problemer i parforhold

[Gjest mar82]

Hei. Jeg er en kvinne på 29 år som sliter litt med meg selv og i parforholdet. Jeg har aldri gått til psylolog for det jeg plages med, men kunne tenkt meg noen råd i forhold til hvordan jeg bør takle disse situasjonene. Jeg er en utadvendt jente med godt humør og jeg har mange venninner. Jeg møtte min kjære for 5 år siden, og vi har vært samboere i ca 3 år (ingen barn). Jeg har bestandig vært opptatt av å være aktiv på fritiden (trening, kor, venner osv). Studiene har også tatt en tid da jeg har 8 års utdanning (en master og to bachelorgrader). Jeg holder nå på med masteroppgaven mens jeg jobber hundre prosent som spesialpedagog, og har det derfor til tider travelt. Min kjære har det også svært travelt da han jobber som ingeniør i et firma og jobber endel overtid. Derimot er vi som oftest med hverandre hver ettermiddag, og i helgene. Etter at kjæresten min var ferdig utdannet og begynte i jobb, merket jeg en radikal forandring hos han. Han fikk brått veldig mye selvtillit. Nå har han vært i arbeid i 1 og et halvt år (han begynte ikke i arbeid før han var 29 år og ferdig utdannet). Før dette har han livnært seg på poker og vært evighetsstudent. Når er han altså plutselig blitt "verdensmester", og i arbeid. Jeg er veldig glad på hannes vegne, og det hjelper godt på vår felles økonomi, men han er blitt så ekstremt selvsikker at jeg knapt kjenner han igjen. Jeg merker at jeg er blitt mer usynlig, og at han tar mye av plassen både hjemme og blant familie og venner. Jeg synes ofte det er deilig å være uten han, fordi han stjeler all oppmerksomheten. Jeg vet ikke om jeg er sjalu, eller om jeg føler meg liten i forhold til han. Men jeg merker at det sliter på meg at han bestandig skal være eksperten på alle områder det er snakk om. Mulig han er kjempesmart (alle vennene mine tror han er det), og han blir alltid hørt av alle for han kan så mye. Men det er litt slitsomt at han aldri slipper andre til enn seg selv. Når jeg er med familien hans holde jeg alltid kjeft for da er det bare bedreviterne som blir hørt, jeg blir alltid bare ledd av. Broren til kjæresten min skal gifte seg i sommer, hun er av samme ullen. Hun skal alltid briljere med kunnskapen sin. Når vi er i besøke er det som om det er en konkurranse i å vite mest mulig om alle mulige ting. Jeg føler meg så utrolig dum i de besøkene. Selvtilliten min er da på bunn. Jeg har mye kunnskap om mine felt (samfunn, pedagogikk og politikk). Men dette er ikke tema i disse besøkene, da snakker man kun om realfagsrettede tema. Det ender som regel i at jeg er lei meg etter disse hytteturene og besøkene. Jeg føler meg som en verdiløs rotte. At jeg ikke passer inn i hans familie er en ting, men jeg føler ikke alltid at jeg lenger passer med min kjære heller da vi er så ulike. Jeg tror jeg også er litt sjalu fordi jeg føler at han skal være bedre enn meg på alle områder..og fordi han bestandig skal vise seg sånn for alt og alle. Jeg er ikke en typisk jente som liker å være i bakgrunnen av sin mann. Jeg liker å være utadvendt, vise meg og være litt i sentrum. Jeg føler jeg forsvinner mer og mer i dette forholdet, i takt med min kjærestes økende forherligelse av seg selv. Mitt spørsmål er: er det meg det er noe galt med? Lider jeg av sykelig sjalusi eller mindreverdighetskompleks? Eller er det rett og slett min samboer som må endre seg dersom forholdet vårt skal vare. Menn har en tendens til å for selvgode, særlig dersom de får mye skryt på jobben. At han har god selvtillit er bra for han, men fint om han slipper meg litt til også både i familiesammenheng og ellers. Jeg har vært mye trist og lei (lett deprimert) etter at vi har hatt ulike familiesammenkomster. Jeg har alltid tidligere følt meg trygg på meg selv, men i samvær med familien hans føler jeg meg så liten som en maur. Min samboer sin voksende virtuiose selvtillit begynner også å ta litt overhånd. Spørsmålet er om det er jeg som sliter med min egen selvtillit, eller om det er min samboer som trenger hjelp til å komme ned på jorden igjen.

