«Jeg har en stalker!!!»

[Gjest Modern77]

Det avhenger litt av hvordan man oppfører seg også, tror jeg. Jeg var uforsiktig (naiv) og fikk en stalker i begynnelsen av 20-årene, selv om jeg ikke er spesielt pen.

Det har litt å si det og. En må stole på magefølelsen når det gjelder folk.

Jeg har en sterk intuitiv evne når det gjelder folk og lukter fort ugler i mosen om jeg møter folk som ikke er "helt god" som jeg kaller det.

Jeg har vært på nettet selv på ulike nettsamfunn og har fort skjønt, enten ut fra profil, bilde en legger ut - eller ting vedkommende sier - at han/hun ikke er helt god - og kanskje har potensiale til å bli en stalker...

Så da har jeg avvist - på en vennlig måte, stalkere kan finne på å forfølge folk om

de føler seg dårlig behandlet og (skal hevne seg)...

En må ikke gi slike falske forhåpninger, vær klar i sin tale, men uten å være ufin. En hårfin balanse, men disse er psykisk ustabile og ikke alltid så lette å bli kvitt.

Jeg hadde en stalker en gang jeg og, men tror ikke han er farlig (håper ikke).

Han var en gift mann som tydeligvis digget meg da,

jeg slettet meg flere ganger, blokkerte ham og greier, men han fant meg alltid igjen.

Trodde ikke han visste mitt ekte navn, men kan jo være han kjente igjen bildet av meg, for plutselig tar han kontakt på facebook! Shit tenker jeg, han vet hva jeg heter, da finner han jo lett ut hvor jeg bor osv... (har heldigvis begrenset profil på facebook, så man ser kun bilde og navnet mitt),

men jeg svarte han at jeg kun hadde folk jeg kjente irl på facebook. Dette godtok han (håper jeg), men for sikkerhetsskyld blokkerte jeg ham.

En vet jo aldri. Mulig jeg er litt paranoid... lol

Mannen min fant jeg jo på nettet, jeg trodde ikke han visste mitt fulle navn,

epostadr min bestod av litt av fornavnet og et par bokstaver fra etternavnet, men smarte han hadde klart å "løse gåten", plutselig ringte han til meg! Jeg fikk jo panikk...

Ble sint på han og sa det er bare psykopater som gjør sånt...

Han stakkars trodde jo jeg skulle bli glad.

Heldigvis stolte jeg på magefølelsen og svidde han ikke av den gangen, og vi møttes til slutt... og nå har vi vært lykkelig gift i noen år - og forhåpentligvis mange år til.

Er så glad jeg ikke er på "markedet" lenger. Det er fint å bli kjent med folk på nettet, men en må være forsiktig med hvor mye opplysninger en gir fra seg i starten- og ikke minst lytte til magefølelsen.

[ShitDiddelyDo]

Det har litt å si det og. En må stole på magefølelsen når det gjelder folk.

Jeg har en sterk intuitiv evne når det gjelder folk og lukter fort ugler i mosen om jeg møter folk som ikke er "helt god" som jeg kaller det.

Jeg har vært på nettet selv på ulike nettsamfunn og har fort skjønt, enten ut fra profil, bilde en legger ut - eller ting vedkommende sier - at han/hun ikke er helt god - og kanskje har potensiale til å bli en stalker...

Så da har jeg avvist - på en vennlig måte, stalkere kan finne på å forfølge folk om

de føler seg dårlig behandlet og (skal hevne seg)...

En må ikke gi slike falske forhåpninger, vær klar i sin tale, men uten å være ufin. En hårfin balanse, men disse er psykisk ustabile og ikke alltid så lette å bli kvitt.

Jeg hadde en stalker en gang jeg og, men tror ikke han er farlig (håper ikke).

Han var en gift mann som tydeligvis digget meg da,

jeg slettet meg flere ganger, blokkerte ham og greier, men han fant meg alltid igjen.

Trodde ikke han visste mitt ekte navn, men kan jo være han kjente igjen bildet av meg, for plutselig tar han kontakt på facebook! Shit tenker jeg, han vet hva jeg heter, da finner han jo lett ut hvor jeg bor osv... (har heldigvis begrenset profil på facebook, så man ser kun bilde og navnet mitt),

men jeg svarte han at jeg kun hadde folk jeg kjente irl på facebook. Dette godtok han (håper jeg), men for sikkerhetsskyld blokkerte jeg ham.

