Diagnose?

[Gjest Veldig frustrert og lei]

Vi var på familierådgivning en stund og behandleren der, som også var psykolog, mente min mann kunne ha en diagnose.

Hvis jeg sier noe så godtar han det. Altså, hvis jeg sier "legg deg på gjesterommet" så gjør han det med et smil og ligger der i måneder om så er. Helt til jeg sier "kom tilbake til sovrommet".

Han sier han vil ordne opp i forholdet vårt, men tar ikke et eneste steg for å gjøre det. Selvom vi kan ha pratet i timesvis om ting som er positive for akkurat det.

Jeg skulle vel skrevet masse for å belyse problemet men kort fortalt så er han veldig følelsekald på en måte, handlingslammet, og oppfører seg mest som en maskin. Gjør sine daglige ting og får ikke til noe som han sier han vil.

Dette gjør at forholdet vårt ryker, for han strekker aldri ut en finger. Hver gang jeg tar det opp til diskusjon og spør om hvorfor så har han liksom ikke noe svar. Han vil, men får det ikke til. Jeg synes det er veldig rart at et voksent menneske ikke får til enkle håndgrep som han har sakt han vet er fornuftig.

Hvis jeg sier at "det blir aldri noe forhold mellom oss i fremtiden" så godtar han det. Jeg har jo sakt det så da er det vel sånn. Det er ikke snakk om å prøve å få ting på gli, be meg på kaffe eller noe for å få ting i orden. Han godtar altså alt jeg sier uten å ville kjempe for noe. Samtidig så kan han gråte som bare det når vi snakker om det og sier han ikke ser et liv uten meg og at han elsker meg over alt på jord.

Det har vært veldig frustrerende for meg i så mange år å se og oppleve dette. Han oppfører seg som sakt som en maskin. Samme rutinene og klokkeslettene hver dag. Alltid blid og grei, men altså helt uten noe som helst styrke til å hjelpe til å dra dette fremover.

Det kan ikke være normalt at et menneske som gjerne vil så mye, ikke får til noe. Og aldri gjør noe for å få det til heller. Bare godtar at livet går uten at ting skjer.

Dette jeg skriver er så veldig lite i forhold til hva vi har opplevd så jeg skjønner at det ikke går å sette noen diagnose på bakgrunn av dette, men er det noen som kjenner igjen noe av dette?

Psykologen mente han kunne ha Asperger. Han har uvilje mot forandringer, takler ikke at jeg blir sint (da straffer han meg med å vise uvilje mot de ting som er positive for oss, slik at han jobber mot meg) Klarer altså ikke å få til ting han ønsker utenom de tingene som er i direkte favør for ham selv. Han kan altså dra langt for å hente en bil han ønsker seg, men vi har på mange år ikke hatt noen ferie eller turer sammen. Da tar han aldri initiativet men sperrer det ved å bruke krangle, økonomi el. Når jeg tar opp temaet, for det gjør jo aldri han.

Vi er på randen til å bryte for godt nå, jeg har prøvd mange år. Men jeg har hjerte for ham og ønsker at han får et godt liv også uten meg.

Siden dette har vært en stor del av livet mitt i mange år så ønsker jeg å vite hva i all verden dette er for noe. Kanskje vi kan finne ut av det slik at han kan få en forandring for seg selv i det minste i fremtiden. Han kan jo møte en ny partner også.

Noen som kan hjelpe litt på bakgrunn av det lille jeg har skrevet?

[Gjest gfdghdfgdf]

Du kan jo lese om Asperger, schizoid personlighetsforstyrrelse, unnvikende personlighetsforstyrrelse.. men kan jo også være at det er noe annet. Noen trekk fra disse virker han å ha. Har han fungert i jobb eller i studier?

Er han plaget selv? Alltid vært sånn?

Han kan jo oppsøke fastlege og få henvisning til utredning i psykiatrien. Kanskje hos nevropsykolog også, som sjekker enda mer rundt dette med funksjoner.

