Diagnose?

[Gjest Veldig frustrert og lei]

Du oppfører deg jo ganske rart selv, da.

Den kommanderinga for eksempel? Høres ganske merkelig ut. Høres nesten ut som om han har resignert, koblet seg fra deg og sikkert innfunnet seg med at det er sånn det er.

Og hvorfor sier du "det blir ikke noe forhold med oss i fremtiden" hvis du vil at han skal gjøre noe annet enn å godta det?

Nei, du har nok en del arbeid å gjøre med deg selv og, men det er jo alltid lettest å skylde på andre, selvfølgelig.

Du har ikke begrep om hvordan det er å leve i et slikt forhold i mange år skjønner jeg. Etterhvert så sier en ting nesten bare for å se om det da skjer noe. Men det kan ikke slike som du forstå.

Ja, jeg er flink til å jobbe med meg selv. Det sier han også, at jeg er veldig snill, forståelsesfull, har god selvinnsikt og er flink til å skjønne ting og forklare ting. Men det så jeg ikke på som viktig å nevne i innlegget mitt.

Ikke glem at også jeg var på familierådgivningen, og snakket med psykologen.

Og hadde jeg gikk blanke f....i ham eller vårt, så hadde jeg ikke skrevet inn her f.eks. Og være den som foreslo fam.rådgivninge, eller turene, eller mulig diagnose etc etc

Du vil aldri se ham skrive her inne etter andres syn, mulig løsning på problemet, eller gjør noe av det andre.

[Gjest Veldig frustrert og lei]

Har mannen din noen egne interesser (som ikke nødvendigvis inkluderer deg) som gir ham glede?

Nei. Han går på jobb og småordner litt med sitt hjemme. Men som regel så henger ting. Det er masse han aldri får gjort. Han sier han er opptatt og ikke har tid, alikavel så ligger f.eks. posten han i over en uke før han får åpnet det. Og det kan være viktige brev.

[Gjest Veldig frustrert og lei]

Han har mye til felles med min mann. Min mann har ingen diagnose, men min sønn fikk en diagnose innenfor autismespekteret for et par år siden. Han har ikke Asperger, men er ikke så langt i fra. Han har rett og slett en del autistiske trekk. Min mann kjenner seg godt igjen i de problemene min sønn sliter med, og ser selv at han har det samme, selv om han ikke har det på papiret. Dette hjelper meg å forstå hvorfor ting er som de er, og jeg måtte ta et valg om jeg kunne leve med det eller ikke.

Jeg har måttet innse at det er jeg som må ta ansvaret for det meste her hjemme. Han ser ikke hva som må gjøres og tar sjelden tak i ting. I og med at han ikke ser, så får jeg se for han, og skriver ned hva som skal gjøres. Han er flinkere til å få gjort ting når han vet nøyaktig hva som må gjøres. Så listen må være ganske detaljert. Skriver jeg f.eks vaske på do, så vasker han selve toalettet, og ikke noe mer. Så jeg må skrive vaske do, vaske speilet, vaske vasken osv.

Etter at jeg har lært mer om autisme, har jeg også oppdaget at vi har noen på jobben, som har autistiske trekk. Det forklarer mye om hvorfor de oppfører seg som de gjør.

Han her er nok litt sånn. Alt går greit hvis han har lister. Gjerne godtforklarende lister. Å få en diagnose redder ingen ting, men jeg tror det er viktig for da har en en forklaring på ting. Det er liksom stadfestet. Og både han og jeg kan godta ting på en annen måte. Kanskje også han ville blitt litt flinkere til å prøve å gjøre om ting om han visste at det lå noe i dette. Vet ikke.

[Gjest Veldig frustrert og lei]

Det høres ut som Asperger, ja. Jeg har diagnosen selv, og tror faren min hadde det samme - og mye av det du skriver er som å lese om faren min! Kommander ham til utredning, og det på rappen. Man kan få bra hjelp og veiledning når man forstår hva som er problemet, nemlig. (Ihvertfall var det slik for meg...)

