frosken

[Gjest duken]

Mener du en person kan dra seg selv opp av kvikksanden hvis han står i den til livet eller halsen bare hvis han bestemmer seg for det og tar et valg på at dette vil han?

Du spurte meg om det var umulig å ta valg. jeg svarte at det kom anpå hvor ødelagt en var, (altså hvor dypt en sitter fast i kvikksanden).

Fikk ikke noe svar på det, derfor dette innlegget.

Jeg mener at det er umulig å selv komme seg opp av kvikksanden kun av viljens makt. En _må_ ha hjelp for å komme seg opp. Skjønner du hva jeg mener?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Vi er det vi føler, tenker og gjør (adferd).

Følelser er ikke underlagt viljen.

Tanker er i ulik grad underlagt viljen. Det er en treningssak, men helt kontroll får vi ikke.

Adferd er i meget stor grad underlagt viljens makt. Det er her vi har mest å hente på å bestemme oss/velge/ta oss sammen/"just do it".

[Gjest athos]

Dersom denne personen klarer å lære seg hvilke handlinger som fører til positive resultater framfor handlinger som fører til negative resultater så er det håp for de fleste.

"Stempling" kalles det når omgivelsene har gitt opp en person.

[Gjest flere synspunkter]

Ikke lett å svare ja eller nei på det spørsmålet, men det beste alternativet er vel å tro på at det går an. Med de nødvendige midlene.

[Gjest duken]

Ikke lett å svare ja eller nei på det spørsmålet, men det beste alternativet er vel å tro på at det går an. Med de nødvendige midlene.

''Med de nødvendige midlene.'' Nemlig!

[Gjest duken]

Vi er det vi føler, tenker og gjør (adferd).

Følelser er ikke underlagt viljen.

Tanker er i ulik grad underlagt viljen. Det er en treningssak, men helt kontroll får vi ikke.

Adferd er i meget stor grad underlagt viljens makt. Det er her vi har mest å hente på å bestemme oss/velge/ta oss sammen/"just do it".

Ja, greit nok det. Men det gjelder jo ikke i _alle_situasjoner og med _alle_ mennesker, da!

Mange er faktisk så ødelagte at de ikke greier å komme på rett kjøl kun ved hjelp av riktig tanketeknikk (som de mest sannsynlig aldri har hørt om en gang!). De må ha hjelp.

Skjønner ikke hvordan jeg greier å uttrykke meg så utrolig dårlig og dumt at selv ikke en psykiater kan forstå hva jeg mener...

Blir faktisk lei meg av det...

[frosken]

Det kommer litt an på hva du mener med kvikksand og det å komme seg opp av kvikksanden. Det finnes sykdommer som er så alvorlige at de færreste blir bra uten medisiner. Jeg mener ikke at man med viljens makt kan bli frisk.

Derimot mener jeg at når det gjelder forhold som kan endres gjennom handling, så kan de fleste av oss med viljens makt gjennomføre handlingen. Det forutsetter selvfølgelig at vi innser at handling vil kunne hjelpe.

Jeg tror ikke man kjapt kan komme seg fra kvikksanden og opp på Kilmanjaro, men jeg tror man kan ta ett skritt i riktig retning.

Det er forøvrig få ting som kan virke mindre utviklingsfremmende enn det å se på seg selv som en brikke som ikke er i stand til å handle eller påvirke sitt eget liv. En selvforståelse som innebærer at man tenker på seg selv som en aktør som kan påvirke, vil i mye større grad kunne hjelpe en i riktig retning.

[Gjest duken]

Det kommer litt an på hva du mener med kvikksand og det å komme seg opp av kvikksanden. Det finnes sykdommer som er så alvorlige at de færreste blir bra uten medisiner. Jeg mener ikke at man med viljens makt kan bli frisk.

Derimot mener jeg at når det gjelder forhold som kan endres gjennom handling, så kan de fleste av oss med viljens makt gjennomføre handlingen. Det forutsetter selvfølgelig at vi innser at handling vil kunne hjelpe.

Jeg tror ikke man kjapt kan komme seg fra kvikksanden og opp på Kilmanjaro, men jeg tror man kan ta ett skritt i riktig retning.

Det er forøvrig få ting som kan virke mindre utviklingsfremmende enn det å se på seg selv som en brikke som ikke er i stand til å handle eller påvirke sitt eget liv. En selvforståelse som innebærer at man tenker på seg selv som en aktør som kan påvirke, vil i mye større grad kunne hjelpe en i riktig retning.

Tusen takk, nå skjønner jeg hva du mener.

[Gjest flere synspunkterr]

Ja, greit nok det. Men det gjelder jo ikke i _alle_situasjoner og med _alle_ mennesker, da!

Mange er faktisk så ødelagte at de ikke greier å komme på rett kjøl kun ved hjelp av riktig tanketeknikk (som de mest sannsynlig aldri har hørt om en gang!). De må ha hjelp.

Skjønner ikke hvordan jeg greier å uttrykke meg så utrolig dårlig og dumt at selv ikke en psykiater kan forstå hva jeg mener...

Blir faktisk lei meg av det...

Ikke bli lei deg! Varm klem fra meg :-)

Jeg pleide før å bli lei meg (og blir det av og til fremdeles også, men ikke fullt så ofte) når et svar fra noen ikke inneholdt noe av det jeg oppfatter som forståelse og omsorg.

I min familie/slekt er det mange "realitetsorienterende" personer og personer som sier det de tenker og mener helt uavhengig av min og andres følelsesmessige tilstand. Men jeg har så smått begynt å vende meg til dette.

Det er så ille at jeg faktisk tror det er en form for høytfungerende autisme i familien min, he he. Ikke for å stemple dem, men for å forstå dem bedre og derfor ikke ta alt de sier personlig.

Psykiaterens svar virker på meg helt OK, for i realiteten er jeg enig med ham - men hvis jeg hadde vært veldig deprimert ville jeg nok blitt lei meg - akkurat som deg.

Da en psykolog sa til meg at jeg ikke alltid klarte å skille mellom hva andre mener og hvem jeg faktisk er, begynte jeg å trene på nettopp dette. Satte meg KUN ETT mål for en tid - trene meg på å takle å ikke kun få tilbakemeldinger som jeg forventa.

