Venner eller fag?

[Madelenemie]

Hei!

Vi satt sammen vi, datteren min og jeg på benken i skolegården.

Hun lente seg til meg, jeg la armen rundt henne, snuste ned i hennes deilige hår, hvisket inn i henne, "jeg elsker deg", hun svarte, "Mamma se trærne danser" jeg smilte og så det samme som hun.

Så kom de, venninnen og mammaen, de så ikke oss, men jeg så dem og sa til min datter, "Se Marie, der er Ingrid, kom så går vi til henne". Men datteren min reiste seg ikke, hun ble sittende, klynget seg tettere inn til meg. Jeg sa, "Men vil du ikke..." så kom tårene, stille stile trillet de nedover solbrune kinn, jeg tørket dem vekk, kjente meg usikker, tørket dem vekk, en etter en trillet de sånn ned i fingrene mine.

det var så stille der mellom oss, hun sa ikke noe, jeg sa ikke noe, bare fanget dem, tårene, som de kom. Du gråter vennen min sa jeg så, Marie hva er det?

Det kom ingen ord, bare tårer, sånn var hun låst og sånn ble jeg er tårefanger, men så tenkte jeg "datteren min gråter, hun er lei seg og da vil man ikke leke"da sa jeg "Marie skal vi gå opp sammen, til klasserommet", da nikket hun og vi gikk, gjennom barna, forbi bestevennen hennes, forbi vennen min, og jeg tenkte, "mennesker så vanskelige de er å forstå".

Så snakket vi med læreren, jeg forklarte ar Marie er lei seg i dag, trenger holde i hånden, vil ikke leke for forstår ikke leken.

Stemmene til jentene er rare og harde og vriene og på tvers og uforståelige, men matte det er gøy, lese er gøy, derfor kommer vi. Da smilte min datter , hun sa "Ja matte mamma det er gøy", jeg klemte hånden hennes og sa, "Ja og det er det viktige, ikke jenter og venner og vriene venneting, nei tenk på fagene, alt du kan lære".

Hun skled fremover i rekken, helt til hun hun tok sin lærer i hånden, da viste jeg tommelen opp og sa "Matte", hun smilte til meg og jeg snudde meg og gikk.

men da på vei ned trappene, forbi mammaene, ned porten, kjente jeg pusten så tung, hendene så stive, også kom tårene, mine tårer, nesen ble tett og bilen min redning.

Datteren min, datteren min, å som jeg dør av sorg og smerte, hvorfor måtte det bli for deg som for meg.

Jeg er lei meg og sliten for datteren min er ikke som andre. Hun leker bare leker hun kan, da stråler hun, som Bjørn eller Løve eller Koalabjørn, men hun er ikke gjensidig, hun snubler i ordene, hun er ikke som andre og hun snubler i ben og snubler rundt i en verden hun ikke forstår.

Så hva skal jeg gjøre, mer enn å gråte, jeg er så sliten?

For datteren min er så søt hun sier lærerne, hun har glitrende øyne som møter mennesker, men hun ser dem ikke, selv om de tror det. (For hun ser ikke meg alltid heller)

Jeg lurer mange ganger på hva hun ser?

Jeg så stjerner jeg og farger og av og til hørte jeg at noen snakket til meg, de sa også at jeg var søt, ja for jeg smilte av stjernene jeg så. Min datter ser ikke ut som en autist, hun ser helt vanlig ut, men hun oppfatter ikke verden som de andre barna, jeg er så redd for barnet mitt, men jeg skal passe godt på henne, alltid, for jeg elsker henne.

[skal]

Så vakkert du beskriver det.

Jeg er glad din datter har deg som mamma!

[Bella Dotte]

Jeg har ingen svar til deg, men jeg gjør meg to tanker:

1) Hvordan ser en autist ut?

2) Dette holder det på å bli bok av. Meget rørende. Jeg gråter med deg...

[Gjest MayLynn]

Du skriver så nydelig og beskriver det så bra og jeg sitter her og gråter jeg også!!

[Gjest Elextra]

Av og til kan det være vondt å elske noen.

Utrolig vakkert skrevet, Madelenemie.

[Gjest Nickløsheletida]

Nydelig skrevet. Klart du kan skrive bok :-)

[Gjest togli]

Nydelig... og vondt... på samme tid.... Du er unik!

