Diagnose?

[Madelenemie]

Det der er helt min mann. Han er i alle innleggene dine Madelenemie. Han tåler heller ikke hvis jeg er sint eller sur, da får han totalt sperre mot meg og straffer meg. Han må også la posten modne, og andre ting.

Han har ikke en gang på alle årene vi har vært sammen sakt et impulsivt ja til noe jeg har foreslått. Alt må tenkes over og veies og vurderes. Det er utrolig tungt for en annen.

Han er også barnslig som du skriver. Jeg synes han veksler mellom å være veldig seriøs og tung på en måte til å være en liten hoppende guttunge liksom. Jeg har savnet personen midt i mellom.

Setter så pris på alle innleggene jeg har fått her. Det er tydelig at det her kan være noe. Noe som burde være undersøkt. Bare så veldig synd ingen har hjulpet ham til det før, eller at jeg har vært flinkere før. Nå har det gått mange år og vi har mistet masse i løpet av disse årene.

Hei!

Jeg har ikke tenkt på det selv som "totalt sperre og straff", men for min del også hvis det oppstår følelser, uansett type, så er det straks viktig å etablere en trygg avstand. (jeg klarer ikke forklare det bedre, det er som om nærhet er skummelt, om den ikke er tydelig og avklart og handler om noe forutsigbart og bestemt.

Derfor fungerer en romantisk middag planlagt på forhånd bedre enn en plutselig omfavnelse som jeg opplever nærmest som et overfall. (Jeg kan da innstille meg på romatikkens tåpeligheter og vite at jeg skal smile når min mann sier forunderlige ting, ikke at jeg liker det, men siden det betyr så mye for han så vil jeg jo møte han på en halvvei)

Er det sinne, blir jeg taus og forlater rommet etter en tid, når vedkommende har sagt sitt. Dette opplever min mann som en sterk avvisning og som en form for sinne fra min side? selv om jeg ikke sier noe? Men hva er sint ved det når man bare ikke vil ha ulyd inn i øret og forvirrende ord som blir til floker i tankene?

dessuten syns jeg ofte,( men jeg har lært noe annet av min psykiater) at man må ikke si noe man ikke mener i sinne, man må tenke seg om, det hender også jeg har kommet med advarsel, men en advarsel virker i slike tilfeller som trussel?

(min psykiater har sagt følgende " når de mann blir sint, noe som er helt greit, så skal du IKKE ta ordene hans bokstavelig" dette velger jeg nå å leve ut i fra, derfor går det så mye bedre, men lett er det ikke, men siden han bare blir sint på meg noen ganger pr år, velger jeg å takle dette, samt viktig å tenke på at han da ikke mener det han sier, selv om det er meget vanskelig for meg å forstå. (tror min psykiater er samme type følelsesmenneske siden hun forstår min mann så godt)

Er det romantikk, blir jeg rastløs og kremter litt (dette er selvoppdaget)

Sier min mann noe om at jeg kunne svart litt mer på hans følelser, spør jeg "hva vil du jeg skal si", og det er det jeg burde vite av meg selv, de merkelige svarene jeg bare ikke kommer på.

Takk for innlegget ditt, det betydde mye for meg å lese, håper du skriver mer.

[Gjest Veldig frustrert og lei]

Hei!

Hm, jeg skjønner det ikke er lett for deg, jeg skjønner det fordi jeg ser min manns savn og min mann er blitt flink til å sette ord på ting slik at jeg bedre og gradvis blir i stand til å forstå det.

Det muliggjør en visse endring over tid, men ingen trolldom som forandrer alt eller skjer over natten, dessverre.

Det er en merkelig trøst jeg finner i å lese det du skriver om din mann, føler meg mindre alene, for har lett etter en del av det du skriver blant andre aspergere, men de fleste som er diagnostisert er ikke gift. Og av de gifte gir de selv i vertfall lite uttrykk for utilstrekkelighet som ektefelle. Da har jeg følt meg håpløs og alene, derfor en fattig trøst å lese om meg selv i noen andre eller bare få bekreftet min manns egenopplevelse med andre ord.

I blant tenker jeg etter å ha lest noe som en del kvinner har skrevet om sine asperger menn at mange av forholdene ender med at det ene menneske bærer så og si hele familie,, dette betyr ikke at den andre med asperger ikke deltar/gjør ting, men når hovedansvaret for planlegging ligger mye på den ene så skjønner jeg nå at det må føles ensomt og frustrerende.

Det var en stor hjelp for oss å ha noe å plassere alt det rare på, for selv er jeg teoretisk flink, er behovet for tid alene ikke alltid enkelt for familien og den andre partner.

Takk for det du deler.

Takk til deg og, for å vise slik forståelse og for å dele av ditt liv.

Dette har vært fryktelig vanskelig, av og til så føler jeg at disse årene har ødelagt meg som menneske, for jeg når aldri frem.

Jeg får aldri respons tilbake, han eier ikke empati, jeg har kommet til kort, gang på gang på gang. Og det gjør veldig vondt.

Nå som vi har kommet til det stadiet at vi bryter opp så ser jeg at han bare lever sitt liv. Han sier han er redd for å miste oss men han gjør ikke den minste ting for å stoppe det. Han tar ingen initiativ til forsoning med meg, tar ingen initiativ til å gjøre noe med barna. Ikke noe. Etter så masse jobb jeg har lagt i dette i så mange år så er det vondt å se.