En vet jo aldri. Mulig jeg er litt paranoid... lol

Mannen min fant jeg jo på nettet, jeg trodde ikke han visste mitt fulle navn,

epostadr min bestod av litt av fornavnet og et par bokstaver fra etternavnet, men smarte han hadde klart å "løse gåten", plutselig ringte han til meg! Jeg fikk jo panikk...

Ble sint på han og sa det er bare psykopater som gjør sånt...

Han stakkars trodde jo jeg skulle bli glad.

Heldigvis stolte jeg på magefølelsen og svidde han ikke av den gangen, og vi møttes til slutt... og nå har vi vært lykkelig gift i noen år - og forhåpentligvis mange år til.

Er så glad jeg ikke er på "markedet" lenger. Det er fint å bli kjent med folk på nettet, men en må være forsiktig med hvor mye opplysninger en gir fra seg i starten- og ikke minst lytte til magefølelsen.

Jeg møtte en gang en jente ute, og vi rota litt. Så dro jeg hjem. Ingen nummer eller annet enn fornavn var utvekslet. Men hun sendte meg likevel en melding dagen etterpå. Jeg tenkte som så at bygda tross alt ikke er så stor, og vi har nok felles kjente. Vi dro på date, og jeg spurte hvordan hun hadde funnet nummeret mitt. Det hun hadde gjort var å sette seg ned sammen med søsteren og lete gjennom telefonkatalogen etter folk med mitt fornavn i den delen av bygda som hun trodde jeg bodde i fordi jeg gikk i den retningen da jeg gikk hjem, og så hadde de brukt skattelistene for å finne noen med min fornavn og min cirka-alder (hun visste ikke eksakt alder heller).

På denne måten fant hun noen potensielle kandidater, og jeg var en av disse.

Her burde jeg tatt et hint, men det gjorde jeg ikke. Jeg ble faktisk litt stolt av at hun hadde jobbet så jævlig for å finne ut hvem jeg var.

Etter noen uker sammen med denne jenta forsto jeg virkelig at jeg burde tatt det hintet.

Men hun drepte meg ikke, da, så det blir jo ikke helt det samme.

[Gjest bære lækker]

Akkurat som når folk sier "At en så søt jente skal kaste bort livet sitt på tull". F.eks narkotika eller alkohol. hvis de er stygge er det jo forståelig?

Hehe! Det samme fikk jeg høre for flere år siden. "Du som er så vakker, kan ikke holde på sånn!" osv. Så en gang datt det ut av meg "Åh, hadde det vært annerledes hvis jeg var stygg?" *oppgitt*

[Gjest segunda]

Det har litt å si det og. En må stole på magefølelsen når det gjelder folk.

Jeg har en sterk intuitiv evne når det gjelder folk og lukter fort ugler i mosen om jeg møter folk som ikke er "helt god" som jeg kaller det.

Jeg har vært på nettet selv på ulike nettsamfunn og har fort skjønt, enten ut fra profil, bilde en legger ut - eller ting vedkommende sier - at han/hun ikke er helt god - og kanskje har potensiale til å bli en stalker...

Så da har jeg avvist - på en vennlig måte, stalkere kan finne på å forfølge folk om

de føler seg dårlig behandlet og (skal hevne seg)...

En må ikke gi slike falske forhåpninger, vær klar i sin tale, men uten å være ufin. En hårfin balanse, men disse er psykisk ustabile og ikke alltid så lette å bli kvitt.

Jeg hadde en stalker en gang jeg og, men tror ikke han er farlig (håper ikke).

Han var en gift mann som tydeligvis digget meg da,

jeg slettet meg flere ganger, blokkerte ham og greier, men han fant meg alltid igjen.

Trodde ikke han visste mitt ekte navn, men kan jo være han kjente igjen bildet av meg, for plutselig tar han kontakt på facebook! Shit tenker jeg, han vet hva jeg heter, da finner han jo lett ut hvor jeg bor osv... (har heldigvis begrenset profil på facebook, så man ser kun bilde og navnet mitt),

men jeg svarte han at jeg kun hadde folk jeg kjente irl på facebook. Dette godtok han (håper jeg), men for sikkerhetsskyld blokkerte jeg ham.

En vet jo aldri. Mulig jeg er litt paranoid... lol

Mannen min fant jeg jo på nettet, jeg trodde ikke han visste mitt fulle navn,

epostadr min bestod av litt av fornavnet og et par bokstaver fra etternavnet, men smarte han hadde klart å "løse gåten", plutselig ringte han til meg! Jeg fikk jo panikk...

Ble sint på han og sa det er bare psykopater som gjør sånt...

Han stakkars trodde jo jeg skulle bli glad.