[XbellaX]

Jeg håper du tar vare på dette innlegget om din datter og sparer det i en liten bok til henne, gjerne med flere slike refleksjoner og tanker, gode råd, osv, fra deg til henne. Kanskje ville det vært godt for henne å ha når hun nå etterhvert blir større, det er tross alt ganske ensomt å være "unik".

[Madelenemie]

Hei!

Takk til dere alle

Jeg har mange sånne små betraktninger fra hverdagen vår, både når hun og jeg går i skogen, eller når vi tegner og ikke snakker, når hun ligger i sin seng og snakker sitt mystifistiske fantastiske språk, det ligger alt på min mail.

Om jeg sendte dette til en barnepsykiater kunne jeg da tror dere få hjelp til min datter?

Ville noen barnepsykiater forstå at hun bare ikke er som de andre barna, selv om jeg vil det, selv om pappan vil det, selv om hun selv kanskje vil det?

Jeg skriker inni meg, "Min Marie har ikke asperger syndrom" en annen mer våken del av meg sier, "men du ser da vel at Marie ikke er som de andre?" Min psykiater sier, "din datter har nok ikke asperger syndrom" ja og uten at hun har truffet henne, lener jeg meg til den setningen, som om den blir en bølge som gjentar seg, kjent og kjær og hvisker til meg helt til jeg tror det.

Min datter Marie har ikke asperger syndrom".

Så møter jeg det oftere og oftere, meg selv der i skolegården, alene, eller på benken, med et smil som sjarmerer, med øyne som ikke ser meg, min egen lille datter. En dag kastet hun en fjær i luften, jeg gikk mot henne, hun lo, den falt ned og hun kastet den på nytt. jeg stod ganske nær henne, kjente hvordan jeg ble fyldt med det samme ønske om å klemme henne hardt, men så stoppet jeg, jeg tenkte, "men ser hun meg, eller hører hun meg, hvor er hun nå egentlig?"...

Så jeg stod stille, mens min datter var der, helt nær meg, hun kastet fjøren opp, hun lo, kastet seg ned, lo, plukket den opp, kastet på nytt, falt på nytt, lo pånytt, sånn varte det lenge....

Noen barn sa "Marie mammaen din er her", men hun lo og løp og falt og rullet rundt, som fjæren var hun fjæren og alt handlet bare om fjæren.

Jeg sank da ned inni meg, stod der med en mors styrke, men kjente meg sorgtung og maktesløs, vel vitende om at min egen datter ikke så meg, men de andre så meg.

Hennes lærer kom og jeg sa, "Hun ser meg ikke?" hun sa "jeg ser det" også ble det stille, det var ikke mer å si.

Til slutt tok et barn tak i henne, rev i henne skrek til henne, "Men Marie se mammaen din", da plutselig, våknet hun, så seg rundt, så meg, lo, ville ikke gi slipp på sin følelse av fjær, men så kom hun, mot meg og jeg sa "min deiligste jeg elsker deg", men jeg trykket henne hardt inntil meg og tenkte "datteren min du lukter som da jeg fødte deg og evige bånd ble knyttet hardt sammen". Hun strålte som tusenvis av diamanter som i alle sine fasetter ser sin egen vei.

Hun er flink i matte min lille Marie, hun er flink til å lese, hun er flink i alt...sir lærerne og glemmer friminuttene, da er hun riktig ensom. Hun er så søt, sier lærerne, hun er så snill sier de også, hun er så forsiktig og så høflig, men de sier ikke hun er usynlig for det er hun også, både på skolen, og hjemme og i seg selv.

Jeg vil ha hjelp til min datter, jeg vil hun skal få en vei ut av sin egen ensomhet. Jeg er hennes mamma jeg kan elske henne og beskytte henne, men jeg kan ikke leve livet for hun.

Derfor trenger hun hjelp, men hvem vil se autismen i henne, når hun ser uten å se, når hun smiler til mennesker men egentlig til noe annet, når hun ler mot alle, men ikke mot dem.

Det er derfor hun om kvelden sier til meg, "mamma jeg er så ensom". da sier jeg ; "Marie jeg er jo her", så smiler hun, sier ikke mer, jeg sier ikke mer, for hva hjelper det å være så nære når man likvevel ikke kommer noen nær. Jeg er jo også ensom.

[Bella Dotte]

Hei!

