Emosjonellt ekstra glad?

[rose23]

En sier at når en har en emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse reagerer en mye sterkere følesesmessig. Små ting kan føles ut som en katastrofe. Gjelder dette motsatt også? At en kan bli ekstra glad og happy, happy, happy? Føles slik ut i gode perioder...

[Bella Dotte]

Hva er galt med sterke følelser, spør nå jeg.

[Madelenemie]

Hva er galt med sterke følelser, spør nå jeg.

Hei!

Det som er galt med sterke følelser er at de er ubehagelig å være i nærheten av.

enten de er sinne (verst) surhet ( nr 2) eller glede (bedre, men jeg liker ikke brøling inn i øregangene eller skrik i fistel og det er ofte noe som hører sammen) man vet heller ikke ordet av det før mennesker slår rundt seg med hender og føtter eller hopper opp og ned, og da står man der selv og lurer på hva skjer?

Enda verre er når når mange mennesker i fellesskap starter med dette for da føler man seg jo som et romvesen som ikke føger systemet, eller hva det er man skal skjønne?

Jeg må bare skrive at jeg liker det ikke, selv om glede er å foretrekke, til tross for at jeg syns man kan opptre mer samlet og likt i alle situasjoner. Kontrollert glede og kontrollert sinne håper du skjønner.

[Gjest Psyk av alt]

Jeg tror kanskje glade følelser føles ekstra sterkt for deg fordi man gjerne ligger (ofte) under normalt stemningsleie.

Så veien "opp" blir kanskej noe lenger enn for andre og føles da sterkere?

Dette blir bare ren gjetning for meg. Hadde EUPF tidligere og følte ikke at det var slik...men alle er forskjellige

[Gjest Psyk av alt]

Jeg tror kanskje glade følelser føles ekstra sterkt for deg fordi man gjerne ligger (ofte) under normalt stemningsleie.

Så veien "opp" blir kanskej noe lenger enn for andre og føles da sterkere?

Dette blir bare ren gjetning for meg. Hadde EUPF tidligere og følte ikke at det var slik...men alle er forskjellige

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ja, det gjelder også motsatt vei.

[Gjest Remlow]

Nå har ikke jeg den diagnosen, men jeg er sånn som du beskriver først, at jeg reagerer på småting som en katastrofe, spesielt hvis det dreier seg om situasjoner hvor jeg føler meg avvist, eller forlatt på en måte.

Gleder derimot, reagerer jeg aldri overdrevent på. Det blir ofte bare likegyldighet, jeg føler meg ikke særlig glad.

Ikke at jeg ikke ser de små gledene i hverdagen, jeg gjør det, men jeg hopper ikke av glede over dem.

Men det finnes unntak noen ganger.

I dag har jeg blitt veldig glad over å høre på "To France" med Mike Oldfield Fant CDn som jeg trodde var borte.

[rose23]

Ja, det gjelder også motsatt vei.

Yes. Endelig noen fordeler :-)

[Bella Dotte]

Hei!

Det som er galt med sterke følelser er at de er ubehagelig å være i nærheten av.

enten de er sinne (verst) surhet ( nr 2) eller glede (bedre, men jeg liker ikke brøling inn i øregangene eller skrik i fistel og det er ofte noe som hører sammen) man vet heller ikke ordet av det før mennesker slår rundt seg med hender og føtter eller hopper opp og ned, og da står man der selv og lurer på hva skjer?

Enda verre er når når mange mennesker i fellesskap starter med dette for da føler man seg jo som et romvesen som ikke føger systemet, eller hva det er man skal skjønne?

Jeg må bare skrive at jeg liker det ikke, selv om glede er å foretrekke, til tross for at jeg syns man kan opptre mer samlet og likt i alle situasjoner. Kontrollert glede og kontrollert sinne håper du skjønner.

Jeg skjønner hva du sier - men jeg tenkte først og fremst på hvordan det kjennes ut for den som opplever følelsene selv. Jeg har blitt skremt av andres sterke følelsesuttrykk - og mine egne følelser også, forrsten.

Jeg er inneforstått med at jeg er en person som føler sterkt, både sorg og glede, og nåde den som forsøker å sykeliggjøre det.

[Madelenemie]

Jeg skjønner hva du sier - men jeg tenkte først og fremst på hvordan det kjennes ut for den som opplever følelsene selv. Jeg har blitt skremt av andres sterke følelsesuttrykk - og mine egne følelser også, forrsten.

Jeg er inneforstått med at jeg er en person som føler sterkt, både sorg og glede, og nåde den som forsøker å sykeliggjøre det.

