Sykemelding sterilisering

[frosken]

Hun ba meg svare fra arbeidsgivers ståsted, og det gjorde jeg. Ja, selskapene mine går med overskudd - men det er marginalt, og det skyldes blant annet at jeg ikke tar ut lønn.

Om jeg var din arbeidsgiver, så vil hver krone vi bruker i selskapet tilsi at vi får en krone mindre i overskudd. Overskuddet er det som avgjør om jeg kan ta ut lønn eller ikke. På hvilken måte mener du at jeg fortjener mindre lønn for jobben jeg gjør, enn du gjør for jobben din?

Dersom du skal ha betalt når du ikke er på jobb fordi du har planleggingsdag i barnehagen, tar en operasjon du har lyst på, eller må gå til tannlegen - så betyr det at noen andre faktisk får mindre penger.

På et eller annet tidspunkt er det slutt på pengene i alle private selskap. Ville du synes det er greit om selskapet du jobber for går med underskudd, så eieren faktisk må skyte inn mer penger for at du skal ha en arbeidsplass å gå til neste uke - fordi du har fått betalt når du ikke er på jobb?

Avtalen er ganske enkel: du møter opp på gitt sted og gjør et avtalt arbeid, for et avtalt vederlag. Kan du ikke holde deg til din del av avtalen, så er det urimelig å kreve at den andre parten holder seg til sin.

En arbeidsplass er ikke et sosialt tiltak. De første fire årene jeg drev barnehagen tapte vi penger, det vil si at jeg måtte skyte inn mer penger hvert år - frem til det gikk rundt. At jeg tar ut noe avkastning av det nå er ikke noe mer enn rett og rimelig. I fire år har jeg betalt for at 10 andre skal ha en arbeidsplass, og for å bygge opp en verdig. Ett år gikk vi i null, og i år kan jeg ta ut noe. Fortsatt tjener jeg bare ca 25% av hva jeg ville gjort om jeg hadde en tilsvarende stilling i kommunen, eller 15% av hva jeg ville fått i en lederstilling i et større privat selskap.

Om alle som jobber i private selskaper tenker slik som du skisserer, så blir det veldig dyrt å være arbeidsgiver - og på sikt blir det kanskje ikke noe særlig av de arbeidsplassene.

Det en toveis gjensidig kontrakt, ikke et sosialt støtteprosjekt

''Avtalen er ganske enkel: du møter opp på gitt sted og gjør et avtalt arbeid, for et avtalt vederlag. Kan du ikke holde deg til din del av avtalen, så er det urimelig å kreve at den andre parten holder seg til sin.

''

Dette mener jeg er et forenklet bilde på relasjonen mellom arbeidsgiver og arbeidstaker i dag. Den private avtalen dem imellom er innvevd i et sett med lovbestemmelser og andre former for offentlige reguleringer, som både arbeidsgiver og arbeidstaker er pålagt å forholde seg til.

Arbeidstakere er dekket av folketrygdens bestemmelser om sykepenger. I utgangspunktet kreves at det skal foreligge sykdom for å ha rett til sykepenger, men det er gitt en eksplisitt unntaksbestemmelse i forskriftene som gir rett til sykepenger i forindelse med sterilisering. Når det derimot gjelder plastisk kirurgiske inngrep, så kreves en medisinsk indikasjon for inngrepet for at det skal gjøre arbeidstaker berettiget til sykepenger.

Du kan selvfølgelig argumentere for at reglene bør endres (og det er muligens også det som er poenget ditt i denne tråden?), men sålenge regelverket er klart utformet og arbeidstakeren forholder seg til disse reglene, så synes jeg arbeidstaker med god samvittighet skal la seg sykemelde for å kunne gjennomføre en sterilisering.

[frosken]

Men når jeg tenker meg om så har jo Persille rett i at man ikke bør sykemeldes for sterilisering heller?

''Men når jeg tenker meg om så har jo Persille rett i at man ikke bør sykemeldes for sterilisering heller?''

Det er eksplisitt fastlagt i forskrifter til folketrygdloven at sterilisering gir rett til sykemelding; dvs. at kravet om at det må foreligge sykdom for å få sykepenger er fraveket i forbindelse med sterilisering.

Når dette er forskriftsbestemt, så mener jeg at arbeidstaker med god samvittighet kan la seg sykemelde.

