Emosjonellt ekstra glad?

[Gjest flere synspunkterr]

''Det viktige er jo å ikke være dysfunksjonell - dvs. lage problemer for seg selv og andre.''

Nettopp!

Det ante meg sterkt at du ville komme til å kommentere denne ene setningen akkurat idet jeg skrev den, faktisk. :-). Ble veldig glad for den lille positive oppmerksomheten fra deg, en person som jeg betrakter som meget rasjonell! Dvs. du gjør ikke like mange ordrike krumspring som meg (jeg hadde imidlertid ikke taklet de emosjonelle svingningene mine hvis jeg selv ikke samtidig hadde vært svært rasjonell også.:-)

Jeg er etter hvert blitt meget overbevist om at bipolar lidelse virkelig er en reell lidelse - og at mange vil trenge medisiner for å takle den følelsesmessige ustabilieten dette innebærer.

Så det at jeg ikke trenger medisiner, innbærer selvsagt også en mulighet for at jeg i realiteten ikke har bipolar lidelse - ELLER at jeg har det i så lett grad at jeg faktisk klarer å kontrollere det med kosthold, trening og vilje.

Har fundert masse på dette skjønner du :-).

[Gjest flere synspunkter]

He he :-)

Ja, ikke sant! He he :-) :-).

Og når NHD i tillegg fremhever en setning jeg har skrevet og sier "nettopp" føler jeg virkelig at belønningssenteret i hjernen min koser seg skikkelig også. Jøss, orker han virkelig å lese de lange tekstene mine??? :-)

Må legge meg nå for å ikke å snu døgnet igjen - jeg er fæl til det. kan holde det gående ute skikkelig søvn i dagevis hvis jeg ikke passer på.Typisk bipolart...:-)

Nattinatt til deg OG en klem - siden du gledet meg ved å le av de to legevakthistoriene mine! :-)

[Gjest flere synspunkter]

Jeg skjønner hva du sier - men jeg tenkte først og fremst på hvordan det kjennes ut for den som opplever følelsene selv. Jeg har blitt skremt av andres sterke følelsesuttrykk - og mine egne følelser også, forrsten.

Jeg er inneforstått med at jeg er en person som føler sterkt, både sorg og glede, og nåde den som forsøker å sykeliggjøre det.

Ble oppriktig glad for å lese det du skrev.

Gjennom å snakke med deg, som er fantastisk ærlig og flink til å beskrive hvordan du føler og ser ting, har jeg lært mye om faren min. Som helt enkelt reagerer ganske likt som deg. Men han er ikke så flink til å sette ord på ting som det du er.

En flott og god far i alle år, men vi krangla unødvendig mye før.

[miakami]

Du er også en av de flotte folka her inne som har masse omsorg for andre. Til og med folk du ikke kjenner. Ikke gitt i vårt samfunn!

Ja, jeg har nok kommet forholdsvis langt i mitt mål om å bli "psykisk balansert" (og streber ikke etter å stadig "bli bedre" når jeg har det godt i mitt eget hode) - men det har kostet meg mye smertefull erkjennelse av egen avmakt og dysfunksjonalitet før jeg kom på rett spor.

Det "rette sporet" var ikke bare å "tenke og/eller føle riktig". Jeg visste hva som var "rett" før også, men klarte ikke komme dit. Hadde motivasjonen - eller rettere sagt "ønsket", men ikke energien.

Så ser jeg også drøssevis av folk som er og har vært mye mer "dysfunksjonell" enn jeg noeninne har vært. Alt er relativt. Har selv vært svært heldig med mange faktorer - og er ydmyk og takknemlig på grunn av det. Kanskje mer ydmyk enn folk som overhodet ikke skjønner noe som helst av hva hjernen og nervesystemet betyr for oss, og hva kroppen og hjernen trenger for å fungere optimalt. Det er så mye VI IKKE VET om hverandre, så hvorfor dømme noen?

Mine vinger alene er dessverre for små til å varme alle som har det vondt, men jeg prøver å bruke sangtalentet mitt til å gjøre noe positivt for folk flest. Ingenting er vakrere for meg enn at det kommer noen og sier: "Å, det du sang der betydde veldig mye for meg".

Slik har jeg god bruk for følelsene mine - og er utrolig glad for at jeg aldri medisinerte dem bort.