[Gjest Veldig frustrert og lei]

Du kan jo lese om Asperger, schizoid personlighetsforstyrrelse, unnvikende personlighetsforstyrrelse.. men kan jo også være at det er noe annet. Noen trekk fra disse virker han å ha. Har han fungert i jobb eller i studier?

Er han plaget selv? Alltid vært sånn?

Han kan jo oppsøke fastlege og få henvisning til utredning i psykiatrien. Kanskje hos nevropsykolog også, som sjekker enda mer rundt dette med funksjoner.

Han sier han er plaget selv. Han har alltid vært sånn. Har kommet seg gjennom studier og har jobb. Men han jobber med en ting. Lar andre gjør alt annet. Han vil ikke/kan ikke andre jobber, han gjør bare det han gjør i jobben sin. Men selv privat så ser han heller utfordringene og problemene i dette. Han går på jobb hver dag, men gjør ikke den jobben hjemme, og ser altså problemene i å gjøre noen slike oppgaver hjemme ofte.

Hvis jeg er bilmekaniker så har jeg jo ikke problem med å skru på bilene hjemme liksom. Da lar jeg meg jo ikke stoppe fordi jeg ser utfordringene i å skru på det problemet på min bil, bare fordi det er privat. Men det gjør han.

Har også prøvd å få til forskjellige sosiale tilstelninger hjemme. Men prøver jeg å foreslå hagefest f.eks. så mener han at det kan begynne å regne, at folk ikke gidder komme osv. Han er alltid slikt negativ. Og jeg orker ikke jobbe meg gjennom den samme visa hver gang. Hvilket har gjort oss veldig isolert.

Det er rart, for han liker egentlig å småkakle med folk og omgås folk, så dette fungerer jo når vi først er i den situasjonen.

Kanskje han burde vært sjekket. Det forutsetter at han vil det selv da, og selvom han vil det så får han jo aldri kommet i gang med det. Det er jo et av hans store problem

[Gjest Psyk av alt]

Han sier han er plaget selv. Han har alltid vært sånn. Har kommet seg gjennom studier og har jobb. Men han jobber med en ting. Lar andre gjør alt annet. Han vil ikke/kan ikke andre jobber, han gjør bare det han gjør i jobben sin. Men selv privat så ser han heller utfordringene og problemene i dette. Han går på jobb hver dag, men gjør ikke den jobben hjemme, og ser altså problemene i å gjøre noen slike oppgaver hjemme ofte.

Hvis jeg er bilmekaniker så har jeg jo ikke problem med å skru på bilene hjemme liksom. Da lar jeg meg jo ikke stoppe fordi jeg ser utfordringene i å skru på det problemet på min bil, bare fordi det er privat. Men det gjør han.

Har også prøvd å få til forskjellige sosiale tilstelninger hjemme. Men prøver jeg å foreslå hagefest f.eks. så mener han at det kan begynne å regne, at folk ikke gidder komme osv. Han er alltid slikt negativ. Og jeg orker ikke jobbe meg gjennom den samme visa hver gang. Hvilket har gjort oss veldig isolert.

Det er rart, for han liker egentlig å småkakle med folk og omgås folk, så dette fungerer jo når vi først er i den situasjonen.

Kanskje han burde vært sjekket. Det forutsetter at han vil det selv da, og selvom han vil det så får han jo aldri kommet i gang med det. Det er jo et av hans store problem

Jeg har lest tråden og hvis også psykologen mener han kan ha en diagnose så bør han utredes.

Jeg synes det høres veldig asberger ut.

Skjønner godt at du er frustrert!

[Gjest ambrose]

Han sier han er plaget selv. Han har alltid vært sånn. Har kommet seg gjennom studier og har jobb. Men han jobber med en ting. Lar andre gjør alt annet. Han vil ikke/kan ikke andre jobber, han gjør bare det han gjør i jobben sin. Men selv privat så ser han heller utfordringene og problemene i dette. Han går på jobb hver dag, men gjør ikke den jobben hjemme, og ser altså problemene i å gjøre noen slike oppgaver hjemme ofte.