[Gjest loill]

Siv.ing-syndromet

Har enda ikke funnet løsningen.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Et hypotetisk spørsmål som det selvsagt er vanskelig for deg å besvare.

Hvordan vil en typisk felles venn av dere beskrive dette? Er det flere enn du / de fleste som synes at han tar for stor plass?

[Mag82]

Et hypotetisk spørsmål som det selvsagt er vanskelig for deg å besvare.

Hvordan vil en typisk felles venn av dere beskrive dette? Er det flere enn du / de fleste som synes at han tar for stor plass?

Takk for svar.

Det er andre venner av meg som har nevnt at han alltid har svaret på alt. Men de er jo selvsagt på min side siden det er mine venninner. Jeg vet ikke hvordan andre utenfor vår vennekrets ser det.

[Gjest megogirene]

Hei!

Du har jo grunn til å være stolt av egne prestasjoner. To bachelorgrader og snart en mastergrad samt full jobb i en alder av under 30 er jo absolutt imponerende! Langt over gjennomsnittet av det som er vanlig!

Du kan jo stille deg selv spørsmål om hva som er viktig for at du skal like deg selv og hva som er viktig for at andre skal like deg? Hvilke verdier legger du vekt på og hva tror du andre tenker? Er det du tenker rundt dette rimelig, eller kan du utfordre tankene dine litt? Er det veldig viktig å være smart og kunnskapsrik og helst den smarteste og den som vet mest? Hvorfor det, i så fall? Om du vet at du er bra nok på dine områder, hvorfor kan ikke dette være bra nok for deg? Og hva slags fagnerder er de egentlig rundt deg når realfag er hovedsamtaletemaer på hyttetur? Kjedelig!!??

Elsker du denne mannen eller syns du han i stor grad skal endre seg for at du skal kunne leve med han? Er han villig til å endre på noe selv, da? Å forvente stor personlighetsendring ut fra andre ønsker det - er vel lite realistisk. Hva tenker han om dette her, har du luftet det med han? Er han litt høy på seg selv og kan det gå over, etter en slags modningsprosess? Menn modnes senere osv... Kanskje må han erfare at han ikke er allviter og få seg noen på tygga for å bli mer moden/dempet. Kanskje vil han aldri dempe seg.. Kanskje vil han til og med bli enda mer kjekkas?

Kan du tåle å ikke være den smarteste på alle felt hele tida og heller gi litt mer beng, så kan det hende det blir litt hyggeligere å være sammen med samboer og familien hans..

Og blir det for slitsomt med meg-meg-meg så kan du jo alltids få påfyll fra ditt andre sosiale nettverk?

Er nok mange som ikke har spesielt dype samtaler med sin samboer etter hvert, det går mest i å få hverdagen til å gå rundt og en sløver foran tv og data når en har fri. Du har kanskje litt for mye tid (merkelig nok) (?) til å reflektere, fortolke og analysere - og er litt opphengt i å være den smarte. Er det ikke andre verdier som også betyr noe?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Takk for svar.

Det er andre venner av meg som har nevnt at han alltid har svaret på alt. Men de er jo selvsagt på min side siden det er mine venninner. Jeg vet ikke hvordan andre utenfor vår vennekrets ser det.

Dette er noe dere må snakke om. Jeg tror det er en del å gå på på begge sider i dene saken.

Parforholdet vil alltid tjene på at begge føler at den andre kommer en noe i møte.

[Mag82]

Hei!

Du har jo grunn til å være stolt av egne prestasjoner. To bachelorgrader og snart en mastergrad samt full jobb i en alder av under 30 er jo absolutt imponerende! Langt over gjennomsnittet av det som er vanlig!

