sliten av å være mamma for mann min

[Gjest sliten av å være mamma for mann min]

Hei.

Om han ikke er direkte psykopat, så syns jeg kanskje du skal kikke på "narcissistisk personlighetstrekk", psykopat light som noen kaller det.

http://www.lommelegen.no/320633/speilet-fanger

http://www.sfm.no/Serier/Psykopatiserie/Psykopatiserie-del-7.htm

Denne forstyrrelsen anses for å være bortimot umulig å behandle, da personen ikke innser at det er noe feil ved h*n.

Min samboer har mange av trekkene, men har følelser. Han har likevel problemer med å sette seg inn i andres følelser, har lite forståelse/interesse for andres problemer. Avbryter gjerne når noen forteller (får de for mye oppmerksomhet?). Trenger mye ros, anerkjennelse, skryt og oppmerksomhet. Er veldig kritisk mot andre og veldig oppfarende og går i forsvar med en gang noe antydes, som kan oppfattes som kritikk mot han. Har mange barnslige reaksjoner, som kan minne om tenåringers furting og demonstrering. Jeg kan ta opp ting med han, men først må han roe seg ned, og så må jeg ta opp ting på rett tidspunkt. Da kan han snakkes med, og er enig.

Hvorfor er jeg sammen med denne personen? Vi lever i en veldig spesiell livssituasjon som gjør at jeg velger å være i forholdet enn så lenge. Dersom situasjonen endrer seg, eller han blir umulig å leve sammen med, så er det over.

Det første du må gjøre, er å "stille deg litt på sidelinjen" - og se ting litt utenfra. Så lenge du ikke har satt ned foten HARDT på ting du reagerer på (for lenge siden), så antar han at det er greit å oppføre seg som han gjør. Jeg har etterhvert skjønt at min samboer forstår ikke "små samtaler", hint eller demonstrasjoner (feks. la alt skittentøy ligge fordi jeg har sagt for 1 år siden at alt som skal vaskes skal legges på vaskerommet av klærnes eier før det blir vasket av meg). Først når jeg EKSLODERER i sinne og frustrasjon, våkner han. Alle samtalene, irriterte bemerkninger etc etc. har gått han hus forbi. Selv om han har sagt han skal skjerpe seg. Jeg har jo latt det skure litt, og i frustrasjon selv flyttet tøyet.

Slik er det med alt. Klærne er forsåvidt et vanlig problem i mange forhold har jeg skjønt, men i dette tilfellet kan det overføres til det meste i samlivet vårt. Alt han sier han skal gjøre, fikse, ordne etc., blir sjelden noe av. Det ligger ting overalt og samler støv. Ingenting skal kastes, for han skal jo...... Yeah right, kommer aldri til å skje. Han ordner avtaler med folk, som så aldri blir noe av. Litt for å vise hvor flink han er, og hvor mange "nøkkelpersoner" han kjenner.

Så nå har jeg tatt affære, kaster, ordner, rydder. SLIK vil jeg ha det. Han får litt sjokk... Jeg vet at han aldri kommer til å forandre seg. Men jeg velger som sagt å bli pga en svært spesiell livssituasjon akkurat nå. Men det betyr ikke at jeg godtar noe piss for det om. Er han ufin mot meg, går jeg. Uansett om han roper etter meg at: "Bare gå du! Jeg skal spise alle tablettene jeg har i huset!!!". Egentlig vet jeg at han er en redd liten guttunge, som er livredd for å miste meg. Han skjønner bare ikke hva han må gjøre for å holde på meg. Nemlig gi av seg selv. For han klarer ikke tenke ut hva som må til.... Sånn oppfatter iallefall jeg han.. Han KAN rett og slett ikke bedre! Og jeg tror altså han kan ha en personlighetsforstyrrelse med narcissistiske trekk.

takk igjen:) ja jeg vet jeg må ta et valg, han kommer hjem nå om ei ukes tid så får vi prøve å se om han kan endre seg litt:)

ja ejg er selvberget men han har ingen steder å gå og jeg kaster ikke ut en mann etter 25 år uten noe å gå til, desverre er jeg slik:(

vi har et feriehus til salgs så da kunne han fått de pengene:)

[Gjest trdms]

Hei.

Om han ikke er direkte psykopat, så syns jeg kanskje du skal kikke på "narcissistisk personlighetstrekk", psykopat light som noen kaller det.

http://www.lommelegen.no/320633/speilet-fanger

http://www.sfm.no/Serier/Psykopatiserie/Psykopatiserie-del-7.htm

Denne forstyrrelsen anses for å være bortimot umulig å behandle, da personen ikke innser at det er noe feil ved h*n.

Min samboer har mange av trekkene, men har følelser. Han har likevel problemer med å sette seg inn i andres følelser, har lite forståelse/interesse for andres problemer. Avbryter gjerne når noen forteller (får de for mye oppmerksomhet?). Trenger mye ros, anerkjennelse, skryt og oppmerksomhet. Er veldig kritisk mot andre og veldig oppfarende og går i forsvar med en gang noe antydes, som kan oppfattes som kritikk mot han. Har mange barnslige reaksjoner, som kan minne om tenåringers furting og demonstrering. Jeg kan ta opp ting med han, men først må han roe seg ned, og så må jeg ta opp ting på rett tidspunkt. Da kan han snakkes med, og er enig.

Hvorfor er jeg sammen med denne personen? Vi lever i en veldig spesiell livssituasjon som gjør at jeg velger å være i forholdet enn så lenge. Dersom situasjonen endrer seg, eller han blir umulig å leve sammen med, så er det over.