Det har også vært veldig tungt å sitte med alt ansvaret. Når en er to personer så forventer man at kvinnen tar enkelte ting i hverddagen, og mannen noe annet, samt at vi deler på ting. Sånn har det ikke vært her. Han har hatt kontroll på sitt på en måte, alt annet, absorlut alt, har vært mitt ansvar. Det jeg ikke har satt i gang har ikke skjedd, det jeg har glemt har ikke vært gjennomført. Samme hvor viktig det har vært.

Det lager et umenneskelig press på meg, for jeg kan ikke slappe av et sekund, i fare for at noe ikke blir gjort, eller om ting blir glemt.

Mangelen på empati er også vondt å bære. Den kulden jeg har følt er som en iskald dusj. Gang på gang. Samme hvor mye jeg har pratet eller forklart, laget eksempler han har kunnet forstå. Så fort siste ord er sakt så er han tilbake i sin verden. Smiler jeg så er alt bare bra, uansett om ikke en eneste ting av de vi sammen har funnet ut er veldig viktige for oss blir gjennomført.

Jeg skulle ønske han hadde villet finne ut av sine problemer, av det jeg tror er en diagnose. For da hadde vi sammen kunne legge opp løpet, han kunne sette kanskje satt litt mer krav til seg selv, og fått hjelp av behandler til å finne ut hvordan vi skulle legge opp hverddagen så den blir god for alle.

Men jeg har som sakt nevnt diagnose, og det har ikke gått gjennom. Dessverre.

Dette har helt enkelt vært et mareritt. Når jeg tenker tilbake på alle disse årene så skulle jeg ønske jeg ikke hadde møtt ham. Faktisk så er det nå slik jeg føler, for hvor vondt dette har vært og hvor mye det har kostet meg som person.

[Madelenemie]

Takk til deg og, for å vise slik forståelse og for å dele av ditt liv.

Dette har vært fryktelig vanskelig, av og til så føler jeg at disse årene har ødelagt meg som menneske, for jeg når aldri frem.

Jeg får aldri respons tilbake, han eier ikke empati, jeg har kommet til kort, gang på gang på gang. Og det gjør veldig vondt.

Nå som vi har kommet til det stadiet at vi bryter opp så ser jeg at han bare lever sitt liv. Han sier han er redd for å miste oss men han gjør ikke den minste ting for å stoppe det. Han tar ingen initiativ til forsoning med meg, tar ingen initiativ til å gjøre noe med barna. Ikke noe. Etter så masse jobb jeg har lagt i dette i så mange år så er det vondt å se.

Det har også vært veldig tungt å sitte med alt ansvaret. Når en er to personer så forventer man at kvinnen tar enkelte ting i hverddagen, og mannen noe annet, samt at vi deler på ting. Sånn har det ikke vært her. Han har hatt kontroll på sitt på en måte, alt annet, absorlut alt, har vært mitt ansvar. Det jeg ikke har satt i gang har ikke skjedd, det jeg har glemt har ikke vært gjennomført. Samme hvor viktig det har vært.

Det lager et umenneskelig press på meg, for jeg kan ikke slappe av et sekund, i fare for at noe ikke blir gjort, eller om ting blir glemt.

Mangelen på empati er også vondt å bære. Den kulden jeg har følt er som en iskald dusj. Gang på gang. Samme hvor mye jeg har pratet eller forklart, laget eksempler han har kunnet forstå. Så fort siste ord er sakt så er han tilbake i sin verden. Smiler jeg så er alt bare bra, uansett om ikke en eneste ting av de vi sammen har funnet ut er veldig viktige for oss blir gjennomført.

Jeg skulle ønske han hadde villet finne ut av sine problemer, av det jeg tror er en diagnose. For da hadde vi sammen kunne legge opp løpet, han kunne sette kanskje satt litt mer krav til seg selv, og fått hjelp av behandler til å finne ut hvordan vi skulle legge opp hverddagen så den blir god for alle.

Men jeg har som sakt nevnt diagnose, og det har ikke gått gjennom. Dessverre.

Dette har helt enkelt vært et mareritt. Når jeg tenker tilbake på alle disse årene så skulle jeg ønske jeg ikke hadde møtt ham. Faktisk så er det nå slik jeg føler, for hvor vondt dette har vært og hvor mye det har kostet meg som person.

Hei!

Jeg tror mye kan gjøres for han/dere hvis han får diagnosen.

Men, hvis du klarer å være like "kald" og velformulert og ikke vise følelser når du er opprørt så kommer du nok langt lenger enn hvis du viser at du er lei deg, opprørt eller sint. Jeg vet det er vanskelig sikkert for deg, men jeg skriver det fordi jeg selv er mer motagelig for en annens ord hvis de er presise og sagt uten følelser. Ellers har jeg lett for å stenge av, dette oppleves som følelseskulde, inni meg er det imidlertid ikke kulde, jeg er opprørt, men dette ser ikke min mann.

Kanskje er din mann også opprørt, men han klarer ikke sette ord på, og aller mest å møte deg på dine følelser.

Jeg håper likevel at dere kan få hjelp.

