Jeg forsvant

[Solvelv]

Hei

Jeg orker ikke skrive så mye. Det er så mye kroppen kjenner på.

Jeg er ny.

Jeg har bært på en hemmelighet siden jeg var 4 år. Det ble et hull i meg. Jeg husker nå - at jeg forsvant. Jeg har vært borte i 22 år. Det er to dager siden jeg husket at pappa onanerte over hele meg. Da var jeg fire.

Jeg kjenner ingenting. Ikke smerte, i allefall. Bare at det var min skyld. Men det var det jo ikke. Faktisk!

Skulle bare ønske at jeg kunne fortelle kroppen det. Jeg har en ganske lang reise foran meg. Jeg vet det er mer. Mye mer.

[Sør]

Hei Solvelv,

Synes du er knalltøff som klarer å skrive noe her. Det blir lettere med tiden.

Det er klart at det ikke var din skyld, og jeg vet at du egentlig vet det, selv om du kanskje føler noe annet. Men du ville aldri trodd at en annen 4 åring var "skyldig", og det er heller ingen her som tror du er skyld i noe som helst.

Jeg håper du har noen som kan være til støtte på den lange reisen du vil begi det ut på, både venner og profesjonelle? (f. eks. Støttesenteret Mot Incest).

Og velkommen til forum. Håper også du finner støtte her.

Med vennlig hilsen

[DIXI]

Kjære Solvelv!

Velkommen til oss! Fint at du fant frem til denne siden, jeg håper du får hjelp og støtte av andre som er i samme situasjon som deg i tiden fremover! For det er tøft, og du skal ikke gå alene. Har du noen du kan snakke med om det som har skjedd? Noen du tør å betro deg til? Sørs forslag om SMI er bra, du kan ringe dem anonymt vet du.

Skriv mer!

Forsiktig klem fra Grete :-)

[Hawkwind]

Sender deg det jeg makter av varme og trygghet - benytt deg av det på din påbegynte reise.

Og vær ikke redd for å oppsøke gode hjelpere underveis.

Og reisedagboken skriver du selvsagt inn her, ikke sant...?

[Solvelv]

Hei Solvelv,

Synes du er knalltøff som klarer å skrive noe her. Det blir lettere med tiden.

Det er klart at det ikke var din skyld, og jeg vet at du egentlig vet det, selv om du kanskje føler noe annet. Men du ville aldri trodd at en annen 4 åring var "skyldig", og det er heller ingen her som tror du er skyld i noe som helst.

Jeg håper du har noen som kan være til støtte på den lange reisen du vil begi det ut på, både venner og profesjonelle? (f. eks. Støttesenteret Mot Incest).

Og velkommen til forum. Håper også du finner støtte her.

Med vennlig hilsen

Hei

Tusen takk for all støtte. Jeg begynte å gråte Jeg vil veldig gjerne fortelle.

Da jeg vokste opp trodde jeg at min verden var normal. Jeg kunne ikke huske noe av det som skjedde. Men skammen satt igjen i meg, og farget alt jeg foretok meg. For hver eneste utfordring jeg møtte stilte jeg med en brukket vinge. For hvert eneste menneske jeg møtte stilte jeg med en redsel for at de skulle se skammen min.

Jeg vokste opp uten at noen voksen var glad i meg. Alt jeg hadde var søstra mi, som også ble misbrukt. Men vi snakket aldri om det.

Søstra mi, som er 4 1/2 år eldre, gjemte meg alltid i kjøkkenskapet før pappa forgrep seg på henne. En dag gikk kjøkkenskapsdøra opp, og jeg fant de. Jeg husker så tydelig at jeg sa jeg skulle si det til mamma. Det nest jeg husker er at pappa holder på å drukne meg i badekaret. Og i det jeg endelig får puste igjen, brøler han at om jeg sier noe, så vil han drukne meg neste gang. Det forklarer vel hvorfor jeg alltid er redd for å drukne.

Da var jeg fire. Jeg blir så fryktelig sint. Sønnen min er 3 1/2 år nå, og er verdens tryggeste gutt. Jeg tenker på meg selv som et halvt år gamlere... og begynner å gråte.

Jeg føler meg så skitten.