Hei!

Hva mener du med at du er en person som føler sterkt?

Jeg føler forskjellige ting, av og til blir jeg veldig glad, men jeg gjør ikke ytre krumspring pga av dette, de rundt meg oppfatter meg derfor som ...ja jeg vet ikke, liker ikke ordene, men kjedelig, taus, alvorlig, tenksom, og veldig alltid bare i et humør, om du skjønner.

Selv om jeg er veldig glad eller veldig lei meg, så må jeg opplyse min mann om dette, ikke bestandig men ofte, da han ikke ser dette tydelig på meg, det er som om jeg viser lite på utsiden. Min mann sier det derfor er vitkig at jeg sier til han, bruker ord, når jeg ikke er personen som blir så ytre opprømt, feks slår hendene rundt meg og brøler ut.

[Bella Dotte]

Hei!

Hva mener du med at du er en person som føler sterkt?

Jeg føler forskjellige ting, av og til blir jeg veldig glad, men jeg gjør ikke ytre krumspring pga av dette, de rundt meg oppfatter meg derfor som ...ja jeg vet ikke, liker ikke ordene, men kjedelig, taus, alvorlig, tenksom, og veldig alltid bare i et humør, om du skjønner.

Selv om jeg er veldig glad eller veldig lei meg, så må jeg opplyse min mann om dette, ikke bestandig men ofte, da han ikke ser dette tydelig på meg, det er som om jeg viser lite på utsiden. Min mann sier det derfor er vitkig at jeg sier til han, bruker ord, når jeg ikke er personen som blir så ytre opprømt, feks slår hendene rundt meg og brøler ut.

Det er et godt poeng. Jeg vet ikke om jeg *viser* følelser så sterkt? Jeg bare *føler* dem. Det er noe som heter alexitymi, her blir det presentert veldig "alvorlig", men det kan være noe både du og jeg har, men på litt forskjellig måte: http://en.wikipedia.org/wiki/Alexithymia Du er for eksempel veldig flink til å beskrive følelsene dine skriftlig :-) Sant å si hadde jeg fryktelig vanskelig for å kjenne etter og sette ord på følelser tidligere, nå er jeg blitt flinkere og (derfor?) ikke så redd for følelser.

[Gjest flere synspunkter]

Hva er galt med sterke følelser, spør nå jeg.

Sterke følelser i seg selv er jo ikke farlige :-). De blir først farlige hvis man gjør farlige ting.:-)

[Gjest flere synspunkter]

Hei!

Det som er galt med sterke følelser er at de er ubehagelig å være i nærheten av.

enten de er sinne (verst) surhet ( nr 2) eller glede (bedre, men jeg liker ikke brøling inn i øregangene eller skrik i fistel og det er ofte noe som hører sammen) man vet heller ikke ordet av det før mennesker slår rundt seg med hender og føtter eller hopper opp og ned, og da står man der selv og lurer på hva skjer?

Enda verre er når når mange mennesker i fellesskap starter med dette for da føler man seg jo som et romvesen som ikke føger systemet, eller hva det er man skal skjønne?

Jeg må bare skrive at jeg liker det ikke, selv om glede er å foretrekke, til tross for at jeg syns man kan opptre mer samlet og likt i alle situasjoner. Kontrollert glede og kontrollert sinne håper du skjønner.

Jepp. Jeg forstår faren min mye bedre når jeg ser det du skriver. Han har nemlig (antakelig) asberger-trekk. Men har likevel vært en veldig god far for meg. Tusen takk for at du skrev det. Klem

[Bella Dotte]

Sterke følelser i seg selv er jo ikke farlige :-). De blir først farlige hvis man gjør farlige ting.:-)

Ja, det er klart... Opplever dog at enkelte (psykisk-) helsearbeidere er skeptiske til sterke følelser. Som om tristhet automatisk blir suicidfare og glede betyr tom konto.

[Gjest flere synpunkter]

Ja, det er klart... Opplever dog at enkelte (psykisk-) helsearbeidere er skeptiske til sterke følelser. Som om tristhet automatisk blir suicidfare og glede betyr tom konto.

Nemlig! Jeg digger at du tar opp dette! (Jeg er jo en "kunstnertype")

Mange med diagnosen bipolar lidelse får veldig dårlig samvittighet fordi de "føler" - hvis det i seg selv ses på som symptomer på "psykdom" (gjelder nok folk med andre diagnoser også).

Men det finnes forhåpentligvis også behandlere/terapeuter med begge beina på jorda - og ikke bare rene fagidioter som kun har levd i sin egen lille "perfekte boble" og tolker alle symptombeskrivelsene fra boka alt for bokstavelig.