Takk til dere alle

Jeg har mange sånne små betraktninger fra hverdagen vår, både når hun og jeg går i skogen, eller når vi tegner og ikke snakker, når hun ligger i sin seng og snakker sitt mystifistiske fantastiske språk, det ligger alt på min mail.

Om jeg sendte dette til en barnepsykiater kunne jeg da tror dere få hjelp til min datter?

Ville noen barnepsykiater forstå at hun bare ikke er som de andre barna, selv om jeg vil det, selv om pappan vil det, selv om hun selv kanskje vil det?

Jeg skriker inni meg, "Min Marie har ikke asperger syndrom" en annen mer våken del av meg sier, "men du ser da vel at Marie ikke er som de andre?" Min psykiater sier, "din datter har nok ikke asperger syndrom" ja og uten at hun har truffet henne, lener jeg meg til den setningen, som om den blir en bølge som gjentar seg, kjent og kjær og hvisker til meg helt til jeg tror det.

Min datter Marie har ikke asperger syndrom".

Så møter jeg det oftere og oftere, meg selv der i skolegården, alene, eller på benken, med et smil som sjarmerer, med øyne som ikke ser meg, min egen lille datter. En dag kastet hun en fjær i luften, jeg gikk mot henne, hun lo, den falt ned og hun kastet den på nytt. jeg stod ganske nær henne, kjente hvordan jeg ble fyldt med det samme ønske om å klemme henne hardt, men så stoppet jeg, jeg tenkte, "men ser hun meg, eller hører hun meg, hvor er hun nå egentlig?"...

Så jeg stod stille, mens min datter var der, helt nær meg, hun kastet fjøren opp, hun lo, kastet seg ned, lo, plukket den opp, kastet på nytt, falt på nytt, lo pånytt, sånn varte det lenge....

Noen barn sa "Marie mammaen din er her", men hun lo og løp og falt og rullet rundt, som fjæren var hun fjæren og alt handlet bare om fjæren.

Jeg sank da ned inni meg, stod der med en mors styrke, men kjente meg sorgtung og maktesløs, vel vitende om at min egen datter ikke så meg, men de andre så meg.

Hennes lærer kom og jeg sa, "Hun ser meg ikke?" hun sa "jeg ser det" også ble det stille, det var ikke mer å si.

Til slutt tok et barn tak i henne, rev i henne skrek til henne, "Men Marie se mammaen din", da plutselig, våknet hun, så seg rundt, så meg, lo, ville ikke gi slipp på sin følelse av fjær, men så kom hun, mot meg og jeg sa "min deiligste jeg elsker deg", men jeg trykket henne hardt inntil meg og tenkte "datteren min du lukter som da jeg fødte deg og evige bånd ble knyttet hardt sammen". Hun strålte som tusenvis av diamanter som i alle sine fasetter ser sin egen vei.

Hun er flink i matte min lille Marie, hun er flink til å lese, hun er flink i alt...sir lærerne og glemmer friminuttene, da er hun riktig ensom. Hun er så søt, sier lærerne, hun er så snill sier de også, hun er så forsiktig og så høflig, men de sier ikke hun er usynlig for det er hun også, både på skolen, og hjemme og i seg selv.

Jeg vil ha hjelp til min datter, jeg vil hun skal få en vei ut av sin egen ensomhet. Jeg er hennes mamma jeg kan elske henne og beskytte henne, men jeg kan ikke leve livet for hun.

Derfor trenger hun hjelp, men hvem vil se autismen i henne, når hun ser uten å se, når hun smiler til mennesker men egentlig til noe annet, når hun ler mot alle, men ikke mot dem.

Det er derfor hun om kvelden sier til meg, "mamma jeg er så ensom". da sier jeg ; "Marie jeg er jo her", så smiler hun, sier ikke mer, jeg sier ikke mer, for hva hjelper det å være så nære når man likvevel ikke kommer noen nær. Jeg er jo også ensom.

Ta med datteren din på neste besøk hos din psykiater! Hun bør ikke fjern-av-diagnostisere, men se selv hva du forteller. Det er ikke bra om datteren din vokser opp uten riktig støtte, hun trenger helt klart å bli sett av andre enn deg...

[Kalevaala]

Så fint du skriver. Du fikk frem mine tårer også nå.

Datteren din er veldig heldig som har deg til mor.

[Madelenemie]

Ta med datteren din på neste besøk hos din psykiater! Hun bør ikke fjern-av-diagnostisere, men se selv hva du forteller. Det er ikke bra om datteren din vokser opp uten riktig støtte, hun trenger helt klart å bli sett av andre enn deg...