Takk for forståelsen. Det er det jeg håpet på også, at han/vi kunne få litt drahjelp om han fikk en diagnose på ting og vi visste hva vi faktisk hadde å jobbe med. Det er vel kanskje lettere for ham også å være medgjørlig og få orden på ting hvis han vet det kommer fra noe. Ser for meg at det er ganske menneskelig å overse mye når vi ikke har noen diagnose på ting, vi vil jo ikke være syke liksom. Vi ønsker jo ikke å ha noe stempel på oss, være seg det er fysiske eller psykiske sådane.

[Madelenemie]

Hei!

Hadde min mann sagt dette som du skriver,

"Hvis jeg sier at "det blir aldri noe forhold mellom oss i fremtiden" så godtar han det. Jeg har jo sakt det så da er det vel sånn."

Da hadde jeg hatt ingen ting mer å si, jeg hadde blitt stille, godtatt det, og så tatt meg en tenkestund. Min mann opplever også meg som følelseskald til tider, jeg forstår det ikke selv, det han sier forholder jeg meg til, evt, skjulte budskao gjemt i ordene eller overført betysdning forstår jeg sjelden!

Derfor har han lært seg ikke å snakke i koder,

Jeg har asperger syndrom selv, og kan ikke fordra at min mann mister besinnelsen og hever stemmen/skriker til meg, dvs siden det er såpass sjelden følger jeg min psykiaters råd, og godtar dette, da han er et følelsesmenneske, men det innebærer også at han bryr seg og er omsorgsfull. Men stadige humorsvigninger og sinneutbrudd hadde jeg ikke taklet.

[Madelenemie]

Nei. Han går på jobb og småordner litt med sitt hjemme. Men som regel så henger ting. Det er masse han aldri får gjort. Han sier han er opptatt og ikke har tid, alikavel så ligger f.eks. posten han i over en uke før han får åpnet det. Og det kan være viktige brev.

Hei!

Min post ligger også fordi:

1) jeg må innstille meg på å åpne den.

2) Jeg vet ikke hva som venter meg i den evt posten som er viktig.

3) Omstillinger liker jeg ikke derfor er post ikke noe man bare spontant åpnet uten å ha tenkt på det en god stund.

Jeg forstår din mann helt !!

[Madelenemie]

Han har mye til felles med min mann. Min mann har ingen diagnose, men min sønn fikk en diagnose innenfor autismespekteret for et par år siden. Han har ikke Asperger, men er ikke så langt i fra. Han har rett og slett en del autistiske trekk. Min mann kjenner seg godt igjen i de problemene min sønn sliter med, og ser selv at han har det samme, selv om han ikke har det på papiret. Dette hjelper meg å forstå hvorfor ting er som de er, og jeg måtte ta et valg om jeg kunne leve med det eller ikke.

Jeg har måttet innse at det er jeg som må ta ansvaret for det meste her hjemme. Han ser ikke hva som må gjøres og tar sjelden tak i ting. I og med at han ikke ser, så får jeg se for han, og skriver ned hva som skal gjøres. Han er flinkere til å få gjort ting når han vet nøyaktig hva som må gjøres. Så listen må være ganske detaljert. Skriver jeg f.eks vaske på do, så vasker han selve toalettet, og ikke noe mer. Så jeg må skrive vaske do, vaske speilet, vaske vasken osv.

Etter at jeg har lært mer om autisme, har jeg også oppdaget at vi har noen på jobben, som har autistiske trekk. Det forklarer mye om hvorfor de oppfører seg som de gjør.

Hei!

" Han er flinkere til å få gjort ting når han vet nøyaktig hva som må gjøres. Så listen må være ganske detaljert. Skriver jeg f.eks vaske på do, så vasker han selve toalettet, og ikke noe mer. Så jeg må skrive vaske do, vaske speilet, vaske vasken osv."

det er deilig å lese om deres partnere, jeg kjenner meg igjen, det er hyggelig også ser man hvor viktig lister er og blir. Hvordan i alle dager skal man vite det usagte, alle selvfølfgeligheter, som ligger i en upresis setning og instruks? Det er bedre å være tydelig enn å tro at man skal skjønne resten av seg selv.

[motorPrøysen]

Nei. Han går på jobb og småordner litt med sitt hjemme. Men som regel så henger ting. Det er masse han aldri får gjort. Han sier han er opptatt og ikke har tid, alikavel så ligger f.eks. posten han i over en uke før han får åpnet det. Og det kan være viktige brev.

