Sutrete og misfornøyde unger

[Gjest sliten mor nå]

Dette hørtes slitsom ut, og jeg har dessverre ingen gode råd til deg som går direkte på ungene og hvordan man skal snu deres vonde spiral.

Men det som slår meg er at mor og far trenger ro, og at det har sine grunner som du ikke ønske rå utdype... Da lurer jeg på om det er nødvendig at denne roen er noe mor og far får samtidig? For kanskje kan mor ta med barna ut på tur mens far får slappe av/sove, og så gjør far dette for mor på et senere tidspunkt?

Kan dette kanskje også fungere mot at ungene føler at de blir "satt til side", og i stedet får en positiv opplevelse?

Bare en tanke fra en syk mor, som trenger ro og har funnet gode løsninger for dette...

''Men det som slår meg er at mor og far trenger ro, og at det har sine grunner som du ikke ønske rå utdype''

Jeg har utdypet en del lengre ned i tråden, om du orker å lese, da.

[candyqueen_83]

Du skjønte visst ikke. Jeg ber ikke om tips til hva vi kan finne på. Poenget er at de stort sett er misfornøyd, nesten uansett, og de krangler og erter hverandre, og jeg har vanskelig for å belønne med noe morsomt for å løse opp en slik stemning. Men konsekvenser hjelper jo heller ikke.

Men grunnen til at dem krangler er vel for at dere aldri finner på noe?? Hvordan skal de få muligheten til å være blide og fornøyde når dem er utslitt av tv, og aldri får finne på noe med foreldrene? Straffen din om å ikke finne på noe varer jo alt for lenge.

[Gjest sliten mor nå]

Men grunnen til at dem krangler er vel for at dere aldri finner på noe?? Hvordan skal de få muligheten til å være blide og fornøyde når dem er utslitt av tv, og aldri får finne på noe med foreldrene? Straffen din om å ikke finne på noe varer jo alt for lenge.

Denne "alltid" og "aldri"-greia di stemmer ikke. Og det har lite å gjøre med problemstillingen, så endre vinklingen og holdningen din om du virkelig vil diskutere denne saken.

[jubalong70]

''Dere foreldre kan gjerne bytte på å sove frem til frokost. Den som er våken, gjør i stand og dekker på.''

Og ta med ungene! Når det programmet som slutter rundt kl. 9 (er det ikke mange korte programmer da?) er ferdig slår man av tv'n og ungene er med og dekker bordet, finner frem mors/fars favorittkopp og sånt og så stikker de og vekker den som sover og så spiser alle frokost sammen. Ungene klarer fint å få små oppgaver ved bordekkingen. ) De dyreste glassene holder man unna slik at det ikke ødelegger resten av dagen om et glass går i golvet, det må man regne med innimellom.

Enig

[PieLill]

Ser du har fått mange gode svar og forslag til fredsskapende tiltakt.

Å forvente at ungene ikke skal krangle er like realistisk som å tro at de ikke skal velte glass, søle, skitne til og noen ganger ødelegge klærne.

Du er ikke mer misslykket som forelder når ungene krangler enn når de snubler og skrubber opp knærne. Noen søsken rivaliserer ganske voldsomt. Krangling blir da deres hobby.

:-)

Ikke tolk krangling dit hen at de ikke setter pris på det dere gjør. Ikke skap skyld og takknemlighetsgjeld hos barna. La dem få vise verdsettelse på andre måter enn å holde fred med hverandre. Ha noen fortjenefrie ting og aktiviteter.

Degrader kranglingen til noe som ikke er så viktig. (Når det lar seg gjøre.) Dekatastrofiser den. Tuesn-og-et er ikke ute om ungene ryker uklare med hverandre. Dagen er ikke ødelagt. Man kan fortsatt få det hyggelig. Om dere som voksne viser at dere ser på uenighet og munnhuggeri som noe lett overkommelig, smitter det over på barna.

Noen ganger er den beste replikken, "Jeg ser dere er uenige nå, men dette vet jeg dere finner ut av." Så trekker man seg litt tilbake. Andre ganger ignorerer man hele greiene.