Hva med å lese om temaet sammen, men på en iskald måte, dvs du må ikke vise følelser, men ta det veldig saklig og analyttisk for deg?

Jeg skjønner at du til tider ønsket du ikke traff han, jeg føler for min mann også at han skulle vært gift med noen som kunne møtt han på hans behov.

[Gjest Veldig frustrert og lei]

Hei!

Jeg tror mye kan gjøres for han/dere hvis han får diagnosen.

Men, hvis du klarer å være like "kald" og velformulert og ikke vise følelser når du er opprørt så kommer du nok langt lenger enn hvis du viser at du er lei deg, opprørt eller sint. Jeg vet det er vanskelig sikkert for deg, men jeg skriver det fordi jeg selv er mer motagelig for en annens ord hvis de er presise og sagt uten følelser. Ellers har jeg lett for å stenge av, dette oppleves som følelseskulde, inni meg er det imidlertid ikke kulde, jeg er opprørt, men dette ser ikke min mann.

Kanskje er din mann også opprørt, men han klarer ikke sette ord på, og aller mest å møte deg på dine følelser.

Jeg håper likevel at dere kan få hjelp.

Hva med å lese om temaet sammen, men på en iskald måte, dvs du må ikke vise følelser, men ta det veldig saklig og analyttisk for deg?

Jeg skjønner at du til tider ønsket du ikke traff han, jeg føler for min mann også at han skulle vært gift med noen som kunne møtt han på hans behov.

Ja, det er ikke lett, det skal gudene vite. Jeg er redd det har gått for lang tid for oss. Så mange år uten hjelp har laget mange dype sår, jeg tror nok ikke disse kan forsvinne. Selvom jeg faktisk skulle ønske det. Innerst inne så ønsker jeg ikke at vi går hver vår vei, men jeg har som sakt hatt mange strie og tunge år. Jeg orker ikke mer.

Men i det minste har jeg i dag fått ham til å ville sjekke det ut. Han skjønner at det må være noe, skal lese om det på nett og forhåpentligvis ta kontakt med legen sin for videre utredning.

Det er jeg glad for. Jeg tror han vil vinne masse på det, selvom jeg er med i bildet eller ikke. Jeg ønsker jo at han får det bedre med seg selv og livet være ser jeg tar en del av det eller ikke.

[Madelenemie]

Ja, det er ikke lett, det skal gudene vite. Jeg er redd det har gått for lang tid for oss. Så mange år uten hjelp har laget mange dype sår, jeg tror nok ikke disse kan forsvinne. Selvom jeg faktisk skulle ønske det. Innerst inne så ønsker jeg ikke at vi går hver vår vei, men jeg har som sakt hatt mange strie og tunge år. Jeg orker ikke mer.

Men i det minste har jeg i dag fått ham til å ville sjekke det ut. Han skjønner at det må være noe, skal lese om det på nett og forhåpentligvis ta kontakt med legen sin for videre utredning.

Det er jeg glad for. Jeg tror han vil vinne masse på det, selvom jeg er med i bildet eller ikke. Jeg ønsker jo at han får det bedre med seg selv og livet være ser jeg tar en del av det eller ikke.

Hei!

Han har det kanskje bra nok med seg selv?

Men når man er gift med noen med andre behov så ble det for min del mye slitsomme tanker om utilstrekkelighet.

Alene og i fred har jeg det som "plommen i egget", bare inni mellom trenger jeg egentlig andre

For min del ble det mer at jeg ikke levde opp til andres forvetninger og krav, jeg klarte det ikke, det ble en kamp mellom min mann og meg på et vis, han som vil gå på besøk, jeg som er motsatt og aldri syns man kan ha tid til slikt. Og i vertfall ikke ha besøk, det fins det mange gode invendinger mot å vente litt med.

Det er mye jeg må tenke lenge på først.

Hadde jeg ikke blitt gift er det ikke sikkert jeg hadde trengt noen diagnose, men ekteskapet er vanskelig når man har asperger, det er et fellesskap og det viste jeg ikke før det hadde gått mange år. Jeg vet ikke hva jeg tenkte, men jeg var forelsket og etter hvert syns jeg jo man lever bra sammen selv om man sitter i hver sin sofa og tenker på sitt, men i ekteskapet er det andre forventinger.

På sett og vis ville det vært bra å være gift med en mann som også foretrakk sin egen stol og sin egen sofa og sin egen tid, og som ville reise til samme steder og kjøre på de samme veier og på de samme turer, når jeg ikke er det så har det den fordelen at man opplever mye, men man blir jo til tider sliten også.

Og ikke minst å få barn er en glede, men det er så komplisert når man har asperger, at til tross for morskjærlighet så er min mann flinkere til å se og tenke helheten.

Jeg håper din mann godtar at han har noe og selv om han kanskje har det bra inni seg, vil stå på slik at du kan få det også, men der tror jeg personlighet også kommer inn, hvor mye man vil jobbe med seg selv, for å møte den man inni seg er så glad i, men så dårlig på å vise det til.

[Gjest Veldig frustrert og lei]

Hei!

Han har det kanskje bra nok med seg selv?

Men når man er gift med noen med andre behov så ble det for min del mye slitsomme tanker om utilstrekkelighet.