[frosken]

Spørsmålet er om du vil bruke dine penger for å lønne en som ikke er på jobb, så sammenligningen er relevant

''Spørsmålet er om du vil bruke dine penger for å lønne en som ikke er på jobb, så sammenligningen er relevant :)''

Nei, sammenligningen er ikke relevant, fordi du forsøker å løsrive arbeidsavtaler fra hele det nettverket av lover som regulerer disse i tillegg til det du og din arbeidstaker har bestemt.

[Katt-ja]

Det er mulig jeg har gått glipp av noe her - men hvis det kun er snakk om noen få dager - kan det ikke tas på vanlig egenmelding...?

[frosken]

''Men når jeg tenker meg om så har jo Persille rett i at man ikke bør sykemeldes for sterilisering heller?

''

Jeg har ikke tenkt så nøye på dette før, men jeg ser jo at dere har et poeng.... Skal spørre på syehuset hva som er vanlig, og så har jeg en veldig ok leder jeg kan snakke med om dette ;-)

Det er eksplisitt fastsatt i sykemeldingsforskriften at sykemelding er tillatt i forbindelse med sterilisering. Det er listet opp en del tilstander hvor det vanlige kravet om sykdom for rett til sykepenger er opphevet, og sterilisering er en av de situasjonene som er listet opp.

[frosken]

Det er mulig jeg har gått glipp av noe her - men hvis det kun er snakk om noen få dager - kan det ikke tas på vanlig egenmelding...?

''Det er mulig jeg har gått glipp av noe her - men hvis det kun er snakk om noen få dager - kan det ikke tas på vanlig egenmelding...?''

Det kreves at samme typen vilkår er oppfylt for rett til egenmelding som sykemelding.

[Gjest prust]

''Avtalen er ganske enkel: du møter opp på gitt sted og gjør et avtalt arbeid, for et avtalt vederlag. Kan du ikke holde deg til din del av avtalen, så er det urimelig å kreve at den andre parten holder seg til sin.

''

Dette mener jeg er et forenklet bilde på relasjonen mellom arbeidsgiver og arbeidstaker i dag. Den private avtalen dem imellom er innvevd i et sett med lovbestemmelser og andre former for offentlige reguleringer, som både arbeidsgiver og arbeidstaker er pålagt å forholde seg til.

Arbeidstakere er dekket av folketrygdens bestemmelser om sykepenger. I utgangspunktet kreves at det skal foreligge sykdom for å ha rett til sykepenger, men det er gitt en eksplisitt unntaksbestemmelse i forskriftene som gir rett til sykepenger i forindelse med sterilisering. Når det derimot gjelder plastisk kirurgiske inngrep, så kreves en medisinsk indikasjon for inngrepet for at det skal gjøre arbeidstaker berettiget til sykepenger.

Du kan selvfølgelig argumentere for at reglene bør endres (og det er muligens også det som er poenget ditt i denne tråden?), men sålenge regelverket er klart utformet og arbeidstakeren forholder seg til disse reglene, så synes jeg arbeidstaker med god samvittighet skal la seg sykemelde for å kunne gjennomføre en sterilisering.

Det var jo veldig greit da, at det er satt som et eksplisitt punkt at en har rett til sykemelding ved sterilisering :-)

Takk frosk!

Må bare legge til at jeg har bedt Persille svare spesielt i denne tråden med arbeidsgiver-hatten på seg :-)

[Gjest prust]

''Spørsmålet er om du vil bruke dine penger for å lønne en som ikke er på jobb, så sammenligningen er relevant :)''

Nei, sammenligningen er ikke relevant, fordi du forsøker å løsrive arbeidsavtaler fra hele det nettverket av lover som regulerer disse i tillegg til det du og din arbeidstaker har bestemt.

''

Nei, sammenligningen er ikke relevant, fordi du forsøker å løsrive arbeidsavtaler fra hele det nettverket av lover som regulerer disse i tillegg til det du og din arbeidstaker har bestemt.

''

Jeg ser absolutt dette poenget - samtidig som jeg absolutt forstår at arbeidsgiver ønsker flest mulig aktive arbeidtimer av sine ansatte pr år, for å få mest mulig produksjon ut av lønnsmidlene.

[Gjest Nickløsheletida]

''Men når jeg tenker meg om så har jo Persille rett i at man ikke bør sykemeldes for sterilisering heller?''

Det er eksplisitt fastlagt i forskrifter til folketrygdloven at sterilisering gir rett til sykemelding; dvs. at kravet om at det må foreligge sykdom for å få sykepenger er fraveket i forbindelse med sterilisering.