Det kan være greit å ikke megle og forsøke å løse alle barnas konflikter. Mye kan de med hell ordne opp i selv. Selv om det blir litt hyl og skrik.

Noen av tingene ungene krangler om er begredelig uvesentlige. Til slikt kan man si at dette er så uvesentlig og dumt å krangle om at man (som foreldre) nekter å bruke tid og krefter på det. Vil de krangle om noe slikt får de gjøre det uten min hjelp.

Man kan også si at de er alt for smarte til å krangle om noe så dumt. Det viktige er at man som forelder nekter å engasjere seg når ungene blåser opp bagateller til verdenskriger. (Det hender man må hindre dem fra å ta livet av hverandre.) Men man tar ikke stilling til selve saken.

Greit å komme krangling i forkjøpet om man kan. Greit å splitte ungen opp når man har anledning til det.

Ikke kjør millimeterretferdighet. Da lærer man dem bare mer rivalisering og at små forskjeller er katastrofe.

Tror ikke dere blir kvitt verken kranglingen eller dere voksnes frustrasjon over den med det første. Men det går an å dempe både kranglingen og frustrasjonen over den.

Noen ganger blir det likevel ikke annet å gjøre enn å sende kamphanene til hvert sitt rom. Frustrerende, slitsomt og kan forringe eller ødelegge hyggelig ting. Men slik er (forelder)livet. Jo mer man klarer å distansere seg, jo mindre slitsomt blir det.

For ordens skyld. Jeg har ingen illusjoner om å klare å være upåvirket av søskenkrangling. Noen ganger flyr jeg i flint. Og det er greit. Barna trenger å merke hvordan deres oppførsel påvirker omgivelsene. Men et mønster av oppbygd frustrasjon og negative forventninger kan jeg med hell jobbe med.

mvh

[PieLill]

Ja vi har tenkt tanken, og vi har forsøkt, men vi har nok ikke klart det en hel dag.

Det floker seg til selv om vi forsøker å gjøre hyggelige ting, så vi blir nok veldig skuffet over at ungene ikke setter pris på dette/ikke forstår at man må være venner for at det skal være hyggelig. Og helgene er jo de dagene man forsøker å ta igjen for den tiden man ellers i uka ikke ser hverandre. Så det er jo litt sårt at det ikke funker.

''Det floker seg til selv om vi forsøker å gjøre hyggelige ting, så vi blir nok veldig skuffet over at ungene ikke setter pris på dette/ikke forstår at man må være venner for at det skal være hyggelig.''

Legg bort den skuffelsen. Barn er ofte ikke i stand til å vise verdsettelse ved god adferd.

Det handler ikke om hva ungene forstår, men hva de klarer der og da. Noen ganger er maktkampen med søsken viktigere enn alt annet i verden...

mvh

[Gjest Lykke til]

Ser du har fått mange gode svar og forslag til fredsskapende tiltakt.

Å forvente at ungene ikke skal krangle er like realistisk som å tro at de ikke skal velte glass, søle, skitne til og noen ganger ødelegge klærne.

Du er ikke mer misslykket som forelder når ungene krangler enn når de snubler og skrubber opp knærne. Noen søsken rivaliserer ganske voldsomt. Krangling blir da deres hobby.

:-)

Ikke tolk krangling dit hen at de ikke setter pris på det dere gjør. Ikke skap skyld og takknemlighetsgjeld hos barna. La dem få vise verdsettelse på andre måter enn å holde fred med hverandre. Ha noen fortjenefrie ting og aktiviteter.

Degrader kranglingen til noe som ikke er så viktig. (Når det lar seg gjøre.) Dekatastrofiser den. Tuesn-og-et er ikke ute om ungene ryker uklare med hverandre. Dagen er ikke ødelagt. Man kan fortsatt få det hyggelig. Om dere som voksne viser at dere ser på uenighet og munnhuggeri som noe lett overkommelig, smitter det over på barna.

Noen ganger er den beste replikken, "Jeg ser dere er uenige nå, men dette vet jeg dere finner ut av." Så trekker man seg litt tilbake. Andre ganger ignorerer man hele greiene.