Det viktige er jo å ikke være dysfunksjonell - dvs. lage problemer for seg selv og andre.

Diagnosen er blitt en styrke for meg, og jeg er meget stolt av å mestre når jeg mestrer - i stedet for å ha dårlig samvittighet hele tida.

Kan nemlig se ganske dypt i andre også - fordi jeg har jobba så mye med meg selv. Prøver å bruke denne innsikten positivt uen å bli invaderende (og er bevisst på at jeg også kan ta feil).

Det verste med å ha litt for "sterke følelser" er at man kan trekke konklusjoner og handle alt for raskt. Ikke så lurt. Da er det greit å ta en liten pause før man bestemmer seg for hva man skal gjøre.

Er full mulig med hjelp av viljekraft og målretta trening.

Klem til deg!

[Bella Dotte]

Nemlig! Jeg digger at du tar opp dette! (Jeg er jo en "kunstnertype")

Mange med diagnosen bipolar lidelse får veldig dårlig samvittighet fordi de "føler" - hvis det i seg selv ses på som symptomer på "psykdom" (gjelder nok folk med andre diagnoser også).

Men det finnes forhåpentligvis også behandlere/terapeuter med begge beina på jorda - og ikke bare rene fagidioter som kun har levd i sin egen lille "perfekte boble" og tolker alle symptombeskrivelsene fra boka alt for bokstavelig.

Det viktige er jo å ikke være dysfunksjonell - dvs. lage problemer for seg selv og andre.

Diagnosen er blitt en styrke for meg, og jeg er meget stolt av å mestre når jeg mestrer - i stedet for å ha dårlig samvittighet hele tida.

Kan nemlig se ganske dypt i andre også - fordi jeg har jobba så mye med meg selv. Prøver å bruke denne innsikten positivt uen å bli invaderende (og er bevisst på at jeg også kan ta feil).

Det verste med å ha litt for "sterke følelser" er at man kan trekke konklusjoner og handle alt for raskt. Ikke så lurt. Da er det greit å ta en liten pause før man bestemmer seg for hva man skal gjøre.

Er full mulig med hjelp av viljekraft og målretta trening.

Klem til deg!

Så hyggelig! Ja, det finnes terapeuter som ikke reagerer sånn som jeg skisserte - heldigvis! Vi er mennesker, vi tenker og føler og handler, det er det som er å leve. Aksept og forståelse for andre begynner med det samme for en selv. Du har kommet langt! Klem tilbake!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Nemlig! Jeg digger at du tar opp dette! (Jeg er jo en "kunstnertype")

Mange med diagnosen bipolar lidelse får veldig dårlig samvittighet fordi de "føler" - hvis det i seg selv ses på som symptomer på "psykdom" (gjelder nok folk med andre diagnoser også).

Men det finnes forhåpentligvis også behandlere/terapeuter med begge beina på jorda - og ikke bare rene fagidioter som kun har levd i sin egen lille "perfekte boble" og tolker alle symptombeskrivelsene fra boka alt for bokstavelig.

Det viktige er jo å ikke være dysfunksjonell - dvs. lage problemer for seg selv og andre.

Diagnosen er blitt en styrke for meg, og jeg er meget stolt av å mestre når jeg mestrer - i stedet for å ha dårlig samvittighet hele tida.

Kan nemlig se ganske dypt i andre også - fordi jeg har jobba så mye med meg selv. Prøver å bruke denne innsikten positivt uen å bli invaderende (og er bevisst på at jeg også kan ta feil).

Det verste med å ha litt for "sterke følelser" er at man kan trekke konklusjoner og handle alt for raskt. Ikke så lurt. Da er det greit å ta en liten pause før man bestemmer seg for hva man skal gjøre.

Er full mulig med hjelp av viljekraft og målretta trening.

Klem til deg!

''Det viktige er jo å ikke være dysfunksjonell - dvs. lage problemer for seg selv og andre.''

Nettopp!

[Gjest flere synspunkter]

Så hyggelig! Ja, det finnes terapeuter som ikke reagerer sånn som jeg skisserte - heldigvis! Vi er mennesker, vi tenker og føler og handler, det er det som er å leve. Aksept og forståelse for andre begynner med det samme for en selv. Du har kommet langt! Klem tilbake!

Du er også en av de flotte folka her inne som har masse omsorg for andre. Til og med folk du ikke kjenner. Ikke gitt i vårt samfunn!