Jeg ble fortalt av en psykiater for snart ti år siden at min "lidelse" MÅTTE behandles med medisiner - men hadde jeg medisinert bort følelsene, hadde jeg kanskje ikke klart å finne mine nøkler til å bli frisk. De få terapeutene jeg tilfeldigvis kom borti virket også som de hadde sine egne problemer, noe jeg senser svært raskt (er nok en arvet egenskap, for moren min er også sånn).

Så jeg tok saken i egne hender. Var visst ikke mulig å få kun "utviklingssamtaler" i det offentlige psykiatriske systemet. Det private markedet var for dyrt for meg, og jeg hater sånne alternative mystikere som tjener rått på folk som har det vondt.

Jeg vil si at jeg er "frisk" nå. Fremdeles med en sårbarhet, men jeg utløser ikke lenger "bombene" i nervesystemet mitt som skapte depresjoner, tankeras og dumdristig impulsivitet.

Liten historie: En gang do jeg på legevakta fordi nervesystemet mitt nærmest stod og "vibrerte". Jeg visste at Sobril ville hjelpe, men sykepleieren i luka på legevakten bahandlet meg som en nakoman og spurte om jeg "hørte stemmer". Skikkelig pinlig for meg, for de andre på venterommet hørte jo hva hun spurte om. Og jeg svarte: "Tja, jeg hører en stemme ja..." "OK" sa hun..."Ja, din stemme" sa jeg. Det ble noe humring bak meg. Vakthavende lege skjønte imidlertid at jeg hadde god "rasjonell kontroll" - og gav meg de tre tablettene jeg ba om uten å si noe på det.

For øvrig var det stappfullt påventeværelset den dagen. Mange hadde influensa. En dame sa svært høylydt: "Å, jeg går ut, for her er det så mange BASELUSKER, æsj!" Da hun var gått ut, var det en som sa lavt: "Og DER forsvant det EN baselusk!" :-). Jeg lo masse av det.

HUMOR!!!! Ingenting er så befriende. :-)

du medisinerer ikke bort følelsene dine når du behandles for bipolar lidelse.

[Gjest flere synpunkter]

du medisinerer ikke bort følelsene dine når du behandles for bipolar lidelse.

Enig. Og bra er jo det - at følelser ikke medisineres vekk. Man kan holde stemningssvingninger ved bipolar lidelse i sjakk med medisiner - for at man selv og andre rundt en skal ha det best mulig. (Dvs. hindre at ting går over styr fordi man mister rasjonell kontroll).

Men hvis man begynner å merke at man ikke føler noe som helst, er det noe galt. Enig i det?

[miakami]

Enig. Og bra er jo det - at følelser ikke medisineres vekk. Man kan holde stemningssvingninger ved bipolar lidelse i sjakk med medisiner - for at man selv og andre rundt en skal ha det best mulig. (Dvs. hindre at ting går over styr fordi man mister rasjonell kontroll).

Men hvis man begynner å merke at man ikke føler noe som helst, er det noe galt. Enig i det?

Jeg har aldri opplevd å ikke føle noen ting som helst, når jeg bruker medisiner mot bipolar lidelse, tvert imot, jeg føler masse masse masse.

På godt og vondt.

Det har bare fjernet uutholdelig smerte jeg hadde ofte+selvmordstanker. That`s it

[miakami]

Enig. Og bra er jo det - at følelser ikke medisineres vekk. Man kan holde stemningssvingninger ved bipolar lidelse i sjakk med medisiner - for at man selv og andre rundt en skal ha det best mulig. (Dvs. hindre at ting går over styr fordi man mister rasjonell kontroll).

Men hvis man begynner å merke at man ikke føler noe som helst, er det noe galt. Enig i det?

Jeg har aldri opplevd å ikke føle noen ting som helst, når jeg bruker medisiner mot bipolar lidelse, tvert imot, jeg føler masse masse masse.

På godt og vondt.

Det har bare fjernet uutholdelig smerte jeg hadde ofte+selvmordstanker. That`s it

[Gjest flere synspunkter]

du medisinerer ikke bort følelsene dine når du behandles for bipolar lidelse.

Ja, jeg ser setningen du reagerte på når jeg leser teksten min en gang til. Beklager at jeg uttrykte meg slik, og kjempefint at jeg fikk svar av deg på dette.