Dette har også med viljens makt å gjøre.

Tror personlig at psykiateren og jeg også har litt dårlig kjemi - fordi jeg snakker mye følelsesspråk og han er mer "realitetsorienterende". :-). VI kunne imidlertid ha nærmet oss hverandre om vi begge gikk inn for det, og jeg har jobbet med meg selv for å takle mer "realitetsorienterende" mennesker (blitt MYE bedre på dette, men har fremdeles et stykke igjen)

Ikke ha dårlig samvittighet - for følelser er ikke viljestyrt (man kan ikke noe for at man er deprimert eller psykisk syk).

Jeg sier vel det samme som psykiateren, men føles det likevel bedre å lese dette?

Det var en tid hvor jeg måtte glede meg over veldig små seiere som for andre var en selvfølge, men det gikk framover når jeg trodde på at det var mulig å gå framover. :-)

[Gjest duken]

Det kommer litt an på hva du mener med kvikksand og det å komme seg opp av kvikksanden. Det finnes sykdommer som er så alvorlige at de færreste blir bra uten medisiner. Jeg mener ikke at man med viljens makt kan bli frisk.

Derimot mener jeg at når det gjelder forhold som kan endres gjennom handling, så kan de fleste av oss med viljens makt gjennomføre handlingen. Det forutsetter selvfølgelig at vi innser at handling vil kunne hjelpe.

Jeg tror ikke man kjapt kan komme seg fra kvikksanden og opp på Kilmanjaro, men jeg tror man kan ta ett skritt i riktig retning.

Det er forøvrig få ting som kan virke mindre utviklingsfremmende enn det å se på seg selv som en brikke som ikke er i stand til å handle eller påvirke sitt eget liv. En selvforståelse som innebærer at man tenker på seg selv som en aktør som kan påvirke, vil i mye større grad kunne hjelpe en i riktig retning.

Jeg skal nå la denne saken ligge, men vil bare forklare som en siste ting hva jeg mener med "kvikksand", siden du lurte på det.

Jeg tenker at kvikksanden er all den dritten og faenskapet en person er blitt utsatt for, i tillegg til egen sårbarhet/gener som kan føre til at en sitter bom fast uten å ha evne til å redde seg selv, og en føler at en bare synker dypere og dypere. En kan godt ha viljen til å komme seg opp, men likevel ikke klare det. Men ved hjelp (medisiner, samtaler, kognitiv terapi, etc) kan det gå an.

[Gjest duken]

Ikke bli lei deg! Varm klem fra meg :-)

Jeg pleide før å bli lei meg (og blir det av og til fremdeles også, men ikke fullt så ofte) når et svar fra noen ikke inneholdt noe av det jeg oppfatter som forståelse og omsorg.

I min familie/slekt er det mange "realitetsorienterende" personer og personer som sier det de tenker og mener helt uavhengig av min og andres følelsesmessige tilstand. Men jeg har så smått begynt å vende meg til dette.

Det er så ille at jeg faktisk tror det er en form for høytfungerende autisme i familien min, he he. Ikke for å stemple dem, men for å forstå dem bedre og derfor ikke ta alt de sier personlig.

Psykiaterens svar virker på meg helt OK, for i realiteten er jeg enig med ham - men hvis jeg hadde vært veldig deprimert ville jeg nok blitt lei meg - akkurat som deg.

Da en psykolog sa til meg at jeg ikke alltid klarte å skille mellom hva andre mener og hvem jeg faktisk er, begynte jeg å trene på nettopp dette. Satte meg KUN ETT mål for en tid - trene meg på å takle å ikke kun få tilbakemeldinger som jeg forventa.

Dette har også med viljens makt å gjøre.

Tror personlig at psykiateren og jeg også har litt dårlig kjemi - fordi jeg snakker mye følelsesspråk og han er mer "realitetsorienterende". :-). VI kunne imidlertid ha nærmet oss hverandre om vi begge gikk inn for det, og jeg har jobbet med meg selv for å takle mer "realitetsorienterende" mennesker (blitt MYE bedre på dette, men har fremdeles et stykke igjen)

Ikke ha dårlig samvittighet - for følelser er ikke viljestyrt (man kan ikke noe for at man er deprimert eller psykisk syk).

Jeg sier vel det samme som psykiateren, men føles det likevel bedre å lese dette?

Det var en tid hvor jeg måtte glede meg over veldig små seiere som for andre var en selvfølge, men det gikk framover når jeg trodde på at det var mulig å gå framover. :-)

Tusen takk for gode ord. Varm klem tilbake :-)

Jeg fant ut at jeg er av samme mening og oppfatning som dere andre, men en periode så det ut til dere mente det motsatte av meg, eller at ingen forstod hva jeg mente.

Jeg er helt enig at en kan forandre seg vha endret tankemønster. Men poenget mitt var at ikke alle greier dette aleine, men må ha hjelp.

Jeg forstod det som om frosken og nhd mente at alle kunne greie å forandre seg hvis bare viljens makt var tilstede. Slik jeg ser det er ikke dette aleine nok, siden svært mange må ha hjelp til å komme inn i en slik endring. Kall det gjerne starthjelp, og så er det opp til personen om han vil gjøre nytte av det og hjelpe seg selv videre eller ikke.

Hvis en mann blir dratt opp av kvikksanden, og blir plassert på trygg grunn, er det hans valg om han vil fortsette videre på den trygge grunnen eller hoppe uti kvikksanden igjen.

Altså: Svært mange trenger en "første hjelp" for selv senere i prosessen være i stand til å velge en god vei videre.

[meteora]

Tusen takk for gode ord. Varm klem tilbake :-)

Jeg fant ut at jeg er av samme mening og oppfatning som dere andre, men en periode så det ut til dere mente det motsatte av meg, eller at ingen forstod hva jeg mente.

Jeg er helt enig at en kan forandre seg vha endret tankemønster. Men poenget mitt var at ikke alle greier dette aleine, men må ha hjelp.

Jeg forstod det som om frosken og nhd mente at alle kunne greie å forandre seg hvis bare viljens makt var tilstede. Slik jeg ser det er ikke dette aleine nok, siden svært mange må ha hjelp til å komme inn i en slik endring. Kall det gjerne starthjelp, og så er det opp til personen om han vil gjøre nytte av det og hjelpe seg selv videre eller ikke.