Hei!

Men er du helt sikker på at jeg kan ta henne med??

Jeg spurte min psykiater en gang om hun kunne se/utrede henne da jeg ikke liker å møte mange nye mennesker, men hun sa "Nei jeg er ikke barnepsykiater", og "jeg tror ikke din datter har det", jeg ble selvsagt beroliget, men hva er svaret da på at hun gråter og vegrer og løper bort? Jeg gjør det min psykiater sier, jeg har øyekontakt , jeg leser, jeg gjør faste aktiviteter, jeg prøver å gjøre riktige ting, ting de sier, men hun bare er sånn som hun har vært.... (jeg prøver hardt å gjøre ting riktig)

Jeg syns det er rart for autisme er ganske likt hos både barn og voksne, så jeg skjønner ikke hvorfor en psykiater for voksne ikke kan utrede/se på barnet til sin pasient?

Som noen her vet, lener jeg meg ganske så totalt til min psykiaters ord, jeg stoler på henne i alt, men det at hun faktisk ikke har snakket med din datter får meg til å undres hvordan hun kan høres så sikker ut?

Men hun har sett bilde av henne og det er det, min datter er sukkersøt, har øyekontakt, men ofte helt uten å se.

Vi kan stå forran hennes venn , men hun ser ikke sin venn. Hun har ikke dårlig syn, hun bare ser annerledes og lyder og lukter lurer jeg på om fortyrrer henne like mye som meg, og da blir det litt sånn at man ser, men ikke ser, hører men ikke hører, lukter men ikke lukter, føler uten å føle osv...

Håper du forstår.

Skulle ønske min psykiater kunne møtt henne, for jeg er ikke flink på fremmede.

[Bella Dotte]

Hei!

Men er du helt sikker på at jeg kan ta henne med??

Jeg spurte min psykiater en gang om hun kunne se/utrede henne da jeg ikke liker å møte mange nye mennesker, men hun sa "Nei jeg er ikke barnepsykiater", og "jeg tror ikke din datter har det", jeg ble selvsagt beroliget, men hva er svaret da på at hun gråter og vegrer og løper bort? Jeg gjør det min psykiater sier, jeg har øyekontakt , jeg leser, jeg gjør faste aktiviteter, jeg prøver å gjøre riktige ting, ting de sier, men hun bare er sånn som hun har vært.... (jeg prøver hardt å gjøre ting riktig)

Jeg syns det er rart for autisme er ganske likt hos både barn og voksne, så jeg skjønner ikke hvorfor en psykiater for voksne ikke kan utrede/se på barnet til sin pasient?

Som noen her vet, lener jeg meg ganske så totalt til min psykiaters ord, jeg stoler på henne i alt, men det at hun faktisk ikke har snakket med din datter får meg til å undres hvordan hun kan høres så sikker ut?

Men hun har sett bilde av henne og det er det, min datter er sukkersøt, har øyekontakt, men ofte helt uten å se.

Vi kan stå forran hennes venn , men hun ser ikke sin venn. Hun har ikke dårlig syn, hun bare ser annerledes og lyder og lukter lurer jeg på om fortyrrer henne like mye som meg, og da blir det litt sånn at man ser, men ikke ser, hører men ikke hører, lukter men ikke lukter, føler uten å føle osv...

Håper du forstår.

Skulle ønske min psykiater kunne møtt henne, for jeg er ikke flink på fremmede.

Du kan jo ta en "spansk en" (=en nødløgn) og si at du ikke fikk barnevakt eller noe... Det du beskriver høres veldig ut som autisme for meg. Som mange andre jenter er hun ikke utagerende, og dermed er det dessverre vanskelig å bli plukket opp av systemet. Hun sier ikke fra!! Selv om din psykiater ikke er ekspert på barn, er hun ekspert på menneskesinnet, og kan sikkert få et visst inntrykk av datteren din bare ved å se hvordan hun oppfører seg og forsøke å få i gang en samtale...

[Gjest prust]

Hei!

Takk til dere alle

Jeg har mange sånne små betraktninger fra hverdagen vår, både når hun og jeg går i skogen, eller når vi tegner og ikke snakker, når hun ligger i sin seng og snakker sitt mystifistiske fantastiske språk, det ligger alt på min mail.

Om jeg sendte dette til en barnepsykiater kunne jeg da tror dere få hjelp til min datter?