Alene og i fred har jeg det som "plommen i egget", bare inni mellom trenger jeg egentlig andre

For min del ble det mer at jeg ikke levde opp til andres forvetninger og krav, jeg klarte det ikke, det ble en kamp mellom min mann og meg på et vis, han som vil gå på besøk, jeg som er motsatt og aldri syns man kan ha tid til slikt. Og i vertfall ikke ha besøk, det fins det mange gode invendinger mot å vente litt med.

Det er mye jeg må tenke lenge på først.

Hadde jeg ikke blitt gift er det ikke sikkert jeg hadde trengt noen diagnose, men ekteskapet er vanskelig når man har asperger, det er et fellesskap og det viste jeg ikke før det hadde gått mange år. Jeg vet ikke hva jeg tenkte, men jeg var forelsket og etter hvert syns jeg jo man lever bra sammen selv om man sitter i hver sin sofa og tenker på sitt, men i ekteskapet er det andre forventinger.

På sett og vis ville det vært bra å være gift med en mann som også foretrakk sin egen stol og sin egen sofa og sin egen tid, og som ville reise til samme steder og kjøre på de samme veier og på de samme turer, når jeg ikke er det så har det den fordelen at man opplever mye, men man blir jo til tider sliten også.

Og ikke minst å få barn er en glede, men det er så komplisert når man har asperger, at til tross for morskjærlighet så er min mann flinkere til å se og tenke helheten.

Jeg håper din mann godtar at han har noe og selv om han kanskje har det bra inni seg, vil stå på slik at du kan få det også, men der tror jeg personlighet også kommer inn, hvor mye man vil jobbe med seg selv, for å møte den man inni seg er så glad i, men så dårlig på å vise det til.

Jeg har tenkt på det jeg også, at han alene har det som plummen i egget. Da kan han gjør hva han vil, i sitt tempo. Jeg ser jo også at dette stemmer.

Da har jeg tenkt at bare jeg får kommet meg ut av livet hans så får han det bedre. Da vil ting være som før jeg kom inn i livet hans, og han hadde det jo bra, så vidt jeg vet. Som du sier, det er vel egentlig bare innimellom en trenger noen.

Men så ser jeg på smerten han har etter disse årene, etter å miste oss. Og jeg tenker at om han får en diagnose, en hjelp, så kan han i allefall få en forklaring på ting. Kanskje godta det på en annen måte. Nå tror jeg bare han tenker at alt er hans skyld, og at han er den "gale". Derfor tror jeg at en utredning er det beste, uansett.

Vi får se hva denne tiden viser, akkurat nå er jeg kjempesliten, både mentalt og fysisk, for dette har virkelig tatt på.

[Madelenemie]

Jeg har tenkt på det jeg også, at han alene har det som plummen i egget. Da kan han gjør hva han vil, i sitt tempo. Jeg ser jo også at dette stemmer.

Da har jeg tenkt at bare jeg får kommet meg ut av livet hans så får han det bedre. Da vil ting være som før jeg kom inn i livet hans, og han hadde det jo bra, så vidt jeg vet. Som du sier, det er vel egentlig bare innimellom en trenger noen.

Men så ser jeg på smerten han har etter disse årene, etter å miste oss. Og jeg tenker at om han får en diagnose, en hjelp, så kan han i allefall få en forklaring på ting. Kanskje godta det på en annen måte. Nå tror jeg bare han tenker at alt er hans skyld, og at han er den "gale". Derfor tror jeg at en utredning er det beste, uansett.

Vi får se hva denne tiden viser, akkurat nå er jeg kjempesliten, både mentalt og fysisk, for dette har virkelig tatt på.

Hei!

Tror for mange med asperger som ER gift er det å miste/bli skilt fra sin partner, ikke bra/lett.

Da er man så inne i å ha den andre der, om så er som en ting i livet , slik som annet inevntar, men mye mer knyttet til følelsesmessig. For min del kunne det synes uproblematisk å bli skilt fra min mann, men ved nærmere ettertanke, ville det bli et stort savn, min mann og mine barn.

Jeg kan ofte gå runder i huset, jeg roper på min mann og han tror jeg vil han noe, noen ganger håpet han også at jeg henvender meg for å snakke med han, men som regel er det for å sjekke hvor han er, at alt er i orden og at han er opptatt.

Dette forundrer min mann, for så går jeg helst tilbake på mitt rom, men jeg trives best ved tanken om at han er på sitt sted i huset. Jeg tenker dermed at jeg er knyttet til han av mange grunner også fordi jeg elsker han, men det er vanskelig for han å forstå min kjærlighet, det har han nå blitt flink til å si til meg da min psykiater har forklart at jeg ikke kan forstå det han ønsker uten mæ ha forklaringer og tydelig tale.

Det er dermed både redningen og nødvendig for oss.

Selv om jeg ikke kjenner dere så tror jeg det er mest sannsynlig at din mann elsker deg på sin klossete og rare måte og at mye kunne vært gjort ved å få vite hva man har å gjøre med, feks mangel på theory og mind.

Jeg er glad vi fikk hjelp, mest for mine barns og min manns skyld. Jeg elsker dem jo, men er så klossete og trenger følelser forklart som på et barnehagenivå, slik har det føltes, men det går fremover, så det fins håp

Det er kanskje lettere for deg også å gå videre og tilgi, hvis du vet hva ting skyldes, det tror jeg.