Du kan jo stille deg selv spørsmål om hva som er viktig for at du skal like deg selv og hva som er viktig for at andre skal like deg? Hvilke verdier legger du vekt på og hva tror du andre tenker? Er det du tenker rundt dette rimelig, eller kan du utfordre tankene dine litt? Er det veldig viktig å være smart og kunnskapsrik og helst den smarteste og den som vet mest? Hvorfor det, i så fall? Om du vet at du er bra nok på dine områder, hvorfor kan ikke dette være bra nok for deg? Og hva slags fagnerder er de egentlig rundt deg når realfag er hovedsamtaletemaer på hyttetur? Kjedelig!!??

Elsker du denne mannen eller syns du han i stor grad skal endre seg for at du skal kunne leve med han? Er han villig til å endre på noe selv, da? Å forvente stor personlighetsendring ut fra andre ønsker det - er vel lite realistisk. Hva tenker han om dette her, har du luftet det med han? Er han litt høy på seg selv og kan det gå over, etter en slags modningsprosess? Menn modnes senere osv... Kanskje må han erfare at han ikke er allviter og få seg noen på tygga for å bli mer moden/dempet. Kanskje vil han aldri dempe seg.. Kanskje vil han til og med bli enda mer kjekkas?

Kan du tåle å ikke være den smarteste på alle felt hele tida og heller gi litt mer beng, så kan det hende det blir litt hyggeligere å være sammen med samboer og familien hans..

Og blir det for slitsomt med meg-meg-meg så kan du jo alltids få påfyll fra ditt andre sosiale nettverk?

Er nok mange som ikke har spesielt dype samtaler med sin samboer etter hvert, det går mest i å få hverdagen til å gå rundt og en sløver foran tv og data når en har fri. Du har kanskje litt for mye tid (merkelig nok) (?) til å reflektere, fortolke og analysere - og er litt opphengt i å være den smarte. Er det ikke andre verdier som også betyr noe?

Tusen takk for godt svar. Er helt enig i at det er andre verdier som er viktig enn å være den "smarteste" i forholdet. Jeg er egentlig ikke så opptatt av det (selv om jeg har mye utdanning). Men familien til min kjære er svært opptatt av alt som har med fakta om ting å gjøre. Samtalene med dem består kun av fakta, ikke vanlige samtaler. Da er det lett for at en føler seg liten dersom en har null og niks å komme med. Men jeg har bestemt meg for fremover å ikke delta på alle mulige besøk og turer med hans familie. Når man ikke har det bra i andres selskap er det ofte best å bare la det være, istedet for å bruke hver helg til å være lei seg. Det er ikke viktig for meg å være den smarteste i familien, men det er viktig for meg å føle meg respektert og verdsatt for den jeg er når jeg er med hans familie. Det føler jeg ikke, og derfor blir jeg trist av å være i deres selskap. Men jeg tror at dersom jeg får bygget opp en større indre trygghet og selvfølelse vil jeg lettere takle slike vanskelige situasjoner fremover. Hvordan bygger man opp sin egen selvfølelse? jeg synes det er litt vanskelig. Selvtilliten har jeg, men jeg mangler litt selvfølelsen, og må lære å bli mer glad i meg selv og den jeg er. Veldig kjekt å få svar her på denne nettsiden, følte at det hjalp meg mye. Enig i at jeg ikke kan forandre andre, men kun meg selv. Jeg må lære meg til å takle ubehagelige situasjoner, og bli mer trygg. Det merkelige er at jeg er selvsikker og trygg i de fleste sammenhenger på jobb, sammen med venner osv. Men i familiesammenhenger med HANS familie (ikke min egen) blir jeg utrolig uttrygg. Min samboer har en bror som har doktorgrad i IT, en onkel som er professor ved universitetet, og en far som er geolog. De har også veldig mye allmennkunnskap..