Jeg er 26 år, gift, og har to barn. Minste gutten er på 1 1/2 år. Jeg har utrolig god støtte i mannen min og i psykologen min, som har veldig lang erfaring med behandling av incestoffer. Utenom det har jeg ingen. Familien min bagatelliserer alt jeg sier. De har vært igjennom flere år med behandling av min søster. Jeg er lillesøster. Jeg har alltid vært den utagerende, og det er så veldig usansynlig at noe ar skjedd meg. Siden jeg tilsynelatende virker så sterk og blid.

Skulle ønske at de hadde hatt rett.

[Sør]

Hei

Tusen takk for all støtte. Jeg begynte å gråte Jeg vil veldig gjerne fortelle.

Da jeg vokste opp trodde jeg at min verden var normal. Jeg kunne ikke huske noe av det som skjedde. Men skammen satt igjen i meg, og farget alt jeg foretok meg. For hver eneste utfordring jeg møtte stilte jeg med en brukket vinge. For hvert eneste menneske jeg møtte stilte jeg med en redsel for at de skulle se skammen min.

Jeg vokste opp uten at noen voksen var glad i meg. Alt jeg hadde var søstra mi, som også ble misbrukt. Men vi snakket aldri om det.

Søstra mi, som er 4 1/2 år eldre, gjemte meg alltid i kjøkkenskapet før pappa forgrep seg på henne. En dag gikk kjøkkenskapsdøra opp, og jeg fant de. Jeg husker så tydelig at jeg sa jeg skulle si det til mamma. Det nest jeg husker er at pappa holder på å drukne meg i badekaret. Og i det jeg endelig får puste igjen, brøler han at om jeg sier noe, så vil han drukne meg neste gang. Det forklarer vel hvorfor jeg alltid er redd for å drukne.

Da var jeg fire. Jeg blir så fryktelig sint. Sønnen min er 3 1/2 år nå, og er verdens tryggeste gutt. Jeg tenker på meg selv som et halvt år gamlere... og begynner å gråte.

Jeg føler meg så skitten.

Jeg er 26 år, gift, og har to barn. Minste gutten er på 1 1/2 år. Jeg har utrolig god støtte i mannen min og i psykologen min, som har veldig lang erfaring med behandling av incestoffer. Utenom det har jeg ingen. Familien min bagatelliserer alt jeg sier. De har vært igjennom flere år med behandling av min søster. Jeg er lillesøster. Jeg har alltid vært den utagerende, og det er så veldig usansynlig at noe ar skjedd meg. Siden jeg tilsynelatende virker så sterk og blid.

Skulle ønske at de hadde hatt rett.

Hei Solvelv,

Det er vondt å lese det du forteller skjedde med deg, samtidig som det er flott at du forteller at din sønn er "verdens tryggeste gutt". Han er heldig som har en god mor som deg.

Du skriver at du føler deg "skitten", og det er nok en vanlig følelse når man har vært utsatt for overgrep, men jeg kan forsikre deg om at ingen andre mener du er det. Det er et konsept som knapt nok eksisterer utenfor fundamentalistisk religiøse miljøer, bortsett fra de som føler at de selv er det. Men jeg har aldri truffet noen som mener at noen *andre* er "skitne".

Og på det intellektuelle planet så ser du nok at du som barn overhodet ikke har noen skyld i det som skjedde, selv om du kanskje føler både skyld og skittenhet. Men det er du 110% sikkert IKKE.

Jeg er glad for at du får støtte, både av mann og psykolog. Du er sterk som klarer å bearbeide dette. Synes også du er flink å sette ord på ting.

Ønsker deg alt vel!

*klem*

[Gjest jeger]

Hei

Tusen takk for all støtte. Jeg begynte å gråte Jeg vil veldig gjerne fortelle.

Da jeg vokste opp trodde jeg at min verden var normal. Jeg kunne ikke huske noe av det som skjedde. Men skammen satt igjen i meg, og farget alt jeg foretok meg. For hver eneste utfordring jeg møtte stilte jeg med en brukket vinge. For hvert eneste menneske jeg møtte stilte jeg med en redsel for at de skulle se skammen min.

Jeg vokste opp uten at noen voksen var glad i meg. Alt jeg hadde var søstra mi, som også ble misbrukt. Men vi snakket aldri om det.