Jeg spurte fordi folk med asperger ofte har interesser som de er veldig opptatt av, typisk på en enspora og detaljorientert måte.

Uansett: Det er jo han selv som må ville oppsøke helsevesenet og evt. få en diagnose. Vil han ikke det er det ikke så mye du kan gjøre.

[Madelenemie]

Han sier han er plaget selv. Han har alltid vært sånn. Har kommet seg gjennom studier og har jobb. Men han jobber med en ting. Lar andre gjør alt annet. Han vil ikke/kan ikke andre jobber, han gjør bare det han gjør i jobben sin. Men selv privat så ser han heller utfordringene og problemene i dette. Han går på jobb hver dag, men gjør ikke den jobben hjemme, og ser altså problemene i å gjøre noen slike oppgaver hjemme ofte.

Hvis jeg er bilmekaniker så har jeg jo ikke problem med å skru på bilene hjemme liksom. Da lar jeg meg jo ikke stoppe fordi jeg ser utfordringene i å skru på det problemet på min bil, bare fordi det er privat. Men det gjør han.

Har også prøvd å få til forskjellige sosiale tilstelninger hjemme. Men prøver jeg å foreslå hagefest f.eks. så mener han at det kan begynne å regne, at folk ikke gidder komme osv. Han er alltid slikt negativ. Og jeg orker ikke jobbe meg gjennom den samme visa hver gang. Hvilket har gjort oss veldig isolert.

Det er rart, for han liker egentlig å småkakle med folk og omgås folk, så dette fungerer jo når vi først er i den situasjonen.

Kanskje han burde vært sjekket. Det forutsetter at han vil det selv da, og selvom han vil det så får han jo aldri kommet i gang med det. Det er jo et av hans store problem

Hei!

Å lese dette du skriver minner om meg selv for mange år siden

"Har også prøvd å få til forskjellige sosiale tilstelninger hjemme. Men prøver jeg å foreslå hagefest f.eks. så mener han at det kan begynne å regne, at folk ikke gidder komme osv. Han er alltid slikt negativ. Og jeg orker ikke jobbe meg gjennom den samme visa hver gang. Hvilket har gjort oss veldig isolert."

I år etter mange år med hjelp til å forstå hvorfor det er hyggelig feks å invitere mennesker inn i huset (det betrakter jeg i hovedsak kun som en plage og et stressmoment) så lagde jeg mat til min manns nyttårsfest:)

Det ville vært utenkelig for noen år siden, ikke min favoritt ting fest, men jeg var glad for å klare å gjøre dette for han når jeg nå har forstått hvor forskjellige vi er i behov og personlighet.

Men jeg kunne ikke fått til å forstå og gjøre alle disse endringene i eget liv uten hjelpen en diagnose ga meg, ikke minst støtten min mann har vært for meg, og en god samtalepartner og veileder som jeg fikk i min psykiater

Håper din mann kan få hjelp, det er muligheter for små endringer og skritt, men lettere å gjøre noe når man vet hvor man har sine svakheter. Vi med asperger må ofte ha mennesker og deres følelser forklart inn med t-skje, men når det er på plass, litt, ja så kan man jo endre seg litt etter litt.

[Madelenemie]

Ingen moralfølelse får ham til å gjøre noe dessverre. Det har jeg erfart hele tiden i løpet av mange år. Jeg har prøvd å prate og forklare og spørre og hjelpe. Og han kan være helt enig, lei seg, og skjønne alt. Men så fort siste ord er sakt så er vi tilbake til akkurat det samme stadiet. Det er litt sjokkerende nesten, å oppleve dette.

Han har sakt han ønsker å be meg på en middag eller noe en gang i måneden f.eks. (etter at jeg har sakt at vi bør gjør noe sammen) Han kan tenke på det sier han, men det skjer ingen ting. Sett alarm på telefonen din da sier jeg, en gang i måneden. Så sender du meg melding med en gang den ringer. Veldig lurt sier han. Men han setter aldri den alarmen.