I min familie er det bare jeg som har tatt utdanning, og hos oss er det en veldig avslappet stemning uten quissing..Jeg er altså fra en arbeiderklassefamilie, mens min samboer er fra middelklassen. Jeg trodde egentlig dette ikke hadde så mye å si i disse tider, men det merkes faktisk veldig. Jeg er ikke vant til å ha utfordende faglige og intellektuelle samtaler mens en drikker førsteklassses fransk vin. Det er nok litt kulturkollisjon mellom meg og han.

Nå har det blitt snakk om at jeg samboeren skal reise sammen med broren og hans forlovede på tur til Paris for å besøke professor onkelen. Jeg føler jeg er teit som ikke vil reise, men jeg orker ikke en tur der jeg kommer til å føle meg dum og ubetydelig i flere dager. Det er litt ille at kjæresten min ikke hjelper meg mer til å føle meg bra i hans og hans families selskap. Jeg tror dette er noe vi må jobbe godt med videre slik at det blir bedre i fremtiden.

Tusen takk for god hjelp.

Tips til hvordan få en bedre selvfølelse?

[Gjest megogirene]

Tusen takk for godt svar. Er helt enig i at det er andre verdier som er viktig enn å være den "smarteste" i forholdet. Jeg er egentlig ikke så opptatt av det (selv om jeg har mye utdanning). Men familien til min kjære er svært opptatt av alt som har med fakta om ting å gjøre. Samtalene med dem består kun av fakta, ikke vanlige samtaler. Da er det lett for at en føler seg liten dersom en har null og niks å komme med. Men jeg har bestemt meg for fremover å ikke delta på alle mulige besøk og turer med hans familie. Når man ikke har det bra i andres selskap er det ofte best å bare la det være, istedet for å bruke hver helg til å være lei seg. Det er ikke viktig for meg å være den smarteste i familien, men det er viktig for meg å føle meg respektert og verdsatt for den jeg er når jeg er med hans familie. Det føler jeg ikke, og derfor blir jeg trist av å være i deres selskap. Men jeg tror at dersom jeg får bygget opp en større indre trygghet og selvfølelse vil jeg lettere takle slike vanskelige situasjoner fremover. Hvordan bygger man opp sin egen selvfølelse? jeg synes det er litt vanskelig. Selvtilliten har jeg, men jeg mangler litt selvfølelsen, og må lære å bli mer glad i meg selv og den jeg er. Veldig kjekt å få svar her på denne nettsiden, følte at det hjalp meg mye. Enig i at jeg ikke kan forandre andre, men kun meg selv. Jeg må lære meg til å takle ubehagelige situasjoner, og bli mer trygg. Det merkelige er at jeg er selvsikker og trygg i de fleste sammenhenger på jobb, sammen med venner osv. Men i familiesammenhenger med HANS familie (ikke min egen) blir jeg utrolig uttrygg. Min samboer har en bror som har doktorgrad i IT, en onkel som er professor ved universitetet, og en far som er geolog. De har også veldig mye allmennkunnskap..

I min familie er det bare jeg som har tatt utdanning, og hos oss er det en veldig avslappet stemning uten quissing..Jeg er altså fra en arbeiderklassefamilie, mens min samboer er fra middelklassen. Jeg trodde egentlig dette ikke hadde så mye å si i disse tider, men det merkes faktisk veldig. Jeg er ikke vant til å ha utfordende faglige og intellektuelle samtaler mens en drikker førsteklassses fransk vin. Det er nok litt kulturkollisjon mellom meg og han.

Nå har det blitt snakk om at jeg samboeren skal reise sammen med broren og hans forlovede på tur til Paris for å besøke professor onkelen. Jeg føler jeg er teit som ikke vil reise, men jeg orker ikke en tur der jeg kommer til å føle meg dum og ubetydelig i flere dager. Det er litt ille at kjæresten min ikke hjelper meg mer til å føle meg bra i hans og hans families selskap. Jeg tror dette er noe vi må jobbe godt med videre slik at det blir bedre i fremtiden.

Tusen takk for god hjelp.

Tips til hvordan få en bedre selvfølelse?

Takk for tilbakemelding. Ble såpass innbilsk og inspirert at jeg svarer deg en gang til.