Ville noen barnepsykiater forstå at hun bare ikke er som de andre barna, selv om jeg vil det, selv om pappan vil det, selv om hun selv kanskje vil det?

Jeg skriker inni meg, "Min Marie har ikke asperger syndrom" en annen mer våken del av meg sier, "men du ser da vel at Marie ikke er som de andre?" Min psykiater sier, "din datter har nok ikke asperger syndrom" ja og uten at hun har truffet henne, lener jeg meg til den setningen, som om den blir en bølge som gjentar seg, kjent og kjær og hvisker til meg helt til jeg tror det.

Min datter Marie har ikke asperger syndrom".

Så møter jeg det oftere og oftere, meg selv der i skolegården, alene, eller på benken, med et smil som sjarmerer, med øyne som ikke ser meg, min egen lille datter. En dag kastet hun en fjær i luften, jeg gikk mot henne, hun lo, den falt ned og hun kastet den på nytt. jeg stod ganske nær henne, kjente hvordan jeg ble fyldt med det samme ønske om å klemme henne hardt, men så stoppet jeg, jeg tenkte, "men ser hun meg, eller hører hun meg, hvor er hun nå egentlig?"...

Så jeg stod stille, mens min datter var der, helt nær meg, hun kastet fjøren opp, hun lo, kastet seg ned, lo, plukket den opp, kastet på nytt, falt på nytt, lo pånytt, sånn varte det lenge....

Noen barn sa "Marie mammaen din er her", men hun lo og løp og falt og rullet rundt, som fjæren var hun fjæren og alt handlet bare om fjæren.

Jeg sank da ned inni meg, stod der med en mors styrke, men kjente meg sorgtung og maktesløs, vel vitende om at min egen datter ikke så meg, men de andre så meg.

Hennes lærer kom og jeg sa, "Hun ser meg ikke?" hun sa "jeg ser det" også ble det stille, det var ikke mer å si.

Til slutt tok et barn tak i henne, rev i henne skrek til henne, "Men Marie se mammaen din", da plutselig, våknet hun, så seg rundt, så meg, lo, ville ikke gi slipp på sin følelse av fjær, men så kom hun, mot meg og jeg sa "min deiligste jeg elsker deg", men jeg trykket henne hardt inntil meg og tenkte "datteren min du lukter som da jeg fødte deg og evige bånd ble knyttet hardt sammen". Hun strålte som tusenvis av diamanter som i alle sine fasetter ser sin egen vei.

Hun er flink i matte min lille Marie, hun er flink til å lese, hun er flink i alt...sir lærerne og glemmer friminuttene, da er hun riktig ensom. Hun er så søt, sier lærerne, hun er så snill sier de også, hun er så forsiktig og så høflig, men de sier ikke hun er usynlig for det er hun også, både på skolen, og hjemme og i seg selv.

Jeg vil ha hjelp til min datter, jeg vil hun skal få en vei ut av sin egen ensomhet. Jeg er hennes mamma jeg kan elske henne og beskytte henne, men jeg kan ikke leve livet for hun.

Derfor trenger hun hjelp, men hvem vil se autismen i henne, når hun ser uten å se, når hun smiler til mennesker men egentlig til noe annet, når hun ler mot alle, men ikke mot dem.

Det er derfor hun om kvelden sier til meg, "mamma jeg er så ensom". da sier jeg ; "Marie jeg er jo her", så smiler hun, sier ikke mer, jeg sier ikke mer, for hva hjelper det å være så nære når man likvevel ikke kommer noen nær. Jeg er jo også ensom.

Dette er noe av det nydeligste og såreste og kjærligste jeg har lest mellom mor og datter. Hun er heldig som har deg til mamma!

Ja - jeg synes du skal sende slike betraktninger enten til din egen psykiater eller til en barnepsykiater, slik at datteren din kan få den hjelpen hun trenger i oppveksten.

Sårt å lese det siste avsnittet om ensomhet. Klarer dere å finne et felleskap i ensomheten dere begge to kjenner?

[Rhea Silvia]

Så vakkert, så vart og så nært.... kjente det helt inn i hjertet mitt. Du skriver så utrolig godt! Du har en stor gave der.

Du er den som kanskje bedre enn noen kan forstå din datter og hjelpe henne, men kanskje trenger hun noen andre også? Som kan veilede henne i en verden som sikkert kan virke kaotisk og rar.