Hvis jeg er bilmekaniker så har jeg jo ikke problem med å skru på bilene hjemme liksom. Da lar jeg meg jo ikke stoppe fordi jeg ser utfordringene i å skru på det problemet på min bil, bare fordi det er privat. Men det gjør han.

Har også prøvd å få til forskjellige sosiale tilstelninger hjemme. Men prøver jeg å foreslå hagefest f.eks. så mener han at det kan begynne å regne, at folk ikke gidder komme osv. Han er alltid slikt negativ. Og jeg orker ikke jobbe meg gjennom den samme visa hver gang. Hvilket har gjort oss veldig isolert.

Det er rart, for han liker egentlig å småkakle med folk og omgås folk, så dette fungerer jo når vi først er i den situasjonen.

Kanskje han burde vært sjekket. Det forutsetter at han vil det selv da, og selvom han vil det så får han jo aldri kommet i gang med det. Det er jo et av hans store problem

Dette hørtes litt komplisert ut i mine ører. Håper at nhd svarer deg.

Kanskje du kan lese om personlighetsforstyrrelser i cluster c i mellomtiden?

Uansett så er det fra hans side at endringen må skje.. og du sier at hans problem er det å komme i gang. Men det kan sikkert en behandler også hjelpe han med. Så det høres ikke umulig ut i mine ører.

men som sagt, håper at du får svar fra nhd.

Lykke til

[Gjest gfdhdh]

Han sier han er plaget selv. Han har alltid vært sånn. Har kommet seg gjennom studier og har jobb. Men han jobber med en ting. Lar andre gjør alt annet. Han vil ikke/kan ikke andre jobber, han gjør bare det han gjør i jobben sin. Men selv privat så ser han heller utfordringene og problemene i dette. Han går på jobb hver dag, men gjør ikke den jobben hjemme, og ser altså problemene i å gjøre noen slike oppgaver hjemme ofte.

Hvis jeg er bilmekaniker så har jeg jo ikke problem med å skru på bilene hjemme liksom. Da lar jeg meg jo ikke stoppe fordi jeg ser utfordringene i å skru på det problemet på min bil, bare fordi det er privat. Men det gjør han.

Har også prøvd å få til forskjellige sosiale tilstelninger hjemme. Men prøver jeg å foreslå hagefest f.eks. så mener han at det kan begynne å regne, at folk ikke gidder komme osv. Han er alltid slikt negativ. Og jeg orker ikke jobbe meg gjennom den samme visa hver gang. Hvilket har gjort oss veldig isolert.

Det er rart, for han liker egentlig å småkakle med folk og omgås folk, så dette fungerer jo når vi først er i den situasjonen.

Kanskje han burde vært sjekket. Det forutsetter at han vil det selv da, og selvom han vil det så får han jo aldri kommet i gang med det. Det er jo et av hans store problem

Folk som har slike problemer må pushes til lege og utredning, ellers skjer det nok svært lite ja.. Kan være at han er deprimert også. Han bør få en helsjekk fysisk av legen ift blodprøver og alt for å utelukke fysiske sykdommer som han eventuelt har i tillegg. For eksempel jernmangel og stoffskifteproblemer kan gi psykiske symptomer, men trolig ikke en så alvorlig funksjonssvikt som du forklarer. Kanskje må dere skrive et brev sammen med en slags forklaring av symptomer og hvordan dette påvirker han, hans funksjon og deres liv, mulig du må skrive dettte sammen med (for) han. Kan være det er lurt å levere dette til legen og at det kan videresendes dit han henvises. Han må trolig dyttes til de ulike timene han får, med mindre han har en stor moralfølelse som vil få han til å møte opp av plikt.