Søstra mi, som er 4 1/2 år eldre, gjemte meg alltid i kjøkkenskapet før pappa forgrep seg på henne. En dag gikk kjøkkenskapsdøra opp, og jeg fant de. Jeg husker så tydelig at jeg sa jeg skulle si det til mamma. Det nest jeg husker er at pappa holder på å drukne meg i badekaret. Og i det jeg endelig får puste igjen, brøler han at om jeg sier noe, så vil han drukne meg neste gang. Det forklarer vel hvorfor jeg alltid er redd for å drukne.

Da var jeg fire. Jeg blir så fryktelig sint. Sønnen min er 3 1/2 år nå, og er verdens tryggeste gutt. Jeg tenker på meg selv som et halvt år gamlere... og begynner å gråte.

Jeg føler meg så skitten.

Jeg er 26 år, gift, og har to barn. Minste gutten er på 1 1/2 år. Jeg har utrolig god støtte i mannen min og i psykologen min, som har veldig lang erfaring med behandling av incestoffer. Utenom det har jeg ingen. Familien min bagatelliserer alt jeg sier. De har vært igjennom flere år med behandling av min søster. Jeg er lillesøster. Jeg har alltid vært den utagerende, og det er så veldig usansynlig at noe ar skjedd meg. Siden jeg tilsynelatende virker så sterk og blid.

Skulle ønske at de hadde hatt rett.

Jeg har ikke ord. Jeg kan ikke forstå hvordan en forelder kan gjøre noe slikt. Elsker han ikke sine egne barn? Ihvertfall elsker han seg selv høyere. Jeg er en mor og kunne løpt gjennom flammer for å redde mitt barn. Stakkars deg som har levd med skam hele ditt liv. Du er ikke skitten, du er ren, det er den som har nedverdiget deg til dette som er skitten. Det må være vanskelig for deg. Jeg håper du får masse kjærlighet fra din mann, siden du ikke har opplevd så mye kjærlighet og forståelse som barn. Hadde det vært min far som hadde gjort noe slikt mot meg, så hadde jeg vist ham ryggen resten av mitt liv, selv om jeg elsket ham som far. Jeg ville gjort det fordi minnene skulle bli svakere og som en straff din far fortjener. Han fortjener ikke oppmerksomhet fra deg, hverken positiv eller negativ, han fortjener likegyldighet og fraværelse. Hold deg til din søster, vis henne kjærlighet og forståelse, dere lider av samme skjebne og har godt av å holde sammen, men ikke for å vekke opp vonde minner, men for å gi hverandre kjærlighet.

[Solvelv]

Jeg har ikke ord. Jeg kan ikke forstå hvordan en forelder kan gjøre noe slikt. Elsker han ikke sine egne barn? Ihvertfall elsker han seg selv høyere. Jeg er en mor og kunne løpt gjennom flammer for å redde mitt barn. Stakkars deg som har levd med skam hele ditt liv. Du er ikke skitten, du er ren, det er den som har nedverdiget deg til dette som er skitten. Det må være vanskelig for deg. Jeg håper du får masse kjærlighet fra din mann, siden du ikke har opplevd så mye kjærlighet og forståelse som barn. Hadde det vært min far som hadde gjort noe slikt mot meg, så hadde jeg vist ham ryggen resten av mitt liv, selv om jeg elsket ham som far. Jeg ville gjort det fordi minnene skulle bli svakere og som en straff din far fortjener. Han fortjener ikke oppmerksomhet fra deg, hverken positiv eller negativ, han fortjener likegyldighet og fraværelse. Hold deg til din søster, vis henne kjærlighet og forståelse, dere lider av samme skjebne og har godt av å holde sammen, men ikke for å vekke opp vonde minner, men for å gi hverandre kjærlighet.

Hei

Det spørsmålet har jeg stilt mange ganger til meg selv. Jeg var pappas lille jente. Ingen kunne vel tro at han var en djevel.

Han døde for snart to år siden. 3 dager før jul. Han etterlot seg to døttre som da var på 4 og 6 år. Et par år tidligere konfronterte min søster han, og han nektet blankt. Det gjør visst alle.

Det er vanskelig å ikke ha noen å være sint på. Men samtidig vet jeg at nå er småsøstrene mine trygg. Jeg håper bare han ikke rakk å ødelegge de også.

Jeg får ikke ha kontakt med de. Prøver jeg å ringe legger min stemor på. Hun bebreider oss sikkert. Det var vel vi som tok livet av han.

Om det er sant - har jeg virkelig gjordt noe positivt med livet mitt.

Solvelv