Ny her inne, sliter voldsomt for tiden...

[Reddharen-75]

Hei, er ny her inne!

La ut ett innlegg på Psykiatri siden det så ut som det var litt dårlig aktivitet her, men jeg velger å legge deler av innlegget inn her som jeg i utgangspunktet egentlig hadde tenkt.

Jeg går for tiden til traumebehandling ved Psykiatrisk poliklinikk der jeg bor. Jeg ble henvist dit for å forebygge en evt fødselsdepresjon. Ved en tilfeldighet kom vi inn på min fortid. Jeg har blitt seksuelt misbrukt av pappaen til en venninne av meg og min onkel siden jeg var 4 år og i mange, mange år. Dette resulterte i spiseforstyrrelser fra jeg var 4 år (det pågår fremdeles i perioder ennå), selvskading fra jeg var 16-19 (har begynt å skade meg selv igjen nå). Min første kjæreste var brutalt voldelig og misbrukte meg grovt seksuelt, både vaginalt, analt og oralt. Jeg kom meg til slutt ut av dette forholdet etter 2,5 år med litt hjelp av foreldrene mine, egentlig litt rart at hjelpen kom derfra, for jeg var utsatt for stor omsorgssvikt hjemme, mor som var/er manisk depressiv med alt det som førte med seg...

Jeg synes jeg har klart meg bra i etterkant, jeg er i dag gift med en flott mann, har to barn, ei jente på 5 år og en liten gutt med downs syndrom på 8 mnd, vi har det bra på alle måter. Jeg flyttet til en annen by, her føler jeg meg trygg!

De siste 4 månedene, siden min behandler (psykiatrisk sykepleier) på Psykiatrisk senter, kom inn på dette, sliter jeg voldsomt med drømmer/mareritt, flash-backs, tanker og minner!

Jeg sover svært dårlig, orker ikke spise, har ett tankekjør uten like, det pågår dag som natt! Jeg dissosierer mye for tiden, frustrerende! Er liksom ikke tilstede lenger, jeg greier såvidt å gjennomføre dagen med dagens rutiner som bleieskift, stell og mat og trilleturer med babyen. Jeg har isolert meg fullstendig, går bare ut når jeg må og der jeg ikke treffer på folk. Jeg driver familien min vekk, jeg skyver dem vekk fordi jeg har isolert meg og ønsker bare å være alene. Det er så intenst og jeg føler meg fysisk dårlig, jeg kaster til og med opp av noen av minnene. Jeg blir overmannet av frykten, av angsten enda jeg vet at jeg er trygg nå, at jeg ikke lever under slike omstendigheter lenger..

Jeg forstår at det ikke finnes noen "quick fix" for dette. Jeg sliter bare veldig for tiden, alt er blitt så vanskelig, jeg greier omtrent ikke fungere i hverdagen, hvordan klarer dere andre det? Hva gjør dere for å tvinge tankene over på noe annet?

Jeg greier å si litt til min behandler på Psyk, men så begynner jeg å gråte, men det er bare så flaut og jeg skammer meg så voldsomt. Det er så vanskelig å fortelle om slike personlige ting, jeg "skåner" min behandler for de verste minnene, orker ikke gå i detaljer, jeg husker jo ikke alt heller, det er jo bare bruddstykker, men bruddstykkene er for jævlige og jeg greier bare ikke å snakke om det. Det er ekkelt, det er flaut, jeg skammer meg...

Jeg har ingen andre enn min behandler jeg kan snakke med om dette (det er jo så vanskelig å åpne seg og fortelle om seg selv), jeg orker ikke fortelle så mye til min mann (tør ikke og vil ikke!) og det er uaktuelt å snakke med øvrig familie, som forøvrig bor i en annen by. Jeg har ikke sosialt nettverk rundt meg, det er min egen feil at jeg ikke har fått meg noen "venninne" i denne byen jeg har flyttet til, det nærmeste jeg kommer sosialt nettverk er kollegaene mine på jobben, men det er uaktuelt å fortelle noen om hvordan jeg har det. Jeg er dessuten i svangerskapspermisjon, barselgruppa er utelukket da jeg trakk meg ut av denne pga lillegutt som har downs, det føltes bare mer vanskelig å være "utenfor".

Trenger noen gode råd fra dere andre, for jeg ønsker å komme meg ut av denne depresjonen og disse dødstankene! Det er ganske ille nå, begynte med selvskading igjen for 1 uke siden (risping) og foran meg på bordet har jeg to pakker paracet og to pakker ibux, vakler mellom å ta dem og ikke. Sitter bare og stirrer på pakkene... Har ikke noe ok forhold til fastlegen, greier ikke åpne meg, går dit bare når jeg MÅ! Har liksom ikke lyst til å ta kontakt med ham. Føler at jeg ikke kan ringe ned min behandler (psyk.sykepleier) på poliklinikken, jeg var der i går og skal tilbake på torsdag, legevakta? De åpner ikke før halv fire, før det er det fastlegene som har ansvaret...

Hva gjør dere andre når det stormer som verst?? Har forresten akkurat startet på Cipralex for 5 dager siden og jeg tar Seroquel for å bli kvitt marerittene.

Noen som har noen gode råd? Hva gjør dere når dere blir innhentet av det som har skjedd? Hvordan klarer dere hverdagen? Har begynt å rispe meg for å klare å takle hverdagen, men det går jo ikke i lengden... jeg MÅ komme meg ut av dette her!

Vet ikke helt hvorfor jeg skrev her inne, forventer egentlig ikke at noen skal svare, men hvis det er noen som vil si noe, så mottas det med stoooor takk!!! Hadde jo vært fint å komme i kontakt med andre i samme situasjon...

Sorry, dette ble langt innlegg altså, men litt godt å få tømt seg...

[Gjest duken]

Huff, du har ikke hatt et lett liv! Og du sliter voldsomt enda. Mitt eneste råd er at du igjen går til fastlegen og får h*n til å forstå og innse hvordan du har det, sånn at h*n kan skaffe deg den riktig hjelp. H*n burde jo vite hva slags hjelp du trenger, og hvordan du kan få den!

Masse lykke til, og klem fra