[Gjest Veldig frustrert og lei]

Folk som har slike problemer må pushes til lege og utredning, ellers skjer det nok svært lite ja.. Kan være at han er deprimert også. Han bør få en helsjekk fysisk av legen ift blodprøver og alt for å utelukke fysiske sykdommer som han eventuelt har i tillegg. For eksempel jernmangel og stoffskifteproblemer kan gi psykiske symptomer, men trolig ikke en så alvorlig funksjonssvikt som du forklarer. Kanskje må dere skrive et brev sammen med en slags forklaring av symptomer og hvordan dette påvirker han, hans funksjon og deres liv, mulig du må skrive dettte sammen med (for) han. Kan være det er lurt å levere dette til legen og at det kan videresendes dit han henvises. Han må trolig dyttes til de ulike timene han får, med mindre han har en stor moralfølelse som vil få han til å møte opp av plikt.

Ingen moralfølelse får ham til å gjøre noe dessverre. Det har jeg erfart hele tiden i løpet av mange år. Jeg har prøvd å prate og forklare og spørre og hjelpe. Og han kan være helt enig, lei seg, og skjønne alt. Men så fort siste ord er sakt så er vi tilbake til akkurat det samme stadiet. Det er litt sjokkerende nesten, å oppleve dette.

Han har sakt han ønsker å be meg på en middag eller noe en gang i måneden f.eks. (etter at jeg har sakt at vi bør gjør noe sammen) Han kan tenke på det sier han, men det skjer ingen ting. Sett alarm på telefonen din da sier jeg, en gang i måneden. Så sender du meg melding med en gang den ringer. Veldig lurt sier han. Men han setter aldri den alarmen.

Jeg kan så klart sette i gang alle ting, men det går ikke i lengden at kun den ene drar. Dessuten så er det veldig tungt å alltid være den som skal huske ting, sette i gang ting, ordne ting osv. Det burde i allefall vært litt engasjement fra hans side, det hadde lettet betraktelig. Men det er ikke noe, og det er ikke tull en gang, aldri en gang. Ikke noe.

[Gjest Veldig frustrert og lei]

Dette hørtes litt komplisert ut i mine ører. Håper at nhd svarer deg.

Kanskje du kan lese om personlighetsforstyrrelser i cluster c i mellomtiden?

Uansett så er det fra hans side at endringen må skje.. og du sier at hans problem er det å komme i gang. Men det kan sikkert en behandler også hjelpe han med. Så det høres ikke umulig ut i mine ører.

men som sagt, håper at du får svar fra nhd.

Lykke til

Har vel tatt opp dette med mulig diagnose og forsøk på litt støtte og hjelp noen ganger. Men han er ikke så villig alltid til å si seg enig i at det kan være en diagnose. Han sier selv han er unormal og sånn, men vil vel ikke ha noen diagnose. Da er det, for ham, enklere å gå i sin lille verden og la ting være som de er. Å mistrives og være lei seg, men heller fortsette enn å bruke litt energi på forandring.

Det er det som først og fremst forteller meg at dette ikke kan være normalt. Jeg klarer ikke se at voksne mennesker som egentlig ikke er fornøyde med seg selv og livet sitt ikke evner å ta minste tak i ting som kan hjelpe å rette på det. Selvom disse tingene blir servert ham.

[Gjest Veldig frustrert og lei]

Jeg har lest tråden og hvis også psykologen mener han kan ha en diagnose så bør han utredes.

Jeg synes det høres veldig asberger ut.

Skjønner godt at du er frustrert!

Takk for støtten. Dette har faktisk vært noen mareritt av noen år. Jeg ser på meg selv som ganske oppegående, og har pratet og foreslått, og vært positiv og har hjelpet. Men har ikke kommet et steg videre. På mange år. Jeg har vært dum som har holdt ut så lenge antagelig, men jeg har jo vært veldig glad i ham. Har jo håpet vi skulle få et, om ikke annet, lite gjennombrudd en eller annen gang

[Gjest fgdsfsg]

Ingen moralfølelse får ham til å gjøre noe dessverre. Det har jeg erfart hele tiden i løpet av mange år. Jeg har prøvd å prate og forklare og spørre og hjelpe. Og han kan være helt enig, lei seg, og skjønne alt. Men så fort siste ord er sakt så er vi tilbake til akkurat det samme stadiet. Det er litt sjokkerende nesten, å oppleve dette.