Det kan være greit å ikke megle og forsøke å løse alle barnas konflikter. Mye kan de med hell ordne opp i selv. Selv om det blir litt hyl og skrik.

Noen av tingene ungene krangler om er begredelig uvesentlige. Til slikt kan man si at dette er så uvesentlig og dumt å krangle om at man (som foreldre) nekter å bruke tid og krefter på det. Vil de krangle om noe slikt får de gjøre det uten min hjelp.

Man kan også si at de er alt for smarte til å krangle om noe så dumt. Det viktige er at man som forelder nekter å engasjere seg når ungene blåser opp bagateller til verdenskriger. (Det hender man må hindre dem fra å ta livet av hverandre.) Men man tar ikke stilling til selve saken.

Greit å komme krangling i forkjøpet om man kan. Greit å splitte ungen opp når man har anledning til det.

Ikke kjør millimeterretferdighet. Da lærer man dem bare mer rivalisering og at små forskjeller er katastrofe.

Tror ikke dere blir kvitt verken kranglingen eller dere voksnes frustrasjon over den med det første. Men det går an å dempe både kranglingen og frustrasjonen over den.

Noen ganger blir det likevel ikke annet å gjøre enn å sende kamphanene til hvert sitt rom. Frustrerende, slitsomt og kan forringe eller ødelegge hyggelig ting. Men slik er (forelder)livet. Jo mer man klarer å distansere seg, jo mindre slitsomt blir det.

For ordens skyld. Jeg har ingen illusjoner om å klare å være upåvirket av søskenkrangling. Noen ganger flyr jeg i flint. Og det er greit. Barna trenger å merke hvordan deres oppførsel påvirker omgivelsene. Men et mønster av oppbygd frustrasjon og negative forventninger kan jeg med hell jobbe med.

mvh

Men hva gjør man med lillesøsken som er ertekrok og storesøsken som blir dritt lei og ikke har noe positivit lengre å bidra med ovenfor småsøsken? Skal man storesøsken ha mulighet til å trekke seg tilbake på rommet sitt, og da har ikke lillesøsken lov til å komme etter eller`?

Kjenner igjen dette både fra egen barndom og fra egne barn.

[nitty-gritty]

Men hva gjør man med lillesøsken som er ertekrok og storesøsken som blir dritt lei og ikke har noe positivit lengre å bidra med ovenfor småsøsken? Skal man storesøsken ha mulighet til å trekke seg tilbake på rommet sitt, og da har ikke lillesøsken lov til å komme etter eller`?

Kjenner igjen dette både fra egen barndom og fra egne barn.

''Skal man storesøsken ha mulighet til å trekke seg tilbake på rommet sitt, og da har ikke lillesøsken lov til å komme etter eller`?''

Definitivt. Småsøsken har ingen rettighet til eldre søskens tid.

[Gjest sliten mor nå]

''Det floker seg til selv om vi forsøker å gjøre hyggelige ting, så vi blir nok veldig skuffet over at ungene ikke setter pris på dette/ikke forstår at man må være venner for at det skal være hyggelig.''

Legg bort den skuffelsen. Barn er ofte ikke i stand til å vise verdsettelse ved god adferd.

Det handler ikke om hva ungene forstår, men hva de klarer der og da. Noen ganger er maktkampen med søsken viktigere enn alt annet i verden...

mvh

''Det handler ikke om hva ungene forstår, men hva de klarer der og da. Noen ganger er maktkampen med søsken viktigere enn alt annet i verden...''

Det er helt tydelig, ja Takk for svar, jeg har fått mange gode tips i tråden!

[Gjest sliten mor nå]

Men hva gjør man med lillesøsken som er ertekrok og storesøsken som blir dritt lei og ikke har noe positivit lengre å bidra med ovenfor småsøsken? Skal man storesøsken ha mulighet til å trekke seg tilbake på rommet sitt, og da har ikke lillesøsken lov til å komme etter eller`?

Kjenner igjen dette både fra egen barndom og fra egne barn.

