Flytte hjemmefra når du er 8

[jubalong70]

ja, jeg synes det er vanskelig - 8 år, er jo fremdeles bare "liten" og beskytter instinktet mitt er sterkt!

På noen måter blir vel tilknytningen til familien svekket. Men jeg er ikke sikker fordi det oppveies av andre ting.

Skolene er veldig bra. Våre går på rene hhv jente og gutteskoler fram til de er 16. Man kan også velge skoler utfra hva som vektlegges der, noen satser på akademiske fag - andre på f.eks sport.

Jeg tror at kulturen har mye å si. For dere som er vant til at det skal være slik, så blir dere jo mer forberedt på det også.

For oss som ikke forventer at ungene flytter ut før de er nærmere 18-20, så virker jo 8 helt sinnsykt.

Likevel tror jeg at vi nok hadde tenkt litt anderledes om tanken hadde vært med oss fra barna ble født.

[Axcia]

Flytting til kostskole, uten noen nære familiemedlemmer til stede, muligens med unntak av eldre søsken, er da på ingen måte sammenliknbart med å vokse opp hjemme, men i en familie hvor en av foreldrene reiser mye og/eller blir borte i lange perioder av gangen?!

I det første tilfellet bor barnet med familien sin, i det andre gjør det det ikke. Om en forelder er borte i lange perioder kan da ikke sammenliknes med at BARNET sendes bort!

My point exactly!

Fint at du gidder... ;-)

[Gjest Liza i London]

Tusen takk for svar, alle sammen!

Det har v'rt ganske tankevekkende å lese.

Jeg har aldri tenkt på at jeg driver med barnemishandling - jeg er vel en gjennomsnittlig god mor. Selv om jeg i tur og orden så langt har sendt flere barn til boarding skole.

den eldste avslutter skolegangen nå til sommeren og er en flott, selvstendig jente. Jeg spurte henne - igjen - i dag hvordan hun har opplevet boardingen og hun sier at hun ikke ville unnvært det. ( Selv om det er enkelte ting kunne kunne vært foruten)

Så kanskje er det slik som mange skriver, - det man anser som normalt skaper nødvendigvis ikke traumer.

Og - faktisk - jeg tror at kravene til oss foreldre er ganske store, både den tiden de er på skolen og feriene / helgene de tilbringer hjemme. Vi må kompensere for de tapte hverdagene og den tette kontakten, slik at tilknytning mellom barn og foreldre likevel er sterk og ikke minst sunn.

[Mrs. Wallace]

''Men hva synes dere, kunne dere tenke dere å sende 8-åringer hjemmefra?''

Jeg synes det virker helt hjerterått, og er utrolig glad for at jeg ikke lever i et samfunn som er tilrettelagt for sånt, og hvor internatskole nærmest er synonymt med en god utdannelse.

Jeg tør heller ikke tenke på hva det gjør med tilknytningen hos et barn.

[Axcia]

''Men hva synes dere, kunne dere tenke dere å sende 8-åringer hjemmefra?''

Jeg synes det virker helt hjerterått, og er utrolig glad for at jeg ikke lever i et samfunn som er tilrettelagt for sånt, og hvor internatskole nærmest er synonymt med en god utdannelse.

Jeg tør heller ikke tenke på hva det gjør med tilknytningen hos et barn.

''Jeg tør heller ikke tenke på hva det gjør med tilknytningen hos et barn.''

Enig.

[Gjest Liza i London]

''Men hva synes dere, kunne dere tenke dere å sende 8-åringer hjemmefra?''

Jeg synes det virker helt hjerterått, og er utrolig glad for at jeg ikke lever i et samfunn som er tilrettelagt for sånt, og hvor internatskole nærmest er synonymt med en god utdannelse.

Jeg tør heller ikke tenke på hva det gjør med tilknytningen hos et barn.