Hvis en mann blir dratt opp av kvikksanden, og blir plassert på trygg grunn, er det hans valg om han vil fortsette videre på den trygge grunnen eller hoppe uti kvikksanden igjen.

Altså: Svært mange trenger en "første hjelp" for selv senere i prosessen være i stand til å velge en god vei videre.

''Jeg er helt enig at en kan forandre seg vha endret tankemønster. Men poenget mitt var at ikke alle greier dette aleine, men må ha hjelp.

Jeg forstod det som om frosken og nhd mente at alle kunne greie å forandre seg hvis bare viljens makt var tilstede. Slik jeg ser det er ikke dette aleine nok, siden svært mange må ha hjelp til å komme inn i en slik endring. Kall det gjerne starthjelp, og så er det opp til personen om han vil gjøre nytte av det og hjelpe seg selv videre eller ikke.

Hvis en mann blir dratt opp av kvikksanden, og blir plassert på trygg grunn, er det hans valg om han vil fortsette videre på den trygge grunnen eller hoppe uti kvikksanden igjen.

Altså: Svært mange trenger en "første hjelp" for selv senere i prosessen være i stand til å velge en god vei videre. :)''

Godt beskrevet ;-)

Kjenner meg "igjen" i situasjonen du beskriver, og er enig i at man trenger hjelp. Noen har nære venner eller familie som kan hjelpe dem opp på trygg grunn, mens de som ikke har det (av ulike årsaker) er avhengig av hjelp fra et hjelpeapparat for å komme ut av "gjørma" de befinner seg nede i. Hva slags hjelp gis til personer som må ha hjelp utenfra når familie og venner er helt utelukket, og hvilken innstans i det norske helsevesenet faller dette under?

De som er så heldige å ha sterke ressurser gjennom sin kontakt med familie og nære venner, de blir jo fanget opp fordi de blir sett av de som kjenner dem, og de forstår at vedkommende må ha hjelp og kontakter hjelpeapparatet. Men hva med de uten ett nettverk rundt seg, må de håpe på at noen fremmede ser de og bryr seg så mye at de får vedkommende i kontakt med helsevesenet eller må de selv be om hjelp når de sitter dypt utti "kvikksanden" (dypt deprimert/sterk angst) og kanskje ikke kommer seg ut husdøra?

Forstår at problemet som i utgangspunktet skapte "kvikksanden" for vedkommende er det som må jobbes med og at det derfor er med på å bestemme hvilke "tiltak" som må settes inn i hvert enkelt tilfelle.

Ikke lett å forstå det her.... Mulig jeg har rota meg bort i tråden.

[Gjest duken]

''Jeg er helt enig at en kan forandre seg vha endret tankemønster. Men poenget mitt var at ikke alle greier dette aleine, men må ha hjelp.

Jeg forstod det som om frosken og nhd mente at alle kunne greie å forandre seg hvis bare viljens makt var tilstede. Slik jeg ser det er ikke dette aleine nok, siden svært mange må ha hjelp til å komme inn i en slik endring. Kall det gjerne starthjelp, og så er det opp til personen om han vil gjøre nytte av det og hjelpe seg selv videre eller ikke.

Hvis en mann blir dratt opp av kvikksanden, og blir plassert på trygg grunn, er det hans valg om han vil fortsette videre på den trygge grunnen eller hoppe uti kvikksanden igjen.

Altså: Svært mange trenger en "første hjelp" for selv senere i prosessen være i stand til å velge en god vei videre. :)''

Godt beskrevet ;-)

Kjenner meg "igjen" i situasjonen du beskriver, og er enig i at man trenger hjelp. Noen har nære venner eller familie som kan hjelpe dem opp på trygg grunn, mens de som ikke har det (av ulike årsaker) er avhengig av hjelp fra et hjelpeapparat for å komme ut av "gjørma" de befinner seg nede i. Hva slags hjelp gis til personer som må ha hjelp utenfra når familie og venner er helt utelukket, og hvilken innstans i det norske helsevesenet faller dette under?

De som er så heldige å ha sterke ressurser gjennom sin kontakt med familie og nære venner, de blir jo fanget opp fordi de blir sett av de som kjenner dem, og de forstår at vedkommende må ha hjelp og kontakter hjelpeapparatet. Men hva med de uten ett nettverk rundt seg, må de håpe på at noen fremmede ser de og bryr seg så mye at de får vedkommende i kontakt med helsevesenet eller må de selv be om hjelp når de sitter dypt utti "kvikksanden" (dypt deprimert/sterk angst) og kanskje ikke kommer seg ut husdøra?

Forstår at problemet som i utgangspunktet skapte "kvikksanden" for vedkommende er det som må jobbes med og at det derfor er med på å bestemme hvilke "tiltak" som må settes inn i hvert enkelt tilfelle.

Ikke lett å forstå det her.... Mulig jeg har rota meg bort i tråden.

Nei, jeg synes ikke at du har rota til tråden. Jeg deler dine synspunkter. Men med sjanse for at jeg har misforstått nhd, så oppfattet jeg ham (og frosken) som at de mente en måtte greie det selv ved "viljens makt".

Men det er klart en må ha hjelp hvordan enn en snur og vender på det. Noen får det når familie og venner griper inn, og noen er oppegående nok til å søke hjelp på egenhånd. Noen kan også få hjelp ved å søke på nettet (uten direkte menneskelig kontakt) f.eks etter kognitiv terapi, men da må de jo ha hørt om det først.

Derfor er det utrolig synd på dem som ingen fanger opp, og som ikke evner på noen måte å søke hjelp selv. De deler jeg din bekymring for.

Jeg tenker også på de som gang på gang har blitt dratt opp av gjørma/kvikksanden for så å hoppe uti igjen. De er det skikkelig synd på, fordi de ikke greier å forandre seg, verken med menneskers eller egen viljes hjelp.

De er for ødelagte og skadet.

[Gjest flere synspunkterr]

Tusen takk for gode ord. Varm klem tilbake :-)

Jeg fant ut at jeg er av samme mening og oppfatning som dere andre, men en periode så det ut til dere mente det motsatte av meg, eller at ingen forstod hva jeg mente.