Nå blir det min tur å få lov å svare deg )) Jeg synes definitivt at barnets rom er barnets frisone. Vil de være alene der inne skal de få lov til det, og søsken må respektere det.

Her skjer det uansett aldri at noen trekker seg unna, de er altfor sosiale, tross alt. Elsk-hat.

[Gjest Lykke til]

Nå blir det min tur å få lov å svare deg )) Jeg synes definitivt at barnets rom er barnets frisone. Vil de være alene der inne skal de få lov til det, og søsken må respektere det.

Her skjer det uansett aldri at noen trekker seg unna, de er altfor sosiale, tross alt. Elsk-hat.

Men hvis de ikke trekker seg tilbake da, så er jo ikke det noen løsning. Hm...det skal ikke være lett

[Katt-ja]

Ser du har fått mange gode svar og forslag til fredsskapende tiltakt.

Å forvente at ungene ikke skal krangle er like realistisk som å tro at de ikke skal velte glass, søle, skitne til og noen ganger ødelegge klærne.

Du er ikke mer misslykket som forelder når ungene krangler enn når de snubler og skrubber opp knærne. Noen søsken rivaliserer ganske voldsomt. Krangling blir da deres hobby.

:-)

Ikke tolk krangling dit hen at de ikke setter pris på det dere gjør. Ikke skap skyld og takknemlighetsgjeld hos barna. La dem få vise verdsettelse på andre måter enn å holde fred med hverandre. Ha noen fortjenefrie ting og aktiviteter.

Degrader kranglingen til noe som ikke er så viktig. (Når det lar seg gjøre.) Dekatastrofiser den. Tuesn-og-et er ikke ute om ungene ryker uklare med hverandre. Dagen er ikke ødelagt. Man kan fortsatt få det hyggelig. Om dere som voksne viser at dere ser på uenighet og munnhuggeri som noe lett overkommelig, smitter det over på barna.

Noen ganger er den beste replikken, "Jeg ser dere er uenige nå, men dette vet jeg dere finner ut av." Så trekker man seg litt tilbake. Andre ganger ignorerer man hele greiene.

Det kan være greit å ikke megle og forsøke å løse alle barnas konflikter. Mye kan de med hell ordne opp i selv. Selv om det blir litt hyl og skrik.

Noen av tingene ungene krangler om er begredelig uvesentlige. Til slikt kan man si at dette er så uvesentlig og dumt å krangle om at man (som foreldre) nekter å bruke tid og krefter på det. Vil de krangle om noe slikt får de gjøre det uten min hjelp.

Man kan også si at de er alt for smarte til å krangle om noe så dumt. Det viktige er at man som forelder nekter å engasjere seg når ungene blåser opp bagateller til verdenskriger. (Det hender man må hindre dem fra å ta livet av hverandre.) Men man tar ikke stilling til selve saken.

Greit å komme krangling i forkjøpet om man kan. Greit å splitte ungen opp når man har anledning til det.

Ikke kjør millimeterretferdighet. Da lærer man dem bare mer rivalisering og at små forskjeller er katastrofe.

Tror ikke dere blir kvitt verken kranglingen eller dere voksnes frustrasjon over den med det første. Men det går an å dempe både kranglingen og frustrasjonen over den.

Noen ganger blir det likevel ikke annet å gjøre enn å sende kamphanene til hvert sitt rom. Frustrerende, slitsomt og kan forringe eller ødelegge hyggelig ting. Men slik er (forelder)livet. Jo mer man klarer å distansere seg, jo mindre slitsomt blir det.

For ordens skyld. Jeg har ingen illusjoner om å klare å være upåvirket av søskenkrangling. Noen ganger flyr jeg i flint. Og det er greit. Barna trenger å merke hvordan deres oppførsel påvirker omgivelsene. Men et mønster av oppbygd frustrasjon og negative forventninger kan jeg med hell jobbe med.

mvh

Her synes jeg det var mange gode poenger! :-)

Jeg hadde ingen gode råd selv, da mine var upåklagelig snille med hverandre omtrent til de var nesten voksne. Deretter har de vært litt nærmere normalen...