Jeg kan så klart sette i gang alle ting, men det går ikke i lengden at kun den ene drar. Dessuten så er det veldig tungt å alltid være den som skal huske ting, sette i gang ting, ordne ting osv. Det burde i allefall vært litt engasjement fra hans side, det hadde lettet betraktelig. Men det er ikke noe, og det er ikke tull en gang, aldri en gang. Ikke noe.

Hei!

Før sa jeg ikke disse ordene til min mann,

" jeg elsker deg". etter et lurs med en autismeekspert fikk jeg høre at man hver dag skulle si dette til sin partner, da begynte jeg med det og det er vellykket.

Kanskje er det lettere når man får en diagnose og blir bevisst ting. mange voksne med asperger syndrom er ganske barnslige, min mann syns jeg er barnslig til tider, men mye av det du skriver er veldig gjenkjenbart for meg fordi også for min mann er det vanskelig og til tider umulig å forstå at et smart menneske kan være så tafatt med mye av det praktisk i en familie, min manner mye alene om alt, og jeg, ja jeg tenker mye på sakene.

Men min psykiater har fått meg på spor av endring dvs. støttet min mann i mye og uten å kreve mer enn man kanskje kan oppmuntret meg til å ta mer del, sakte gjør jeg endringer, men best er jeg på å tenke på de sakene, dessverre.

[Tonette]

Hei!

" Han er flinkere til å få gjort ting når han vet nøyaktig hva som må gjøres. Så listen må være ganske detaljert. Skriver jeg f.eks vaske på do, så vasker han selve toalettet, og ikke noe mer. Så jeg må skrive vaske do, vaske speilet, vaske vasken osv."

det er deilig å lese om deres partnere, jeg kjenner meg igjen, det er hyggelig også ser man hvor viktig lister er og blir. Hvordan i alle dager skal man vite det usagte, alle selvfølfgeligheter, som ligger i en upresis setning og instruks? Det er bedre å være tydelig enn å tro at man skal skjønne resten av seg selv.

:-)

[Gjest Veldig frustrert og lei]

Hei!

Min post ligger også fordi:

1) jeg må innstille meg på å åpne den.

2) Jeg vet ikke hva som venter meg i den evt posten som er viktig.

3) Omstillinger liker jeg ikke derfor er post ikke noe man bare spontant åpnet uten å ha tenkt på det en god stund.

Jeg forstår din mann helt !!

Det der er helt min mann. Han er i alle innleggene dine Madelenemie. Han tåler heller ikke hvis jeg er sint eller sur, da får han totalt sperre mot meg og straffer meg. Han må også la posten modne, og andre ting.

Han har ikke en gang på alle årene vi har vært sammen sakt et impulsivt ja til noe jeg har foreslått. Alt må tenkes over og veies og vurderes. Det er utrolig tungt for en annen.

Han er også barnslig som du skriver. Jeg synes han veksler mellom å være veldig seriøs og tung på en måte til å være en liten hoppende guttunge liksom. Jeg har savnet personen midt i mellom.

Setter så pris på alle innleggene jeg har fått her. Det er tydelig at det her kan være noe. Noe som burde være undersøkt. Bare så veldig synd ingen har hjulpet ham til det før, eller at jeg har vært flinkere før. Nå har det gått mange år og vi har mistet masse i løpet av disse årene.

[Gjest Veldig frustrert og lei]

Han har mye til felles med min mann. Min mann har ingen diagnose, men min sønn fikk en diagnose innenfor autismespekteret for et par år siden. Han har ikke Asperger, men er ikke så langt i fra. Han har rett og slett en del autistiske trekk. Min mann kjenner seg godt igjen i de problemene min sønn sliter med, og ser selv at han har det samme, selv om han ikke har det på papiret. Dette hjelper meg å forstå hvorfor ting er som de er, og jeg måtte ta et valg om jeg kunne leve med det eller ikke.

Jeg har måttet innse at det er jeg som må ta ansvaret for det meste her hjemme. Han ser ikke hva som må gjøres og tar sjelden tak i ting. I og med at han ikke ser, så får jeg se for han, og skriver ned hva som skal gjøres. Han er flinkere til å få gjort ting når han vet nøyaktig hva som må gjøres. Så listen må være ganske detaljert. Skriver jeg f.eks vaske på do, så vasker han selve toalettet, og ikke noe mer. Så jeg må skrive vaske do, vaske speilet, vaske vasken osv.