Jeg er helt enig at en kan forandre seg vha endret tankemønster. Men poenget mitt var at ikke alle greier dette aleine, men må ha hjelp.

Jeg forstod det som om frosken og nhd mente at alle kunne greie å forandre seg hvis bare viljens makt var tilstede. Slik jeg ser det er ikke dette aleine nok, siden svært mange må ha hjelp til å komme inn i en slik endring. Kall det gjerne starthjelp, og så er det opp til personen om han vil gjøre nytte av det og hjelpe seg selv videre eller ikke.

Hvis en mann blir dratt opp av kvikksanden, og blir plassert på trygg grunn, er det hans valg om han vil fortsette videre på den trygge grunnen eller hoppe uti kvikksanden igjen.

Altså: Svært mange trenger en "første hjelp" for selv senere i prosessen være i stand til å velge en god vei videre.

Så utrolig godt at du skriver dette tilbake! Det virker som om du føler deg bedre nå enn i starten :-). Siden jeg vet så godt hvordan det er å ha det vondt pga tilbakevendende depresjoner, blir jeg veldig glad hvis jeg kan være med på gjøre noe for andre med min hardt ervervede kunnskap om å slite psykisk. :-).

Velger å være personlig i håp om at det kan bety noe for deg - og det hjelper meg samtidig. Jeg er en likesinnet - ikke en behandler i behandlerrollen. Pluss at det også er anonymt. Glimrende!

Det er de sterkeste som søker hjelp! Så sinnsykt bra at du gjør det!!!!!!. Fortsett å bruke hodet og ta vare på deg selv!

Selv reagerte jeg negativt på en del av behandlingstilbudet og samtaleterapien jeg fikk tilgang til - og avsluttet det,

...MEN jeg har likevel plukket opp enkelte ting fra kjempeflinke enkeltpersoner som "så meg" og umiddlebart klarte å nå inn til meg og sette fingeren på det jeg måtte jobbe videre med. Blant annet har jeg fått kortvarig krisepsykiatri to ganger med mange års mellomrom (flere år siden nå). Oppsøkte dem selv. Personene begge gangene ble dessverre skiftet ut etter første samtalen fordi jeg ikke betraktes som noe veldig "tungt tilfelle", og i en situasjon med ressursmangel prioriterte de flinke folka noen andre enn meg.Og jeg forstod og aksepterte det. De som erstatta dem var ikke like flinke til å se meg -i mine øyne- , men jeg valgte å holde fast ved noe de første hadde gjort - fordi det fikk meg til å se veien videre og gav meg mot. :-)

Jeg snakket også med flere ulike personer (ulik fagbakgrunn) på en psykiatrisk hjelpetelefon noen netter (også over lengre tid og hadde ikke behov for å ringe dem hver eneste natt). Spesielt en mann hjalp meg svært mye med kun to samtaler. Han var vernepleier.

Kom hjem fra en tur på byen nettopp. Hadde en for meg ganske tøff opplevelse i kveld. Har nemlig et stamsted hvor man kan synge karaoke. Jeg har visst meget god sangstemme (fått tilbakemelding om dette også av flere profesjonelle musikere), og de aller fleste som hører meg gir gode tilbakemeldinger til meg.

Men i kveld fikk jeg et lite sjokk jeg måtte bearbeide - men klarte det fordi jeg har slitt såpass mye med meg selv - bl.a på grunn av mobbing og utfrysning på flere skoler gjennom hele barndommen. Flytta mye. Har talenter på flere områder som tegning og sang + bipolar lidelse i tillegg da...:-).

Sjokket gikk ut på at en dame jeg har kjent fra dette stedet i mange år - som alltid har vært kjempehyggelig og imøtekommende tidligere -ignorerte en hyggelig velkomsthilsen fra meg da hun kom inn (hele tre ganger). Først trodde jeg hun ikke så meg, så jeg prøvde å hilse forsiktig to ganger til. Den siste gangen litt spakt fordi jeg innså at hun vrei seg unna med å ikke møte blikket mitt. Deretter inviterte hun en annen bekjent av meg direkte med "Vil du bli med dit bort og sette deg". Da den andre bekjente (som ble invitert til et annet sted) så mitt forskrekkede uttrykk og jeg så spørrende på henne, hev hun bare på skuldrene og sa "aner ikke hvorfor" - og så gikk de bare.

Jeg bestemte meg bare for å ignorere dette og tenkte at hvis de fryser meg ut på en slik måte uten å fortelle hvorfor, er det DE som har et problem. Så jeg retta meg opp i ryggen og stengte skuffelsen ut av hodet mitt. Satt der mutters alene en stund og sang bedre enn noen gang før da jeg ble ropt opp til scenen - fordi jeg la inn følelsene som denne opplevelsen gav meg i tolkningen av sangen. Kanaliserte følelsen i en ny retning liksom. :-)

Det er nok fordi jeg har jobba såpass mye med egne følelser at jeg klarte dette tror jeg. Det kan jo være noe galt jeg har gjort, eller at jeg har en fiende et sted som manipulerer andre mot meg.

Men jeg gav rett og slett faen i hvorfor - siden de bare frøs meg ut på denne stygge måten uten å si noe som helst om hvorfor!!!!. Og skrev om denne opplevelsen til deg - for jeg BLE faktisk lei meg, selv om jeg takla det. Innømmer det. Men vet det vil gå over raskere enn jeg mestret slike ting før.

Kanskje du har noen tanker rundt dette, selv om du ikke kjenner verken meg eller de andre involverte.

Jeg har valgt å bare være som før. Og vet at jeg kan stå alene om nødvendig. De er ikke i en maktposisjon på noen måte, slik at de kan gi meg reell trøbbel. Jeg valgte å reagere med å bare trekke meg unna i det stille - uten å vise dem at jeg ble lei meg i dette tilfellet - for de har jo aldri vært nære venner av meg uansett.

Utrolig deilig å ha kommet dit at jeg klarer å ikke la følelsene styre meg fullstendig!!!!