Han har sakt han ønsker å be meg på en middag eller noe en gang i måneden f.eks. (etter at jeg har sakt at vi bør gjør noe sammen) Han kan tenke på det sier han, men det skjer ingen ting. Sett alarm på telefonen din da sier jeg, en gang i måneden. Så sender du meg melding med en gang den ringer. Veldig lurt sier han. Men han setter aldri den alarmen.

Jeg kan så klart sette i gang alle ting, men det går ikke i lengden at kun den ene drar. Dessuten så er det veldig tungt å alltid være den som skal huske ting, sette i gang ting, ordne ting osv. Det burde i allefall vært litt engasjement fra hans side, det hadde lettet betraktelig. Men det er ikke noe, og det er ikke tull en gang, aldri en gang. Ikke noe.

Trist og slitsomt å ha det sånn. Blir litt nysgjerrig på hvordan du falt for han og innledet et forhold til han, hvis han har vært slik hele tiden? Har han kanskje blitt verre, eller sluttet å prøve å endre på dette?

[Gjest Psyk av alt]

Takk for støtten. Dette har faktisk vært noen mareritt av noen år. Jeg ser på meg selv som ganske oppegående, og har pratet og foreslått, og vært positiv og har hjelpet. Men har ikke kommet et steg videre. På mange år. Jeg har vært dum som har holdt ut så lenge antagelig, men jeg har jo vært veldig glad i ham. Har jo håpet vi skulle få et, om ikke annet, lite gjennombrudd en eller annen gang

Klart at man håper! Spesielt når forholdet har vart lenge og man kanskje også har barn.

Men det virker som om du nå har møtt veggen på en måte...og dermed føles alt enda værre.

Håper dere finner en løsning.

[Gjest Veldig frustrert og lei]

Trist og slitsomt å ha det sånn. Blir litt nysgjerrig på hvordan du falt for han og innledet et forhold til han, hvis han har vært slik hele tiden? Har han kanskje blitt verre, eller sluttet å prøve å endre på dette?

Jeg reagerte vel på hvor stille og avbalansert på en måte, han var. Men jeg var selv en veldig livlig jente og holdt oss begge oppe på en måte. Den gang og det første året hadde jeg pågangsmot og livlighet nok for oss begge så vi hadde det mye moro. Det var først etterhvert at jeg skjønte at det var jeg som holdt oss oppe, og at hans "mangler" ikke ble synlige før jeg dro meg litt tilbake og ble mer passiv.

Det var bra liksom, og jeg så ikke hvem som var grunnen til det, eller hvorfor det var sånn. Før jeg begynte å "dette litt sammen". Det er vel det "negative" med å være en energibunt som jeg var den gangen. En lever på lykken uten å se hvem som bidrar til den

[Gjest Veldig frustrert og lei]

Klart at man håper! Spesielt når forholdet har vart lenge og man kanskje også har barn.

Men det virker som om du nå har møtt veggen på en måte...og dermed føles alt enda værre.

Håper dere finner en løsning.

Takk. Ja, jeg har, etter mange år, nå møtt veggen. Har selv blitt veldig sliten og mer matt og negativ og lei. Dessverre har det gått så langt. Nå er det ikke håp lenger. Jeg har funnet ut at jeg kan ikke fortsette slik. Da må vi heller gå hver vår vei.

[Gjest Psyk av alt]

Takk. Ja, jeg har, etter mange år, nå møtt veggen. Har selv blitt veldig sliten og mer matt og negativ og lei. Dessverre har det gått så langt. Nå er det ikke håp lenger. Jeg har funnet ut at jeg kan ikke fortsette slik. Da må vi heller gå hver vår vei.

Huff da.

Å foreslå rådgivning er vel fånyttes både ifh det du skriver og med tanke på hvor "langt" du har kommet i prosessen...