Når dette er forskriftsbestemt, så mener jeg at arbeidstaker med god samvittighet kan la seg sykemelde.

Ok, da så :-)

[Gjest Nickløsheletida]

:-) Jeg mente du hadde vært tydelig på at du var over den fasen, men siden du uthevet det med bekkenløsning lurte jeg plutselig på om Lille Glipp kunne være på veg... ;-D

Nei, her blir det ingen glipp ;-)

[Persille1365381127]

Det var jo veldig greit da, at det er satt som et eksplisitt punkt at en har rett til sykemelding ved sterilisering :-)

Takk frosk!

Må bare legge til at jeg har bedt Persille svare spesielt i denne tråden med arbeidsgiver-hatten på seg :-)

[laban]

Det er en god sammenlikning likevel. Spørsmålet er om du vil bruke dine private penger på å finansiere en annens sykdom, og svaret ditt er nei.

Men det er jo det jeg gjør.

Når du er borte fra jobb koster det meg penger, penger jeg ellers ville kunne tatt ut som lønn til meg selv.

Ja, jeg er forberedt på at jeg må dekke noe - selvfølgelig. Men ikke valgfrie operasjoner, planleggingsdager, foreldrekaffe og tannlegetimer - det må du dekke selv.

Hvis jeg ansetter en fast gartner eller au pair som jobber bare for meg, blir det analogt. Men ikke hvis jeg kjøper noen timer fra en håndverker.

Snekkeren er ansatt "hos deg", dvs. i et håndverksfirma, eller han driver selvstendig. Jeg var ansatt i et stort firma der mye av det jeg gjorde, ble fakturert videre ut til kunder som betalte for disse tjenestene.

Hvis snekkeren skal steriliseres, er det en sak mellom ham og firmaet hans, evt. mellom ham og forsikringsordningene han har tatt seg råd til å tegne. Analogt med at det i ditt firma er en sak mellom den ansatte og firmaet / deg. Når jeg var borte, var det en sak mellom meg og reglementet i mitt firma, og innenfor det regelverket gikk en planlagt operasjon som medførte to dagers fravær aldeles utmerket. Det berørte ingens private økonomi, kun konsernets.

Snekkerens firma kan ikke under noen omstendighet fakturere meg hvis han er borte, akkurat som mine fraværstimer i mitt firma ikke ble viderefakturert ut til de som betalte firmaet for tjenester. Det er tatt høyde for i timeprisen at alle ansatte iblant har interntid, enten det er kurs eller kortvarig fravær. Hvis du ikke regner med det i dine firmaer, har du (som du vet) et problem.

[laban]

''

Nei, sammenligningen er ikke relevant, fordi du forsøker å løsrive arbeidsavtaler fra hele det nettverket av lover som regulerer disse i tillegg til det du og din arbeidstaker har bestemt.

''

Jeg ser absolutt dette poenget - samtidig som jeg absolutt forstår at arbeidsgiver ønsker flest mulig aktive arbeidtimer av sine ansatte pr år, for å få mest mulig produksjon ut av lønnsmidlene.

Men du skal forholde deg til firmaet du er ansatt i, og det skal snekkeren også. Hans kunder får ingen regning om han er syk. Hvis ditt firma jobber for en kunde og sender regning dit for det du gjør, får de ikke faktura for dager du er syk. Det er innberegnet i timeprisen at du som ansatt av og til har interntid, enten det er kurs eller sykdom. Noen ansatte vil være "god butikk", andre vil være litt dårligere. Totalt sett vil det forhåpentligvis gå opp i opp - hvis ikke, må firmaet gjøre noe med det. I svært små firmaer (som Persilles) blir situasjonen selvfølgelig sårbar.

Hvis snekkeren er selvstendig næringsdrivende blir ting litt annerledes. Men det er jo ikke du, så det har lite med saken å gjøre.

[Persille1365381127]

Hvis jeg ansetter en fast gartner eller au pair som jobber bare for meg, blir det analogt. Men ikke hvis jeg kjøper noen timer fra en håndverker.

Snekkeren er ansatt "hos deg", dvs. i et håndverksfirma, eller han driver selvstendig. Jeg var ansatt i et stort firma der mye av det jeg gjorde, ble fakturert videre ut til kunder som betalte for disse tjenestene.