Jeg har prøvd å oppsummere teksten din i ulike behov nedenfor her.

Kan være at dette ikke gir deg noe spesielt, - men det kan også være at det tydeliggjør hva som kan være viktig å jobbe med. Hvordan en skal gjøre noe med dette handler trolig om en jobb du må gjøre selv og en du må gjøre sammen med kjæresten. Kan det være nyttig at du skriver et brev til han, dersom du ikke når inn muntlig? Det er vel i slike samtaler at dere trolig merker forskjellene mellom dere best? (Menn er fra Mars og Kvinner fra Venus, for å sitere en boktittel innen den problematikken) Du må trolig jobbe med dine egne tanker og følelser. Akkurat metodikk på dette er jeg usikker på, men du som er spesialpedagog har vel dine ideer. Kanskje metodikk fra kognitiv terapi kan være aktuelt. Samtaler med reflekterte venninner ift å utfordre tanker og forestillinger kan sikkert erstatte en terapeut,- om du ikke ser at dere bør oppsøke for eksempel en familieterapeut. (Noe som er gratis, men kan kanskje være lang ventetid og at dere blir nedprioritert pga dere ikke har barn.. ikke vet jeg.)

Du har behov for:

Å bli glad i deg selv og den du er

Å utvikle indre trygghet og selvfølelse

Å ikke være trist i selskap med hans familie

Å bli respektert og verdsatt for den du er av din kjæreste og hans familie

Å snakke om andre ting enn fakta, på en quiz-aktig måte med din kjæreste og hans familie

Å takle kulturforskjellene mellom dere og deres familier

Å få støtte fra kjærestens og hjelp til å like deg selv og å bli inkludert i hans familie og i samtaler

De første punktene tenker jeg er ting du i hovedsak må jobbe med selv og de nederste er ting som gjelder dere begge.

Det kan være lurt at du i blant sier nei til samvær med hans familie, men det kan bli problematisk dersom du alltid trekker deg unna. Det vil din kjæreste og hans familie kunne oppleve fornærmende og i verste fall som en protest fra din side. Men å beskytte deg selv når du er sårbar og å unngå mye ubehagelighet er jo også viktig. Kanskje kan du starte med å ha litt mindre kontakt med dem enn vanlig, samtidig som du jobber med å bygge opp deg selv og så øker du på med kontakt ettersom du blir mer klar for det fordi selvfølelsen øker. Snakk litt pent til deg selv når du har vært flink, da. Se det litt som en jobb? Det er jo litt av en jobb å funke sammen med en annen person og en annens familie.

For øvrig kjenner jeg meg litt igjen i forhold til dette med klasseforskjeller. Kommer selv fra en helt alminnelig arbeiderklassefamilie med stor takhøyde. Jeg har tatt høyere utdanning og holder på med master nå. Det er litt utfordrende innad i egen familie i blant også syns jeg da. Jeg var sammen med en i en middelklassefamilie en stund og var veldig usikker på kodene. Var mye mer stivt der og mer fasade. Men erfarte etter hvert at under fasaden så var det svært mye rart i den familien også. Store personlige problemer som man holdt skjult, tabu hendelser og de var rett og slett vanlige mennesker med historier selv om de slettes ikke viste fram dette før det hadde gått ganske så lang tid. De virket mindre hjertevarme på en måte og prata på en annerledes måte. Det opplevdes for meg mer som ”spill”, selv om det bare er andre spill enn det som foregår i arbeiderklassehjem. Uansett, en kan jo velge å se på DE andre som klønete i forhold til det sosiale – istedenfor å se seg selv som dum, fordi en ikke syns det er meningsfullt å kommunisere som en var med i kvitt eller dobbelt.

[Mag82]

Takk for tilbakemelding. Ble såpass innbilsk og inspirert at jeg svarer deg en gang til.

Jeg har prøvd å oppsummere teksten din i ulike behov nedenfor her.

