Forskjellige typer angst

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg antar at det er GAD.

[Gjest flere synspunkter]

Vet ikke hva slags type angst dette er -det kan kanskje NHD svare på.

Men jeg synes jeg kjenner beskrivelsen igjen. Jeg har heller ikke "sosial angst" i form av at jeg "kke tør å snakke med noen eller mistrives/trekker meg unna i sosiale sammenhenger. Jeg klarer f.eks. fint både å stå foran klasser og undervise, samt synge på scenen. Føler meg trygg i slike sammenhenger. Selve lærerrollen beskytter meg, tror jeg. Kjent for å være rolig og behagelig der.

Likevel har jeg nok også en en form for sosial angst som av og til topper seg - med at jeg føler meg som i en "boble" utenfor alle andre i privat sammenheng - og sliter innimellom med at jeg tror folk ikke liker trynet mit (men gir aldri uttrykk for denne følelsen når den opppstår). Trekker meg bare unna og reduserer inntrykkene litt (vet jeg er veldig sårbar da).

Hvis jeg opplever noe som skaker meg opp emosjonelt, setter dette i gang en kjedereaksjon i hjernen min - hvor alt negativt jeg har opplevd nærmest hentes fram av hjernen selv - og virvles rundt i et tankeras av negative tanker.

(I lærerrollen er det akkurat som om jeg kobler ut mitt "private jeg"....så ingen ser angsten min med mindre jeg forteller det selv (og det gjør jeg ikke til hvem som helst))

Men har etter hvert utviklet kogitive og sosiale teknikker for å komme ut av slike "anfall" igjen. Har nemlig begynt å skjønne hvordan hjernen min faktisk fungerer. Leser mye om dette også. Synes det er spennende - og har fått mange ahaopplevelser ved å skaffe meg mer kunnskap.

Jeg fikk aldri noen gang hjelp til å takle dette av profesjonelle - fordi jeg er alt for såkalt "velfungerende"

Jeg har bare kjempet og kjempet i alle år, og slitt med stadig tllbakevendende depresjoner (også noen svært tøffe med relativt alvorlige selvmordstanker)- og i tillegg hatt mye dårlig samvittighet fordi jeg er slik.

Nå bør det vel også sies at jeg sannsynligvis har bipolar lidelse - i følge en utreder/psykiater ved en psykiatrisk poliklinikk- men antakelig en noe lettere variant, type 3 eller cyklotymi. Men alvorlig nok - for jeg vet at man plutselig kan få en "overload".

Derfor tenker jeg stressredusksjon på flere om råder for å unngå å bli mentalt syk.

Som meg, vet du at det er snakk om irrasjonelle følelser. Men likevel klarer man ikke å unngå å "føle angsten".

Det du snakker om høres ut som "katastrofetenkning". Det vil si at ting forverres i eget hode fordi man tenker mye på det.

For min del hjelper det enormt å ta kosttilskudd av essensielle fettsyrer (omega 3, 6 og 9). Jeg bruker Udos Choice (vegetabilsk, ikke fiskeolje). Oljen hjelper åpenbart hjernen min til å takle stress bedre - for jeg opplevde det som at jeg fikk et helt nytt liv da jeg begynte med Udos Choice.

[Gjest flere synspunkter]

Jeg har tatt antidpressiva i en del år. Jeg klarer meg bra vanligvis, men siste år var preget av store påkjenninger og mye og tøff jobbing. Fra nytt år ba jeg om 50% sykemelding siden jeg greide nesten ikke å stå opp noen dager i romjula (da hadde jeg fri). Plutselig var konsentrsjonen borte, angsten var grusom om natta og morgenen, jeg var slapp og orket nøyaktig ingenting. Fikk heller ikke ro på meg om natta.

Det går bedre. I løpet av januar har jeg holdt fest her hjemme, latt meg intervjue av journalister og jobbet ca. to dager i uka (jeg styrer arbeidstiden selv). Jeg har trent noen få ganger og tatt yogatimer en gang i uken.

Vival hadde jeg for noen år siden, men legen vil ikke gi meg mer og jeg følte et ubehag av den også.

Jeg lurer på om jeg skal be om fortsatt 50% sykemelding i februar siden jeg tror at jeg må ta det med ro en stund fremover, men synes det er ubehagelig og at jeg er en stakkar hvis jeg gjør det.

Jeg ville fokusert på stressreduserende tiltak i første omgang - og snakket med fastlegen om ulike muligheter videre.

Kjempeviktig!

(Kan jo være såkalt utbrenthet også). Her inne vil nok mange foreslå en "diagnose", men det er mye annet man kan gjøre. Å få et navn på det skal jo kunne gi retning for hva man kan gjøre med utfordringene, så en diagnose KAN være en lettelse.

Hvis imidlertid man finner det som "funker" for å dempe plagene, vil en diagnose i seg selv være av svært underordnet betydning.

Jeg tenker IKKE først og fremst at "det er noe galt med meg", men på hva slags tiltak jeg kan gjøre mot plager jeg har.

Ta dette alvorlig, men ikke bli avhengig av tabletter. Gå mer grunnleggende til verks - og finn dine egne veier om nødvendig.

Du har allerede anerkjent dette som et problem - en meget god start!

Neste steg - reduser "problemtenkning" ved å endre dette ordet til "utfordring".

Personlig har jeg svært dårlig erfaring med antidepressiva SSRI, men iføge en psykiater var det et tegn på at dette var helt feil medisiner for meg. Og det hadde han helt rett i!

Han foreslo så noen andre medisiner, men jeg hadde fått dette med medisiner "langt opp i halsen" på runn av de kraftige reaksjonene jeg fikk, så jeg trakk meg unna all videre "medsinsk behandling" (når man får en tentativ diagnose som bipolar lidelse, utløses nemlig en "standard behandling", har jeg forstått i dag).

Men her reagerer folk forskjellig, og jeg forteller kun om min erfaring:

Jeg ble svært urolig, av og til helt euforisk, nesten manisk og fikk panikkangst flere ganger (hyperventilerte) i pesioden jeg brukte antidepressiva. Dette skjedde aldri før jeg begynte eller etter at jeg sluttet med antidepressiva, og jeg var usikker på om dette skyldtes "meg", dvs. min sykdom eller medisinene.

I ettertid mener jeg også bestemt at dette skyldtes medisinene.

I dag bruker jeg ikke medisiner, men trener og har endret kostholdet.

Og sitter heller og skriver på denne siden enn å være på byen til langt på natt :-).