Å lese det du skriver, hjelper meg til å forstå mine nære slektninger med Asberger-diagnose

Ha en fortryllende dag :-)

[trollemor;o)]

Dette var på en måte "fint" å lese..fikk mer forståelse for hvordan det er å være autist.

Jeg tror jeg kjenner en liten gutt som er autistisk, men mammaen har ikke fortalt meg det enda, men det er akkurat som om han lever i sin egen lille verden. Han ser på oss,,en jeg får ikke kontaks på samme måte som med andre barn..

Tusen takk for at du delte dette med oss. Jeg sender deg en klem.

[trollemor;o)]

Hei!

Takk til dere alle

Jeg har mange sånne små betraktninger fra hverdagen vår, både når hun og jeg går i skogen, eller når vi tegner og ikke snakker, når hun ligger i sin seng og snakker sitt mystifistiske fantastiske språk, det ligger alt på min mail.

Om jeg sendte dette til en barnepsykiater kunne jeg da tror dere få hjelp til min datter?

Ville noen barnepsykiater forstå at hun bare ikke er som de andre barna, selv om jeg vil det, selv om pappan vil det, selv om hun selv kanskje vil det?

Jeg skriker inni meg, "Min Marie har ikke asperger syndrom" en annen mer våken del av meg sier, "men du ser da vel at Marie ikke er som de andre?" Min psykiater sier, "din datter har nok ikke asperger syndrom" ja og uten at hun har truffet henne, lener jeg meg til den setningen, som om den blir en bølge som gjentar seg, kjent og kjær og hvisker til meg helt til jeg tror det.

Min datter Marie har ikke asperger syndrom".

Så møter jeg det oftere og oftere, meg selv der i skolegården, alene, eller på benken, med et smil som sjarmerer, med øyne som ikke ser meg, min egen lille datter. En dag kastet hun en fjær i luften, jeg gikk mot henne, hun lo, den falt ned og hun kastet den på nytt. jeg stod ganske nær henne, kjente hvordan jeg ble fyldt med det samme ønske om å klemme henne hardt, men så stoppet jeg, jeg tenkte, "men ser hun meg, eller hører hun meg, hvor er hun nå egentlig?"...

Så jeg stod stille, mens min datter var der, helt nær meg, hun kastet fjøren opp, hun lo, kastet seg ned, lo, plukket den opp, kastet på nytt, falt på nytt, lo pånytt, sånn varte det lenge....

Noen barn sa "Marie mammaen din er her", men hun lo og løp og falt og rullet rundt, som fjæren var hun fjæren og alt handlet bare om fjæren.

Jeg sank da ned inni meg, stod der med en mors styrke, men kjente meg sorgtung og maktesløs, vel vitende om at min egen datter ikke så meg, men de andre så meg.

Hennes lærer kom og jeg sa, "Hun ser meg ikke?" hun sa "jeg ser det" også ble det stille, det var ikke mer å si.

Til slutt tok et barn tak i henne, rev i henne skrek til henne, "Men Marie se mammaen din", da plutselig, våknet hun, så seg rundt, så meg, lo, ville ikke gi slipp på sin følelse av fjær, men så kom hun, mot meg og jeg sa "min deiligste jeg elsker deg", men jeg trykket henne hardt inntil meg og tenkte "datteren min du lukter som da jeg fødte deg og evige bånd ble knyttet hardt sammen". Hun strålte som tusenvis av diamanter som i alle sine fasetter ser sin egen vei.

Hun er flink i matte min lille Marie, hun er flink til å lese, hun er flink i alt...sir lærerne og glemmer friminuttene, da er hun riktig ensom. Hun er så søt, sier lærerne, hun er så snill sier de også, hun er så forsiktig og så høflig, men de sier ikke hun er usynlig for det er hun også, både på skolen, og hjemme og i seg selv.

Jeg vil ha hjelp til min datter, jeg vil hun skal få en vei ut av sin egen ensomhet. Jeg er hennes mamma jeg kan elske henne og beskytte henne, men jeg kan ikke leve livet for hun.

Derfor trenger hun hjelp, men hvem vil se autismen i henne, når hun ser uten å se, når hun smiler til mennesker men egentlig til noe annet, når hun ler mot alle, men ikke mot dem.

