Litt perspektiv over livets uforutsigbarhet

[meira]

Har skrevet noe her tidligere. Var igjennom en alvorlig depresjon hvor jeg tidvis var apatisk og lå mye i høst og vinter. Var innlagt i tre mnd.Kom meg igjennom dette med riktig medisinering og trening,samt et rehabiliteringsopplegg via et Nav kurs. Er tilbake i jobben min etter to og et halvt år. Siden jeg er ansatt i kommunen, har jeg fått så lang permisjon. Foreløpig i aktiv sykemelding, men skal jobbe meg opp til en 50% stilling, Resten blir ufør.

Jeg jobber i helsesektoren, og på jobb i dag opplevde jeg å møte på en jente jeg kjente for noen år tilbake, da var hun frisk og full av liv.

Hun satt i rullestol, hodet hang rett ned, siklet, og hun er innlagt på sykehjem med eldre demente pasienter. Lidelsen hun har, Ms lar seg ikke kurere, ingen medisin eller behandling virker på denne diagnosen, ingen mulighet til bedring, Hun vil bare bli enda verre. Hun er nå full pleiepasient, må bruke bleier, vaskes og mates gjennom en sonde i magen. Veldig sjelden kommer hun ut, og hun kan heller ikke snakke.Hun er i midten av førtiårene.

Mine egne problemer blir små i forhold sett i et perspekriv. Min diagnose kan iallfall medisineres, og riktig behandling kan føre til bedring.

Tenkte jeg bare ville dele dette med dere her på formumet. Jeg ville ikke bytte for alt i verden med mine egne psykiske plager med denne jenta.

Mine egne problemer blir små sett i perspektiv

[Gjest peanøtt]

Så fint at du greier å sette din egen situasjon i perspektiv. Det er en styrke. Det gjør at du kan sette mer pris på det du har og greier å utføre. Lykke til med å komme tilbake i yrkeslivet på dine premisser.

[Gjest Nevertheless]

Tenker på lignende ting selv. Kjenner noen med kreft hvor det bare går en vei nå. Det er rart, jeg fascineres av psykiske sykdommer, en har stor skrekk for fysiske sykdommer.

Fint at du er tilbake i jobb!