Kan være at dette ikke gir deg noe spesielt, - men det kan også være at det tydeliggjør hva som kan være viktig å jobbe med. Hvordan en skal gjøre noe med dette handler trolig om en jobb du må gjøre selv og en du må gjøre sammen med kjæresten. Kan det være nyttig at du skriver et brev til han, dersom du ikke når inn muntlig? Det er vel i slike samtaler at dere trolig merker forskjellene mellom dere best? (Menn er fra Mars og Kvinner fra Venus, for å sitere en boktittel innen den problematikken) Du må trolig jobbe med dine egne tanker og følelser. Akkurat metodikk på dette er jeg usikker på, men du som er spesialpedagog har vel dine ideer. Kanskje metodikk fra kognitiv terapi kan være aktuelt. Samtaler med reflekterte venninner ift å utfordre tanker og forestillinger kan sikkert erstatte en terapeut,- om du ikke ser at dere bør oppsøke for eksempel en familieterapeut. (Noe som er gratis, men kan kanskje være lang ventetid og at dere blir nedprioritert pga dere ikke har barn.. ikke vet jeg.)

Du har behov for:

Å bli glad i deg selv og den du er

Å utvikle indre trygghet og selvfølelse

Å ikke være trist i selskap med hans familie

Å bli respektert og verdsatt for den du er av din kjæreste og hans familie

Å snakke om andre ting enn fakta, på en quiz-aktig måte med din kjæreste og hans familie

Å takle kulturforskjellene mellom dere og deres familier

Å få støtte fra kjærestens og hjelp til å like deg selv og å bli inkludert i hans familie og i samtaler

De første punktene tenker jeg er ting du i hovedsak må jobbe med selv og de nederste er ting som gjelder dere begge.

Det kan være lurt at du i blant sier nei til samvær med hans familie, men det kan bli problematisk dersom du alltid trekker deg unna. Det vil din kjæreste og hans familie kunne oppleve fornærmende og i verste fall som en protest fra din side. Men å beskytte deg selv når du er sårbar og å unngå mye ubehagelighet er jo også viktig. Kanskje kan du starte med å ha litt mindre kontakt med dem enn vanlig, samtidig som du jobber med å bygge opp deg selv og så øker du på med kontakt ettersom du blir mer klar for det fordi selvfølelsen øker. Snakk litt pent til deg selv når du har vært flink, da. Se det litt som en jobb? Det er jo litt av en jobb å funke sammen med en annen person og en annens familie.

For øvrig kjenner jeg meg litt igjen i forhold til dette med klasseforskjeller. Kommer selv fra en helt alminnelig arbeiderklassefamilie med stor takhøyde. Jeg har tatt høyere utdanning og holder på med master nå. Det er litt utfordrende innad i egen familie i blant også syns jeg da. Jeg var sammen med en i en middelklassefamilie en stund og var veldig usikker på kodene. Var mye mer stivt der og mer fasade. Men erfarte etter hvert at under fasaden så var det svært mye rart i den familien også. Store personlige problemer som man holdt skjult, tabu hendelser og de var rett og slett vanlige mennesker med historier selv om de slettes ikke viste fram dette før det hadde gått ganske så lang tid. De virket mindre hjertevarme på en måte og prata på en annerledes måte. Det opplevdes for meg mer som ”spill”, selv om det bare er andre spill enn det som foregår i arbeiderklassehjem. Uansett, en kan jo velge å se på DE andre som klønete i forhold til det sosiale – istedenfor å se seg selv som dum, fordi en ikke syns det er meningsfullt å kommunisere som en var med i kvitt eller dobbelt.