[Bella Dotte]

Jeg så bare likheten med min far til å begynne med, men jeg kjenner meg mer igjen selv også, når jeg leser om din mann. Det med følelseskulde... jeg kan ha blitt oppfattet som avvisende tidligere, jeg var nemlig redd for følelser og følelseuttrykk, det låste seg, jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Føleser var bare tull, det var bare de som var syke og svake på sinnet som pratet om følelser... I stedet snakket jeg om ett eller annet jeg syntes var morsomt eller rart eller interessant. Ja, det var nok bare jeg som syntes det var interessant, de fleste andre syntes sikkert det bare var rart... "Samtalens" lengde var avhenglig av hvor høflig tilhøreren var. Da jeg mistet jobben, klarte jeg ikke å få meg noen ny, jeg ble helt apatisk, og det var ikke bare fordi jeg var lite mobil pga dårlig syn, skjønte jeg etterpå, men fordi jeg også hadde Asperger og var fryktelig rigid og redd for forandringer, i tillegg til liten tro på meg selv og dårlig selvtillit.

At Asperger ikke kan "helbredes" er jeg bare halvveis enig i, men man må ville det selv! Og på ett eller annet vis komme til en forståelse om hvordan og hvorfor. Helt "normal" blir man selvfølgeig aldri, men man kan utvilsomt bli mer "spiselig" og få det bedre med seg selv, om man får hjelp til å plassere tingene som ellers bare svirrer rundt i en totalt uoversiktig verden. Det fører med seg en masse angst å ikke forstå og ikke bli forstått! Man føler seg ganske alene da...

[Gjest Veldig frustrert og lei]

Hei!

Tror for mange med asperger som ER gift er det å miste/bli skilt fra sin partner, ikke bra/lett.

Da er man så inne i å ha den andre der, om så er som en ting i livet , slik som annet inevntar, men mye mer knyttet til følelsesmessig. For min del kunne det synes uproblematisk å bli skilt fra min mann, men ved nærmere ettertanke, ville det bli et stort savn, min mann og mine barn.

Jeg kan ofte gå runder i huset, jeg roper på min mann og han tror jeg vil han noe, noen ganger håpet han også at jeg henvender meg for å snakke med han, men som regel er det for å sjekke hvor han er, at alt er i orden og at han er opptatt.

Dette forundrer min mann, for så går jeg helst tilbake på mitt rom, men jeg trives best ved tanken om at han er på sitt sted i huset. Jeg tenker dermed at jeg er knyttet til han av mange grunner også fordi jeg elsker han, men det er vanskelig for han å forstå min kjærlighet, det har han nå blitt flink til å si til meg da min psykiater har forklart at jeg ikke kan forstå det han ønsker uten mæ ha forklaringer og tydelig tale.

Det er dermed både redningen og nødvendig for oss.

Selv om jeg ikke kjenner dere så tror jeg det er mest sannsynlig at din mann elsker deg på sin klossete og rare måte og at mye kunne vært gjort ved å få vite hva man har å gjøre med, feks mangel på theory og mind.

Jeg er glad vi fikk hjelp, mest for mine barns og min manns skyld. Jeg elsker dem jo, men er så klossete og trenger følelser forklart som på et barnehagenivå, slik har det føltes, men det går fremover, så det fins håp

Det er kanskje lettere for deg også å gå videre og tilgi, hvis du vet hva ting skyldes, det tror jeg.

"Det er kanskje lettere for deg også å gå videre og tilgi, hvis du vet hva ting skyldes, det tror jeg"

Det er det jeg føler også. Men mest av alt så tenker jeg på ham. HAN vil også få det enklere med hva som har skjedd og skjer i livet, hvis det er en forklaring. Og det virker som det å ha en psykolog fast kan være alfa omega for personer i hans/din situasjon, hjelpe til med å få dere til å forstå også den andres tanker og følelser, så vel som deres egne.

Han sier han kjenner igjen en del etter å ha lest om Asperger, ikke alt men en del. Og da tenker han også på barndommen sin. Så synd at ikke noen har tatt tak i dette før. Og ikke jeg heller, før nå.

[Gjest Veldig frustrert og lei]

Jeg så bare likheten med min far til å begynne med, men jeg kjenner meg mer igjen selv også, når jeg leser om din mann. Det med følelseskulde... jeg kan ha blitt oppfattet som avvisende tidligere, jeg var nemlig redd for følelser og følelseuttrykk, det låste seg, jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Føleser var bare tull, det var bare de som var syke og svake på sinnet som pratet om følelser... I stedet snakket jeg om ett eller annet jeg syntes var morsomt eller rart eller interessant. Ja, det var nok bare jeg som syntes det var interessant, de fleste andre syntes sikkert det bare var rart... "Samtalens" lengde var avhenglig av hvor høflig tilhøreren var. Da jeg mistet jobben, klarte jeg ikke å få meg noen ny, jeg ble helt apatisk, og det var ikke bare fordi jeg var lite mobil pga dårlig syn, skjønte jeg etterpå, men fordi jeg også hadde Asperger og var fryktelig rigid og redd for forandringer, i tillegg til liten tro på meg selv og dårlig selvtillit.