[meteora]

Nei, jeg synes ikke at du har rota til tråden. Jeg deler dine synspunkter. Men med sjanse for at jeg har misforstått nhd, så oppfattet jeg ham (og frosken) som at de mente en måtte greie det selv ved "viljens makt".

Men det er klart en må ha hjelp hvordan enn en snur og vender på det. Noen får det når familie og venner griper inn, og noen er oppegående nok til å søke hjelp på egenhånd. Noen kan også få hjelp ved å søke på nettet (uten direkte menneskelig kontakt) f.eks etter kognitiv terapi, men da må de jo ha hørt om det først.

Derfor er det utrolig synd på dem som ingen fanger opp, og som ikke evner på noen måte å søke hjelp selv. De deler jeg din bekymring for.

Jeg tenker også på de som gang på gang har blitt dratt opp av gjørma/kvikksanden for så å hoppe uti igjen. De er det skikkelig synd på, fordi de ikke greier å forandre seg, verken med menneskers eller egen viljes hjelp.

De er for ødelagte og skadet.

''Men med sjanse for at jeg har misforstått nhd, så oppfattet jeg ham (og frosken) som at de mente en måtte greie det selv ved "viljens makt".''

Slik oppfattet jeg dem også.

''Men det er klart en må ha hjelp hvordan enn en snur og vender på det. Noen får det når familie og venner griper inn, og noen er oppegående nok til å søke hjelp på egenhånd. Noen kan også få hjelp ved å søke på nettet (uten direkte menneskelig kontakt) f.eks etter kognitiv terapi, men da må de jo ha hørt om det først.

Derfor er det utrolig synd på dem som ingen fanger opp, og som ikke evner på noen måte å søke hjelp selv. De deler jeg din bekymring for.''

Jeg tror også at en er nødt til å få hjelp, mulig noen er sterke nok til å komme seg opp av "kvikksanden" de sitter i kun av ren "vilje", men det tror jeg er de færreste. Når man er kommet seg opp på "trygt land" må det vilje til for endring (tror jeg), dette kan nok gjøres med eller uten "profesjonell hjelp"...

Jeg er av de som ikke tok kontakt med helsevesenet selv, men som ble "fanget opp" av andre. Heldigvis var det noen som "så meg" og satte meg i kontakt med behandlingsapparatet. Dette maktet jeg ikke selv den gangen og hadde ikke noen hjulpet meg med dette så vet jeg ikke om jeg ville vært i live i dag.

''Jeg tenker også på de som gang på gang har blitt dratt opp av gjørma/kvikksanden for så å hoppe uti igjen. De er det skikkelig synd på, fordi de ikke greier å forandre seg, verken med menneskers eller egen viljes hjelp. De er for ødelagte og skadet.''

Det må være helt forferdelig å ha det slik. ;-/

[Gjest flere synspunker]

Nei, jeg synes ikke at du har rota til tråden. Jeg deler dine synspunkter. Men med sjanse for at jeg har misforstått nhd, så oppfattet jeg ham (og frosken) som at de mente en måtte greie det selv ved "viljens makt".

Men det er klart en må ha hjelp hvordan enn en snur og vender på det. Noen får det når familie og venner griper inn, og noen er oppegående nok til å søke hjelp på egenhånd. Noen kan også få hjelp ved å søke på nettet (uten direkte menneskelig kontakt) f.eks etter kognitiv terapi, men da må de jo ha hørt om det først.

Derfor er det utrolig synd på dem som ingen fanger opp, og som ikke evner på noen måte å søke hjelp selv. De deler jeg din bekymring for.

Jeg tenker også på de som gang på gang har blitt dratt opp av gjørma/kvikksanden for så å hoppe uti igjen. De er det skikkelig synd på, fordi de ikke greier å forandre seg, verken med menneskers eller egen viljes hjelp.

De er for ødelagte og skadet.

I noen tilfeller er jo medisiner (psykofarmaka) det eneste som hjelper som starthjelp og gjerne også som hjelp videre - tross eventuelle bivikninger. Såpass har jeg forstått ved å lese innlegg fra andre. Jeg har jo også kjent litt på hvordan "hjernen kan leve sitt eget liv", men klarer heldigvis selv å holde problemene mine i sjakk med kosthold og trening. Men bare det at jeg sitter sånn og skriver om natta er nok et bevist på at alt ikke er HELT under krontroll :-). Men begynner i jobb snart, og da blir det vel lettere å holde en fast døgnrutine. Digggggger innleggene dine!!!! SÅ sentralt og veldig oppbyggelig for andre også, tror jeg.

All respekt for dem som har det mye tøffere enn meg! Som du også nevner. Det var vel derfor jeg slutta med å snakke psykiatri-kritisk om å "unngå medisinering", selv om jeg synes jeg klarer meg uten selv. Rett og slett fordi jeg skjønte at jeg kunne påvirke folk som VIRKELIG trengte medisinene sine til å ville kutte dem ut.

[Gjest duken]

Så utrolig godt at du skriver dette tilbake! Det virker som om du føler deg bedre nå enn i starten :-). Siden jeg vet så godt hvordan det er å ha det vondt pga tilbakevendende depresjoner, blir jeg veldig glad hvis jeg kan være med på gjøre noe for andre med min hardt ervervede kunnskap om å slite psykisk. :-).

Velger å være personlig i håp om at det kan bety noe for deg - og det hjelper meg samtidig. Jeg er en likesinnet - ikke en behandler i behandlerrollen. Pluss at det også er anonymt. Glimrende!

Det er de sterkeste som søker hjelp! Så sinnsykt bra at du gjør det!!!!!!. Fortsett å bruke hodet og ta vare på deg selv!