Ja, jeg har nok kommet forholdsvis langt i mitt mål om å bli "psykisk balansert" (og streber ikke etter å stadig "bli bedre" når jeg har det godt i mitt eget hode) - men det har kostet meg mye smertefull erkjennelse av egen avmakt og dysfunksjonalitet før jeg kom på rett spor.

Det "rette sporet" var ikke bare å "tenke og/eller føle riktig". Jeg visste hva som var "rett" før også, men klarte ikke komme dit. Hadde motivasjonen - eller rettere sagt "ønsket", men ikke energien.

Så ser jeg også drøssevis av folk som er og har vært mye mer "dysfunksjonell" enn jeg noeninne har vært. Alt er relativt. Har selv vært svært heldig med mange faktorer - og er ydmyk og takknemlig på grunn av det. Kanskje mer ydmyk enn folk som overhodet ikke skjønner noe som helst av hva hjernen og nervesystemet betyr for oss, og hva kroppen og hjernen trenger for å fungere optimalt. Det er så mye VI IKKE VET om hverandre, så hvorfor dømme noen?

Mine vinger alene er dessverre for små til å varme alle som har det vondt, men jeg prøver å bruke sangtalentet mitt til å gjøre noe positivt for folk flest. Ingenting er vakrere for meg enn at det kommer noen og sier: "Å, det du sang der betydde veldig mye for meg".

Slik har jeg god bruk for følelsene mine - og er utrolig glad for at jeg aldri medisinerte dem bort.

Jeg ble fortalt av en psykiater for snart ti år siden at min "lidelse" MÅTTE behandles med medisiner - men hadde jeg medisinert bort følelsene, hadde jeg kanskje ikke klart å finne mine nøkler til å bli frisk. De få terapeutene jeg tilfeldigvis kom borti virket også som de hadde sine egne problemer, noe jeg senser svært raskt (er nok en arvet egenskap, for moren min er også sånn).

Så jeg tok saken i egne hender. Var visst ikke mulig å få kun "utviklingssamtaler" i det offentlige psykiatriske systemet. Det private markedet var for dyrt for meg, og jeg hater sånne alternative mystikere som tjener rått på folk som har det vondt.

Jeg vil si at jeg er "frisk" nå. Fremdeles med en sårbarhet, men jeg utløser ikke lenger "bombene" i nervesystemet mitt som skapte depresjoner, tankeras og dumdristig impulsivitet.

Liten historie: En gang do jeg på legevakta fordi nervesystemet mitt nærmest stod og "vibrerte". Jeg visste at Sobril ville hjelpe, men sykepleieren i luka på legevakten bahandlet meg som en nakoman og spurte om jeg "hørte stemmer". Skikkelig pinlig for meg, for de andre på venterommet hørte jo hva hun spurte om. Og jeg svarte: "Tja, jeg hører en stemme ja..." "OK" sa hun..."Ja, din stemme" sa jeg. Det ble noe humring bak meg. Vakthavende lege skjønte imidlertid at jeg hadde god "rasjonell kontroll" - og gav meg de tre tablettene jeg ba om uten å si noe på det.

For øvrig var det stappfullt påventeværelset den dagen. Mange hadde influensa. En dame sa svært høylydt: "Å, jeg går ut, for her er det så mange BASELUSKER, æsj!" Da hun var gått ut, var det en som sa lavt: "Og DER forsvant det EN baselusk!" :-). Jeg lo masse av det.

HUMOR!!!! Ingenting er så befriende. :-)

[rose23]

Du er også en av de flotte folka her inne som har masse omsorg for andre. Til og med folk du ikke kjenner. Ikke gitt i vårt samfunn!

Ja, jeg har nok kommet forholdsvis langt i mitt mål om å bli "psykisk balansert" (og streber ikke etter å stadig "bli bedre" når jeg har det godt i mitt eget hode) - men det har kostet meg mye smertefull erkjennelse av egen avmakt og dysfunksjonalitet før jeg kom på rett spor.

Det "rette sporet" var ikke bare å "tenke og/eller føle riktig". Jeg visste hva som var "rett" før også, men klarte ikke komme dit. Hadde motivasjonen - eller rettere sagt "ønsket", men ikke energien.

Så ser jeg også drøssevis av folk som er og har vært mye mer "dysfunksjonell" enn jeg noeninne har vært. Alt er relativt. Har selv vært svært heldig med mange faktorer - og er ydmyk og takknemlig på grunn av det. Kanskje mer ydmyk enn folk som overhodet ikke skjønner noe som helst av hva hjernen og nervesystemet betyr for oss, og hva kroppen og hjernen trenger for å fungere optimalt. Det er så mye VI IKKE VET om hverandre, så hvorfor dømme noen?