At Asperger ikke kan "helbredes" er jeg bare halvveis enig i, men man må ville det selv! Og på ett eller annet vis komme til en forståelse om hvordan og hvorfor. Helt "normal" blir man selvfølgeig aldri, men man kan utvilsomt bli mer "spiselig" og få det bedre med seg selv, om man får hjelp til å plassere tingene som ellers bare svirrer rundt i en totalt uoversiktig verden. Det fører med seg en masse angst å ikke forstå og ikke bli forstått! Man føler seg ganske alene da...

Takk for et veldig interessant innlegg, som jeg føler jeg kjenner oss igjen i og som jeg er enig i. Det er så viktig å ta tak i slikt, og det er som du skriver ikke mulig å bli kurert, men som voksne i allefall så tror jeg at vi kan lære oss å se sider fra en annen synsvinkel, bli flinkere til å gi signaler og å bli mer, som du skriver "spiselig" å leve med.

Det gjelder så klart for motparten også.

Akkurat den siden med mangel på empati, og det å være følelseskald er særs vanskelig for partneren å oppleve. Det har satt svært dype spor hos meg. Det er utrolig vondt å oppleve.

[Bella Dotte]

Takk for et veldig interessant innlegg, som jeg føler jeg kjenner oss igjen i og som jeg er enig i. Det er så viktig å ta tak i slikt, og det er som du skriver ikke mulig å bli kurert, men som voksne i allefall så tror jeg at vi kan lære oss å se sider fra en annen synsvinkel, bli flinkere til å gi signaler og å bli mer, som du skriver "spiselig" å leve med.

Det gjelder så klart for motparten også.

Akkurat den siden med mangel på empati, og det å være følelseskald er særs vanskelig for partneren å oppleve. Det har satt svært dype spor hos meg. Det er utrolig vondt å oppleve.

Jeg tror det må være veldig vondt og vanskelig å oppleve mangel på empati i et forhold. Jeg tror samtidig at din mann ønsker å være der for deg, men han vet ikke hvordan, eller han forstår ikke at han kan gjøre noe "fra eller til" - eller noe sånt. Kanskje han ikke ser på seg selv som særlig betydningsfull? Skjønner ikke at han betyr så mye for deg? Jeg har bare min egen erfaring å støtte meg til, og jeg må tenke meg om, for jeg har ikke vært i et forhold hvor en slik problemstilling kom opp.

[Gjest Veldig frustrert og lei]

Jeg tror det må være veldig vondt og vanskelig å oppleve mangel på empati i et forhold. Jeg tror samtidig at din mann ønsker å være der for deg, men han vet ikke hvordan, eller han forstår ikke at han kan gjøre noe "fra eller til" - eller noe sånt. Kanskje han ikke ser på seg selv som særlig betydningsfull? Skjønner ikke at han betyr så mye for deg? Jeg har bare min egen erfaring å støtte meg til, og jeg må tenke meg om, for jeg har ikke vært i et forhold hvor en slik problemstilling kom opp.

Jeg vet ikke, han har masse følelser for meg. Som han aldri har hatt for andre sier han. Men han vet nok helt enkelt ikke hvordan en viser empati, eller har det. Det virker å være totalt fraværende.

Og ja, det er ubeskrivelig vondt å være i et forhold og å elske en person, over flere år, som aldri, aldri, viser empati. Det er mang en rar situasjon som oppstår. Og det er nok mangelen på empati som gjør at jeg har så store sår i dag.

I forholdet vårt har han nærmest vært en unge til. En som kun vet sine ting, og som jeg må hjelpe med alt annet. Et barn skal ikke være der for foreldrene, skal ikke stå klar når problemene dukker opp, stå der og ta tak i det en annen driter seg ut på, bidra i de voksnes gjøremål og avgjørelser, planer.

Da er man alene da. Og det er vondt.

Og han har jo heller ikke skjønt min frustrasjon, mine tårer, mitt sinne. Det har nok slettes ikke vært enkelt det heller.

Bare tapere her egentlig.

[Bella Dotte]

Jeg vet ikke, han har masse følelser for meg. Som han aldri har hatt for andre sier han. Men han vet nok helt enkelt ikke hvordan en viser empati, eller har det. Det virker å være totalt fraværende.

Og ja, det er ubeskrivelig vondt å være i et forhold og å elske en person, over flere år, som aldri, aldri, viser empati. Det er mang en rar situasjon som oppstår. Og det er nok mangelen på empati som gjør at jeg har så store sår i dag.

I forholdet vårt har han nærmest vært en unge til. En som kun vet sine ting, og som jeg må hjelpe med alt annet. Et barn skal ikke være der for foreldrene, skal ikke stå klar når problemene dukker opp, stå der og ta tak i det en annen driter seg ut på, bidra i de voksnes gjøremål og avgjørelser, planer.

Da er man alene da. Og det er vondt.

Og han har jo heller ikke skjønt min frustrasjon, mine tårer, mitt sinne. Det har nok slettes ikke vært enkelt det heller.

Bare tapere her egentlig.

Jeg håper virkelig dere finner ut av hva som er galt (helt klart at noe er galt) og får riktig hjelp. Psykoedukasjon, og, uansett evt diagnose, opplæring i sosial kompetanse, kan være til stor hjelp. En familierådgiver eller lignende, feks psykolog, (som forstår din manns problemer og ikke tilskriver dem noe annet enn det de er) vil kunne rettlede dere. Men dere må begge være villige til å gjøre en innsats.