Etter at jeg har lært mer om autisme, har jeg også oppdaget at vi har noen på jobben, som har autistiske trekk. Det forklarer mye om hvorfor de oppfører seg som de gjør.

Det med detaljer og deltaljerte lister er helt min mann. Han sier det selv også, at han ønsker at jeg lager lister til ham.

[Gjest Enn deg selv da?]

Du har ikke begrep om hvordan det er å leve i et slikt forhold i mange år skjønner jeg. Etterhvert så sier en ting nesten bare for å se om det da skjer noe. Men det kan ikke slike som du forstå.

Ja, jeg er flink til å jobbe med meg selv. Det sier han også, at jeg er veldig snill, forståelsesfull, har god selvinnsikt og er flink til å skjønne ting og forklare ting. Men det så jeg ikke på som viktig å nevne i innlegget mitt.

Ikke glem at også jeg var på familierådgivningen, og snakket med psykologen.

Og hadde jeg gikk blanke f....i ham eller vårt, så hadde jeg ikke skrevet inn her f.eks. Og være den som foreslo fam.rådgivninge, eller turene, eller mulig diagnose etc etc

Du vil aldri se ham skrive her inne etter andres syn, mulig løsning på problemet, eller gjør noe av det andre.

Jeg skjønner godt at du får behov for å få ut en reaksjon til slutt, men slikt kan fort bli en vane.

Jeg vet ikke hva av deres problemer som skylder personlighetsforskjeller og kjønnsforskjeller, og hva som er "det må være noe galt med han". Elsker han deg egentlig? Det er uansett flest kvinner som skriver her inne. Det er ikke like typisk menn å søke hjelp for problemene sine. Jeg har også et inntrykk av at det er langt vanligere for sjenerte, stille, "hemmede" menn ofte innfinner seg i sin situasjon. Ofte finner de seg også damer som er mer dynamiske og som styrer showet. Det passer som hånd i hanske - så lenge dama er tilfreds.

Menn har også det problemet at de ofte blir taperen i barnefordelingssaker.

[Gjest Veldig frustrert og lei]

Jeg skjønner godt at du får behov for å få ut en reaksjon til slutt, men slikt kan fort bli en vane.

Jeg vet ikke hva av deres problemer som skylder personlighetsforskjeller og kjønnsforskjeller, og hva som er "det må være noe galt med han". Elsker han deg egentlig? Det er uansett flest kvinner som skriver her inne. Det er ikke like typisk menn å søke hjelp for problemene sine. Jeg har også et inntrykk av at det er langt vanligere for sjenerte, stille, "hemmede" menn ofte innfinner seg i sin situasjon. Ofte finner de seg også damer som er mer dynamiske og som styrer showet. Det passer som hånd i hanske - så lenge dama er tilfreds.

Menn har også det problemet at de ofte blir taperen i barnefordelingssaker.

Ja, det har blitt en vane. Etter mange år med pågangsmot og håp. Det kan jeg innrømme. Jeg har bedt pent, forklart i timesvis, grått, vært sint. En prøver vel de muligheter som er. Naturlig.

Etterhvert så blir en veldig nedsatt selv, trist, lei. Og da kan en fort presse de harde sidene. I frustrasjon. I oppgitthet. Jeg er fullt klar over at jeg også er en form for taper i dette forholdet.

Det er klart det er foskjell på menn og kvinner, det føler jeg at jeg har tatt med i beregningen her. Jeg har gjennom årene sett alle siden vi kan ha, som mennesker, som kjønn. Og jeg har kommet til den konklusjon at uansett, så er ikke dette er naturlig eller normal måte å være på, eller oppføre seg på.

Det kan se ut til at en god del av innleggene, jeg er svært takknemmelig for å ha fått, støtter dette.

Jeg skal love jeg har gitt mannen utrolige sjangser til å se problemene, å søke hjelp, for ham og for oss. Jeg har hatt utrolig pågansmot og vilje til å få ting på bena.

Dette er altså, hva jeg mener, forbi mann/kvinne problematikken. Her må det simpelthen ligge mer bak.