Heldigvis stolte jeg på magefølelsen og svidde han ikke av den gangen, og vi møttes til slutt... og nå har vi vært lykkelig gift i noen år - og forhåpentligvis mange år til.

Er så glad jeg ikke er på "markedet" lenger. Det er fint å bli kjent med folk på nettet, men en må være forsiktig med hvor mye opplysninger en gir fra seg i starten- og ikke minst lytte til magefølelsen.

Det virker som du har veldig lyst til at vi skal vite hvor smart du er, og for all del du kan godt være det.

[Gjest Modern77]

Det virker som du har veldig lyst til at vi skal vite hvor smart du er, og for all del du kan godt være det.

prøver ikke virke smart, jeg forteller bare om mine erfaringer... og råder folk til å følge magefølelsen, ikke være naive...

[Gjest Modern77]

Jeg møtte en gang en jente ute, og vi rota litt. Så dro jeg hjem. Ingen nummer eller annet enn fornavn var utvekslet. Men hun sendte meg likevel en melding dagen etterpå. Jeg tenkte som så at bygda tross alt ikke er så stor, og vi har nok felles kjente. Vi dro på date, og jeg spurte hvordan hun hadde funnet nummeret mitt. Det hun hadde gjort var å sette seg ned sammen med søsteren og lete gjennom telefonkatalogen etter folk med mitt fornavn i den delen av bygda som hun trodde jeg bodde i fordi jeg gikk i den retningen da jeg gikk hjem, og så hadde de brukt skattelistene for å finne noen med min fornavn og min cirka-alder (hun visste ikke eksakt alder heller).

På denne måten fant hun noen potensielle kandidater, og jeg var en av disse.

Her burde jeg tatt et hint, men det gjorde jeg ikke. Jeg ble faktisk litt stolt av at hun hadde jobbet så jævlig for å finne ut hvem jeg var.

Etter noen uker sammen med denne jenta forsto jeg virkelig at jeg burde tatt det hintet.

Men hun drepte meg ikke, da, så det blir jo ikke helt det samme.

Neida, ikke alle stalkere er farlige...

men noen blir ekstra sykelig opptatt av noen - så sykelig at de blir i stand til å drepe.

Og man trenger ikke være pen for å bli stalket.

F.eks. er det nok at du minner han om moren hans...

[Gjest Hulderen]

prøver ikke virke smart, jeg forteller bare om mine erfaringer... og råder folk til å følge magefølelsen, ikke være naive...

Jeg syns innlegget ditt var helt greit, ikke slutt å dele dine erfaringer. Segunda har nok bare en dårlig dag.

[Dark-Angel 82]

Trist.

[Gjest Salmiakk]

Jeg møtte en gang en jente ute, og vi rota litt. Så dro jeg hjem. Ingen nummer eller annet enn fornavn var utvekslet. Men hun sendte meg likevel en melding dagen etterpå. Jeg tenkte som så at bygda tross alt ikke er så stor, og vi har nok felles kjente. Vi dro på date, og jeg spurte hvordan hun hadde funnet nummeret mitt. Det hun hadde gjort var å sette seg ned sammen med søsteren og lete gjennom telefonkatalogen etter folk med mitt fornavn i den delen av bygda som hun trodde jeg bodde i fordi jeg gikk i den retningen da jeg gikk hjem, og så hadde de brukt skattelistene for å finne noen med min fornavn og min cirka-alder (hun visste ikke eksakt alder heller).

På denne måten fant hun noen potensielle kandidater, og jeg var en av disse.

Her burde jeg tatt et hint, men det gjorde jeg ikke. Jeg ble faktisk litt stolt av at hun hadde jobbet så jævlig for å finne ut hvem jeg var.

Etter noen uker sammen med denne jenta forsto jeg virkelig at jeg burde tatt det hintet.

Men hun drepte meg ikke, da, så det blir jo ikke helt det samme.

Ha ha. Da har du lært til en annen gang at det er lurt å ta hintet

Det mest skremmende er ikke måten hun fant ut av navnet ditt på, men at hun fortalte deg etterpå hvordan hun hadde gjort det. Hadde hun hatt et snev av sosiale antenner, så hadde hun holdt kjeft om det.

[Gjest Salmiakk]

Jeg tenker at de som har som hobby og prøve finne ut mest mulig om en person, har lite å gjøre. Eventuelt har et kjedelig liv.

Nå er man ikke nødvendigvis syk selv om man googler noen eller finner ut at de har en hjemmeside, da. Er det ikke derfor folk har hjemmesider, da? Fordi at noen skal se dem?