Finnes det et sted?

[Gjest Kan noe gjøres]

Hei. Jeg er en fortvilet mor med en datter som sliter psykisk og som er narkoman. Hun har nå vært ren i nærmere 1 år, etter behandling, men har angst og er til tider veldig depressiv, Bruker medisiner,men klarer ikke å takle det daglige liv. Hun bor alene, men nå ser det ut for at hun roter seg bort i trøbbel igjen. Sier hun ikke har tatt stoff, men drikker sprit og øl. Har ruskonsulent som forsøker og har en jobb innen systemet som hun ikke nå klarer å møte opp på. Skulle ønske at det fantes et sted hvor hun kunne få hjelp til sine problemer og lære seg å leve, tro på seg selv og se at hun kan utrette og ikke minst fullføre oppgaver. Hun er ei god jente som har fått mye vonde opplevelser i livet og jeg trenger hjelp for å hjelpe hjelpe henne. Føler at det offenlige sklir ut med hjelpen ? La seg nylig inn på akutt psykisk, der sier de at hun bør få tettere oppfølging av psykolog, men når hun så kommer ut igjen, så har psykologen hennes perm og nå er det to mnd siden hun kom ut derfra! Hadde jeg ikke hatt en jobb å gå til, ville jeg blitt sprø av alle tanker.

[Gjest pårørande]

http://www.rus-midt.no/Om-oss/Avdelinger/Veksthuset-Molde/

Her er et sted som har utført "mirakler". Du vet at rusmisbrukere er mestere i manipulering og løgner... så det kan godt henne hun ruser seg nå? Har selv hatt en person i nær familie som virkelig var på galleien og brukte tunge rusmidler i årevis.... Inn og ut av institusjoner. Til slutt fikk hun skikkelig hjelp ved en lagnvarig tvangsinnleggelse på sikkerhetsavdeling på psykiatrisk. Det er nå 3-4 år siden hun brukte rusmidler sist, men jeg greier fremdeles ikke "slippe skuldrene" helt. Vil nok ta fortsatt mange år... så forstår deg...

[Gjest duken]

Huff, jeg skjønner det er tøft for deg og andre pårørende i en sånn situasjon. Og helt sikkert også for den det gjelder.

Det finnes noe hjelp, men den som trenger hjelp må også ha en egenvilje til å komme seg ut av det selv. Det er såklart ikke lett, og den som forsøker bør få tett oppfølging i lang tid framover. Dessvverre er det vel sånn at mye avhenger av økonomi og tilgjengelige ressurser.

''Skulle ønske at det fantes et sted hvor hun kunne få hjelp til sine problemer og lære seg å leve, tro på seg selv og se at hun kan utrette og ikke minst fullføre oppgaver.''

Det er det mange som tenker, både pårørende og pasienter selv. Slikt hadde vært toppen, men det er vel ikke mulig uten en drøss med "penger og gull". Jeg tenker da at det kanskje finnes gode tilbud i det private markedet, men ikke i det offentlige. Kanskje noen også har mulighet til å sende sine kjære til et dyrt opphold/opplegg utenlands. Synd at det er sånn.

Men jeg tror vi ikke kommer forbi denne egenviljen. En kan trenge starthjelp for å komme seg opp av gjørma, men en må selv velge om en vil fortsette videre med trygg grunn under føttene, eller hoppe uti igjen.

Jeg tror at en av grunnene til at noen velger å hoppe ut igjen er mangel på elle lite av støtte og oppfølging de første milene. Så ja, det skulle ha vært "et sted" hvor en kunne fått den hjelpen og støtten en trenger. Over tid.

Håper ting til slutt ordner seg til det beste for datteren din og deg.