Jeg slår meg vrang hos psykologen

[Gjest hva gjør jeg med det?]

Hvorfor? Hva er det jeg driver med? Jeg vet ikke hva som skjer, men det låser seg i meg. Jeg ser ingen løsninger og blir negativ og oppgitt, tenker at alt blir feil uansett. Føler ikke jeg er meg selv heller. Viser stort sett grunnhet, spiller litt dum og ureflektert kanskje. Legger bånd på meg selv, tør ikke vise det bra i meg. Får ikke "tak" i tankerekkene og følelsene jeg ellers tenker/føler. Han må tro jeg er en flåsete, harry drittkjerring som ikke bryr meg om noe som helst.

Jeg kjenner meg som en tverr unge og en dårlig person når jeg går derfra. Stakkars psykolog, og idiotiske meg som saboterer på den måten. Når det endelig er en person i livet mitt som kan være der for meg på en bra måte og helt sikkert ikke kommer til å skade meg, hvorfor i all verden reagerer jeg på den måten, og hvordan kommer jeg ut av det?

[Gjest ;))dsaf]

Du får spørre psykologen. Prøv å jobb mot

mål og finn ut hvordan du skal nå det/de. Ikke kast bort tida på å imponere med hvor flink du er, men tør å ta tak i det som virkelig teller.

[Gjest Nerda]

Dette er nok et langt større problem for deg enn for psykologen! Akkurat som leger, møter psykologer alt mulig. Er de i stand til å se profesjonelt på ulike problemstillinger, er det ingen grunn til at du skal føle deg som en belastning!

Min anbefaling er at du rett og slett skriver ut innlegget ditt og formidler et til psykologen din. F.eks. kan du levere det i skranken og be de legge det i hylla til psykologen din, eller du kan ta det med til neste time. Jeg har selv hatt mye utbytte av å gjøre det slik når det er saker jeg ikke har fått til å snakke om. Noen ganger har jeg vært dumdristig og sendt litt sensitive saker pr mail, men ikke noe mer sensitivt enn det du beskriver. Jeg tror det er vanlig å føle på slikt, at man selv må "gjøre det bra" for å "tilfredsstille psykologen." Det er feiltanker, selv om det er veldig lett å tenke sånn! Psykologen er der for deg, og skal ermed være i stand til å jobbe sammen med deg. Alle trenger tid på å bli kjent. Noen lengre tid enn andre. Ta det i ditt tempo. Men fortell psykologen din hva du føler, hvis ikke tror jeg ikke du kommer noen vei i nær framtid. Du beskriver så godt hvordan du føler det i innlegget ditt, så jeg står ved at det kan være svært lurt å gå ut i fra dette.

[Gjest hva gjør jeg med det?]

Dette er nok et langt større problem for deg enn for psykologen! Akkurat som leger, møter psykologer alt mulig. Er de i stand til å se profesjonelt på ulike problemstillinger, er det ingen grunn til at du skal føle deg som en belastning!

Min anbefaling er at du rett og slett skriver ut innlegget ditt og formidler et til psykologen din. F.eks. kan du levere det i skranken og be de legge det i hylla til psykologen din, eller du kan ta det med til neste time. Jeg har selv hatt mye utbytte av å gjøre det slik når det er saker jeg ikke har fått til å snakke om. Noen ganger har jeg vært dumdristig og sendt litt sensitive saker pr mail, men ikke noe mer sensitivt enn det du beskriver. Jeg tror det er vanlig å føle på slikt, at man selv må "gjøre det bra" for å "tilfredsstille psykologen." Det er feiltanker, selv om det er veldig lett å tenke sånn! Psykologen er der for deg, og skal ermed være i stand til å jobbe sammen med deg. Alle trenger tid på å bli kjent. Noen lengre tid enn andre. Ta det i ditt tempo. Men fortell psykologen din hva du føler, hvis ikke tror jeg ikke du kommer noen vei i nær framtid. Du beskriver så godt hvordan du føler det i innlegget ditt, så jeg står ved at det kan være svært lurt å gå ut i fra dette.

Ja, han skal være der for meg, en liten stund, og da må jeg i det minste gjøre det mulig for han å være der for meg. Han får vel ikke til å gjøre jobben sin om jeg bare sperrer for.

Jeg har tenkt å skrive det ut og gi det til han, ja. Hvor stor forskjell det vil utgjøre er nå så, stopper det opp så kommer jeg ikke i gang igjen, og tiden går.

Jeg har sagt litt om det til han, men da sier han bare sånn "jaha jeg forstår"-ting, og da er jeg like langt da. Æsj, han blir sikkert så overveldet av hvor ødelagt jeg er at han ikke vet hvor han skal begynne, særlig ikke innenfor de rammene vi har.

[Gjest hva gjør jeg med det?]

Du får spørre psykologen. Prøv å jobb mot

mål og finn ut hvordan du skal nå det/de. Ikke kast bort tida på å imponere med hvor flink du er, men tør å ta tak i det som virkelig teller.

Den flinkhetsgreia er nå så. Føler mer at jeg kaster bort tida på å være en dårlig person som ikke greier å åpne opp for at han skal kunne hjelpe meg. Uansett om jeg snakker med han om det så endrer det ingen ting. Mål hadde vært fint å ha, men hvor skal man begynne!

Frustrert i dag.

[Gjest Pelli]

Ja, han skal være der for meg, en liten stund, og da må jeg i det minste gjøre det mulig for han å være der for meg. Han får vel ikke til å gjøre jobben sin om jeg bare sperrer for.

Jeg har tenkt å skrive det ut og gi det til han, ja. Hvor stor forskjell det vil utgjøre er nå så, stopper det opp så kommer jeg ikke i gang igjen, og tiden går.

Jeg har sagt litt om det til han, men da sier han bare sånn "jaha jeg forstår"-ting, og da er jeg like langt da. Æsj, han blir sikkert så overveldet av hvor ødelagt jeg er at han ikke vet hvor han skal begynne, særlig ikke innenfor de rammene vi har.

Jeg synes ikke du er det minste vrang... Da jeg leste overskriften trodde jeg du sparket og slo og kalte psykologen drittsekk..!

Det første innlegget ditt fikk meg til å tenke at psykologen din ikke er kompetent. Han skal møte deg på en sånn måte at du vil ønske å dele ting med ham. Ditt neste innlegg forsterket denne mistanken: "men da sier han bare sånn "jaha jeg forstår"-ting". Det er ikke bra, det tyder tvertimot på at han ikke forstår! Han skal vite hvor han skal begynne, eller finne ut av det ganske raskt. Det er ikke ditt ansvar om han blir overveldet - han er betalt for å gjøre en jobb, som er å hjelpe deg. Du nevner rammer. Hva vil du aller helst at han skal gjøre?