[Gjest Veldig frustrert og lei]

Jeg håper virkelig dere finner ut av hva som er galt (helt klart at noe er galt) og får riktig hjelp. Psykoedukasjon, og, uansett evt diagnose, opplæring i sosial kompetanse, kan være til stor hjelp. En familierådgiver eller lignende, feks psykolog, (som forstår din manns problemer og ikke tilskriver dem noe annet enn det de er) vil kunne rettlede dere. Men dere må begge være villige til å gjøre en innsats.

Han skal bestille time hos fastlegen i morgen, det er et stort første steg. For oss er det nok for sent, til og med ungene ønsker ikke at vi bor sammen lenger dessverre. Men jeg kan ikke se noe annet enn vinst i dette, uansett om vi skulle fortsette hver for oss.

Han er også veldig takknemmelig for at jeg har satt i gang dette, det forteller meg at han har veldig behov selv også, for å få en klarhet i hva det er som gjør ting så vanskelig. Også for ham.

[Bella Dotte]

Han skal bestille time hos fastlegen i morgen, det er et stort første steg. For oss er det nok for sent, til og med ungene ønsker ikke at vi bor sammen lenger dessverre. Men jeg kan ikke se noe annet enn vinst i dette, uansett om vi skulle fortsette hver for oss.

Han er også veldig takknemmelig for at jeg har satt i gang dette, det forteller meg at han har veldig behov selv også, for å få en klarhet i hva det er som gjør ting så vanskelig. Også for ham.

Det er synd, kan dere ikke redde stumpene? Kanskje barna vil tenke annerledes om ham om han forandrer seg?

Han viser i det minste en viss grad av selvinnsikt, og det er bra - det er slett ikke alle aspergere som gjør det...

[Gjest Veldig frustrert og lei]

Det er synd, kan dere ikke redde stumpene? Kanskje barna vil tenke annerledes om ham om han forandrer seg?

Han viser i det minste en viss grad av selvinnsikt, og det er bra - det er slett ikke alle aspergere som gjør det...

Jeg ønsker at ting skal gå seg til, men jeg tror vi har kommet så langt at vi tipper kjærlighet/hat nesten. Det er så utrolig mye som har skjedd at du aner ikke. Så mange år, så mange situasjoner, så masse tårer, frustrasjon, oppgitthet. Vi har mistet så masse, så mange sjangser, så mye i hverddagen alle sammen pga all energi som har gått til dette forholdet.

Jeg vet ikke om jeg orker mer kamp. Jeg er så sliten. Og ungene trives mye bedre med meg alene, selvom de også er glade i ham. Jeg tror de har sett hans motvilje og særhet, og har skjønt og opplevd min frustrasjon og vår familie-sperre i livet altfor mange ganger.

Akkurat nå så er jeg lettet over at han har tatt første steget, nå må jeg tenke ut hva jeg skal gjøre for meg selv for å finne ut hvor mye skade disse årene har gjort meg. Komme meg ovenpå igjen helt enkelt.

Kanskje ting løser seg for oss når det får gått litt tid, når han får hjelp, og når jeg har fått bygget opp krefter igjen.

[Bella Dotte]

Jeg ønsker at ting skal gå seg til, men jeg tror vi har kommet så langt at vi tipper kjærlighet/hat nesten. Det er så utrolig mye som har skjedd at du aner ikke. Så mange år, så mange situasjoner, så masse tårer, frustrasjon, oppgitthet. Vi har mistet så masse, så mange sjangser, så mye i hverddagen alle sammen pga all energi som har gått til dette forholdet.

Jeg vet ikke om jeg orker mer kamp. Jeg er så sliten. Og ungene trives mye bedre med meg alene, selvom de også er glade i ham. Jeg tror de har sett hans motvilje og særhet, og har skjønt og opplevd min frustrasjon og vår familie-sperre i livet altfor mange ganger.

Akkurat nå så er jeg lettet over at han har tatt første steget, nå må jeg tenke ut hva jeg skal gjøre for meg selv for å finne ut hvor mye skade disse årene har gjort meg. Komme meg ovenpå igjen helt enkelt.

Kanskje ting løser seg for oss når det får gått litt tid, når han får hjelp, og når jeg har fått bygget opp krefter igjen.

Du må nok "nullstilles", for så å bygge deg sakte opp igjen... Håper det ordner seg, at dere finner ut av hva dere vil og at dere orker det.

[Gjest Veldig frustrert og lei]

Du må nok "nullstilles", for så å bygge deg sakte opp igjen... Håper det ordner seg, at dere finner ut av hva dere vil og at dere orker det.

Takk for forståelsen. Det føles godt å få forståelse fra andre ute. Noen ganger sitter jeg nemmelig og tror det er meg det er noe galt med, at det er jeg som lager alt dette oppi hodet mitt. Det er ikke lett med så mye motgang over så lang tid.

Vi får se hva fremtiden bringer oss, men takk igjen.

[Madelenemie]

"Det er kanskje lettere for deg også å gå videre og tilgi, hvis du vet hva ting skyldes, det tror jeg"

Det er det jeg føler også. Men mest av alt så tenker jeg på ham. HAN vil også få det enklere med hva som har skjedd og skjer i livet, hvis det er en forklaring. Og det virker som det å ha en psykolog fast kan være alfa omega for personer i hans/din situasjon, hjelpe til med å få dere til å forstå også den andres tanker og følelser, så vel som deres egne.