Jeg FRYKTER vel mest at følelsene skal "medisineres vekk". Og jeg turte rett og slett ikke prøve fordi mine erfaringer med medisinen Zoloft var nærmest traumatiserene. Følte heller ikke den gangen at jeg hadde noen å stole på/snakke med - fordi medisiner ble betraktet som så sentralt at jeg ble regelrett kaldt avfeid når jeg i utgangspunktet kun ville ha samtaler. Ble livredd den gangen.

Huff, nå fikk jeg veldig dårlig samvittighet. :-)

Men håper du skjønner hva jeg virkelig mener og utgangspunktet mitt likevel - mener ikke å forkaste medisinsk behandling som tydeligvis funker meget godt og oppfattes som helt nødvendig for andre. Og mener absolutt ikke å sette meg på "min høye hest" fordi jeg "ikke trenger medisiner".

[frosken]

Det ante meg sterkt at du ville komme til å kommentere denne ene setningen akkurat idet jeg skrev den, faktisk. :-). Ble veldig glad for den lille positive oppmerksomheten fra deg, en person som jeg betrakter som meget rasjonell! Dvs. du gjør ikke like mange ordrike krumspring som meg (jeg hadde imidlertid ikke taklet de emosjonelle svingningene mine hvis jeg selv ikke samtidig hadde vært svært rasjonell også.:-)

Jeg er etter hvert blitt meget overbevist om at bipolar lidelse virkelig er en reell lidelse - og at mange vil trenge medisiner for å takle den følelsesmessige ustabilieten dette innebærer.

Så det at jeg ikke trenger medisiner, innbærer selvsagt også en mulighet for at jeg i realiteten ikke har bipolar lidelse - ELLER at jeg har det i så lett grad at jeg faktisk klarer å kontrollere det med kosthold, trening og vilje.

Har fundert masse på dette skjønner du :-).

''Så det at jeg ikke trenger medisiner, innbærer selvsagt også en mulighet for at jeg i realiteten ikke har bipolar lidelse - ELLER at jeg har det i så lett grad at jeg faktisk klarer å kontrollere det med kosthold, trening og vilje.

''

... eller at sykdommen for tiden ikke er inne i en aktiv fase.

[Gjest Psyk av alt]

Akkurat det har jeg tenkt også! :-) Gjennom alle tenårene og godt inn i voksen alder var jeg nemlig langt under normalt stemningsleie nesten hele tiden. Ser trist eller deprimert ut på nesten samtlige ungdomsbilder jeg har. Så når jeg for en gangs skyld var glad, føltes det SÅÅÅÅÅÅ godt!

Så helt i starten elsket jeg lykkepillene jeg fikk av legen for ti år siden og økte dosen selv ukritisk.

Lykkepiller (Zoloft) som jeg fikk mot depresjon, gjorde meg nærmest manisk-depressiv (bipolar 1) etter hvert. Jeg ruset meg på følelsen av "å være positiv", smilende og tørre ting - og skjønte faktisk ikke der og da at den rasjonelle dømmekraften min også ble kraftig svekket av medisinen. "Angsten" jeg burde ha hatt noe igjen av - for å ikke komme i trøbbel - forsvant nemlig også. Så det er et par ting jeg ikke har lyst til å huske...noe som ble spredt rundt til alle som ville høre på av noen. Og det var jo ikke "meg" i det hele tatt.

På grunn av dette fikk jeg senere en panikkangst-reaksjon - med veldig vondt i brystet og hyperventilering - som fikk mine foreldre til å ringe ambulansen. Ambulansefolka var selvsagt erfarne, så de skjønte hva dette var - og sa at jeg skulle ta en Paracet. Til min og mine bekymrede foreldres store forbauselse hjalp dette.

Så ille hadde det aldri vært verken før eller etter Zoloft.

Jo, jeg tror vi fort vi kan fungere sånn...

I dag går det helt strålende med meg.

Det var litt av en historie! Og jeg kjenner meg godt igjen!

Det du forteller om at noen av de naturlige sperrene forsvinner med AD er hovedårsaken til at psykologen min vil jeg skal slutte med denne typen meds.

Jeg har og noen utblåsninger på samvittigheten, ikke lenge siden sist, som selvsagt kan tolkes som "rester" av EUPF, men som psykologen min sa, ved å ta AD så kludrer man til følelseslivet (de er jo ment å virke på følelseslivet) som for enkelte kan bli negativt,

Hun mener dessuten at jeg ikke lenger er deprimert, kun redd, serfor følger jeg hennes råd og slutter.

Har merket at dette med naturlige sperrer forsvinner også ved bruk av vival. Hvis jeg er litt "magisk", og har tvangstanker og er små paranoid sammen med angsten så blir paranoiaen og det magiske værre.