Igjen tusen takk for svar. Det du skriver hjalp virkelig:) Jeg merket i innlegget ditt at du kjenner deg litt igjen i dette her hehe. Det er sikkert noe mange kanskje synes er vanskelig, dette med kulturforskjeller mellom familier. Det er utrolig vanskelig å tilpasse seg enkelte mennesker..og jeg er en person som har lett for å tenke at det er meg det er noe i veien med..Jeg er litt negativ til meg selv og det jeg har by på i en del situasjoner. Det merkelige er at jeg er veldig selvsikker og frempå i situasjoner der jeg er i kjente omgivelser som jobb, med venner og med min egen familie. Begynner av og til å vurdere om jeg kanskje hadde hatt det bedre som singel. Samtidig har jo meg og min kjæreste det stort sett bra når det er kun meg og han da. Men jeg har bestemt meg for å følge rådet ditt om å være litt mer kostbar iforhold til å delta på alle mulige besøker osv med hans familie. Holder meg hjemme denne helger og han har dratt av gårde på tur med familien. Bygge opp selvbildet må jeg klare selv, og dette skal jeg jobbe masse med fremover. Jeg må nok også være litt mindre sammen med kjærsten slik at jeg får utviklet meg selv uten han. Merker at det blir lett for at det fort blir en hvilepute når man har kjærste og at man glemmer seg selv litt. Alt dreier seg liksom seg om oss, og han hele tiden, istedet for at det blir litt meg-tid og tid til det jeg liker og drømmer om å gjøre. Så nå er det mer tid avsatt til trening, danse salsa, jobbe med masteroppgave og være masse med venner. Så skal selvfølelsen komme seg masse tror jeg. Av og til må en våkne litt og gjøre noe med sin egen tilværelse for å bli den en ønsker å være. Men jeg velger å fortsette å være den jeg er uansett hva som skjer, og jeg kommer ikke til å nilese på fakta for å forberede meg til samlinger med hans familie. De får være fornøyd med det de får, og den jeg er ellers får det bare være med hele greien Jeg er egentlig fornøyd med den jeg er, og har et godt verdisyn føler jeg. Problemet er nok at min kjære og hans familie har et litt annet verdisyn, der det viktigste er prestisje, lønn, makt og kunnskap. Ikke varme, ekte latter,avslappethet, og den gode lune samtalen som jeg er så glad i:)

Når jeg er med venner er det mest latter, gode historier, uhøytidelighet, prat og hendelser i livet og føelser som gjelder. Vi liker og slappe av i slike settinger, og ikke føle at en må prestere på noen som helst måte. Det har man nok av ellers i arbeidslivet. Men det er nok mulig at menn (gjerne ofte de med høyere utdanning) har behov for å vise seg og alt de kan når de kommer sammen. De er litt mer konkurranserettet, og skal være litt belærende. Min svigersøster er helt lik disse mannfolkene og må også belære meg hele tiden.

Et eksempel på dette er når vi hadde fest her hjemme, med full musikk...salsamusikk..noe som jeg elsker. Jeg danset og hadde det gøy, plutselig ville hun at vi to skulle danse. Da begynte hun med en gang å skulle lære meg hvordan dansen var (hun har aldri gått på et eneste salsakurs). Og jeg vet at dette her kan jeg. Likevel skal hun hakke på meg (noe hun alltdi gjør). Da bare gikk vekk der fra og på kjøkkenet for å hente mer drikke. Slik er hun veldig ofte. Jeg prøver å like henne, men det er rett og slett umulig. Hun behandler meg veldig dårlig. Nå skal broren og hun gifte seg til sommeren. Det betyr at jeg må forholde meg til dette mennesket resten av livet sammen med min kjære (om vi holder sammen). Jeg er klar over at man må lære seg å takle ulike mennesker, men hun her er meget spesiell (de andre jentene sier det samme). Neste gang hun oppfører seg slik kommer jeg til å gi henne en kraftig beskjed. Jeg har nok vært altfor snill både med henne og med hele familien til min kjære. Så nå fremover kommer jeg til å sette meg mer i respekt. Men som sagt må jeg først jobbe med meg selv, slik at jeg klarer å si ifra når andre ikke behandler meg bra. Av og til tror jeg det er bra å tørre å være litt fandenivolsk/bitch bare for å få utløp for sine innenstengte følelser. Da får man også ofte mer respekt hos andre, viktig å si ifra om ting som ikke er riktig. Ellers tror folk de kan gjøre hva de vil med deg.

Igjen tusen takk for gode tips og råd. Det setter jeg veldig pris på:)Kjekt at noen tar seg tid til å svare!!!