OK at du nevner tilknytning. jeg skrev nettopp noe om det - og er faktisk det jeg er mest obs på ( bortsett fra å holde øye med trivsel)

I 8-års alderen skal jo en god og sikker tilknytning være etablert. Men selvsagt må den ha næring for å kunne vedlikeholdes og utvikle seg. Det er vel kanskje den sterkeste utfordringen for oss foreldre.

Og man må heller ikke glemme det faktum at siden barnet selv vokser opp med den forventningen om at det skal boarde så er det ikke snakk om en plutselig avvisning av barnet.

[Sør]

OK at du nevner tilknytning. jeg skrev nettopp noe om det - og er faktisk det jeg er mest obs på ( bortsett fra å holde øye med trivsel)

I 8-års alderen skal jo en god og sikker tilknytning være etablert. Men selvsagt må den ha næring for å kunne vedlikeholdes og utvikle seg. Det er vel kanskje den sterkeste utfordringen for oss foreldre.

Og man må heller ikke glemme det faktum at siden barnet selv vokser opp med den forventningen om at det skal boarde så er det ikke snakk om en plutselig avvisning av barnet.

Selv om jeg er enig i mesteparten av det du skriver der, så er det jo også slik at etter at han reiser til skolen som 8-åring, så ser du ikke mer til ham (bortsett fra ferier). For fra den skolen vil han begynne på neste, og på universitetet, og flytte hjemmefra for godt. Så dette er "last days", utenom ferier (selv om de er lengre).

Jeg har en god venn som har vært boarder, og han fikset ikke familielivet i etterkant. Han forsøkte virkelig så lenge han kunne, men til slutt så reiste han fra kone og barn, og flyttet til den andre siden av jorden, fordi han kunne ikke finne ut av alle disse "tilknytningssakene" med ungene. På mange måter er en boardingskole et slags emosjonelt sjansespill, hvor man virkelig risikerer å komme ut på andre siden veldig "forknytt".

Hva med uavheninge dagskoler i nærheten av der dere bor? Er ikke det en mulighet?

Med vennlig hilsen

[Gjest Beklager...]

Ja hun spør hva vi mener, men hun spør ikke om råd. Jeg har sagt mine meninger og at jeg ville ikke ha sendt fra meg mine barn etter den erfaringen jeg hadde av kostskole.

Nå skjønner jeg virkelig ikke hva du snakker om - jeg har kommet med min mening, ingen råd...

[frosken]

OK at du nevner tilknytning. jeg skrev nettopp noe om det - og er faktisk det jeg er mest obs på ( bortsett fra å holde øye med trivsel)

I 8-års alderen skal jo en god og sikker tilknytning være etablert. Men selvsagt må den ha næring for å kunne vedlikeholdes og utvikle seg. Det er vel kanskje den sterkeste utfordringen for oss foreldre.

Og man må heller ikke glemme det faktum at siden barnet selv vokser opp med den forventningen om at det skal boarde så er det ikke snakk om en plutselig avvisning av barnet.

Jeg har gått og tenkt litt på denne problemstillingen i dag. Jeg forutsetter at du har evnen til å se om barnet trives eller ikke, og jeg anser det også som sikkert at du velger å finne andre løsninger om barnet ikke skulle trives. Videre forutsetter jeg at dere velger en god skole for barnet, en skole som har de kvaliteter som du som en erfaren mor anser som viktig for ditt barn.

Jeg ser for meg at mange barn vil like å boarde. Lekekamerater, struktur, oversiktlig hverdag osv. er ting som bidrar til trivsel, og 8 års alderen er jo en alder hvor jevnaldrendegruppen har like stor betydning som familie for videre utvikling.

Allikevel ser jeg for meg at jeg ville hatt svært vanskelig for å la en 8 åring flytte hjemmefra. Det er mulig at det egentlig handler om de voksnes behov, at det ikke er primært barnet som vil ha det vanskelig i situasjonen. Muligheten til å være med å prege barnet blir mindre - men samtidig kan man jo si at mange barn i dag vokser opp med overengasjerte foreldre. Muligheten til raskt å fange opp vanskeligheter barnet måtte møte er også mindre - men igjen kan man hevde at overbeskyttelse er et like stort problem i barns oppvekst i dag som det motsatte.