Selv reagerte jeg negativt på en del av behandlingstilbudet og samtaleterapien jeg fikk tilgang til - og avsluttet det,

...MEN jeg har likevel plukket opp enkelte ting fra kjempeflinke enkeltpersoner som "så meg" og umiddlebart klarte å nå inn til meg og sette fingeren på det jeg måtte jobbe videre med. Blant annet har jeg fått kortvarig krisepsykiatri to ganger med mange års mellomrom (flere år siden nå). Oppsøkte dem selv. Personene begge gangene ble dessverre skiftet ut etter første samtalen fordi jeg ikke betraktes som noe veldig "tungt tilfelle", og i en situasjon med ressursmangel prioriterte de flinke folka noen andre enn meg.Og jeg forstod og aksepterte det. De som erstatta dem var ikke like flinke til å se meg -i mine øyne- , men jeg valgte å holde fast ved noe de første hadde gjort - fordi det fikk meg til å se veien videre og gav meg mot. :-)

Jeg snakket også med flere ulike personer (ulik fagbakgrunn) på en psykiatrisk hjelpetelefon noen netter (også over lengre tid og hadde ikke behov for å ringe dem hver eneste natt). Spesielt en mann hjalp meg svært mye med kun to samtaler. Han var vernepleier.

Kom hjem fra en tur på byen nettopp. Hadde en for meg ganske tøff opplevelse i kveld. Har nemlig et stamsted hvor man kan synge karaoke. Jeg har visst meget god sangstemme (fått tilbakemelding om dette også av flere profesjonelle musikere), og de aller fleste som hører meg gir gode tilbakemeldinger til meg.

Men i kveld fikk jeg et lite sjokk jeg måtte bearbeide - men klarte det fordi jeg har slitt såpass mye med meg selv - bl.a på grunn av mobbing og utfrysning på flere skoler gjennom hele barndommen. Flytta mye. Har talenter på flere områder som tegning og sang + bipolar lidelse i tillegg da...:-).

Sjokket gikk ut på at en dame jeg har kjent fra dette stedet i mange år - som alltid har vært kjempehyggelig og imøtekommende tidligere -ignorerte en hyggelig velkomsthilsen fra meg da hun kom inn (hele tre ganger). Først trodde jeg hun ikke så meg, så jeg prøvde å hilse forsiktig to ganger til. Den siste gangen litt spakt fordi jeg innså at hun vrei seg unna med å ikke møte blikket mitt. Deretter inviterte hun en annen bekjent av meg direkte med "Vil du bli med dit bort og sette deg". Da den andre bekjente (som ble invitert til et annet sted) så mitt forskrekkede uttrykk og jeg så spørrende på henne, hev hun bare på skuldrene og sa "aner ikke hvorfor" - og så gikk de bare.

Jeg bestemte meg bare for å ignorere dette og tenkte at hvis de fryser meg ut på en slik måte uten å fortelle hvorfor, er det DE som har et problem. Så jeg retta meg opp i ryggen og stengte skuffelsen ut av hodet mitt. Satt der mutters alene en stund og sang bedre enn noen gang før da jeg ble ropt opp til scenen - fordi jeg la inn følelsene som denne opplevelsen gav meg i tolkningen av sangen. Kanaliserte følelsen i en ny retning liksom. :-)

Det er nok fordi jeg har jobba såpass mye med egne følelser at jeg klarte dette tror jeg. Det kan jo være noe galt jeg har gjort, eller at jeg har en fiende et sted som manipulerer andre mot meg.

Men jeg gav rett og slett faen i hvorfor - siden de bare frøs meg ut på denne stygge måten uten å si noe som helst om hvorfor!!!!. Og skrev om denne opplevelsen til deg - for jeg BLE faktisk lei meg, selv om jeg takla det. Innømmer det. Men vet det vil gå over raskere enn jeg mestret slike ting før.

Kanskje du har noen tanker rundt dette, selv om du ikke kjenner verken meg eller de andre involverte.

Jeg har valgt å bare være som før. Og vet at jeg kan stå alene om nødvendig. De er ikke i en maktposisjon på noen måte, slik at de kan gi meg reell trøbbel. Jeg valgte å reagere med å bare trekke meg unna i det stille - uten å vise dem at jeg ble lei meg i dette tilfellet - for de har jo aldri vært nære venner av meg uansett.

Utrolig deilig å ha kommet dit at jeg klarer å ikke la følelsene styre meg fullstendig!!!!

Hei igjen! Da jeg leste innlegget ditt må jeg si at du opptrådte veldig bra i forhold til det som hendte deg. Du viste deg sterk (og til og med sterkere) etter dette, og det synes jeg var utrolig "flinkt" av deg.

Jeg vet også hvordan det er å bli avvist. Det er ingen god følelse akkurat... Derfor synes jeg du var veldig tøff og flink som greide å heve deg over det og fortsette videre som om ingenting hadde hendt. Mine umiddelbare tanker om denne dama, er at hun kanskje er sjalu på deg. Ikke vet jeg, men det var bare en tanke jeg fikk. Det kan også være som du sa, at du har en fiende der ute et sted som vender folk imot deg. Sånt er vanskelig å vite. Men du har iallefall rett innstilling om ikke å la deg knekke av det. Når du vet med deg selv at du ikke har noe å skamme deg over eller har gjort noe galt, så skal du bare fortsett videre som du pleier. Hilse på folk, og være blid. Gå med hevet hode, for DU vet hva som er riktig. Så kan folk bare snakke til de blir lilla i trynet...

Jeg er ikke så god på å gi gode tilbakemeldinger til folk, men igjen må jeg si at jeg synes at du er tøff! Du var heldig som ble fanget opp av andre den gangen, og siden har du tatt ansvar med å søke hjelp selv. Kjempebra!

Ja, og jeg også tror at etter at en er blitt dratt opp av gjørma/kvikksanden, så er valget opp til en selv. Noen velger å hoppe uti igjen, mens andre velger å fortsette videre med trygg grunn under føttene. Men da ken en jo spørre seg _hvorfor_ noen velger å hoppe uti igjen? Jeg tror det er fordi de er for svake/ødelagte til å greie veien videre på egenhånd. de må ha mer hjelp enn denne starthjelpen. De må følges nøye opp.

De som greier å fortsette videre med trygg grunn under føttene etter denne første hjelpen, er sterkere fordi de greier å ta et valg på at de vil videre. Det kan godt hende at de også må ha nøye oppfølging og hjelp videre, men de er sterke nok til å si ifra og be om hjelp når de trenger det.

Jeg vil ønske deg alt godt videre! Husk at du er sterk, og kan klare livet ditt bra! Mange varme tanker fra meg

PS! Jeg er fremdeles litt usikker på om frosken og nhd har forstått hva vi mener, så nå skal jeg være litt slem og svare frosken på et innlegg lenger opp her i tråden, som mulig gjør henne litt provosert... Bare sånn at du er forberedt på det).