[frosken]

Det der er helt min mann. Han er i alle innleggene dine Madelenemie. Han tåler heller ikke hvis jeg er sint eller sur, da får han totalt sperre mot meg og straffer meg. Han må også la posten modne, og andre ting.

Han har ikke en gang på alle årene vi har vært sammen sakt et impulsivt ja til noe jeg har foreslått. Alt må tenkes over og veies og vurderes. Det er utrolig tungt for en annen.

Han er også barnslig som du skriver. Jeg synes han veksler mellom å være veldig seriøs og tung på en måte til å være en liten hoppende guttunge liksom. Jeg har savnet personen midt i mellom.

Setter så pris på alle innleggene jeg har fått her. Det er tydelig at det her kan være noe. Noe som burde være undersøkt. Bare så veldig synd ingen har hjulpet ham til det før, eller at jeg har vært flinkere før. Nå har det gått mange år og vi har mistet masse i løpet av disse årene.

''Setter så pris på alle innleggene jeg har fått her. Det er tydelig at det her kan være noe. Noe som burde være undersøkt. Bare så veldig synd ingen har hjulpet ham til det før, eller at jeg har vært flinkere før. Nå har det gått mange år og vi har mistet masse i løpet av disse årene.

''

Samtidig forteller du at din mann er i jobb og at han generelt sett fungerer rimelig bra. Dersom han har Asperger så finnes det jo ingen behandling for dette som fjerner problematikken. Det virker heller ikke som om det primært er han som mener at hans liv er vanskelig, men at det er du som er sliten av å leve sammen med ham. Spørs om det vil bedre ekteskapet om dere begge vet at hans særegenheter kan settes en merkelapp på.

Enten folks særegenheter kvalifiserer til en diagnose eller ikke, så tror jeg det her som ellers gjelder at det sjelden er en konstruktiv målsetting å forsøke å få til endring av sin partner. Du må kanskje tenke gjennom om du ønsker å bli i dette ekteskapet eller ikke, og hva som evt. ville være annerledes for din del om han fikk en diagnose.

[Gjest Veldig frustrert og lei]

''Setter så pris på alle innleggene jeg har fått her. Det er tydelig at det her kan være noe. Noe som burde være undersøkt. Bare så veldig synd ingen har hjulpet ham til det før, eller at jeg har vært flinkere før. Nå har det gått mange år og vi har mistet masse i løpet av disse årene.

''

Samtidig forteller du at din mann er i jobb og at han generelt sett fungerer rimelig bra. Dersom han har Asperger så finnes det jo ingen behandling for dette som fjerner problematikken. Det virker heller ikke som om det primært er han som mener at hans liv er vanskelig, men at det er du som er sliten av å leve sammen med ham. Spørs om det vil bedre ekteskapet om dere begge vet at hans særegenheter kan settes en merkelapp på.

Enten folks særegenheter kvalifiserer til en diagnose eller ikke, så tror jeg det her som ellers gjelder at det sjelden er en konstruktiv målsetting å forsøke å få til endring av sin partner. Du må kanskje tenke gjennom om du ønsker å bli i dette ekteskapet eller ikke, og hva som evt. ville være annerledes for din del om han fikk en diagnose.

Han er ikke fornøyd. Han sier at tiden med meg er det beste i hans liv. Han synes han selv er "rar". Han vil, men får ikke til. Han ser og opplever, men skjønner ikke.

Hadde han blåst i det og vært lykkelig så hadde jeg ant.vært ute av dette forholdet for lenge siden. Da hadde jeg trodd han var som person og trivdes med det.

Jeg har ikke klart det, fordi jeg har sett at han egentlig vil noe annet. Hele han er ord, ingen handling.

Jeg kan gi ham helt opp og leve mitt liv. Men slik han er som person så tror jeg dette vil følge ham etter jeg har dratt, like stort som før jeg kom inn i livet hans. Han har kun jobben, driver ikke med noe positivt på fritiden. Har ikke særlig venner. Har ikke mye i livet utenom jobben og oss.

Og jobb og daglig fungering er ikke ensbetydende med å leve. Det kan også kalles å bare eksistere.

[Gjest Enn deg selv da?]