Så jeg ender fortsatt opp med at jeg synes det er et vanskelig dilemma.

[nitty-gritty]

Om vi hadde pengene og vi fant et opplegg som var optimalt med tanke på eldstes lærevansker, så hadde jeg gått for det - med utgangspunkt i at han kunne komme hjem hver helg, alle ferier og jeg var sikker på at han ville fortalt meg om det ikke fungerte for han.

Akkurat nå sier han at han kommer til å gråte om jeg "tvinger han" til å gå alene til skolen (7 minutters gåtur), så det er i grunnen vanskelig å forestille seg at han hadde syntes det var greit Men jeg er ganske sikker på avgjørelsen ovenfor.

Delevis fordi han ikke får den oppfølgingen han trenger på offentlig skole og delevis fordi jeg vet at det gir en enorm fordel senere i livet å ha gått på en god skole. Jeg har venner med MA som kun får butikkjobber. Jeg tror mange foreldre i Norge ikke kan sette seg inn i hvordan ting fungerer her.

Alt under forutsetning av at det ikke er et alternativ å være dagelev.

[Gjest Liza i London]

Selv om jeg er enig i mesteparten av det du skriver der, så er det jo også slik at etter at han reiser til skolen som 8-åring, så ser du ikke mer til ham (bortsett fra ferier). For fra den skolen vil han begynne på neste, og på universitetet, og flytte hjemmefra for godt. Så dette er "last days", utenom ferier (selv om de er lengre).

Jeg har en god venn som har vært boarder, og han fikset ikke familielivet i etterkant. Han forsøkte virkelig så lenge han kunne, men til slutt så reiste han fra kone og barn, og flyttet til den andre siden av jorden, fordi han kunne ikke finne ut av alle disse "tilknytningssakene" med ungene. På mange måter er en boardingskole et slags emosjonelt sjansespill, hvor man virkelig risikerer å komme ut på andre siden veldig "forknytt".

Hva med uavheninge dagskoler i nærheten av der dere bor? Er ikke det en mulighet?

Med vennlig hilsen

Men mange, - de fleste klarer faktisk å mestre familielivet i voksen alder!

Og - det synes for meg at mange her tror liksom at det er noe " ute av øye, ute av sinn" fra foreldrenes side den dagen barnet begynner boardingen. Kontakten opprettholdes på mange ulike nivåer, noen mer subtile enn andre.

[Gjest Liza i London]

Om vi hadde pengene og vi fant et opplegg som var optimalt med tanke på eldstes lærevansker, så hadde jeg gått for det - med utgangspunkt i at han kunne komme hjem hver helg, alle ferier og jeg var sikker på at han ville fortalt meg om det ikke fungerte for han.

Akkurat nå sier han at han kommer til å gråte om jeg "tvinger han" til å gå alene til skolen (7 minutters gåtur), så det er i grunnen vanskelig å forestille seg at han hadde syntes det var greit Men jeg er ganske sikker på avgjørelsen ovenfor.

Delevis fordi han ikke får den oppfølgingen han trenger på offentlig skole og delevis fordi jeg vet at det gir en enorm fordel senere i livet å ha gått på en god skole. Jeg har venner med MA som kun får butikkjobber. Jeg tror mange foreldre i Norge ikke kan sette seg inn i hvordan ting fungerer her.

Alt under forutsetning av at det ikke er et alternativ å være dagelev.

Takk

[Sør]

Men mange, - de fleste klarer faktisk å mestre familielivet i voksen alder!

Og - det synes for meg at mange her tror liksom at det er noe " ute av øye, ute av sinn" fra foreldrenes side den dagen barnet begynner boardingen. Kontakten opprettholdes på mange ulike nivåer, noen mer subtile enn andre.