Hvis snekkeren skal steriliseres, er det en sak mellom ham og firmaet hans, evt. mellom ham og forsikringsordningene han har tatt seg råd til å tegne. Analogt med at det i ditt firma er en sak mellom den ansatte og firmaet / deg. Når jeg var borte, var det en sak mellom meg og reglementet i mitt firma, og innenfor det regelverket gikk en planlagt operasjon som medførte to dagers fravær aldeles utmerket. Det berørte ingens private økonomi, kun konsernets.

Snekkerens firma kan ikke under noen omstendighet fakturere meg hvis han er borte, akkurat som mine fraværstimer i mitt firma ikke ble viderefakturert ut til de som betalte firmaet for tjenester. Det er tatt høyde for i timeprisen at alle ansatte iblant har interntid, enten det er kurs eller kortvarig fravær. Hvis du ikke regner med det i dine firmaer, har du (som du vet) et problem.

Men du forstår poenget, selv om situasjonene ikke er identiske.

Alle (oppegående) arbeidsgivere er inneforstått med at det medfølger sykdomsfravær når man har ansatte. På samme måte som det også medfølger syke barn, legetimer og andre situasjoner.

Jeg har valgt en løsning hvor vi møtes på halvveien. Ingen blir trukket i lønn for leger, tannlege eller annet "medisinsk" de må utføre i arbeidstiden - ei heller foreldresamtaler eller andre ting som er knyttet til andres arbeidstid, mot at de utfører dette i begynnelsen eller slutten av sin vakt. Da kan de komme sent eller gå tidlig, og vi trenger ikke sett inn vikar. Til gjengjeld må de akseptere at de innimellom må være igjen et kvarter fordi noe skjer, uten at de får overtidsbetalt for det (ikke-planlagte ting, ikke møter og sånt).

Det fungerer utmerket. Og jeg tror nok de aller fleste gjør det sånn.

Spørsmålet jeg egentlig stiller er hvor grensen går?

Jeg brukte 50.000 på å ta med meg alle mine ansatte på tur i helgen. Det er penger jeg heller kunne tatt ut i lønn. Men fordi jeg ser at vi får så mye igjen for disse pengene innenfor vilje, innsats, lagarbeid, lojalitet og andre tilsvarende områder - så er det verdt å bruke disse pengene. Det gjør at jeg har lavere turnover, lavere sykefravær - og de stiller generelt mer opp for hverandre, fordi de blir kjent med hverandre utover arbeidssituasjonen. Det skaper samhold, og forståelse for hverandres situasjoner.

Dette er penger brukt i fellesskap, for felles oppnåelse - og det er helt uproblematisk for meg.

Jeg opplever det ikke som like uproblematisk dersom vi må bruke penger vi kunne ha brukt på noe annet, på én enkelt person - når det ikke er "nødvendig". Jeg skriver det i anførselstegn fordi dette ikke er en operasjon hun MÅ gjennom, men noe hun VIL gjøre. Nå er sterilisering spesifisert som eget punkt, men prinsippet er likevel noe av det samme - hvor går grensen?

Den andre siden av saken er at _svært_ mange ytrer holdninger om at sykemeldinger er et ubetinget gode. Man kan være sykemeldt under kjærlighetssorg, samlivsproblemer, søvnløshet, etc. Man trenger ikke være syk, men man kan ikke (selvvurdert) jobbe. Det er en slags forventning om at man skal få lønn, selv om man ikke er på jobb - fordi man har krav på det.

Utfordringen med dette er at regningen faller på arbeidsgiver. Det er ingenting arbeidsgiver kan gjøre for å få arbeidstakere tilbake i arbeid, verken mentalt - eller med tanke på tilrettelegging. Det er forhold utenfor arbeidsplassen som forårsaker sykemeldingen, forhold som ikke er sykdomsrelatert.

Sykemelding skal egentlig handle om fravær av arbeidsEVNE, og har man mistet ALL arbeidsevne selv om man opplever vanskelige situasjoner i privatlivet?

Dersom man la om ordningen, slik at arbeidstaker selv dekket de to første dagene av fraværet, NAV de tre neste ukene - og arbeidsgiver deler av de neste seks månedene, så ville ting kanskje sett annerledes ut.

Da ville man fått et langt større incentiv for arbeidsgivere til å få folk tilbake i jobb. Og med så lange sykemeldinger er det gjerne ting arbeidsgivere kan gjøre for å tilrettelegge. I hvertfall i langt større grad enn når noen er borte i tre uker.