Mine vinger alene er dessverre for små til å varme alle som har det vondt, men jeg prøver å bruke sangtalentet mitt til å gjøre noe positivt for folk flest. Ingenting er vakrere for meg enn at det kommer noen og sier: "Å, det du sang der betydde veldig mye for meg".

Slik har jeg god bruk for følelsene mine - og er utrolig glad for at jeg aldri medisinerte dem bort.

Jeg ble fortalt av en psykiater for snart ti år siden at min "lidelse" MÅTTE behandles med medisiner - men hadde jeg medisinert bort følelsene, hadde jeg kanskje ikke klart å finne mine nøkler til å bli frisk. De få terapeutene jeg tilfeldigvis kom borti virket også som de hadde sine egne problemer, noe jeg senser svært raskt (er nok en arvet egenskap, for moren min er også sånn).

Så jeg tok saken i egne hender. Var visst ikke mulig å få kun "utviklingssamtaler" i det offentlige psykiatriske systemet. Det private markedet var for dyrt for meg, og jeg hater sånne alternative mystikere som tjener rått på folk som har det vondt.

Jeg vil si at jeg er "frisk" nå. Fremdeles med en sårbarhet, men jeg utløser ikke lenger "bombene" i nervesystemet mitt som skapte depresjoner, tankeras og dumdristig impulsivitet.

Liten historie: En gang do jeg på legevakta fordi nervesystemet mitt nærmest stod og "vibrerte". Jeg visste at Sobril ville hjelpe, men sykepleieren i luka på legevakten bahandlet meg som en nakoman og spurte om jeg "hørte stemmer". Skikkelig pinlig for meg, for de andre på venterommet hørte jo hva hun spurte om. Og jeg svarte: "Tja, jeg hører en stemme ja..." "OK" sa hun..."Ja, din stemme" sa jeg. Det ble noe humring bak meg. Vakthavende lege skjønte imidlertid at jeg hadde god "rasjonell kontroll" - og gav meg de tre tablettene jeg ba om uten å si noe på det.

For øvrig var det stappfullt påventeværelset den dagen. Mange hadde influensa. En dame sa svært høylydt: "Å, jeg går ut, for her er det så mange BASELUSKER, æsj!" Da hun var gått ut, var det en som sa lavt: "Og DER forsvant det EN baselusk!" :-). Jeg lo masse av det.

HUMOR!!!! Ingenting er så befriende. :-)

He he :-)

[Gjest flere synspunkter]

Jeg tror kanskje glade følelser føles ekstra sterkt for deg fordi man gjerne ligger (ofte) under normalt stemningsleie.

Så veien "opp" blir kanskej noe lenger enn for andre og føles da sterkere?

Dette blir bare ren gjetning for meg. Hadde EUPF tidligere og følte ikke at det var slik...men alle er forskjellige

Akkurat det har jeg tenkt også! :-) Gjennom alle tenårene og godt inn i voksen alder var jeg nemlig langt under normalt stemningsleie nesten hele tiden. Ser trist eller deprimert ut på nesten samtlige ungdomsbilder jeg har. Så når jeg for en gangs skyld var glad, føltes det SÅÅÅÅÅÅ godt!

Så helt i starten elsket jeg lykkepillene jeg fikk av legen for ti år siden og økte dosen selv ukritisk.

Lykkepiller (Zoloft) som jeg fikk mot depresjon, gjorde meg nærmest manisk-depressiv (bipolar 1) etter hvert. Jeg ruset meg på følelsen av "å være positiv", smilende og tørre ting - og skjønte faktisk ikke der og da at den rasjonelle dømmekraften min også ble kraftig svekket av medisinen. "Angsten" jeg burde ha hatt noe igjen av - for å ikke komme i trøbbel - forsvant nemlig også. Så det er et par ting jeg ikke har lyst til å huske...noe som ble spredt rundt til alle som ville høre på av noen. Og det var jo ikke "meg" i det hele tatt.

På grunn av dette fikk jeg senere en panikkangst-reaksjon - med veldig vondt i brystet og hyperventilering - som fikk mine foreldre til å ringe ambulansen. Ambulansefolka var selvsagt erfarne, så de skjønte hva dette var - og sa at jeg skulle ta en Paracet. Til min og mine bekymrede foreldres store forbauselse hjalp dette.

Så ille hadde det aldri vært verken før eller etter Zoloft.

Jo, jeg tror vi fort vi kan fungere sånn...

I dag går det helt strålende med meg.