''Men mange, - de fleste klarer faktisk å mestre familielivet i voksen alder!''

Joda, enig, men det er jo ikke for ingenting at mange sier at de gjenkjenner mennene fra britiske privatskoler. Det er jo ikke et miljø hvor ting som "vise følelser" og "myke verdier" akkurat kommer først.

Med vennlig hilsen

[Gjest prust]

Du har fått mange svar her, og jeg kommer litt seint inn i tråden. Kommer vel ikke til å bidra med så mye nytt, men jeg kan bidra med min mors erfaring fra internatskole.

Hun gikk første klasse hjemme, men deretter 2 år på internatskole, så 3 år hjemme, deretter 4 år på internatskole (foreldrene var misjonærer). i utgangspunktet skulle hun hjem hver helg, men i praksis ble det sjeldnere enn dette.

Hun har mange fine minner fra den siste perioden på internatskole - men de første perioden var traumatisk. Hun lengtet veldig hjem, ble mobbet mye, og var sengevæter. Hun var faglig sterk tror jeg, men taklet ikke bra det å skulle bo borte fra mor og far, selv om hun hadde en tre år eldre søster på skolen.

Da hun kom tilbake som 12 åring, var det mye bedre - og hun trivdes godt på skolen.

Broren hennes ble værende igjen i Norge som 9 åring da foreldrene reiste til andre siden av jorda noen år før krigen. På grunn av krigen, ble de borte i 12 år. Det er helt ufattelig å tenke på :-(

Mine barn er nå 12, snart 10 og 7. Han eldste er en trygg og sosial gutt som trives med de fleste rundt seg. Han er vel den eneste som kunne vært aktuell for internatskole dersom det var ytterst nødvendig.

Jeg hadde kjempet med nebb og klør for å beholde ungene hjemme, i alle fall til de er 11-12 år. Men jeg mener helt klart at det er viktig å ha tett kontakt med barna også når de er tenåringer.

Forstår godt at det ikke er svart-hvitt. Men ut i fra det vanlige norske samfunn, samt den erfaringen min mor har med internatskole, så mener jeg at å sende bort barna i 8 års alderen er altfor tidlig.

[Gjest vi valgte å flytte hjem]

Min kone er utenlandsk, og vi bodde lenge i hennes land mens vi tok utdannelse, hver vår doktorgrad og begynte våre karrierer. men vi ga opp spennende jobber på et nivå vi ikke kunne få i Norge, for å flytte nettopp til Norge, fordi vi mente at den norske måten å kombinere jobb og barn og familie på, var viktigere enn å ha internasjonal stjernekarriere.

Vi har måttet gi fra oss en god del goder (karrierer med mye høyere lønn, mulighet for rimelig hjelp i huset, faglig mye sterkere skoler) men er veldig besvisste på at vi har fått mer igjen. Barna har blitt hentet relativt tidlig i barnehagem / sfo, mor og far har hatt lang permisjon, begge har jobbet 90% stilling slik at vi har hatt god flekibilitet og kunne være hjemme ved behov osv osv

Så nei,, vi har bevisst valgt bort et liv hvor slike ting som kostskole er en naturlig del av, fordi vi ikke synes det er det beste for hverken barna eller resten av familien / samfunnet.

jeg tror det er veldig forskjell på barn, noen barn kan sikkert komme greit fra det ved å bo hjemmefra fra de er 8, men jeg tror risikoen er ganske stor for at en god prosentandel tar skade av det / ikke har en god barndom.

Min kone bodde hjemmefra fra hun var 10, hun hadde gode venner og lærere / voksne på skolen hun kom godt overens med, og sier at det var fine år, men broren hennes hadde det ikke bra på kostskole, og han (og mange med ham) har ikke hatt en god barndom og er heller ikke blitt harmoniske og sosialt velfungerende mennesker av den prosessen.