På den måten ville man fått redusert kostnadene for arbeidsgiver betraktelig, samtidig som arbeidstaker ikke mister noen rettigheter - og samarbeidet for å få de langtidssykemeldte tilbake i arbeid ville (antagelig) fungert bedre når incentivet er så åpenbart. Da er det ikke en offentlig etat (NAV) som holder i prosessen, det er arbeidsgiver.

På den måten kunne vi kanskje fått flere delvis arbeidsuføre tilbake i jobb, og flere av de som er på attføring, arbeidsavklaring og annet tilbake i en "normal" hverdag der de får bidratt med det de kan. Dersom arbeidsgivere kan være med å styre dette, og ha et økonomisk incentiv for å ha denne gruppen mennesker i arbeid, så tror jeg det ville fungert langt bedre enn det gjør i dag.

Men det er korttidsfraværet som er den store kostnaden for arbeidsgiverne, og da gjerne det korttidsfraværet som ikke er absolutt nødvendig (reell sykdom), men det fraværet som følger i kjølvannet av hva folk mener de har rett til.

Jeg mener ikke å stille spørsmål ved legers kompetanse, eller folks grad av sykdom - men vi må samtidig anerkjenne at det er (altfor) mange som benytter seg av sykemelding fra arbeidsplassen når de egentlig burde ha ryddet opp i privatlivet sitt. Det er ikke et godt tegn at psykiske plager er den største sykemeldingsgrunnen, og da oftest for kvinner? Det er en stor ullen post som garantert kunne vært håndtert annerledes om incentivene fungerte på en annen måte.

Nuh, det ble jo veldig mye lenger enn jeg hadde tenkt - og helt på kanten av det som egentlig var temaet her

[petter smart]

Men du forstår poenget, selv om situasjonene ikke er identiske.

Alle (oppegående) arbeidsgivere er inneforstått med at det medfølger sykdomsfravær når man har ansatte. På samme måte som det også medfølger syke barn, legetimer og andre situasjoner.

Jeg har valgt en løsning hvor vi møtes på halvveien. Ingen blir trukket i lønn for leger, tannlege eller annet "medisinsk" de må utføre i arbeidstiden - ei heller foreldresamtaler eller andre ting som er knyttet til andres arbeidstid, mot at de utfører dette i begynnelsen eller slutten av sin vakt. Da kan de komme sent eller gå tidlig, og vi trenger ikke sett inn vikar. Til gjengjeld må de akseptere at de innimellom må være igjen et kvarter fordi noe skjer, uten at de får overtidsbetalt for det (ikke-planlagte ting, ikke møter og sånt).

Det fungerer utmerket. Og jeg tror nok de aller fleste gjør det sånn.

Spørsmålet jeg egentlig stiller er hvor grensen går?

Jeg brukte 50.000 på å ta med meg alle mine ansatte på tur i helgen. Det er penger jeg heller kunne tatt ut i lønn. Men fordi jeg ser at vi får så mye igjen for disse pengene innenfor vilje, innsats, lagarbeid, lojalitet og andre tilsvarende områder - så er det verdt å bruke disse pengene. Det gjør at jeg har lavere turnover, lavere sykefravær - og de stiller generelt mer opp for hverandre, fordi de blir kjent med hverandre utover arbeidssituasjonen. Det skaper samhold, og forståelse for hverandres situasjoner.

Dette er penger brukt i fellesskap, for felles oppnåelse - og det er helt uproblematisk for meg.

Jeg opplever det ikke som like uproblematisk dersom vi må bruke penger vi kunne ha brukt på noe annet, på én enkelt person - når det ikke er "nødvendig". Jeg skriver det i anførselstegn fordi dette ikke er en operasjon hun MÅ gjennom, men noe hun VIL gjøre. Nå er sterilisering spesifisert som eget punkt, men prinsippet er likevel noe av det samme - hvor går grensen?

Den andre siden av saken er at _svært_ mange ytrer holdninger om at sykemeldinger er et ubetinget gode. Man kan være sykemeldt under kjærlighetssorg, samlivsproblemer, søvnløshet, etc. Man trenger ikke være syk, men man kan ikke (selvvurdert) jobbe. Det er en slags forventning om at man skal få lønn, selv om man ikke er på jobb - fordi man har krav på det.

Utfordringen med dette er at regningen faller på arbeidsgiver. Det er ingenting arbeidsgiver kan gjøre for å få arbeidstakere tilbake i arbeid, verken mentalt - eller med tanke på tilrettelegging. Det er forhold utenfor arbeidsplassen som forårsaker sykemeldingen, forhold som ikke er sykdomsrelatert.