Han sier han kjenner igjen en del etter å ha lest om Asperger, ikke alt men en del. Og da tenker han også på barndommen sin. Så synd at ikke noen har tatt tak i dette før. Og ikke jeg heller, før nå.

Hei!

dine ord: "Det er det jeg føler også. Men mest av alt så tenker jeg på ham. HAN vil også få det enklere med hva som har skjedd og skjer i livet, hvis det er en forklaring. Og det virker som det å ha en psykolog fast kan være alfa omega for personer i hans/din situasjon, hjelpe til med å få dere til å forstå også den andres tanker og følelser, så vel som deres egne."

Dette har du helt rett i.

Hvis du vil treffe meg i fremtiden og ikke bor langt fra oslo, er dette mulig. Jeg har ønsket å vite hvordan det er å være gift men et menneske med asperger syndrom, jeg vet bare hva min mann sier, men han elsker med nesegrus (tror det er noe som heter det) og ofte trengs det også andre ord for å gjøre forandring i en.

Jeg skulle egentlig skrive til deg kort nå, bare at det du skrev om din mann og alt han tenker og må tenke på, minner jo om meg, lese noen annen skrive dette berørte meg på følgende måte: jeg tenkte nå mens jeg gjorde morgenoppgavene at "kanskje er tiden kommet for å tenke litt mindre og gjøre litt mer".

dette skriver jeg fordi jeg har kommet langt på veien både mot å godta meg selv og visse begrensninger, det er ikke noe man kan forvente straks man får en diagnose.

Nå har nok jeg vært veldig heldig som ikke bare ble diagnostisert, men også fikk gå så mange år til veiledning i livet ganske alfa og omega når man er dårlig på mennesker

Jeg håper du gir meg mer innblikk i ditt liv med din mann for det er lærerrikt og gripende og utfrordrende for meg å lese.

Jeg elsker min mann, aspergere står det i litteraturen er ærlige og trofaste mennesker, slik at sannsynligheten for at din mann elsker deg høyt inni sitt hjerte er mer til stedet enn noe annet.

Jeg burde vist min mann noe jeg skriver for jeg klarer ikke utrykke følelser muntlig, kun skriftlig, men inni meg er det både en dyp lengsel etter han og en stor kjærlighet og takknemlighet, ikke bare fordi han er der for meg, nei fordi jeg SER jo alt han gjør for barna og helheten.

takk for det du skriver!

[Gjest Veldig frustrert og lei]

Hei!

dine ord: "Det er det jeg føler også. Men mest av alt så tenker jeg på ham. HAN vil også få det enklere med hva som har skjedd og skjer i livet, hvis det er en forklaring. Og det virker som det å ha en psykolog fast kan være alfa omega for personer i hans/din situasjon, hjelpe til med å få dere til å forstå også den andres tanker og følelser, så vel som deres egne."

Dette har du helt rett i.

Hvis du vil treffe meg i fremtiden og ikke bor langt fra oslo, er dette mulig. Jeg har ønsket å vite hvordan det er å være gift men et menneske med asperger syndrom, jeg vet bare hva min mann sier, men han elsker med nesegrus (tror det er noe som heter det) og ofte trengs det også andre ord for å gjøre forandring i en.

Jeg skulle egentlig skrive til deg kort nå, bare at det du skrev om din mann og alt han tenker og må tenke på, minner jo om meg, lese noen annen skrive dette berørte meg på følgende måte: jeg tenkte nå mens jeg gjorde morgenoppgavene at "kanskje er tiden kommet for å tenke litt mindre og gjøre litt mer".

dette skriver jeg fordi jeg har kommet langt på veien både mot å godta meg selv og visse begrensninger, det er ikke noe man kan forvente straks man får en diagnose.

Nå har nok jeg vært veldig heldig som ikke bare ble diagnostisert, men også fikk gå så mange år til veiledning i livet ganske alfa og omega når man er dårlig på mennesker

Jeg håper du gir meg mer innblikk i ditt liv med din mann for det er lærerrikt og gripende og utfrordrende for meg å lese.

Jeg elsker min mann, aspergere står det i litteraturen er ærlige og trofaste mennesker, slik at sannsynligheten for at din mann elsker deg høyt inni sitt hjerte er mer til stedet enn noe annet.

Jeg burde vist min mann noe jeg skriver for jeg klarer ikke utrykke følelser muntlig, kun skriftlig, men inni meg er det både en dyp lengsel etter han og en stor kjærlighet og takknemlighet, ikke bare fordi han er der for meg, nei fordi jeg SER jo alt han gjør for barna og helheten.

takk for det du skriver!

Jeg bor ikke langt fra Oslo, men siden dette ikke gjelder meg (diagnosen) så føler jeg at jeg må være anonym til å begynne med. Av respekt for min mann.

Men vi kan gjerne dele erfaringer, og jeg kan gjerne fortelle deg om hvordan jeg har opplevd dette her alle disse årene.

Har opprettet en fiktiv e.postadresse, den er du velkommen til å skrive til hvis du vil

[email protected]