Selvmord - 13 år. Også på tenåringsforum.

[jubalong70]

En bekjent av vår eldste (hun blir 12 år i år) har begått selvmord. I følge vår eldste hadde hun hengt seg i garasjen, og det var faren som fant henne.

Hvordan skal vi snakke om dette da?

Jeg synes jo det er helt grusomt at en 13 år gammel jente skal kunne ha det så vondt, og ikke se noen annen mulighet enn å ta livet sitt.

Heldigvis (får jeg vel si) kjenner vi ikke denne familien, men vår eldste vet av henne via fritidsaktiviteter de deltok i. Hun kjente henne ikke særlig godt.

Det virker ikke som om vår eldste ønsker å snakke så mye om det. Jeg vet ikke om det er fordi hun ikke tenker så mye på det, eller om hun ikke vil. Til vanlig pleier vi å snakke godt om det meste.

Da hun fortalte hva som hadde skjedd, snakket vi litt om at det alltid er noen man kan snakke med når man har det vondt. Om at hun naturligvis alltid kan snakke med faren eller meg, eller, hvis hun ikke vil det, at hun kan snakke med venner, venners foreldre, helsesøster osv.

Er det noe mer jeg skal si, eller skal jeg bare la dette ligge til hun evt. tar det opp igjen selv?

[nitty-gritty]

La det ligge til hun eventuelt tar det opp selv.

[Lillemus]

Jeg synes ikke du skal "mase" på henne om dette, du har tatt det opp og dere har snakket litt og dersom hun vil snakke mer om det så kommer hun nok til deg eller noen andre.

Men så tragisk!

[jubalong70]

Jeg synes ikke du skal "mase" på henne om dette, du har tatt det opp og dere har snakket litt og dersom hun vil snakke mer om det så kommer hun nok til deg eller noen andre.

Men så tragisk!

Takk, godt å få støtte i at det er rett å la henne ta initiativ om hun har behov for å snakke mer.

Og ja, det er utrolig tragisk. 13 år - er det mulig :,(

[frosken]

Dersom de gikk på samme skole, vil dette bli snakket om på skolen.

Jeg synes ikke du trenger å mase med henne om det, men det er grunn til å tro at dette kommer til å bli snakket mye om blant tenåringene, så jeg ville kanskje ha tatt opp temaet igjen om en uke eller to for å høre om hun har noen tanker/bekymringer knyttet til det som har skjedd.

Selvmord gjør sterkt inntrykk på ungdom som er berørt.

[jubalong70]

Dersom de gikk på samme skole, vil dette bli snakket om på skolen.

Jeg synes ikke du trenger å mase med henne om det, men det er grunn til å tro at dette kommer til å bli snakket mye om blant tenåringene, så jeg ville kanskje ha tatt opp temaet igjen om en uke eller to for å høre om hun har noen tanker/bekymringer knyttet til det som har skjedd.

Selvmord gjør sterkt inntrykk på ungdom som er berørt.

De går ikke på samme skole, men det har vært snakket endel om på skolen - elevene mellom. Så vidt jeg vet har det ikke vært tatt opp fra skolen sin side. Og det synes jeg er naturlig siden jenta ikke har noen tilknytning til skolen.

Jeg konkluderer med at jeg lar temaet ligget for nå. At jeg er åpen for å snakke mer om det, om hun bringer det på bane, og at jeg evt. ved en naturlig anledning kan nevne det og høre om hun har tenkt noe mer på det.

[jubalong70]

Dersom de gikk på samme skole, vil dette bli snakket om på skolen.

Jeg synes ikke du trenger å mase med henne om det, men det er grunn til å tro at dette kommer til å bli snakket mye om blant tenåringene, så jeg ville kanskje ha tatt opp temaet igjen om en uke eller to for å høre om hun har noen tanker/bekymringer knyttet til det som har skjedd.

Selvmord gjør sterkt inntrykk på ungdom som er berørt.

De går ikke på samme skole, men det har vært snakket endel om på skolen - elevene mellom. Så vidt jeg vet har det ikke vært tatt opp fra skolen sin side. Og det synes jeg er naturlig siden jenta ikke har noen tilknytning til skolen.

Jeg konkluderer med at jeg lar temaet ligget for nå. At jeg er åpen for å snakke mer om det, om hun bringer det på bane, og at jeg evt. ved en naturlig anledning kan nevne det og høre om hun har tenkt noe mer på det.

[Gjest Høstløv]

Jeg er uenig med de andre her på forumet.

Jeg synes at du skal snakke med henne om det. Da jeg var omkring fjorten var det en gutt i klassen over meg, han gikk i klassen med søsteren min, han døde pga en sprukken blindtarm. Selv om jeg ikke kjente ham utover at jeg visste hvem han var og hva han het, så gikk dette sterkt inn på meg og foreldrene mine taklet dette helt feil, slik at jeg ennå har vondt inni meg, når jeg tenker på det.

Selvmord er spesielt følsomt og noe som er viktig å snakke om med ungdommer. Eldstesønnen min tok sitt eget liv for to år, noe som rystet oss og hele vennekretsen hans, bestekameraten avbrøt studiene sine pga dette, så jeg har dette helt inn på livet. Det verste en kan gjøre er å tie stille, all form for omsorg og snakk er bedre enn taushet.