Sykemelding skal egentlig handle om fravær av arbeidsEVNE, og har man mistet ALL arbeidsevne selv om man opplever vanskelige situasjoner i privatlivet?

Dersom man la om ordningen, slik at arbeidstaker selv dekket de to første dagene av fraværet, NAV de tre neste ukene - og arbeidsgiver deler av de neste seks månedene, så ville ting kanskje sett annerledes ut.

Da ville man fått et langt større incentiv for arbeidsgivere til å få folk tilbake i jobb. Og med så lange sykemeldinger er det gjerne ting arbeidsgivere kan gjøre for å tilrettelegge. I hvertfall i langt større grad enn når noen er borte i tre uker.

På den måten ville man fått redusert kostnadene for arbeidsgiver betraktelig, samtidig som arbeidstaker ikke mister noen rettigheter - og samarbeidet for å få de langtidssykemeldte tilbake i arbeid ville (antagelig) fungert bedre når incentivet er så åpenbart. Da er det ikke en offentlig etat (NAV) som holder i prosessen, det er arbeidsgiver.

På den måten kunne vi kanskje fått flere delvis arbeidsuføre tilbake i jobb, og flere av de som er på attføring, arbeidsavklaring og annet tilbake i en "normal" hverdag der de får bidratt med det de kan. Dersom arbeidsgivere kan være med å styre dette, og ha et økonomisk incentiv for å ha denne gruppen mennesker i arbeid, så tror jeg det ville fungert langt bedre enn det gjør i dag.

Men det er korttidsfraværet som er den store kostnaden for arbeidsgiverne, og da gjerne det korttidsfraværet som ikke er absolutt nødvendig (reell sykdom), men det fraværet som følger i kjølvannet av hva folk mener de har rett til.

Jeg mener ikke å stille spørsmål ved legers kompetanse, eller folks grad av sykdom - men vi må samtidig anerkjenne at det er (altfor) mange som benytter seg av sykemelding fra arbeidsplassen når de egentlig burde ha ryddet opp i privatlivet sitt. Det er ikke et godt tegn at psykiske plager er den største sykemeldingsgrunnen, og da oftest for kvinner? Det er en stor ullen post som garantert kunne vært håndtert annerledes om incentivene fungerte på en annen måte.

Nuh, det ble jo veldig mye lenger enn jeg hadde tenkt - og helt på kanten av det som egentlig var temaet her

Jeg får kun 20% lønn hvis jeg er syk (fra dag 1). Ser en på sykefraværet i mitt firma så er det ikke høyt. Folk tenker seg om 2 ganger før de sykemelder seg. Dette fordi det går utover deres egen lommebok.

[Elis31]

Hun ba meg svare fra arbeidsgivers ståsted, og det gjorde jeg. Ja, selskapene mine går med overskudd - men det er marginalt, og det skyldes blant annet at jeg ikke tar ut lønn.

Om jeg var din arbeidsgiver, så vil hver krone vi bruker i selskapet tilsi at vi får en krone mindre i overskudd. Overskuddet er det som avgjør om jeg kan ta ut lønn eller ikke. På hvilken måte mener du at jeg fortjener mindre lønn for jobben jeg gjør, enn du gjør for jobben din?

Dersom du skal ha betalt når du ikke er på jobb fordi du har planleggingsdag i barnehagen, tar en operasjon du har lyst på, eller må gå til tannlegen - så betyr det at noen andre faktisk får mindre penger.

På et eller annet tidspunkt er det slutt på pengene i alle private selskap. Ville du synes det er greit om selskapet du jobber for går med underskudd, så eieren faktisk må skyte inn mer penger for at du skal ha en arbeidsplass å gå til neste uke - fordi du har fått betalt når du ikke er på jobb?

Avtalen er ganske enkel: du møter opp på gitt sted og gjør et avtalt arbeid, for et avtalt vederlag. Kan du ikke holde deg til din del av avtalen, så er det urimelig å kreve at den andre parten holder seg til sin.

En arbeidsplass er ikke et sosialt tiltak. De første fire årene jeg drev barnehagen tapte vi penger, det vil si at jeg måtte skyte inn mer penger hvert år - frem til det gikk rundt. At jeg tar ut noe avkastning av det nå er ikke noe mer enn rett og rimelig. I fire år har jeg betalt for at 10 andre skal ha en arbeidsplass, og for å bygge opp en verdig. Ett år gikk vi i null, og i år kan jeg ta ut noe. Fortsatt tjener jeg bare ca 25% av hva jeg ville gjort om jeg hadde en tilsvarende stilling i kommunen, eller 15% av hva jeg ville fått i en lederstilling i et større privat selskap.