[PieLill]

Du skjønte visst ikke. Jeg ber ikke om tips til hva vi kan finne på. Poenget er at de stort sett er misfornøyd, nesten uansett, og de krangler og erter hverandre, og jeg har vanskelig for å belønne med noe morsomt for å løse opp en slik stemning. Men konsekvenser hjelper jo heller ikke.

''Poenget er at de stort sett er misfornøyd, nesten uansett, og de krangler og erter hverandre, og jeg har vanskelig for å belønne med noe morsomt for å løse opp en slik stemning. ''

Kanskje det ville være en idé og ikke knytte disse tingene til straff og/eller belønning. Visse ting gjør man enten man er venner eller ikke. Men triveligst blir det selvsagt om man er venner.

mvh

[Katt-ja]

Du skriver under her et sted at de legger seg greit om kvelden - og så står de altså litt for tidlig opp. Kunne de lagt seg litt senere - forskyve dagen litt?

[PieLill]

Men hva gjør man med lillesøsken som er ertekrok og storesøsken som blir dritt lei og ikke har noe positivit lengre å bidra med ovenfor småsøsken? Skal man storesøsken ha mulighet til å trekke seg tilbake på rommet sitt, og da har ikke lillesøsken lov til å komme etter eller`?

Kjenner igjen dette både fra egen barndom og fra egne barn.

''Skal man storesøsken ha mulighet til å trekke seg tilbake på rommet sitt, og da har ikke lillesøsken lov til å komme etter eller`?''

Det synes jeg burde være en selvfølge for både storesøsken, småsøsken og foreldre. Rommet må få være et fristed. Ingen vist i å drive utstrakt tvangssosialisering av kamphaner.

Om barna får pauser fra hverandre, blir det litt lettere å tolerere den andre når man må. Tenk praktisk, ikke idealistisk.

På den andre siden kan den som sitter i stuen og vil ha det helt stille fordi h*n leser, få beskjed om at eget rom er stedet for den typen ro.

mvh

[Gjest Lykke til]

Ser du har fått mange gode svar og forslag til fredsskapende tiltakt.

Å forvente at ungene ikke skal krangle er like realistisk som å tro at de ikke skal velte glass, søle, skitne til og noen ganger ødelegge klærne.

Du er ikke mer misslykket som forelder når ungene krangler enn når de snubler og skrubber opp knærne. Noen søsken rivaliserer ganske voldsomt. Krangling blir da deres hobby.

:-)

Ikke tolk krangling dit hen at de ikke setter pris på det dere gjør. Ikke skap skyld og takknemlighetsgjeld hos barna. La dem få vise verdsettelse på andre måter enn å holde fred med hverandre. Ha noen fortjenefrie ting og aktiviteter.

Degrader kranglingen til noe som ikke er så viktig. (Når det lar seg gjøre.) Dekatastrofiser den. Tuesn-og-et er ikke ute om ungene ryker uklare med hverandre. Dagen er ikke ødelagt. Man kan fortsatt få det hyggelig. Om dere som voksne viser at dere ser på uenighet og munnhuggeri som noe lett overkommelig, smitter det over på barna.

Noen ganger er den beste replikken, "Jeg ser dere er uenige nå, men dette vet jeg dere finner ut av." Så trekker man seg litt tilbake. Andre ganger ignorerer man hele greiene.

Det kan være greit å ikke megle og forsøke å løse alle barnas konflikter. Mye kan de med hell ordne opp i selv. Selv om det blir litt hyl og skrik.

Noen av tingene ungene krangler om er begredelig uvesentlige. Til slikt kan man si at dette er så uvesentlig og dumt å krangle om at man (som foreldre) nekter å bruke tid og krefter på det. Vil de krangle om noe slikt får de gjøre det uten min hjelp.

Man kan også si at de er alt for smarte til å krangle om noe så dumt. Det viktige er at man som forelder nekter å engasjere seg når ungene blåser opp bagateller til verdenskriger. (Det hender man må hindre dem fra å ta livet av hverandre.) Men man tar ikke stilling til selve saken.