Barn har ikke lett for å komme og snakke om hva de føler og tenker, jeg har fått mange aha opplevelser med mine barn, når de, etterat de ble voksne, forteller om hvordan de opplevde skolesituasjonen deres og annet i oppveksten, det var er forskjellig fra hvordan jeg trodde at de hadde det.

Mitt råd til deg er å ta initiativet til å snakke om det og ikke tie det ihjel.

[Gjest - ingoen -]

Jeg er uenig med de andre her på forumet.

Jeg synes at du skal snakke med henne om det. Da jeg var omkring fjorten var det en gutt i klassen over meg, han gikk i klassen med søsteren min, han døde pga en sprukken blindtarm. Selv om jeg ikke kjente ham utover at jeg visste hvem han var og hva han het, så gikk dette sterkt inn på meg og foreldrene mine taklet dette helt feil, slik at jeg ennå har vondt inni meg, når jeg tenker på det.

Selvmord er spesielt følsomt og noe som er viktig å snakke om med ungdommer. Eldstesønnen min tok sitt eget liv for to år, noe som rystet oss og hele vennekretsen hans, bestekameraten avbrøt studiene sine pga dette, så jeg har dette helt inn på livet. Det verste en kan gjøre er å tie stille, all form for omsorg og snakk er bedre enn taushet.

Barn har ikke lett for å komme og snakke om hva de føler og tenker, jeg har fått mange aha opplevelser med mine barn, når de, etterat de ble voksne, forteller om hvordan de opplevde skolesituasjonen deres og annet i oppveksten, det var er forskjellig fra hvordan jeg trodde at de hadde det.

Mitt råd til deg er å ta initiativet til å snakke om det og ikke tie det ihjel.

Huff, så trist å lese om barnet ditt, Høstløv. *klem*

[Gjest - ingoen -]

Jeg hadde gått en kveldstur eller noe slikt sammen med barnet og prøvd å prate om det. Evt lage et bål ute en kveld og sitte slik og prate. Min erfaring er at praten ofte går lettere når man har noe å gjøre (går/ ser inn i bålet).

Dette høres forferdelig trist ut - jeg fatter ikke at slike små barn får seg til å ta sitt eget liv. Stakkars vesle jenta!

[jubalong70]

Jeg er uenig med de andre her på forumet.

Jeg synes at du skal snakke med henne om det. Da jeg var omkring fjorten var det en gutt i klassen over meg, han gikk i klassen med søsteren min, han døde pga en sprukken blindtarm. Selv om jeg ikke kjente ham utover at jeg visste hvem han var og hva han het, så gikk dette sterkt inn på meg og foreldrene mine taklet dette helt feil, slik at jeg ennå har vondt inni meg, når jeg tenker på det.

Selvmord er spesielt følsomt og noe som er viktig å snakke om med ungdommer. Eldstesønnen min tok sitt eget liv for to år, noe som rystet oss og hele vennekretsen hans, bestekameraten avbrøt studiene sine pga dette, så jeg har dette helt inn på livet. Det verste en kan gjøre er å tie stille, all form for omsorg og snakk er bedre enn taushet.

Barn har ikke lett for å komme og snakke om hva de føler og tenker, jeg har fått mange aha opplevelser med mine barn, når de, etterat de ble voksne, forteller om hvordan de opplevde skolesituasjonen deres og annet i oppveksten, det var er forskjellig fra hvordan jeg trodde at de hadde det.

Mitt råd til deg er å ta initiativet til å snakke om det og ikke tie det ihjel.

Tusen takk for vektig innspill, Høstløv.

Vi har snakket om det. Det jeg synes er vanskelig er å vite hvor mye vi skal snakke om det.

Jenta mi er av dem som gjerne snakker om ting som opptar henne, også vonde ting. Vi har ofte gode samtaler på kveldene, når småsøsknene har lagt seg.

Likevel er jeg jo klar over at hun nærmer seg en alder da hun kanskje ikke like lett vil snakke med meg om ting. Derfor har jeg i forhold til flere tema, sagt til henne at om hun ikke ønsker å snakke med meg eller faren, så kan hun gå til andre. Ungene har nære voksenrelasjoner med flere, samt at helsesøster også er tilgjengelig.

Jeg vil så gjerne formidle til jenta mi at ingenting er så vondt at det ikke kan bli bedre. Og at selvmord ikke er noen god løsning på ting som er vondt. Dette sa jeg også til henne.

Tenker jeg tar det opp igjen når det byr seg en naturlig anledning. Er ikke det greit?

[Spenol(1)]

grusomt!

13 år og tatt livet av seg. Man ser for seg at de er mye eldre når de gjør dette (hvis de noengang gjør det).

[jubalong70]

Jeg hadde gått en kveldstur eller noe slikt sammen med barnet og prøvd å prate om det. Evt lage et bål ute en kveld og sitte slik og prate. Min erfaring er at praten ofte går lettere når man har noe å gjøre (går/ ser inn i bålet).

