For et dilemma - gave til kollega!!!

[Gjest Føler meg smålig...]

Det har nå gått runder med mail for en kollega som fyller 40 år, denne kollegaen liker jeg bare ikke! I en lang periode ble jeg psykisk mobbet av henne, det ende med at ledelsen tok tak i dette og fikk røsket opp i problemet. I dag er "alt ok". For dem som ikke har avlsørt hennes mindre sjarmerende sider, fremstår hun som den allers søteste engel, og jeg vet at jeg blir sett på som lite "edel" som ikke deltar i denne overraskelsen.

Egentlig så gremmer jeg meg over meg selv som ikke viser meg stor nok til å delta, men på den annen side - hvorfor i allverden skal jeg legge ut 100 kroner på en kollega som har oppført seg så utrolig dårlig overfor meg? Er det ikke like viktig å gjøre det som føler mest riktig overfor meg selv, enn det som føles mest riktig overfor de andre???

Hadde alle de andre visst hva jeg har gjennomgått med denne kollegaen, tror jeg ikke noen hadde forventet at jeg ønsket gi henne noen gave...

For et dilemma...

[Gjest drit i det]

Bare dropp det. Det ville jeg gjort. Spør noen deg, så svarer du enten "Jeg er ikke med på det, jeg har mine grunner" eller rett og slett "Jeg er ikke med på det, fordi jeg syns ikke hun fortjener det" eller bare: "Jeg er ikke med på det".

[tonie]

Jeg skjønner godt at du synes det er vanskelig. Hvis det var jeg som var i den situasjonen tror jeg likevel jeg ville valgt å gi den hundrelappen. Siden ting er tatt tak i og "ok", ville jeg gjort mitt for at det skulle forbli sånn. En slik protest kan fort føre til at konflikten blusser opp igjen.

[Katt-ja]

Hadde det vært meg, hadde jeg gitt de 100 kronene - men ikke akkurat stått og applaudert ved overrekkelsen.

Hadde ikke ønsket å måtte svare på hvorfor ikke jeg var med, tror jeg.

[Gjest Føler meg smålig...]

Bare dropp det. Det ville jeg gjort. Spør noen deg, så svarer du enten "Jeg er ikke med på det, jeg har mine grunner" eller rett og slett "Jeg er ikke med på det, fordi jeg syns ikke hun fortjener det" eller bare: "Jeg er ikke med på det".

Tusen takk, så oppløftende! Jeg ble nettopp kontaktet av hun som står som "arrangør", og jeg svarte bare " jeg har ikke tenkt å bli med på gaven".

Føltes nesten litt deilig, men samtidig en litt ekkel følelse. Normalt hadde jeg selvsagt med glede blitt med og bidratt på gave, bare ikke til denne personen! Jeg KLARER bare ikke å like henne igjen...

Så får jeg stå for min egen avgjørelse nå da, og tåle at de andre kollegene mine sikkert synes jeg er en gnier eller særing ;-/

[Gjest Gjøkeniburet]

Gjør som tonie foreslår du. Et flott forslag.

Hvis du ikke gir noe, så senker du deg ned på hennes nivå.

(Hun vil tross alt slå deg på erfaring der :-)

Nå er ting "ok", og du bidrar til at det forblir sånn - med 100,- kr.

[Gjest drit i det]

Tusen takk, så oppløftende! Jeg ble nettopp kontaktet av hun som står som "arrangør", og jeg svarte bare " jeg har ikke tenkt å bli med på gaven".

Føltes nesten litt deilig, men samtidig en litt ekkel følelse. Normalt hadde jeg selvsagt med glede blitt med og bidratt på gave, bare ikke til denne personen! Jeg KLARER bare ikke å like henne igjen...

Så får jeg stå for min egen avgjørelse nå da, og tåle at de andre kollegene mine sikkert synes jeg er en gnier eller særing ;-/

Vet de andre kollegene om den historikken mellom dere da? Hvis ikke vil de nok se på deg som en særing, men hvis de kjenner til det, er det jo å håpe at de skjønner det.

[Mandolaika]

På jobben min er det helt opp til hver enkelt om man vil være med på sånt eller ikke. Noen blir ikke med fordi de "aldri har cash", noen fordi de ikke kjenner vedkommende så godt, noen fordi de ikke liker vedkommende, noen har ingen spesiell grunn, noen blir av prinsipp ikke med på sånt osv., og det stilles overhodet ingen spørsmålstegn til noe rundt sånt, det er helt frivillig.

Jeg tror ikke jeg ville blitt med, hvorfor i alle dager skal du det? Hvis du blir med så er det jo kun kunstig.

[Gjest Føler meg smålig...]

Vet de andre kollegene om den historikken mellom dere da? Hvis ikke vil de nok se på deg som en særing, men hvis de kjenner til det, er det jo å håpe at de skjønner det.

Huff, dette er ekkelt... Men nå har jeg sagt at jeg ikke er med, og det blir ennå dummere å gå tilbake på DEN...

Nei, jeg har aldri luftet mine problemer og den pågående mobbingen til noen andre kollegaer, jeg ville ikke starte en intriger - problemet var mellom meg, henne og en annen kollega som gikk i allianse med hverandre. Det var veldig psykisk, ingen kunne merke noe. Jeg ble til slutt langtidssykemeldt, møtte veggen, også av andre årsaker men dette var veldig medvirkende. Vi fikk ny ledelse som tok tak i problemet, og jeg prøver nå å ikke la meg påvirke av disse to. Det går greit, jeg har ingenting med dem å gjøre overhodet, kun overfadisk kontakt i jobbsammenheng.