Om alle som jobber i private selskaper tenker slik som du skisserer, så blir det veldig dyrt å være arbeidsgiver - og på sikt blir det kanskje ikke noe særlig av de arbeidsplassene.

Det en toveis gjensidig kontrakt, ikke et sosialt støtteprosjekt

Jeg tror det er veldig mye en arbeidsgiver kan gjøre for å redusere sykefravær. En god ledelse, en god arbeidsplass, gode kolleger vil normalt få arbeidstaker til å yte alt.

Sosiale tiltak? Jeg snakker om sykefravær hvor man får sykemelding. Jeg kan forstå at dette er vanskelig i mindre private bedrifter. Men det er slikt som velferdssamfunnte bør ta høyde for. Selv trenger jeg den ferien jeg har til ferie. Og jeg tror det gagner arbeidsgiver også at jeg har hatt en fin ferie og kommer uthvilt tilbake på jobb.

[Elis31]

Men du forstår poenget, selv om situasjonene ikke er identiske.

Alle (oppegående) arbeidsgivere er inneforstått med at det medfølger sykdomsfravær når man har ansatte. På samme måte som det også medfølger syke barn, legetimer og andre situasjoner.

Jeg har valgt en løsning hvor vi møtes på halvveien. Ingen blir trukket i lønn for leger, tannlege eller annet "medisinsk" de må utføre i arbeidstiden - ei heller foreldresamtaler eller andre ting som er knyttet til andres arbeidstid, mot at de utfører dette i begynnelsen eller slutten av sin vakt. Da kan de komme sent eller gå tidlig, og vi trenger ikke sett inn vikar. Til gjengjeld må de akseptere at de innimellom må være igjen et kvarter fordi noe skjer, uten at de får overtidsbetalt for det (ikke-planlagte ting, ikke møter og sånt).

Det fungerer utmerket. Og jeg tror nok de aller fleste gjør det sånn.

Spørsmålet jeg egentlig stiller er hvor grensen går?

Jeg brukte 50.000 på å ta med meg alle mine ansatte på tur i helgen. Det er penger jeg heller kunne tatt ut i lønn. Men fordi jeg ser at vi får så mye igjen for disse pengene innenfor vilje, innsats, lagarbeid, lojalitet og andre tilsvarende områder - så er det verdt å bruke disse pengene. Det gjør at jeg har lavere turnover, lavere sykefravær - og de stiller generelt mer opp for hverandre, fordi de blir kjent med hverandre utover arbeidssituasjonen. Det skaper samhold, og forståelse for hverandres situasjoner.

Dette er penger brukt i fellesskap, for felles oppnåelse - og det er helt uproblematisk for meg.

Jeg opplever det ikke som like uproblematisk dersom vi må bruke penger vi kunne ha brukt på noe annet, på én enkelt person - når det ikke er "nødvendig". Jeg skriver det i anførselstegn fordi dette ikke er en operasjon hun MÅ gjennom, men noe hun VIL gjøre. Nå er sterilisering spesifisert som eget punkt, men prinsippet er likevel noe av det samme - hvor går grensen?

Den andre siden av saken er at _svært_ mange ytrer holdninger om at sykemeldinger er et ubetinget gode. Man kan være sykemeldt under kjærlighetssorg, samlivsproblemer, søvnløshet, etc. Man trenger ikke være syk, men man kan ikke (selvvurdert) jobbe. Det er en slags forventning om at man skal få lønn, selv om man ikke er på jobb - fordi man har krav på det.

Utfordringen med dette er at regningen faller på arbeidsgiver. Det er ingenting arbeidsgiver kan gjøre for å få arbeidstakere tilbake i arbeid, verken mentalt - eller med tanke på tilrettelegging. Det er forhold utenfor arbeidsplassen som forårsaker sykemeldingen, forhold som ikke er sykdomsrelatert.

Sykemelding skal egentlig handle om fravær av arbeidsEVNE, og har man mistet ALL arbeidsevne selv om man opplever vanskelige situasjoner i privatlivet?

Dersom man la om ordningen, slik at arbeidstaker selv dekket de to første dagene av fraværet, NAV de tre neste ukene - og arbeidsgiver deler av de neste seks månedene, så ville ting kanskje sett annerledes ut.