[Gjest duken]

Så utrolig godt at du skriver dette tilbake! Det virker som om du føler deg bedre nå enn i starten :-). Siden jeg vet så godt hvordan det er å ha det vondt pga tilbakevendende depresjoner, blir jeg veldig glad hvis jeg kan være med på gjøre noe for andre med min hardt ervervede kunnskap om å slite psykisk. :-).

Velger å være personlig i håp om at det kan bety noe for deg - og det hjelper meg samtidig. Jeg er en likesinnet - ikke en behandler i behandlerrollen. Pluss at det også er anonymt. Glimrende!

Det er de sterkeste som søker hjelp! Så sinnsykt bra at du gjør det!!!!!!. Fortsett å bruke hodet og ta vare på deg selv!

Selv reagerte jeg negativt på en del av behandlingstilbudet og samtaleterapien jeg fikk tilgang til - og avsluttet det,

...MEN jeg har likevel plukket opp enkelte ting fra kjempeflinke enkeltpersoner som "så meg" og umiddlebart klarte å nå inn til meg og sette fingeren på det jeg måtte jobbe videre med. Blant annet har jeg fått kortvarig krisepsykiatri to ganger med mange års mellomrom (flere år siden nå). Oppsøkte dem selv. Personene begge gangene ble dessverre skiftet ut etter første samtalen fordi jeg ikke betraktes som noe veldig "tungt tilfelle", og i en situasjon med ressursmangel prioriterte de flinke folka noen andre enn meg.Og jeg forstod og aksepterte det. De som erstatta dem var ikke like flinke til å se meg -i mine øyne- , men jeg valgte å holde fast ved noe de første hadde gjort - fordi det fikk meg til å se veien videre og gav meg mot. :-)

Jeg snakket også med flere ulike personer (ulik fagbakgrunn) på en psykiatrisk hjelpetelefon noen netter (også over lengre tid og hadde ikke behov for å ringe dem hver eneste natt). Spesielt en mann hjalp meg svært mye med kun to samtaler. Han var vernepleier.

Kom hjem fra en tur på byen nettopp. Hadde en for meg ganske tøff opplevelse i kveld. Har nemlig et stamsted hvor man kan synge karaoke. Jeg har visst meget god sangstemme (fått tilbakemelding om dette også av flere profesjonelle musikere), og de aller fleste som hører meg gir gode tilbakemeldinger til meg.

Men i kveld fikk jeg et lite sjokk jeg måtte bearbeide - men klarte det fordi jeg har slitt såpass mye med meg selv - bl.a på grunn av mobbing og utfrysning på flere skoler gjennom hele barndommen. Flytta mye. Har talenter på flere områder som tegning og sang + bipolar lidelse i tillegg da...:-).

Sjokket gikk ut på at en dame jeg har kjent fra dette stedet i mange år - som alltid har vært kjempehyggelig og imøtekommende tidligere -ignorerte en hyggelig velkomsthilsen fra meg da hun kom inn (hele tre ganger). Først trodde jeg hun ikke så meg, så jeg prøvde å hilse forsiktig to ganger til. Den siste gangen litt spakt fordi jeg innså at hun vrei seg unna med å ikke møte blikket mitt. Deretter inviterte hun en annen bekjent av meg direkte med "Vil du bli med dit bort og sette deg". Da den andre bekjente (som ble invitert til et annet sted) så mitt forskrekkede uttrykk og jeg så spørrende på henne, hev hun bare på skuldrene og sa "aner ikke hvorfor" - og så gikk de bare.

Jeg bestemte meg bare for å ignorere dette og tenkte at hvis de fryser meg ut på en slik måte uten å fortelle hvorfor, er det DE som har et problem. Så jeg retta meg opp i ryggen og stengte skuffelsen ut av hodet mitt. Satt der mutters alene en stund og sang bedre enn noen gang før da jeg ble ropt opp til scenen - fordi jeg la inn følelsene som denne opplevelsen gav meg i tolkningen av sangen. Kanaliserte følelsen i en ny retning liksom. :-)

Det er nok fordi jeg har jobba såpass mye med egne følelser at jeg klarte dette tror jeg. Det kan jo være noe galt jeg har gjort, eller at jeg har en fiende et sted som manipulerer andre mot meg.

Men jeg gav rett og slett faen i hvorfor - siden de bare frøs meg ut på denne stygge måten uten å si noe som helst om hvorfor!!!!. Og skrev om denne opplevelsen til deg - for jeg BLE faktisk lei meg, selv om jeg takla det. Innømmer det. Men vet det vil gå over raskere enn jeg mestret slike ting før.

Kanskje du har noen tanker rundt dette, selv om du ikke kjenner verken meg eller de andre involverte.

Jeg har valgt å bare være som før. Og vet at jeg kan stå alene om nødvendig. De er ikke i en maktposisjon på noen måte, slik at de kan gi meg reell trøbbel. Jeg valgte å reagere med å bare trekke meg unna i det stille - uten å vise dem at jeg ble lei meg i dette tilfellet - for de har jo aldri vært nære venner av meg uansett.

Utrolig deilig å ha kommet dit at jeg klarer å ikke la følelsene styre meg fullstendig!!!!

''så nå skal jeg være litt slem og svare frosken på et innlegg lenger opp her i tråden, som mulig gjør henne litt provosert... Bare sånn at du er forberedt på det). ;)''

Hmm... har hun fått slettet det innlegget, tro? Eller kanskje det var i en annen tråd? Samma det.

[Gjest duken]

''Men med sjanse for at jeg har misforstått nhd, så oppfattet jeg ham (og frosken) som at de mente en måtte greie det selv ved "viljens makt".''

Slik oppfattet jeg dem også.

''Men det er klart en må ha hjelp hvordan enn en snur og vender på det. Noen får det når familie og venner griper inn, og noen er oppegående nok til å søke hjelp på egenhånd. Noen kan også få hjelp ved å søke på nettet (uten direkte menneskelig kontakt) f.eks etter kognitiv terapi, men da må de jo ha hørt om det først.