Greit å komme krangling i forkjøpet om man kan. Greit å splitte ungen opp når man har anledning til det.

Ikke kjør millimeterretferdighet. Da lærer man dem bare mer rivalisering og at små forskjeller er katastrofe.

Tror ikke dere blir kvitt verken kranglingen eller dere voksnes frustrasjon over den med det første. Men det går an å dempe både kranglingen og frustrasjonen over den.

Noen ganger blir det likevel ikke annet å gjøre enn å sende kamphanene til hvert sitt rom. Frustrerende, slitsomt og kan forringe eller ødelegge hyggelig ting. Men slik er (forelder)livet. Jo mer man klarer å distansere seg, jo mindre slitsomt blir det.

For ordens skyld. Jeg har ingen illusjoner om å klare å være upåvirket av søskenkrangling. Noen ganger flyr jeg i flint. Og det er greit. Barna trenger å merke hvordan deres oppførsel påvirker omgivelsene. Men et mønster av oppbygd frustrasjon og negative forventninger kan jeg med hell jobbe med.

mvh

Jeg er forøvrig enig i at dette var mange gode tanker om søskenkrangling og barneoppdragelse.

[PieLill]

Men hvis de ikke trekker seg tilbake da, så er jo ikke det noen løsning. Hm...det skal ikke være lett

''Men hvis de ikke trekker seg tilbake da, så er jo ikke det noen løsning.''

Hvorfor er ikke det noen løsning? Å trekke seg unna en (potensiell) konflikt er mange ganger sunn fornuft. Og man blir ikke mer vennlig innstilt til et person man tvinges til å være sammen med.

Man behøver ikke like hverandre bare fordi man er søsken. Og slett ikke ha god kjemi.

mvh

[PieLill]

''Skal man storesøsken ha mulighet til å trekke seg tilbake på rommet sitt, og da har ikke lillesøsken lov til å komme etter eller`?''

Definitivt. Småsøsken har ingen rettighet til eldre søskens tid.

''Definitivt. Småsøsken har ingen rettighet til eldre søskens tid.''

Enig.

Vi har i perioder måttet gi et eldre søsken totalforbud mot å så mye som sette tåa innenfor døren til rommet til et yngre søsken. Så det kan gå begge veier.

mvh

[Gjest sliten mor nå]

Du skriver under her et sted at de legger seg greit om kvelden - og så står de altså litt for tidlig opp. Kunne de lagt seg litt senere - forskyve dagen litt?

Hehe, ja, det kan du tro vi har forsøkt med optimisme Nei, eldste våkner som en klokke. Han får lov å ligge og lese på senga, og sovner som regel ikke før halv 9. Legger han seg senere blir det altfor lite søvn, han hadde en lang periode stygge, svarte ringer under øynene. Det har bedret seg litt nå.

Yngste er egentlig en liten sovegris, så han får ikke nok søvn når han vekkes av eldste i 6-tida.

Eldste har fått instruks om å holde seg i ro om morgenen og lese blader til kl 7, men det holder ikke lenge før han må hoste, harke og gå på do (og trampe litt ekstra på veien). Noen tipset om lydbok, så jeg tror jeg skal forsøke det. Han er veldig glad i lydbok i bilen, hvertfall.

[Gjest Lykke til]

''Men hvis de ikke trekker seg tilbake da, så er jo ikke det noen løsning.''

Hvorfor er ikke det noen løsning? Å trekke seg unna en (potensiell) konflikt er mange ganger sunn fornuft. Og man blir ikke mer vennlig innstilt til et person man tvinges til å være sammen med.

Man behøver ikke like hverandre bare fordi man er søsken. Og slett ikke ha god kjemi.

mvh

Kanskje foreldre må gi barna tips om å gå på eget rom hvis de blir veldig lei da av småsøsken?

Men ettersom jeg skjønte på trådstarter var storesøsken ikke interessert i å gå på eget rom. Så kanskje finnes det andre råd for akkurat denne problemstillingen? Plagsomme småsøsken, og dritt leie storesøsken?