Vi ser fordeler og ulemper ved den norske skolen, og kompenserer de dårlige sidene med egen innsats, fritidsaktiviteter som er "utviklende", valg av IB-linje på videregående osv (men alt kan ikke kompenseres med dette :-))

Og man behøver ikke flytte hjem til Norge for å slippe unna boardingskole, jeg har kollegaer i Storbritannia som bare har flyttet noen mil,. og kommet til steder der det er fine offentlige skoler, og hvor barna kan bo hjemme ut barneskolen og heller vurderer å benytte private skoler på et høyere alderstrinn.

[morsan]

Nei, jeg kunne ikke tenkt meg det.

[trollemor;o)]

''Han er bortskjemt og noen ganger meget frekk.''

Hvis du skal være ærlig Det var rene ord for penga...

Jeg kunne nok sagt det samme om en av mine Krysser fingrene for at vi skal få luket det bort uten å måtte sende ham på boarding school

haha, ja, jeg håper det blir bedre med åra....Å sende ham vekk er iallefall ikke noe alternativ;o)

[Gjest Jacoba]

Hun skrev at det ville være tortur i moderne samfunn og der er jeg uenig med henne.

Se rett under her, der utdypet jeg hva jeg mente. Postet noen få sekunder etter det innlegget du opprinnelig svarer på nå.

[Gjest Liza i London]

Du har fått mange svar her, og jeg kommer litt seint inn i tråden. Kommer vel ikke til å bidra med så mye nytt, men jeg kan bidra med min mors erfaring fra internatskole.

Hun gikk første klasse hjemme, men deretter 2 år på internatskole, så 3 år hjemme, deretter 4 år på internatskole (foreldrene var misjonærer). i utgangspunktet skulle hun hjem hver helg, men i praksis ble det sjeldnere enn dette.

Hun har mange fine minner fra den siste perioden på internatskole - men de første perioden var traumatisk. Hun lengtet veldig hjem, ble mobbet mye, og var sengevæter. Hun var faglig sterk tror jeg, men taklet ikke bra det å skulle bo borte fra mor og far, selv om hun hadde en tre år eldre søster på skolen.

Da hun kom tilbake som 12 åring, var det mye bedre - og hun trivdes godt på skolen.

Broren hennes ble værende igjen i Norge som 9 åring da foreldrene reiste til andre siden av jorda noen år før krigen. På grunn av krigen, ble de borte i 12 år. Det er helt ufattelig å tenke på :-(

Mine barn er nå 12, snart 10 og 7. Han eldste er en trygg og sosial gutt som trives med de fleste rundt seg. Han er vel den eneste som kunne vært aktuell for internatskole dersom det var ytterst nødvendig.

Jeg hadde kjempet med nebb og klør for å beholde ungene hjemme, i alle fall til de er 11-12 år. Men jeg mener helt klart at det er viktig å ha tett kontakt med barna også når de er tenåringer.

Forstår godt at det ikke er svart-hvitt. Men ut i fra det vanlige norske samfunn, samt den erfaringen min mor har med internatskole, så mener jeg at å sende bort barna i 8 års alderen er altfor tidlig.

Takk for reflekt svar, prust.

bar lurer paa en ting - helt utenom tema: hadde besteforeldrene dine noen tilknytning til Haydom i Mbulu?

[Gjest prust]

Takk for reflekt svar, prust.

bar lurer paa en ting - helt utenom tema: hadde besteforeldrene dine noen tilknytning til Haydom i Mbulu?

Nei - de var på Madagaskar. Først en periode fra ca 1924 til ca 1930/31. Så var de i Norge noen år, deretter tilbake i ca 1934. Skulle vel i utgangspunktet bare være der i rundt 5 år, men så kom krigen, og de ble der helt til 1946.

De hadde forlatt en 9 åring i Norge i 1934, og kom tilbake til en voksen 21 åring i 1946 :-(