Dette høres forferdelig trist ut - jeg fatter ikke at slike små barn får seg til å ta sitt eget liv. Stakkars vesle jenta!

Jeg ble også sjokkert over at en 13 år gammel jente skal føle slik håpløshet

Jeg føler at jenta mi og jeg fikk snakket godt sammen om temaet. Og siden hun ikke kjente den aktuelle jenta, så føler jeg at det blir litt unaturlig å skulle tvære ved temaet.

Men, jeg vil absolutt ta det opp igjen om en naturlig anledning skulle by seg.

[jubalong70]

grusomt!

13 år og tatt livet av seg. Man ser for seg at de er mye eldre når de gjør dette (hvis de noengang gjør det).

Helt enig. Jeg ble fullstendig sjokkert! Føler slik med familien at jeg ikke har ord for det.

[Spenol(1)]

Helt enig. Jeg ble fullstendig sjokkert! Føler slik med familien at jeg ikke har ord for det.

Vet du om det har vært noe spesielt som har utløst det ? Har hun blitt mobbet på skolen?

[Gjest Høstløv]

Tusen takk for vektig innspill, Høstløv.

Vi har snakket om det. Det jeg synes er vanskelig er å vite hvor mye vi skal snakke om det.

Jenta mi er av dem som gjerne snakker om ting som opptar henne, også vonde ting. Vi har ofte gode samtaler på kveldene, når småsøsknene har lagt seg.

Likevel er jeg jo klar over at hun nærmer seg en alder da hun kanskje ikke like lett vil snakke med meg om ting. Derfor har jeg i forhold til flere tema, sagt til henne at om hun ikke ønsker å snakke med meg eller faren, så kan hun gå til andre. Ungene har nære voksenrelasjoner med flere, samt at helsesøster også er tilgjengelig.

Jeg vil så gjerne formidle til jenta mi at ingenting er så vondt at det ikke kan bli bedre. Og at selvmord ikke er noen god løsning på ting som er vondt. Dette sa jeg også til henne.

Tenker jeg tar det opp igjen når det byr seg en naturlig anledning. Er ikke det greit?

''Tenker jeg tar det opp igjen når det byr seg en naturlig anledning. Er ikke det greit?''

Jeg mener at det beste er å snakke om det så fort som mulig og så mye som mulig, for på den måten å få bearbeidet følelsene før de setter seg fast i en hardknute, som det blir vanskelig å snakke om på en naturlig måte.

En fin anledning til å ta opp emnet på er å spørre henne om de har snakket om selvmordet på skolen i dag, og hva de andre sa om det og dermed spørre henne om hva hun føler i den forbindelse.

Jo lengre tid det går, jo vanskeligere er det å snakke om det med andre, fordi alle andre helst vil at en skal glemme det så fort som mulig, selvmord er fremdeles et tabubelagt emne å snakke om.

[Spenol(1)]

Jeg ble også sjokkert over at en 13 år gammel jente skal føle slik håpløshet

Jeg føler at jenta mi og jeg fikk snakket godt sammen om temaet. Og siden hun ikke kjente den aktuelle jenta, så føler jeg at det blir litt unaturlig å skulle tvære ved temaet.

Men, jeg vil absolutt ta det opp igjen om en naturlig anledning skulle by seg.

Jeg tror det viktigste du som foreldrer som gjøre er å understreke, at uansett hva det , hvor vondt det er så kan hun alltid komme til deg med det. Ingenting er så galt at det ikke kan ordnes.

"Kan vi snakke med barn om alt?"

av Magne Raundalen ; Jon-Håkon Schultz er en fin bok som tar for seg alle vanskelige teamer , og hvordan man formidle det på en måte som barn (kan) forstå.

Jeg husker at klassen over meg på barneskolen ( de var vel 2 klassinger), opplevde at læreren tok selvmord. Det må være utrolig tøft som forelder å skulle formidle noe sånt.

[Helmi]

http://www.med.uio.no/klinmed/forskning/sentre/nssf/tidsskrift/2000/nr2/Raundalen.pdf

[jubalong70]

Vet du om det har vært noe spesielt som har utløst det ? Har hun blitt mobbet på skolen?

Jeg kjenner ikke jenta og ikke familien. De kommer ikke fra samme kommune som oss. Jeg vet derfor veldig lite om omstendighetene.

[jubalong70]

''Tenker jeg tar det opp igjen når det byr seg en naturlig anledning. Er ikke det greit?''

Jeg mener at det beste er å snakke om det så fort som mulig og så mye som mulig, for på den måten å få bearbeidet følelsene før de setter seg fast i en hardknute, som det blir vanskelig å snakke om på en naturlig måte.

En fin anledning til å ta opp emnet på er å spørre henne om de har snakket om selvmordet på skolen i dag, og hva de andre sa om det og dermed spørre henne om hva hun føler i den forbindelse.

Jo lengre tid det går, jo vanskeligere er det å snakke om det med andre, fordi alle andre helst vil at en skal glemme det så fort som mulig, selvmord er fremdeles et tabubelagt emne å snakke om.

Vi har allerde snakket om det, og hun har fortalt hva som ble snakket om av de andre elevene.