Hvordan vet jeg hva jeg skal tro?

[Gjest papayaski]

Jeg har tidligere skrevet inn om en dårlig opplevelse fra behandling, hvor legen-under-spesialisering gjorde endel som gjorde at jeg sluttet. (Var utålmodig, krass, tygget intenst på røyketyggis, prøvde å få meg til å slutte å snakke nedsettende om min psykopatlignende voldelige eks, osv.) I 7 år har jeg hatt den kritiske stemmen til denne behandleren i bakhodet, og mentalt jult opp meg selv daglig når jeg har forestilt meg hva h*n ville ha sagt hvis h*n visste om tankene mine. Jeg har tvilt på min virkelighetsoppfatning og ikke turt å tro på noe.

Jeg har nå begynt i terapi igjen, mange år etter, og det er en ganske annen opplevelse. Han kan også konfrontere, prøve å provosere litt og den slags psykologtriks, men jeg føler meg alltid trygg på han selv om, og får ikke piggene ut.

Det mest overraskende er at det virker som om han tror meg, uten at han pakker det inn i en masse filosofiske forbehold om objektiv kontra subjektiv virkelighet eller antyder at min virkelighetsoppfatning er laaaangt unna normalen. Dette er så utrolig viktig for meg, nettopp fordi jeg har vokst opp under forhold hvor det har vært mye benektelser og manglende sammenheng mellom ord og handling, og frem til nå har jeg slitt meg ut på å prøve å kombinere mine foreldres virkelighetsoppfatning med min egen, på en måte. Han er ganske tydelig på at det på han virker som om DE har visse trekk som gjør at de har behov for å benekte hva de har gjort, og at det kan være mer til min egen virkelighetsoppfatning enn jeg tror.

1: Hvordan kan jeg vite at jeg ikke ubevisst lurer han, og at det er min virkelighetsoppfatning det er noe alvorlig galt med? Stemmen til den forrige behandleren dukker stadig opp i hodet mitt og krangler med det jeg prøver å tro på.

2: Vi jobber mye med "Hvem i oppveksten minner denne personen deg om" i forhold til vansker her og nå. Det er veldig givende for meg, jeg får så mye mer forståelse for meg selv og det er som om hjernen min begynner å henge sammen på en mye bedre måte. Er det noen fler her som har jobbet på den måten, og hva kalles den metoden?

[Bella Dotte]

Svar på spm to tror jeg er "projisering".

For en flott behandler din nye er! Det er veldig alvorlig at din forrige har ødelagt så mye for deg. Vedkommende videreførte bare det dine foreldre gjorde mot deg.

Ditt innlegg var også temmelig oppklarende for meg, særlig dette:

''mentalt jult opp meg selv daglig''

og

''jeg har vokst opp under forhold hvor det har vært mye benektelser og manglende sammenheng mellom ord og handling''

Fælt og fint å få hjelp til å sette ord på hvordan jeg opplevde min oppvekst. Jeg ble fortalt at "du kan greie alt, du er jo så flink, stå på jenta mi". Men i handlinger var beskjeden "dette er for vanskelig for deg, du bare roter det til, mamma/pappa/bror skal gjøre det for deg". Det førte til at jeg fikk liten tro på meg selv. Mye annet rart også, jeg jobber med saken. Tusen takk og "god bedring" videre. Du har håpet og den riktige hjelpen nå.

[Gjest ambrose]

Jeg tror jeg at begge spørsmålene handler om "projisering", uten at jeg greier å sette ord på hva jeg mener med det. Men du kan google begrepet og se om du kan kjenne deg igjen i dette.

For øvrig; veldig bra at du har fått en ny behandler. som du trygt kan stole på og som fører deg på riktig spor :-)

masse lykke til videre!

[frosken]

''1: Hvordan kan jeg vite at jeg ikke ubevisst lurer han, og at det er min virkelighetsoppfatning det er noe alvorlig galt med? Stemmen til den forrige behandleren dukker stadig opp i hodet mitt og krangler med det jeg prøver å tro på. ''

Det spiller ikke egentlig noen rolle om du har oppfattet virkeligheten helt korrekt eller ikke i din oppvekst, for din oppfatning har uansett preget ditt liv. Virkelighetsoppfatninger vil alltid være subjektive fordi den du er og dine følelser vil påvirke hvordan du opplever situasjoner. Stol på dine egne tanker og følelser knyttet til forhold i ditt eget liv. Terapi er ikke en "domsavsigelse" mht hvem som var skyld i hva på ulike tidspunkt, dvs. du trenger ikke ta ansvar for at dine oppfatninger til enhver tid er hundre prosent rettferdige eller objektive. Det er uansett _dine_ opplevelser som er viktige i denne sammenhengen.

''2: Vi jobber mye med "Hvem i oppveksten minner denne personen deg om" i forhold til vansker her og nå. Det er veldig givende for meg, jeg får så mye mer forståelse for meg selv og det er som om hjernen min begynner å henge sammen på en mye bedre måte. Er det noen fler her som har jobbet på den måten, og hva kalles den metoden?''

Antar at din behandler tar utgangspunkt i prinsipper fra psykodynamisk terapi.

''

[Gjest flere synspunkter]

Fikk liksom en følelse av - gjennom det du skrev - at du trenger noen som kan bekrefte at du er en "rasjonell person" og "kompetent" person i egen kraft. Ikke bra å ha kommunisert for lenge med noen som på en eller annen måte mest speiler deg negativt. Ikke for noen.

Kanskje du har funnet en terapeut som er flinkere til å få deg til å føle at du mestrer...det er sinnsykt viktig! Er selv pedagog/lærer, og vi har mer fokus på mestring og utvikling ut i fra der man ER mer enn på å være såkalt "normal".

Å bygge opp et godt selvbilde er en viktig jobb man gjør - både for seg selv og andre rundt seg. Da står man alltid trygt uansett hva andre måtte mene.

Husk at "normalt" ikke nødvendigvis er synonymt med "det riktige", men hva et gitt flertall gjør i en bestemt gruppe/situasjon.

Klem

[Gjest flere synspunkter]

Du, jeg tenkte plutselig på noe...:-)

Hvis du fortsetter å "høre stemmen" til han som var så kritisk, kan du da ikke motsi ham i hodet ditt også??? Bruk tankene dine om hva han mener til å trene deg i å stole på deg selv - og til slutt får du "ham" kanskje til å "holde kjeft".

Dette kan være god trening i å bygge opp sitt eget selvbilde.

F.eks. tenk og si til deg selv "jeg er sjefen i mitt liv" og ikke "jeg er (prøver å være) like god/normal som andre".

Den siste setningen kan nemlig i underbevisstheten fortelle deg det motsatte, og den første kan drive deg framover...

Vel, en teknikk som funker for meg

[Gjest køkømnbl]

Høres ut som den første behandleren hadde nok med seg selv og sin prosess i forhold til røykeslutt. Ikke lett å slutte å røyke. Kanskje du skal se for deg dette? At han er svak som slet med sine egne problemer og dessverre heller ikke klarte å mestre jobben sin. Synd du ble skadelidende, men du kan kanskje komme over dette ved å ikke gi han makt til å definere hvem du er og hvordan du skal leve. Du kan jo ta opp dette i terapien med han nye, at du stadig hører den tidligere stressede og røykesluttende legens kritiske røst i ditt hode.

Kanskje er det andre stemmer du heller burde lytte mer til? Noen som kanskje kan diskutere litt med denne legen oppi hodet ditt, motsi han litt så han blir flau og trekker seg unna?