snudde ikke på det. Jeg påpeker at jeg mener at dette ikke er sammenlignbart. Denne tradisjonen med kostskole er ikke tortur i motsetning til gamle dager da foreldre måtte selge arbeidskraften til sine små barn.

Jeg ser heller ikke på det å sende barn til slektninger slik som blir gjort i noen kulturer som tortur selvom jeg aldri ville ha gjort det selv.

[Sør]

Jeg er bare nysgjerrig, men hva er det i britisk barneoppdragelse du reagerer mest på? Hvorfor er du sikker på at det er bedre å være barn i Norge?

Har du foreldre som er norske og britiske, eller vokste du delvis opp med norske foreldre i England?

Jeg forsker på kulturelle forskjeller så dette er interessant for meg.

Hei,

Det er, til tider, store forskjeller, selv om de nok er i ferd med å bli mindre de siste få årene. Det går fremover i Storbritannia også, tross alt! :-)

Jeg tror en av de aller største forskjellene kan (veldig flåsete, men dog) oppsummeres som følger:

1) I Storbritannia sier man at et barn skal gjøre noe fordi en autoritetsperson sier det. Det skal være grunn nok.

2) I Norge sier man at at barn skal gjøre noe pga "lang forklaring om samfunnets beste, og ungens beste, osv". ;-)

I mine øyne, og i min erfaring, er det to resultat av dette som det britiske systemet fører med seg:

1) Man blir mer avhengig av å bli fortalt hva man skal gjøre.

2) Når autoritetsfiguren blir borte, så mister mange "alle hemninger", fordi det er denne som har holdt dem under kontroll.

Selvsagt er dette en grov generalisering og forenkling, men dette med autoritetsfigurer er meget viktig i Storbritannia.

Med vennlig hilsen

[Gjest segunda]

Hei,

Det er, til tider, store forskjeller, selv om de nok er i ferd med å bli mindre de siste få årene. Det går fremover i Storbritannia også, tross alt! :-)

Jeg tror en av de aller største forskjellene kan (veldig flåsete, men dog) oppsummeres som følger:

1) I Storbritannia sier man at et barn skal gjøre noe fordi en autoritetsperson sier det. Det skal være grunn nok.

2) I Norge sier man at at barn skal gjøre noe pga "lang forklaring om samfunnets beste, og ungens beste, osv". ;-)

I mine øyne, og i min erfaring, er det to resultat av dette som det britiske systemet fører med seg:

1) Man blir mer avhengig av å bli fortalt hva man skal gjøre.

2) Når autoritetsfiguren blir borte, så mister mange "alle hemninger", fordi det er denne som har holdt dem under kontroll.

Selvsagt er dette en grov generalisering og forenkling, men dette med autoritetsfigurer er meget viktig i Storbritannia.

Med vennlig hilsen

Det spørs også om ikke det er mangel på autoriteter hos norske barn som skaper problemer.

Nå har jeg ingen erfaring av britisk samfunn, men da jeg var på sykehus i USA og spurte hvorfor jeg skulle ha intranevøs væske fikk jeg til svar 'because the doctor says so'. Sykepleieren ble kraftig irritert da jeg ikke godtok det svaret og ville vite hvorfor legen sa det.

[Sør]

Det spørs også om ikke det er mangel på autoriteter hos norske barn som skaper problemer.

Nå har jeg ingen erfaring av britisk samfunn, men da jeg var på sykehus i USA og spurte hvorfor jeg skulle ha intranevøs væske fikk jeg til svar 'because the doctor says so'. Sykepleieren ble kraftig irritert da jeg ikke godtok det svaret og ville vite hvorfor legen sa det.

''Det spørs også om ikke det er mangel på autoriteter hos norske barn som skaper problemer.''

Men det er forskjell på å ha en autoritet, og å ha autoritærianisme. Og jeg kan love deg at britiske unger generelt ikke er mer veloppdragne enn norske barn. :-)

''Nå har jeg ingen erfaring av britisk samfunn, men da jeg var på sykehus i USA og spurte hvorfor jeg skulle ha intranevøs væske fikk jeg til svar 'because the doctor says so'. Sykepleieren ble kraftig irritert da jeg ikke godtok det svaret og ville vite hvorfor legen sa det.''

Ja, det er et godt eksempel. Man har noen få som "vet", og veldig mange som "følger", og det er ikke optimalt.

Med vennlig hilsen

[Axcia]

Jeg forstår meg ikke helt på uttrykket "kvalitetstid". Er det kun når alt går knirkefritt, når det er ferie/helg, fest og kos at tiden har "kvalitet"?

De kanskje viktigste gangene å være til stede for sitt barn er når det har det vanskelig / når ting ikke går som smurt, tenker jeg. Ingenting kan ersatte en mammas omsorg når du er syk, for eksempel. Dessuten er det naturlig med "gnisninger" i en familie iblant. Dette er ikke bare negativt, men kan tvert imot lede til modning, vekst og ny innsikt hos både foreldre og barn. Ikke minst må de anses som en del av barnets løsrivelsesprosess, og viktig for at barn/ungdom skal utvikle sin egen identitet og selvstendighet. Hva skjer med denne prossessen når barnet sendes vekk i så ung alder som du beskriver?

Diverse historier om overgrep og maktmisbruk ved kostskoler (tenker bl.a. på det en del norske misjonærbarn er blitt utsatt for) øker skepsisen min ytterligere til internatskoler for barn i småskolealder. Selvsagt kan overgrep skje overalt, men man er nå ekstra sårbar når man er langt hjemmefra og prisgitt lærere og annet ansatt personale 24 timer i døgnet. Det er en kjent sak at bl.a. pedofile søker seg til slike institusjoner.

Godt skrevet! :-)

Jeg lurer på hva som er viktigst; snobbeskoler eller å bo med familien.

[Axcia]

Dette er ikke helt så idyllisk for alle som du beskriver det. Jeg har selv vært i denne situasjonen med mann på sjøen og jeg var i full jobb med små barn. Besteforeldrene på begge sider bodde langt unna, men jeg fikk en eldre dame hjem som passet på barna istedenfor SFO.

Å dra ut på sjøen og fiske er ikke et alternativ for alle. Jeg har også selv vært på internat skole fra jeg var 12 år.

Jeg synes dette godt kan sammenlignes.

Nå skriver jeg om meg og mitt, ikke om ditt.

[Axcia]

Den ene av foreldrene mine er norsk. Men jeg er født her og er britisk statsborger.

Bodde i Norge fra jeg var ca 10 til ca 16.

Først og fremst starter skolegangen for tidlig - 4 år. Og kravene som stilles til små barn er hoorible, f.eks når en 5-åring utvises fra skolen fordi han er urolig i timene.

Bade atferdsmessig og emosjonellt legger man voksne krav på barn altfor tidlig. "store jenter / gutter gråter ikke" Og hvor "stor" er man som 3-åring?

Små og store sorger skal man "drukne" i aktivitet.

Uff, jeg kunne skrive en avhandling!!

Samfunnet her er gjennomsyret av angst og aggresjon.

"Tro det verste om din nestes motivasjon"

OMG.