Da ville man fått et langt større incentiv for arbeidsgivere til å få folk tilbake i jobb. Og med så lange sykemeldinger er det gjerne ting arbeidsgivere kan gjøre for å tilrettelegge. I hvertfall i langt større grad enn når noen er borte i tre uker.

På den måten ville man fått redusert kostnadene for arbeidsgiver betraktelig, samtidig som arbeidstaker ikke mister noen rettigheter - og samarbeidet for å få de langtidssykemeldte tilbake i arbeid ville (antagelig) fungert bedre når incentivet er så åpenbart. Da er det ikke en offentlig etat (NAV) som holder i prosessen, det er arbeidsgiver.

På den måten kunne vi kanskje fått flere delvis arbeidsuføre tilbake i jobb, og flere av de som er på attføring, arbeidsavklaring og annet tilbake i en "normal" hverdag der de får bidratt med det de kan. Dersom arbeidsgivere kan være med å styre dette, og ha et økonomisk incentiv for å ha denne gruppen mennesker i arbeid, så tror jeg det ville fungert langt bedre enn det gjør i dag.

Men det er korttidsfraværet som er den store kostnaden for arbeidsgiverne, og da gjerne det korttidsfraværet som ikke er absolutt nødvendig (reell sykdom), men det fraværet som følger i kjølvannet av hva folk mener de har rett til.

Jeg mener ikke å stille spørsmål ved legers kompetanse, eller folks grad av sykdom - men vi må samtidig anerkjenne at det er (altfor) mange som benytter seg av sykemelding fra arbeidsplassen når de egentlig burde ha ryddet opp i privatlivet sitt. Det er ikke et godt tegn at psykiske plager er den største sykemeldingsgrunnen, og da oftest for kvinner? Det er en stor ullen post som garantert kunne vært håndtert annerledes om incentivene fungerte på en annen måte.

Nuh, det ble jo veldig mye lenger enn jeg hadde tenkt - og helt på kanten av det som egentlig var temaet her

''Utfordringen med dette er at regningen faller på arbeidsgiver. Det er ingenting arbeidsgiver kan gjøre for å få arbeidstakere tilbake i arbeid, verken mentalt - eller med tanke på tilrettelegging. Det er forhold utenfor arbeidsplassen som forårsaker sykemeldingen, forhold som ikke er sykdomsrelatert.''

En bra arbeidsplass med en god ledelse og godt arbeidsmiljø vil arbeidstaker trolig heller gå på jobb med vond skulder enn å være hjemme. Så jeg er ikke enig i at arbeidsgiver ikke har påvirkningskraft på kortidsfraværet.

[Gjest oddbjørnivar]

Det står da ingen steder at NAV skal være med eller at NAV skal kalle inn?

Dette er arbeidsgivers ansvar.

Nickløsheletida skrev:

'' Jeg har vært sykemeldt i en måned nå og hadde regnet med å få en slik innkalling fra Nav sammen med arbeidsgiver. Hvor lang tid tar det før dette skjer? Jeg har ikke hørt noenting enda.''

og det var det du svarte på. Det står vitterlig noe om nav i det nickløsheletida skrev.

[Gjest Nickløsheletida]

Det står da ingen steder at NAV skal være med eller at NAV skal kalle inn?

Dette er arbeidsgivers ansvar.

''Dette er arbeidsgivers ansvar''

Er det? Hva hvis jeg har behov for en taxiordning frem og tilbake mellom jobb og hjem for å komme raskere tilbake til jobb? Jeg trodde Nav vurderte dette?

[Persille1365381127]

''Utfordringen med dette er at regningen faller på arbeidsgiver. Det er ingenting arbeidsgiver kan gjøre for å få arbeidstakere tilbake i arbeid, verken mentalt - eller med tanke på tilrettelegging. Det er forhold utenfor arbeidsplassen som forårsaker sykemeldingen, forhold som ikke er sykdomsrelatert.''

En bra arbeidsplass med en god ledelse og godt arbeidsmiljø vil arbeidstaker trolig heller gå på jobb med vond skulder enn å være hjemme. Så jeg er ikke enig i at arbeidsgiver ikke har påvirkningskraft på kortidsfraværet.

Men vond skulder er ikke det jeg siktet til her. Som du ser nevner jeg flere eksempler, ingen av dem har med fysisk vondt å gjøre.