Jeg har blitt sterkere, men kjenner at å gi henne en gave sitter veldig langt inne. Hun er avslørt hos meg, men jeg føler ikke for å avsløre noe til reste av våre felles kollegaer.

Jeg ville helt sikkert blitt forstått, ja, men jobb er jobb, privat er privat.

[Gjest Føler meg smålig...]

På jobben min er det helt opp til hver enkelt om man vil være med på sånt eller ikke. Noen blir ikke med fordi de "aldri har cash", noen fordi de ikke kjenner vedkommende så godt, noen fordi de ikke liker vedkommende, noen har ingen spesiell grunn, noen blir av prinsipp ikke med på sånt osv., og det stilles overhodet ingen spørsmålstegn til noe rundt sånt, det er helt frivillig.

Jeg tror ikke jeg ville blitt med, hvorfor i alle dager skal du det? Hvis du blir med så er det jo kun kunstig.

Takk Mandolaika, akkurat sånn jeg føler det også ved å bli med på gaven. Og jeg er en gjennomgående ærlig person, jeg hater å ikke få gjøre det som føles mest rettferdig.

Det kan vel være både godt og vondt... Jeg synes bare at det ville være så falskt å gi henne denne gaven, som om hun er tilgitt uten å be om å bli tilgitt. Det er ledelsen som har ryddet opp, ikke henne.

[Mandolaika]

Huff, dette er ekkelt... Men nå har jeg sagt at jeg ikke er med, og det blir ennå dummere å gå tilbake på DEN...

Nei, jeg har aldri luftet mine problemer og den pågående mobbingen til noen andre kollegaer, jeg ville ikke starte en intriger - problemet var mellom meg, henne og en annen kollega som gikk i allianse med hverandre. Det var veldig psykisk, ingen kunne merke noe. Jeg ble til slutt langtidssykemeldt, møtte veggen, også av andre årsaker men dette var veldig medvirkende. Vi fikk ny ledelse som tok tak i problemet, og jeg prøver nå å ikke la meg påvirke av disse to. Det går greit, jeg har ingenting med dem å gjøre overhodet, kun overfadisk kontakt i jobbsammenheng.

Jeg har blitt sterkere, men kjenner at å gi henne en gave sitter veldig langt inne. Hun er avslørt hos meg, men jeg føler ikke for å avsløre noe til reste av våre felles kollegaer.

Jeg ville helt sikkert blitt forstått, ja, men jobb er jobb, privat er privat.

''Jeg har blitt sterkere, men kjenner at å gi henne en gave sitter veldig langt inne. Hun er avslørt hos meg, men jeg føler ikke for å avsløre noe til reste av våre felles kollegaer.''

Gjør som du har gjort. Hvorfor skal du bli med på gave til henne bare fordi det "ser best ut for galleriet"?

[Mandolaika]

Takk Mandolaika, akkurat sånn jeg føler det også ved å bli med på gaven. Og jeg er en gjennomgående ærlig person, jeg hater å ikke få gjøre det som føles mest rettferdig.

Det kan vel være både godt og vondt... Jeg synes bare at det ville være så falskt å gi henne denne gaven, som om hun er tilgitt uten å be om å bli tilgitt. Det er ledelsen som har ryddet opp, ikke henne.

''Det er ledelsen som har ryddet opp, ikke henne.''

Nemlig, så der har du det. Jeg sliter veldig hvis jeg må gjøre ting som strider i mot alt i meg, både når det gjelder rettferdighet, vett og forstand.

[Mrs D]

Hvis du er den eneste som ikke bidrar, er du da ikke redd for at konflikten skal blusse opp igjen? Det kan fort oppfattes som en demonstrasjon "for gammel dritt" som det egentlig er ryddet opp i. Smålig.

Jeg sier ikke det *er* smålig, jeg sier hvordan en person du har vært i konflikt med + kolleger fort kan oppfatte dette. Jeg syns ikke det er verdt å oppfattes slik for 100 kroner. Jeg hadde gitt, latt som ingen ting - og tenkt mitt om kollegaen likevel. 100 kroner for at ting skal fortsette å ligge i ro syns jeg er en billig "forsikring".

[fresja]

Tusen takk, så oppløftende! Jeg ble nettopp kontaktet av hun som står som "arrangør", og jeg svarte bare " jeg har ikke tenkt å bli med på gaven".

Føltes nesten litt deilig, men samtidig en litt ekkel følelse. Normalt hadde jeg selvsagt med glede blitt med og bidratt på gave, bare ikke til denne personen! Jeg KLARER bare ikke å like henne igjen...

Så får jeg stå for min egen avgjørelse nå da, og tåle at de andre kollegene mine sikkert synes jeg er en gnier eller særing ;-/

De andre kollegene behøver vel ikke vite at du ikke gir noe.

Vi har ørten innsamlinger til gaver, men ingen bryr seg om noen hopper over noen gaver. Jeg gir til de fleste, men om jeg knapt vet hvem personen er, og ikke har noe å gjøre med ham på jobben, takker jeg nei.