Men en utredning og at han får samtaler med psykiater/psykolog kan hjelpe på sikt. Det er dessverre ikke gjort over natten.

Det virker nesten som om du allerede har bestemt deg...

[Gjest Enn deg selv da?]

Du oppfører deg jo ganske rart selv, da.

Den kommanderinga for eksempel? Høres ganske merkelig ut. Høres nesten ut som om han har resignert, koblet seg fra deg og sikkert innfunnet seg med at det er sånn det er.

Og hvorfor sier du "det blir ikke noe forhold med oss i fremtiden" hvis du vil at han skal gjøre noe annet enn å godta det?

Nei, du har nok en del arbeid å gjøre med deg selv og, men det er jo alltid lettest å skylde på andre, selvfølgelig.

[Bella Dotte]

Det høres ut som Asperger, ja. Jeg har diagnosen selv, og tror faren min hadde det samme - og mye av det du skriver er som å lese om faren min! Kommander ham til utredning, og det på rappen. Man kan få bra hjelp og veiledning når man forstår hva som er problemet, nemlig. (Ihvertfall var det slik for meg...)

[Gjest ambrose]

Har vel tatt opp dette med mulig diagnose og forsøk på litt støtte og hjelp noen ganger. Men han er ikke så villig alltid til å si seg enig i at det kan være en diagnose. Han sier selv han er unormal og sånn, men vil vel ikke ha noen diagnose. Da er det, for ham, enklere å gå i sin lille verden og la ting være som de er. Å mistrives og være lei seg, men heller fortsette enn å bruke litt energi på forandring.

Det er det som først og fremst forteller meg at dette ikke kan være normalt. Jeg klarer ikke se at voksne mennesker som egentlig ikke er fornøyde med seg selv og livet sitt ikke evner å ta minste tak i ting som kan hjelpe å rette på det. Selvom disse tingene blir servert ham.

Er det så viktig med diagnose da?

Det viktigste er jo å behandle problemet, man er ikke sin diagnose, det er bare et utganspunkt for å vite hvordan man skal behandle det, om jeg har skjønt det riktig.

[Tonette]

Han har mye til felles med min mann. Min mann har ingen diagnose, men min sønn fikk en diagnose innenfor autismespekteret for et par år siden. Han har ikke Asperger, men er ikke så langt i fra. Han har rett og slett en del autistiske trekk. Min mann kjenner seg godt igjen i de problemene min sønn sliter med, og ser selv at han har det samme, selv om han ikke har det på papiret. Dette hjelper meg å forstå hvorfor ting er som de er, og jeg måtte ta et valg om jeg kunne leve med det eller ikke.

Jeg har måttet innse at det er jeg som må ta ansvaret for det meste her hjemme. Han ser ikke hva som må gjøres og tar sjelden tak i ting. I og med at han ikke ser, så får jeg se for han, og skriver ned hva som skal gjøres. Han er flinkere til å få gjort ting når han vet nøyaktig hva som må gjøres. Så listen må være ganske detaljert. Skriver jeg f.eks vaske på do, så vasker han selve toalettet, og ikke noe mer. Så jeg må skrive vaske do, vaske speilet, vaske vasken osv.

Etter at jeg har lært mer om autisme, har jeg også oppdaget at vi har noen på jobben, som har autistiske trekk. Det forklarer mye om hvorfor de oppfører seg som de gjør.

[motorPrøysen]

Har mannen din noen egne interesser (som ikke nødvendigvis inkluderer deg) som gir ham glede?

[hardhausen]

Du oppfører deg jo ganske rart selv, da.

Den kommanderinga for eksempel? Høres ganske merkelig ut. Høres nesten ut som om han har resignert, koblet seg fra deg og sikkert innfunnet seg med at det er sånn det er.

Og hvorfor sier du "det blir ikke noe forhold med oss i fremtiden" hvis du vil at han skal gjøre noe annet enn å godta det?

Nei, du har nok en del arbeid å gjøre med deg selv og, men det er jo alltid lettest å skylde på andre, selvfølgelig.

Tenkte på det samme!