Det første du må gjøre, er å "stille deg litt på sidelinjen" - og se ting litt utenfra. Så lenge du ikke har satt ned foten HARDT på ting du reagerer på (for lenge siden), så antar han at det er greit å oppføre seg som han gjør. Jeg har etterhvert skjønt at min samboer forstår ikke "små samtaler", hint eller demonstrasjoner (feks. la alt skittentøy ligge fordi jeg har sagt for 1 år siden at alt som skal vaskes skal legges på vaskerommet av klærnes eier før det blir vasket av meg). Først når jeg EKSLODERER i sinne og frustrasjon, våkner han. Alle samtalene, irriterte bemerkninger etc etc. har gått han hus forbi. Selv om han har sagt han skal skjerpe seg. Jeg har jo latt det skure litt, og i frustrasjon selv flyttet tøyet.

Slik er det med alt. Klærne er forsåvidt et vanlig problem i mange forhold har jeg skjønt, men i dette tilfellet kan det overføres til det meste i samlivet vårt. Alt han sier han skal gjøre, fikse, ordne etc., blir sjelden noe av. Det ligger ting overalt og samler støv. Ingenting skal kastes, for han skal jo...... Yeah right, kommer aldri til å skje. Han ordner avtaler med folk, som så aldri blir noe av. Litt for å vise hvor flink han er, og hvor mange "nøkkelpersoner" han kjenner.

Så nå har jeg tatt affære, kaster, ordner, rydder. SLIK vil jeg ha det. Han får litt sjokk... Jeg vet at han aldri kommer til å forandre seg. Men jeg velger som sagt å bli pga en svært spesiell livssituasjon akkurat nå. Men det betyr ikke at jeg godtar noe piss for det om. Er han ufin mot meg, går jeg. Uansett om han roper etter meg at: "Bare gå du! Jeg skal spise alle tablettene jeg har i huset!!!". Egentlig vet jeg at han er en redd liten guttunge, som er livredd for å miste meg. Han skjønner bare ikke hva han må gjøre for å holde på meg. Nemlig gi av seg selv. For han klarer ikke tenke ut hva som må til.... Sånn oppfatter iallefall jeg han.. Han KAN rett og slett ikke bedre! Og jeg tror altså han kan ha en personlighetsforstyrrelse med narcissistiske trekk.

ja jeg ser masse likhetstrekk med denne light psykopatgreiene:(

jeg må jo ta et valg og jeg vil jo gi en sjanse nå, men går det ikke vet han hvordan det går, men synes det ikke er helt riktig at han skal vokte seg for meg nå fremover, det blir jo falskt:?

Han sier jeg må virkelig vie meg til deg og unga nå ellers?

vel vi får se:)

[Gjest litt i samme situasjon]

ja jeg ser masse likhetstrekk med denne light psykopatgreiene:(

jeg må jo ta et valg og jeg vil jo gi en sjanse nå, men går det ikke vet han hvordan det går, men synes det ikke er helt riktig at han skal vokte seg for meg nå fremover, det blir jo falskt:?

Han sier jeg må virkelig vie meg til deg og unga nå ellers?

vel vi får se:)

Men du går vel og vokter deg for HANS humørsvingninger? Hvorfor skal ikke han være litt "redd" for dine? Jeg snakket akkurat med min mann på telefonen, og sa jeg syns han virket irritabel i dag. Så hisser han seg opp over at jeg "hele tiden sier" at han er irritabel (i denne samtalen), og at jeg var muggen osv. Altså kaster "skylden" over på meg. Jeg var i utgangspunktet hyggelig, og foreslo noe som kunne være til hans gode senere. Det endte med at jeg sa at "jeg ikke gadd å snakke med han når det skulle være sånn, ringer deg senere, hadet!" og la på røret. Orker ikke haggel med beskyldninger, eller anklager, når jeg prøver å få til noe bra for han. Så får han sitte der og "passe seg" litt. For man SKAL faktisk oppføre seg fint store deler av tiden, mot dem man er glad i. Man SKAL ta seg litt sammen og gi forholdet en sjanse. Det krever to for å få det til. I vårt tilfelle har det krevd EN, med stor innsats!

I vårt tilfelle så tror jeg at det sære og spesielle ved deres oppførsel, har umerkelig glidd inn i rutiner der han slipper billig unna med de fleste ting. Andre hadde slått i bordet og gått for lengst. Vi har nok bare en utrolig lang lunte og er snille på grensen til det som er forsvarlig.......

[Gjest Jacoba]

''Synes nok det var unødvendig å fokusere på skrivemåten i et innlegg som dette, spesielt uten å gi et godt svar i tillegg.''

Dette handler ikke om skrivemåte, men rett og slett leselighet.

For noen er det ikke så viktig med oversiktlighet. For andre utgjør det så stor forskjell at de ikke orker å lese det når det blir slik. Og for noen blir det rett og slett uleselig.

Jeg oppfattet det slik at trådstarter ønsket flest mulig gode svar. Da synes jeg det er helt greit og relevant og påpeke at enkle ting som store forbokstaver og avsnitt vil kunne gi henne flere gode svar.

For meg blir kombinasjonen av så kompakte og lange tekster så tidkrevende at jeg velger å ikke finlese dem. Derfor har jeg også latt være å svare ut fra de få momentene jeg fikk med meg.

mvh

I tillegg til det Prust sier om innlegg der en ber om fagsvar:

Det er ikke alle som vet at for å få avsnitt her på DOL må det lages dobbelt linjeskift.