Så jeg må kjenne veldig godt etter før jeg tar vival.

[Madelenemie]

Det er et godt poeng. Jeg vet ikke om jeg *viser* følelser så sterkt? Jeg bare *føler* dem. Det er noe som heter alexitymi, her blir det presentert veldig "alvorlig", men det kan være noe både du og jeg har, men på litt forskjellig måte: http://en.wikipedia.org/wiki/Alexithymia Du er for eksempel veldig flink til å beskrive følelsene dine skriftlig :-) Sant å si hadde jeg fryktelig vanskelig for å kjenne etter og sette ord på følelser tidligere, nå er jeg blitt flinkere og (derfor?) ikke så redd for følelser.

Hei!

ja skal se på det etter hvert.

Jeg var selv dårlig på å vite hva følelser var før jeg begynte å skrive med min psykiater da endret det seg. Jeg sa til og med til min psykiater en gang for mange år siden at jeg trodde jeg hadde lite følelser i meg, hun begynte å stille spørsmål som om hun ikket rodde det stemte. jeg begynte så å tenke etter, og oppdaget jo hvor utrolig glad jeg blir, hvor lei meg jeg blir når andre lider feks derfor ser jeg ikke på krig i nyhetene for det skjærer meg inn i hjertet, men ingenting av disse følelsene syns på utsiden og derfor ble jeg jo kaldt en "kald fisk" av min mor, mens egentlig er det bare at jeg ikke utrykker så tydelig som andre visse følelser.

men jeg kan jo også bli så sint at det syns, det har jeg jo beskrevet tydelig nok her inne, men da skal det mye til

[Madelenemie]

Jepp. Jeg forstår faren min mye bedre når jeg ser det du skriver. Han har nemlig (antakelig) asberger-trekk. Men har likevel vært en veldig god far for meg. Tusen takk for at du skrev det. Klem

Hei!

det var du som har bipolar 3?

[rose23]

Ja, ikke sant! He he :-) :-).

Og når NHD i tillegg fremhever en setning jeg har skrevet og sier "nettopp" føler jeg virkelig at belønningssenteret i hjernen min koser seg skikkelig også. Jøss, orker han virkelig å lese de lange tekstene mine??? :-)

Må legge meg nå for å ikke å snu døgnet igjen - jeg er fæl til det. kan holde det gående ute skikkelig søvn i dagevis hvis jeg ikke passer på.Typisk bipolart...:-)

Nattinatt til deg OG en klem - siden du gledet meg ved å le av de to legevakthistoriene mine! :-)

Når en skriver ryddig og bra er det lett å lese lange tekster :~) Kjekt at en alvorlig diagnose også kan føre noe positivt med seg.

[Gjest flere synspunkter]

''Så det at jeg ikke trenger medisiner, innbærer selvsagt også en mulighet for at jeg i realiteten ikke har bipolar lidelse - ELLER at jeg har det i så lett grad at jeg faktisk klarer å kontrollere det med kosthold, trening og vilje.

''

... eller at sykdommen for tiden ikke er inne i en aktiv fase.

Ja, det er nemlig også en mulighet. Takk for tilbakemeldingen din.

Det er derfor jeg tenker stressreduksjon i det meste jeg gjør - både når det gjelder trening, kognitiv problemløsing og kosthold - og har bedt om regelmessige samtaler med legen min (som jeg har hatt en stund). Fordi jeg tar det svært alvorlig.

[Gjest flere synspunkter]

Hei!

det var du som har bipolar 3?

Jepp. :-) Og samtalene med deg har betydd veldig mye for meg :-)

Klem

[Gjest flere synspunkter]

Når en skriver ryddig og bra er det lett å lese lange tekster :~) Kjekt at en alvorlig diagnose også kan føre noe positivt med seg.

Det er svært tøft for meg også noen ganger da, og ikke utelukkende en ressurs.

Har prøvd å snakke med familiemdlemmer - men når de f.eks. kommer med: "jeg har ikke kompetanse til å snakke med deg"

- selv om jeg verken har hatt noe sammenbrudd eller har noe problem med å "fungerer" sosialt og i jobb osv...

det er et indre stress

...da har jeg forstått at jeg ikke kan søke noen form for emosjonell støtte der i gården. Og vet at folk flest vil ha "small-talk".

Så derfor skriver jeg her...