Ja, det har blitt en vane. Etter mange år med pågangsmot og håp. Det kan jeg innrømme. Jeg har bedt pent, forklart i timesvis, grått, vært sint. En prøver vel de muligheter som er. Naturlig.

Etterhvert så blir en veldig nedsatt selv, trist, lei. Og da kan en fort presse de harde sidene. I frustrasjon. I oppgitthet. Jeg er fullt klar over at jeg også er en form for taper i dette forholdet.

Det er klart det er foskjell på menn og kvinner, det føler jeg at jeg har tatt med i beregningen her. Jeg har gjennom årene sett alle siden vi kan ha, som mennesker, som kjønn. Og jeg har kommet til den konklusjon at uansett, så er ikke dette er naturlig eller normal måte å være på, eller oppføre seg på.

Det kan se ut til at en god del av innleggene, jeg er svært takknemmelig for å ha fått, støtter dette.

Jeg skal love jeg har gitt mannen utrolige sjangser til å se problemene, å søke hjelp, for ham og for oss. Jeg har hatt utrolig pågansmot og vilje til å få ting på bena.

Dette er altså, hva jeg mener, forbi mann/kvinne problematikken. Her må det simpelthen ligge mer bak.

Det kan være Aspergers, eller det kan være at dere rett og slett bare ikke passer så godt sammen.

Hva med å skilles, og finne en god løsning for barna?

[Gjest Veldig frustrert og lei]

Det kan være Aspergers, eller det kan være at dere rett og slett bare ikke passer så godt sammen.

Hva med å skilles, og finne en god løsning for barna?

Vi passer ikke sammen. Det har jeg jo skjønt. Men det er som sakt mer til dette enn mann/kvinne problematikk.

Jeg klarer ikke å blåse i ham. Dette har vært mange år av livet mitt, og jeg ønsker at han skal leve og ikke bare eksistere, også etter at ikke jeg er sammen med ham lenger.

[Madelenemie]

Det der er helt min mann. Han er i alle innleggene dine Madelenemie. Han tåler heller ikke hvis jeg er sint eller sur, da får han totalt sperre mot meg og straffer meg. Han må også la posten modne, og andre ting.

Han har ikke en gang på alle årene vi har vært sammen sakt et impulsivt ja til noe jeg har foreslått. Alt må tenkes over og veies og vurderes. Det er utrolig tungt for en annen.

Han er også barnslig som du skriver. Jeg synes han veksler mellom å være veldig seriøs og tung på en måte til å være en liten hoppende guttunge liksom. Jeg har savnet personen midt i mellom.

Setter så pris på alle innleggene jeg har fått her. Det er tydelig at det her kan være noe. Noe som burde være undersøkt. Bare så veldig synd ingen har hjulpet ham til det før, eller at jeg har vært flinkere før. Nå har det gått mange år og vi har mistet masse i løpet av disse årene.

Hei!

Hm, jeg skjønner det ikke er lett for deg, jeg skjønner det fordi jeg ser min manns savn og min mann er blitt flink til å sette ord på ting slik at jeg bedre og gradvis blir i stand til å forstå det.

Det muliggjør en visse endring over tid, men ingen trolldom som forandrer alt eller skjer over natten, dessverre.

Det er en merkelig trøst jeg finner i å lese det du skriver om din mann, føler meg mindre alene, for har lett etter en del av det du skriver blant andre aspergere, men de fleste som er diagnostisert er ikke gift. Og av de gifte gir de selv i vertfall lite uttrykk for utilstrekkelighet som ektefelle. Da har jeg følt meg håpløs og alene, derfor en fattig trøst å lese om meg selv i noen andre eller bare få bekreftet min manns egenopplevelse med andre ord.

I blant tenker jeg etter å ha lest noe som en del kvinner har skrevet om sine asperger menn at mange av forholdene ender med at det ene menneske bærer så og si hele familie,, dette betyr ikke at den andre med asperger ikke deltar/gjør ting, men når hovedansvaret for planlegging ligger mye på den ene så skjønner jeg nå at det må føles ensomt og frustrerende.

Det var en stor hjelp for oss å ha noe å plassere alt det rare på, for selv er jeg teoretisk flink, er behovet for tid alene ikke alltid enkelt for familien og den andre partner.

Takk for det du deler.