Det er derfor hun om kvelden sier til meg, "mamma jeg er så ensom". da sier jeg ; "Marie jeg er jo her", så smiler hun, sier ikke mer, jeg sier ikke mer, for hva hjelper det å være så nære når man likvevel ikke kommer noen nær. Jeg er jo også ensom.

Som du sikkert skjønner så vet jeg lite om dette, men er autisme og asberger litt det samme? Sorry for at jeg er teit...

[laban]

Som du sikkert skjønner så vet jeg lite om dette, men er autisme og asberger litt det samme? Sorry for at jeg er teit...

Asperger er det som kalles "innenfor autismespekteret". Alle med Asperger er ikke like, og det finnes mange variasjoner av autisme.

Asperger handler spesielt om sosial samhandling. Som du sikkert har forstått, lever ikke trådstarter inne i sin egen boble omtrent uten å kommunisere, slik enkelte autister kan gjøre.

Men du har kanskje også observert at hun synes det er vanskelig å vite hva som er normalt og ikke, i sosiale sammenhenger, og ønsker det hadde vært en oppskrift (som beskrivelsen på en avansert billettautomat) på slike situasjoner hun kunne pugge og følge hvis hun f.eks. skal på foreldretreff.

Du kan lese litt om det her - og mange andre steder:

http://www.lommelegen.no/796915/aspergers-syndrom

Men det vil alltid være enkelte ting som ikke stemmer med alle. De med disse diagnosene er forskjellige, akkurat som vi som ikke har dem.

[trollemor;o)]

Asperger er det som kalles "innenfor autismespekteret". Alle med Asperger er ikke like, og det finnes mange variasjoner av autisme.

Asperger handler spesielt om sosial samhandling. Som du sikkert har forstått, lever ikke trådstarter inne i sin egen boble omtrent uten å kommunisere, slik enkelte autister kan gjøre.

Men du har kanskje også observert at hun synes det er vanskelig å vite hva som er normalt og ikke, i sosiale sammenhenger, og ønsker det hadde vært en oppskrift (som beskrivelsen på en avansert billettautomat) på slike situasjoner hun kunne pugge og følge hvis hun f.eks. skal på foreldretreff.

Du kan lese litt om det her - og mange andre steder:

http://www.lommelegen.no/796915/aspergers-syndrom

Men det vil alltid være enkelte ting som ikke stemmer med alle. De med disse diagnosene er forskjellige, akkurat som vi som ikke har dem.

Takk!!

[frosken]

Hei!

Men er du helt sikker på at jeg kan ta henne med??

Jeg spurte min psykiater en gang om hun kunne se/utrede henne da jeg ikke liker å møte mange nye mennesker, men hun sa "Nei jeg er ikke barnepsykiater", og "jeg tror ikke din datter har det", jeg ble selvsagt beroliget, men hva er svaret da på at hun gråter og vegrer og løper bort? Jeg gjør det min psykiater sier, jeg har øyekontakt , jeg leser, jeg gjør faste aktiviteter, jeg prøver å gjøre riktige ting, ting de sier, men hun bare er sånn som hun har vært.... (jeg prøver hardt å gjøre ting riktig)

Jeg syns det er rart for autisme er ganske likt hos både barn og voksne, så jeg skjønner ikke hvorfor en psykiater for voksne ikke kan utrede/se på barnet til sin pasient?

Som noen her vet, lener jeg meg ganske så totalt til min psykiaters ord, jeg stoler på henne i alt, men det at hun faktisk ikke har snakket med din datter får meg til å undres hvordan hun kan høres så sikker ut?

Men hun har sett bilde av henne og det er det, min datter er sukkersøt, har øyekontakt, men ofte helt uten å se.

Vi kan stå forran hennes venn , men hun ser ikke sin venn. Hun har ikke dårlig syn, hun bare ser annerledes og lyder og lukter lurer jeg på om fortyrrer henne like mye som meg, og da blir det litt sånn at man ser, men ikke ser, hører men ikke hører, lukter men ikke lukter, føler uten å føle osv...

Håper du forstår.

Skulle ønske min psykiater kunne møtt henne, for jeg er ikke flink på fremmede.

Jeg synes ikke du skal ta med din datter til din egen psykiater uten at det er forhåndsavtalt, derimot synes jeg du skal ta med det du har skrevet i denne tråden til din psykiater og høre om hun vet om noen som kan hjelpe dere. La dette bli det viktigste temaet i neste samtale hos din psykiater.

Du skriver sårt og vakkert om din datter.