Derfor er det utrolig synd på dem som ingen fanger opp, og som ikke evner på noen måte å søke hjelp selv. De deler jeg din bekymring for.''

Jeg tror også at en er nødt til å få hjelp, mulig noen er sterke nok til å komme seg opp av "kvikksanden" de sitter i kun av ren "vilje", men det tror jeg er de færreste. Når man er kommet seg opp på "trygt land" må det vilje til for endring (tror jeg), dette kan nok gjøres med eller uten "profesjonell hjelp"...

Jeg er av de som ikke tok kontakt med helsevesenet selv, men som ble "fanget opp" av andre. Heldigvis var det noen som "så meg" og satte meg i kontakt med behandlingsapparatet. Dette maktet jeg ikke selv den gangen og hadde ikke noen hjulpet meg med dette så vet jeg ikke om jeg ville vært i live i dag.

''Jeg tenker også på de som gang på gang har blitt dratt opp av gjørma/kvikksanden for så å hoppe uti igjen. De er det skikkelig synd på, fordi de ikke greier å forandre seg, verken med menneskers eller egen viljes hjelp. De er for ødelagte og skadet.''

Det må være helt forferdelig å ha det slik. ;-/

Utrolig godt og bra at du ble fanget opp og kunne fortsette veien videre selv!

Forøvrig deler jeg fremdeles dine synspunkter.

Ønsker deg alt godt framover!

[Gjest flere synspunkterr]

Hei igjen! Da jeg leste innlegget ditt må jeg si at du opptrådte veldig bra i forhold til det som hendte deg. Du viste deg sterk (og til og med sterkere) etter dette, og det synes jeg var utrolig "flinkt" av deg.

Jeg vet også hvordan det er å bli avvist. Det er ingen god følelse akkurat... Derfor synes jeg du var veldig tøff og flink som greide å heve deg over det og fortsette videre som om ingenting hadde hendt. Mine umiddelbare tanker om denne dama, er at hun kanskje er sjalu på deg. Ikke vet jeg, men det var bare en tanke jeg fikk. Det kan også være som du sa, at du har en fiende der ute et sted som vender folk imot deg. Sånt er vanskelig å vite. Men du har iallefall rett innstilling om ikke å la deg knekke av det. Når du vet med deg selv at du ikke har noe å skamme deg over eller har gjort noe galt, så skal du bare fortsett videre som du pleier. Hilse på folk, og være blid. Gå med hevet hode, for DU vet hva som er riktig. Så kan folk bare snakke til de blir lilla i trynet...

Jeg er ikke så god på å gi gode tilbakemeldinger til folk, men igjen må jeg si at jeg synes at du er tøff! Du var heldig som ble fanget opp av andre den gangen, og siden har du tatt ansvar med å søke hjelp selv. Kjempebra!

Ja, og jeg også tror at etter at en er blitt dratt opp av gjørma/kvikksanden, så er valget opp til en selv. Noen velger å hoppe uti igjen, mens andre velger å fortsette videre med trygg grunn under føttene. Men da ken en jo spørre seg _hvorfor_ noen velger å hoppe uti igjen? Jeg tror det er fordi de er for svake/ødelagte til å greie veien videre på egenhånd. de må ha mer hjelp enn denne starthjelpen. De må følges nøye opp.

De som greier å fortsette videre med trygg grunn under føttene etter denne første hjelpen, er sterkere fordi de greier å ta et valg på at de vil videre. Det kan godt hende at de også må ha nøye oppfølging og hjelp videre, men de er sterke nok til å si ifra og be om hjelp når de trenger det.

Jeg vil ønske deg alt godt videre! Husk at du er sterk, og kan klare livet ditt bra! Mange varme tanker fra meg

PS! Jeg er fremdeles litt usikker på om frosken og nhd har forstått hva vi mener, så nå skal jeg være litt slem og svare frosken på et innlegg lenger opp her i tråden, som mulig gjør henne litt provosert... Bare sånn at du er forberedt på det).

Tusen takk for følelsesmessig støtte!!! Og bekreftelse! Jeg trengte virkelig det i dag, og det fikk meg umiddelbart til å føle meg bedre! Utelukker jo heller ikke at jeg kan ha gjort "noe galt" som jeg i skrivende stund er uvitende om.

Jeg har faktisk derfor vært tøff nok til å sende denne dama en høflig og imøtekommende email og spørre direkte om hvorfor hun reagerte så sterkt og hva hun hadde reagert på.. Bruker f.eks. ikke ordene "stygg utfrysning" eller er anklagende, selv om det var veldig fristende - men starter oppriktig med at jeg alltid har satt pris på henne og følt at vi hadde en god tone i mange år, så jeg "forsto ikke helt hva som skjedde i går kveld". Og: hvis jeg har såret noen, håper jeg å få vite hva det gjelder, for da har jeg en sjanse til å imøtekomme det - eventuelt si unnskyld eller oppklare mulige misforståelser. Blotta litt strupen og ser hva som skjer...

Vil enten virke som en rød klut foran en sint okse eller roe ned situasjonen. Og kan bli tøft for meg å få reaksjonen, så jeg stålsetter meg. :-).

Jeg tenkte i dag på at begge damene som var involvert i utfrysningen av meg sliter veldig med seg selv, og det er jo ikke første gangen jeg opplever å bli fryst ut av kvinner på dette stedet. En annen dame oppførte seg faktisk enda verre med grimaser, herming og hvisking til alle venninnene om hvor håpløs jeg var + utfrysning.

Dette fenomenet blant jenter opplevde jeg gjennom hele barneskolen og på ungdomsskolen, og i ettertid VET jeg at det skyldtes misunnelse. Hadde mange talenter, blant annet det som alle småpiker ønsker seg - evnen til å synge. Her kommer vel den "bipolare lidelsen" min inn som en ressurs - ikke et øye er tørt hvis jeg klarer "å ta av" på scenen, for alle følelsene slynges ut til publikum gjennom tonene og nerven som gir gjenklang i hva de selv føler :-).

Ja, det er jo generelt mange understrømninger av sjalusi og misunnelse i samfunnet vårt.

Frosken er ofte rett på sak uten noe dilldall og masse føleri - som NHD. Og veldig engasjert - noe jeg digger selvsagt!